Det vises til departementets høringsbrev 29. juni 2023 med høringsfrist 20. oktober 2023.
Generelt om rederienes begrensningsrett
Vi viser innledningsvis til at systemet med rederienes begrensningsrett er en viktig del av det internasjonale sjørettslige regelverket for rederienes tredjemannsansvar, som er utarbeidet av IMO. På noen områder er det utarbeidet egne regler som for oljesøl som frakter olje som last (Oljesølkonvensjonen), transport av farlige og giftige stoffer (HNS-konvensjonen) samt transport av passasjerer (Athen-konvensjonen). For andre forhold følger reglene av Globalbegrensningskonvensjonen fra 1976 med endringsprotokollen fra 1996.
Norges Rederiforbunds grunnleggende holdning til det ovennevnte regelverket er at det er viktig at begrensningsbeløpene er tilstrekkelig høye til at de fleste krav i praksis blir dekket, samt at Norge og at reglene implementeres og håndheves i tråd med folkeretten. Det siste handler om at de internasjonale reglene tar sikte på å etablere internasjonal uniformlovgivning. På den måten sikres at bestemmelsene vil være de samme når skipene opererer i ulike jurisdiksjoner som omfattes av reglene. Reglene om rederienes begrensningsrett representerer en avveiing mellom ulike interesser, og de er helt avgjørende for at man har internasjonale regler om tredjemannsansvar med en betydelig internasjonal tilslutning.
Det har lenge vært en sentral del av norsk utenrikspolitikk at Norge som en liten og åpen økonomi forholder seg lojalt til inngåtte internasjonale avtaler. Dette er også fulgt opp av domstolene gjennom det såkalte presumsjonsprinsippet (norsk intern rett tolkes i tråd med folkeretten), og i saker for domstolene gjelder forståelsen av internrettslige regler som bygger på folkeretten der domstolene gjerne viser til tolkningsprinsippene i Wienerkonvensjonen art. 31.
At Norge forholder seg lojalt til folkeretten er også viktig for norsk gjennomslagskraft og troverdighet i internasjonal regelverksutvikling. Det var derfor svært positivt at Norge stilte seg bak næringens initiativ i IMO Legal Committee om utarbeidelse av en tolkningsuttalelse om såkalt uniform interpretation vedrørende terskelen for rederienes tap av begrensningsrett. Som kjent ledet dette frem til en beslutning i IMO Legal Committee i 2021.
Generelle kommentarer til høringsbrevet og Full City-dommen
Departementet oppsummerer sitt syn i nest siste avsnitt i høringsnotatet under pkt. 3, der departementet sier at:
Etter departementets vurdering innebærer regelen som følger av konvensjonen at rentekomponenten er en del av fondet, og skal fordeles med dette uavhengig av om kravene som rettes mot fondet er rentebærende eller ikke. Regelen er gjennomført i norsk rett, og norsk rett må presumeres å være i samsvar med dette.
I høringsnotatet henter departementet støtte for sitt syn bl.a. i to ulike vurderinger av Full City-avgjørelsen som er foretatt av hhv. professor Erik Røsæg og professor emeritus Erling Selvig, jf. nest siste og siste avsnitt under pkt 2. Vi finner det noe uheldig at departementet ikke har vedlagt disse eller referert fra disse vurderingene i høringsnotatet, men i stedet nøyer deg med å vise til professorenes respektive konklusjoner uten at det går nærmere deres argumenter. Dette fordi vurderingene er inntatt i publikasjoner som for mange ikke er lett tilgjengelige. Vi har for egen del gått grundig inn i begge vurderingene og viser til at begge med styrke argumenterer for sitt syn.
Når det gjelder domsgrunnene til Høyesterett i Full City-avgjørelsen har vi spesielt merket oss at Høyesterett sier at avgjørelsen har budt på tvil (premiss 65), samt at de i hovedsak foretar en tradisjonell norsk internrettslig tilnærming av rettskildefaktorene. Dette siste er noe overraskende idet de norske reglene gjelder implementering av folkeretten i norsk internrett. Sånn sett kunne drøftelsen like godt ha tatt utgangspunkt i hvilke løsninger som følger av folkeretten som primærkilde, ref. også fortolkningsprinsippene som følger av Wienerkonvensjonen art. 31. Når Høyesterett i tillegg sier at avgjørelsen har budt på tvil blir dette enda tydeligere. Sånn sett virker det som at presumsjonsprinsippet var lite påaktet av Høyesterett. Vi viser her også til at Erling Selvig i sin omtale i Nordiske Domme (ND-2017-KOM) i siste hovedavsnitt om internasjonal rettsenhet drøfter 1996-konvensjonens formål som er å etablere konvensjonsbasert internasjonalt regelverk for globalbegrenset rederansvar. I den sammenheng påpeker han at det klart viktigste derfor er at konvensjonens art. 11 til 14 om begrensningsfond «underlegges selvstendig tolking og derved blir forstått og anvendt på samme måte i alle 1996-statene».
