Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)

Departementet mener at nemndleder kan opptre som mekler, men at også andre nemndmedlemmer kan mekle i en sak. Vi vil påpeke at diskrimineringsregelverket kan være komplisert, og at meklingen derfor primært må gjennomføres av en nemndleder med juridisk kompetanse. I tillegg mener vi det er viktig med annen kompetanse i tillegg til den juridiske. Det er viktig at en mekler har fått opplæring i, og har kompetanse på, å takle mellommenneskelige problemer, samt har evne til å være upartisk. Det er viktig å kunne opptre tillitsvekkende og konfliktdempende.

For FFO er det videre viktig at mekler har ansvar for å bidra til en samtale som er konstruktiv. For den som mener seg utsatt for ulovlig diskriminering kan det være vanskelig å møte motparten ansikt til ansikt. Det er derfor viktig at mekler sikrer at den diskriminerte ikke blir utsatt for ytterligere hendelser som kan virke krenkende.

Departementet foreslår at meklingsmøtene skal være muntlige, og gjennomføres ved fysiske eller digitale meklingsmøter. For funksjonshemmede og kronisk syke er det svært viktig at det ikke legges opp til at en må møte fysisk i Bergen hos Diskrimineringsnemnda. For flere av våre grupper vil det være nærmest umulig blant annet på grunn av manglende assistanse og vanskeligheter med å benytte seg av offentlig kommunikasjon. Det er derfor viktig at man enten kan møtes fysisk også andre steder, eller eventuelt også digitalt.

Videre er det viktig at det velges løsninger som ivaretar de behovene for tilrettelegging mennesker med funksjonsnedsettelse kan ha. Det kan være at lokalene som benyttes er universelt utformet, at man trenger bistand ved digitale møter, eller har behov for skrivetolk eller tegnspråktolk. Det må være nemndas ansvar å sørge for at tilbudet om frivillig mekling reelt sett er tilgjengelig for alle, også for funksjonshemmede som har behov for tilrettelegging. Kostnadene ved dette må dekkes av staten, og ikke den som er utsatt for diskriminering.

Vi vil også trekke frem at ulikt styrkeforhold mellom partene vil kunne være en utfordring ved frivillig mekling. I mange diskrimineringssaker vil den som opplever diskriminering være en enkeltperson, mens motparten kan være et stort selskap eller en offentlig etat med betydelige ressurser. Hvis for eksempel en med nedsatt funksjonsevne er utsatt for diskriminering av arbeidsgiver eller et stort transportselskap kan vi lett se for oss at motparten har et større “apparat” i ryggen. Dette kan skape en situasjon hvor personen kan føle seg presset til å inngå en løsning vedkommende egentlig ikke er komfortabel med. Dermed kan det være lett for den diskriminerte å bli overkjørt.

Det er derfor avgjørende at mekler har et særskilt ansvar for å motvirke ubalanse i styrkeforholdet, er bevisst sin rolle og bidrar til en konstruktiv dialog mellom partene. Vi anbefaler at det utarbeides klare retningslinjer for hvordan meklere skal håndtere saker med tydelig maktubalanse, og at mekler bør få adgang til å stoppe en mekling dersom den utvikler seg på en måte som ikke ivaretar den utsatte partens rettssikkerhet. Vi mener det er helt nødvendig for at meklingen skal kunne føre til en minnelig løsning mellom partene.

Departementet ber også om innspill til hvorvidt partene i saker med maktubalanse mellom partene bør gis adgang til å møte med advokat eller rådgiver. FFO mener det er viktig at partene selv er til stede og deltar i meklingen. Vi ser imidlertid at det i saker med maktubalanse kan være behov for også å kunne ha adgang til å møte sammen med advokat eller rådgiver. Grunnen til det er nettopp det at det er et ulikt maktforhold mellom partene, og at det kan føre til at den som er utsatt for diskriminering kan føle seg presset til å godta ugunstige løsninger. Enkelte funksjonshemmede vil også på grunn av funksjonsnedsettelse kunne ha vanskeligheter med å uttrykke seg muntlig, og det kan være behov for bistand.

