Jeg sitter nok en gang med høy puls og skriver i skraphandlerprotokollen. Som praktiserende brukthandler ønsker jeg å formidle hvilke utfordringer dagens brukthandler-lov legger på oss små nisjebedrifter. Vi som opererer lenger ut i næringskjeden. Jeg liker å dele med kundene at opprinnelsen for mitt valg av gesjeft bunner i 50% glede over handelstradisjonen og 50% idealisme. Altså, et sterkt ønske om å kunne utføre transaksjoner som også nærer og regenerer vårt nåværende (marked)økosystem. Med en slik tilnærming til dagens markedsmodell anerkjenner jeg at det er visse utfordringer jeg har valgt å bryne meg på. Vi operer allerede med små marginer, unike objekter som krever mengder med energi å oppdrive og kurere, samt alle hattene man må kunne ta på seg for å kunne manøvrere i en så unik bransje. Men jeg må innrømme at overraskelsen var stor da jeg innså hvor lite tilrettelagt det faktisk var å operere i denne sfæren.
Det er vanskelig å formidle hvor mye tid og krefter som daglig brukes på skraphandlerprotokoll, logistikk for karantene-lagring av møbler i skiftende former og størrelser, kostnader for lagerplass til disse 14 dagene, utregning og kalkulasjoner for å kunne benytte seg av MVA-avansesystemet og ikke minst tid og venting på søknader.
Det er en følelse av å ikke være fullstendig støttet og æret som en spiller på arenaen. Som en annenrangs eller ønsket aktør. Jeg anerkjenner at dette kan være en subjektiv opplevelse, men jeg vil fortsatt legge til, at jeg ofte sitter igjen med en følelse av at det er jeg som brukthandler som anses som den med kriminelle hensikter. Etter sist søknad som tok over halvannen måned. En søknad som kun innformerte om at jeg leier et ekstra forretningslokale. For i prinsippet å kunne være rustet til å karantene-lagre nok møbler til å lande en noenlunde bærekraftig omsetting. Etter jeg ved flere anledninger måtte følge opp, var siste beskjed jeg fikk på telefon: "Da gikk det jo bra for deg til slutt. For denne gang!". Jeg innser at dette kanskje ikke er passende for et høringssvar og må innrømme at jeg ikke er kjent med hvilken form dette burde skrives, men sliten og frustrert ønsker jeg å formidle nyansene av presset som tillegges brukthandleren. I tillegg til de allerede eksisterende utfordringer det ligger i å drive egen bedrift. Det er enorme ressurser som kreves og kiloene veier tungt på skuldrene. Jeg savner å kunne puste med magen. Slik at fokuset lettere kan bli rettet mot å tilrettelegge slik at det foretrukkes å sirkulere og gjenbruke møbler.
Det er vanskelig å formidle hvor mye tid og krefter som daglig brukes på skraphandlerprotokoll, logistikk for karantene-lagring av møbler i skiftende former og størrelser, kostnader for lagerplass til disse 14 dagene, utregning og kalkulasjoner for å kunne benytte seg av MVA-avansesystemet og ikke minst tid og venting på søknader.
Det er en følelse av å ikke være fullstendig støttet og æret som en spiller på arenaen. Som en annenrangs eller ønsket aktør. Jeg anerkjenner at dette kan være en subjektiv opplevelse, men jeg vil fortsatt legge til, at jeg ofte sitter igjen med en følelse av at det er jeg som brukthandler som anses som den med kriminelle hensikter. Etter sist søknad som tok over halvannen måned. En søknad som kun innformerte om at jeg leier et ekstra forretningslokale. For i prinsippet å kunne være rustet til å karantene-lagre nok møbler til å lande en noenlunde bærekraftig omsetting. Etter jeg ved flere anledninger måtte følge opp, var siste beskjed jeg fikk på telefon: "Da gikk det jo bra for deg til slutt. For denne gang!". Jeg innser at dette kanskje ikke er passende for et høringssvar og må innrømme at jeg ikke er kjent med hvilken form dette burde skrives, men sliten og frustrert ønsker jeg å formidle nyansene av presset som tillegges brukthandleren. I tillegg til de allerede eksisterende utfordringer det ligger i å drive egen bedrift. Det er enorme ressurser som kreves og kiloene veier tungt på skuldrene. Jeg savner å kunne puste med magen. Slik at fokuset lettere kan bli rettet mot å tilrettelegge slik at det foretrukkes å sirkulere og gjenbruke møbler.