Departementet opplyser i selve høringsbrevet at formålet med endringene er at «loven bør presiseres» slik at det fremkommer klart at hele fondsbeløpet etter § 232 første ledd kommer til fordeling blant fondets kravshavere. Vi oppfatter at departementet med dette sikter til at endringene tar sikte på at sjøloven får en utforming som samsvarer bedre med konvensjonen enn dagens lovtekst.
Vi er enige i premissen om at det er viktig at man i norsk rett følger konvensjonens anvisninger, men etter vårt syn legger departementets omtale her også føringer for at man bør ha en annen tilnærming til implementeringen i sjøloven enn det som foreslås i høringen. Dette er nærmere omtalt nedenfor.
Nærmere om forslaget til endringer i sjøloven – alternativ fremgangsmåte
Departementet nøyer seg med svært kortfattede merknader som forklarer de foreslåtte endringene. I forslaget til endringer i sjøloven § 244 første ledd sier departementet at det vil klargjøre «at det ikke finnes deler av fondet som skal holdes utenfor ved fordelingen eller frigis til fondsoppretter før alle krav er dekket fullt ut». Når det gjelder det andre forslaget om en tilføyelse i sjøloven § 173 nr. 6, så sier departementet at det er ment å «reflektere konvensjonens «indirekte» regulering av renter».
Det er etter vårt syn uheldig at departementet er såpass kortfattet i sin nærmere omtale av forslagene som sådan, noe som igjen vil kunne bidra til at det oppstår ny tolkningstvil i fremtidige saker der det opprettes globalbegrensningsfond.
Når det særlig gjelder departementets forslag om endring av § 173 nr. 6 viser vi til at Erling Selvig i pkt. 3 i sitt private høringsbrev 20. september 2023, av ulike årsaker mener at dette forslaget ikke bør gjennomføres. Han foreslår ellers helt andre løsninger enn departementet, med detaljerte og praktisk orientert beskrivelse av hvorledes fordeling av begrensningsfond bør finne sted. Vi har sansen for tenkningen bak Erling Selvig sitt forslag som bidrar til å gi domstolene langt bedre veiledning enn dagens gjennomføringslovgivning.
I lys av våre kommentarer vedrørende departementets høringsbrev og Erling Selvig sitt omfattende høringssvar der han foreslår helt andre løsninger enn departementet, vil vi anbefale følgende: Istedenfor å gå videre med forslaget som er på høring bør departementet heller nedsetter et lovutvalg som får som mandat å foreta en samlet gjennomgang av hele sjøloven kap. 9 og kap. 12.
Med hilsen Norges Rederiforbund Viggo Bondi Sign.
Generelt om rederienes begrensningsrett
Vi viser innledningsvis til at systemet med rederienes begrensningsrett er en viktig del av det internasjonale sjørettslige regelverket for rederienes tredjemannsansvar, som er utarbeidet av IMO. På noen områder er det utarbeidet egne regler som for oljesøl som frakter olje som last (Oljesølkonvensjonen), transport av farlige og giftige stoffer (HNS-konvensjonen) samt transport av passasjerer (Athen-konvensjonen). For andre forhold følger reglene av Globalbegrensningskonvensjonen fra 1976 med endringsprotokollen fra 1996.
Norges Rederiforbunds grunnleggende holdning til det ovennevnte regelverket er at det er viktig at begrensningsbeløpene er tilstrekkelig høye til at de fleste krav i praksis blir dekket, samt at Norge og at reglene implementeres og håndheves i tråd med folkeretten. Det siste handler om at de internasjonale reglene tar sikte på å etablere internasjonal uniformlovgivning. På den måten sikres at bestemmelsene vil være de samme når skipene opererer i ulike jurisdiksjoner som omfattes av reglene. Reglene om rederienes begrensningsrett representerer en avveiing mellom ulike interesser, og de er helt avgjørende for at man har internasjonale regler om tredjemannsansvar med en betydelig internasjonal tilslutning.
Det har lenge vært en sentral del av norsk utenrikspolitikk at Norge som en liten og åpen økonomi forholder seg lojalt til inngåtte internasjonale avtaler. Dette er også fulgt opp av domstolene gjennom det såkalte presumsjonsprinsippet (norsk intern rett tolkes i tråd med folkeretten), og i saker for domstolene gjelder forståelsen av internrettslige regler som bygger på folkeretten der domstolene gjerne viser til tolkningsprinsippene i Wienerkonvensjonen art. 31.
At Norge forholder seg lojalt til folkeretten er også viktig for norsk gjennomslagskraft og troverdighet i internasjonal regelverksutvikling. Det var derfor svært positivt at Norge stilte seg bak næringens initiativ i IMO Legal Committee om utarbeidelse av en tolkningsuttalelse om såkalt uniform interpretation vedrørende terskelen for rederienes tap av begrensningsrett. Som kjent ledet dette frem til en beslutning i IMO Legal Committee i 2021.