Vi mener derfor at det bør være en mulighet å kunne møte sammen med advokat eller rådgiver. Vi mener det ikke kan kreves at det må være advokat, da det er viktig at dette skal være et lavterskeltilbud en kan benytte uten juridisk bistand. For mange er også det å benytte seg av advokat ikke en mulighet på grunn av økonomi. Man bør derfor også kunne møte med en rådgiver. Vi oppfordrer departementet til å se nærmere på hvordan kostnadene for bistand kan dekkes av det offentlige på en rettferdig måte, som demper maktubalansen mellom partene - for eksempel gjennom utvidelse av ordningen med fri rettshjelp.

Departementet foreslår å ta inn i diskrimineringsombudsloven en bestemmelse om minstekrav til anmodning om mekling, samt en bestemmelse om hvilke opplysninger en klage skal inneholde. Vi ønsker å knytte en kommentar til det med at anmodningen og klagen må inneholde en beskrivelse av hvorfor handlingen etter partens syn utgjør brudd på regelverket.

For å sikre en effektiv saksbehandling ser vi at det kan være hensiktsmessig å stille visse minimumskrav både til hvilke opplysninger en klage til nemnda må inneholde, og hvilke opplysninger en anmodning om mekling skal inneholde. Samtidig er det avgjørende at kravene er utformet på en måte som gjør det gjennomførbart også for personer uten juridisk bakgrunn. Det må ikke være slik at man må være avhengig av juridisk bistand for å kunne anmode om mekling, eller sende en klage på en riktig måte.

Diskrimineringsregelverket kan være vanskelig for ikke-jurister å forholde seg til. Det bør derfor stilles realistiske forventninger til anmoderen/klageren, og det offentlige må ha et tydelig ansvar for å gi tilstrekkelig veiledning og hjelpe med å fylle ut eventuelle mangler. Dersom minstekravene praktiseres for strengt, kan det føre til at legitime diskrimineringssaker aldri blir behandlet. Et slikt utfall vil være i strid med formålet om å styrke diskrimineringsvernet.

På bakgrunn av det som nevnes i avsnittet ovenfor er det derfor svært viktig med forslaget i §8b siste ledd – at dersom søknaden har mangler som kan rettes så skal parten som ber om mekling få anledning til å rette søknaden innen en angitt frist. Det samme bør også gjelde § 8a om krav til klager. Det er viktig at nemnda veileder på en god måte om hva som mangler og hva som må fremskaffes. Fristen må være såpass romslig at vedkommende får en reell mulighet til å fremskaffe det som mangler.

FFO støtter at dersom mekling i en klagesak ikke fører frem, vil videre klagebehandling gjenopptas og klagesaken føres tilbake til samme plass i sakskøen. Hvis en risikerer å havne bakerst i køen vil det kunne være grunn for ikke å velge frivillig mekling.

Vi stiller oss videre bak forslaget om å etablere en egen meklingsavdeling i nemnda, slik at deltakere i meklingen ikke senere involveres i klagebehandlingen. Vi er også enig i at nemndleder som har behandlet en meklingsak, er inhabil til etterfølgende klagebehandling av saken. Det samme gjelder saksbehandlere i sekretariatet med en sentral rolle i meklingen.

Departementet ber om tilbakemelding på hvorvidt en bredere taushetsplikts-bestemmelse enn etter forvaltningsloven bør tas inn i diskrimineringsombudsloven. FFO mener det bør vurderes å innføre en bredere taushetspliktsbestemmelse enn den som følger av forvaltningsloven for å bevare tilliten til meklingsordningen. For mange som opplever diskriminering er det å dele sensitive opplysninger tøft, og tillit til at man da har en slik taushetsplikt er helt sentralt. Det vil gjøre det mulig for partene å delta åpent og trygt i møtet, noe som øker sannsynligheten for et reelt og rettferdig resultat i meklingen.

Departementet mener at nemnda bør gis myndighet til å henlegge saker som etter sin karakter ikke egner seg for behandling i nemnda, for å sikre en mer effektiv saksbehandling. FFO ser behovet for å sikre effektivitet og hensiktsmessig bruk av nemndas ressurser, men understreker samtidig at kriteriene for henleggelse må være tydelige og restriktive. Det er viktig at klager ikke får sin klage avvist på et uklart grunnlag, og at beslutningen om henleggelse alltid tar hensyn til klagerens rettssikkerhet og mulighet til å få saken vurdert på en rettferdig måte. FFO mener derfor at nemnda bør ha klare retningslinjer for når henleggelse kan anvendes.

FFO støtter også forslaget om at nemnda kan heve saker når klager trekker saken eller saken er forlikt.