Generelle kommentarer til høringsbrevet og Full City-dommen
Departementet oppsummerer sitt syn i nest siste avsnitt i høringsnotatet under pkt. 3, der departementet sier at:
Etter departementets vurdering innebærer regelen som følger av konvensjonen at rentekomponenten er en del av fondet, og skal fordeles med dette uavhengig av om kravene som rettes mot fondet er rentebærende eller ikke. Regelen er gjennomført i norsk rett, og norsk rett må presumeres å være i samsvar med dette.
I høringsnotatet henter departementet støtte for sitt syn bl.a. i to ulike vurderinger av Full City-avgjørelsen som er foretatt av hhv. professor Erik Røsæg og professor emeritus Erling Selvig, jf. nest siste og siste avsnitt under pkt 2. Vi finner det noe uheldig at departementet ikke har vedlagt disse eller referert fra disse vurderingene i høringsnotatet, men i stedet nøyer deg med å vise til professorenes respektive konklusjoner uten at det går nærmere deres argumenter. Dette fordi vurderingene er inntatt i publikasjoner som for mange ikke er lett tilgjengelige. Vi har for egen del gått grundig inn i begge vurderingene og viser til at begge med styrke argumenterer for sitt syn.
Når det gjelder domsgrunnene til Høyesterett i Full City-avgjørelsen har vi spesielt merket oss at Høyesterett sier at avgjørelsen har budt på tvil (premiss 65), samt at de i hovedsak foretar en tradisjonell norsk internrettslig tilnærming av rettskildefaktorene. Dette siste er noe overraskende idet de norske reglene gjelder implementering av folkeretten i norsk internrett. Sånn sett kunne drøftelsen like godt ha tatt utgangspunkt i hvilke løsninger som følger av folkeretten som primærkilde, ref. også fortolkningsprinsippene som følger av Wienerkonvensjonen art. 31. Når Høyesterett i tillegg sier at avgjørelsen har budt på tvil blir dette enda tydeligere. Sånn sett virker det som at presumsjonsprinsippet var lite påaktet av Høyesterett. Vi viser her også til at Erling Selvig i sin omtale i Nordiske Domme (ND-2017-KOM) i siste hovedavsnitt om internasjonal rettsenhet drøfter 1996-konvensjonens formål som er å etablere konvensjonsbasert internasjonalt regelverk for globalbegrenset rederansvar. I den sammenheng påpeker han at det klart viktigste derfor er at konvensjonens art. 11 til 14 om begrensningsfond «underlegges selvstendig tolking og derved blir forstått og anvendt på samme måte i alle 1996-statene».
Departementet opplyser i selve høringsbrevet at formålet med endringene er at «loven bør presiseres» slik at det fremkommer klart at hele fondsbeløpet etter § 232 første ledd kommer til fordeling blant fondets kravshavere. Vi oppfatter at departementet med dette sikter til at endringene tar sikte på at sjøloven får en utforming som samsvarer bedre med konvensjonen enn dagens lovtekst.
Vi er enige i premissen om at det er viktig at man i norsk rett følger konvensjonens anvisninger, men etter vårt syn legger departementets omtale her også føringer for at man bør ha en annen tilnærming til implementeringen i sjøloven enn det som foreslås i høringen. Dette er nærmere omtalt nedenfor.
Nærmere om forslaget til endringer i sjøloven – alternativ fremgangsmåte
Departementet nøyer seg med svært kortfattede merknader som forklarer de foreslåtte endringene. I forslaget til endringer i sjøloven § 244 første ledd sier departementet at det vil klargjøre «at det ikke finnes deler av fondet som skal holdes utenfor ved fordelingen eller frigis til fondsoppretter før alle krav er dekket fullt ut». Når det gjelder det andre forslaget om en tilføyelse i sjøloven § 173 nr. 6, så sier departementet at det er ment å «reflektere konvensjonens «indirekte» regulering av renter».
Det er etter vårt syn uheldig at departementet er såpass kortfattet i sin nærmere omtale av forslagene som sådan, noe som igjen vil kunne bidra til at det oppstår ny tolkningstvil i fremtidige saker der det opprettes globalbegrensningsfond.
Når det særlig gjelder departementets forslag om endring av § 173 nr. 6 viser vi til at Erling Selvig i pkt. 3 i sitt private høringsbrev 20. september 2023, av ulike årsaker mener at dette forslaget ikke bør gjennomføres. Han foreslår ellers helt andre løsninger enn departementet, med detaljerte og praktisk orientert beskrivelse av hvorledes fordeling av begrensningsfond bør finne sted. Vi har sansen for tenkningen bak Erling Selvig sitt forslag som bidrar til å gi domstolene langt bedre veiledning enn dagens gjennomføringslovgivning.
I lys av våre kommentarer vedrørende departementets høringsbrev og Erling Selvig sitt omfattende høringssvar der han foreslår helt andre løsninger enn departementet, vil vi anbefale følgende: Istedenfor å gå videre med forslaget som er på høring bør departementet heller nedsetter et lovutvalg som får som mandat å foreta en samlet gjennomgang av hele sjøloven kap. 9 og kap. 12.
Med hilsen Norges Rederiforbund Viggo Bondi Sign.