Evaluering av pandemihåndteringen i Norge fremstår som grunnleggende ukritisk og naiv. Det er mange brister i pandemihåndteringen som kunne ha blitt håndtert på en bedre måte.
Premisset for håndteringen problematiseres overhodet ikke. Man fastslår kun at `koronapandemien var en svært alvorlig global helsekrise`. Tvert imot ble det klart tidlig at dette ikke stemte. Viruset smittet ikke så raskt som man trodde de første dagene, dødsfallene skjedde for en stor del blant de svært gamle. Viruset var ikke farligere enn en gjennomsnittlig influensa. Som lege Halvor Næss uttalte: Uten myndighetenes drakoniske tiltak ville pandemien forløpt under radaren for folk flest`(Steigan 15.6.23) .
Krisemaksimeringen skulle vært avblåst etter de første 14 dagene. I istedenfor fortsatte man, og utsatte mennesker for unødvendig stress, frykt, utestengelser og restriksjoner i reisevirksomhet.
Regjeringen brukte frykt og psykisk terror som pisk for å sikre lydighet og underkastelse. Media ble brukt til å melde kontinuerlige smittetall og dødstall for å rettferdiggjøre krigsliknende tiltak. At ikke kommisjonen problematiserer etikken bak den direkte nedbrytende effekten på psykisk helse i befolkningen bekrefter inntrykket av en tannløs kommisjon.
Smittetall ble blåst kunstig opp ved bruk av PCR tester. En test som er ubrukelig til diagnostisering ble eneste grunnlag for å stenge symptomfrie mennesker inne i karantenehotell og egne hjem. Dette ble også brukt til å hindre mennesker som ikke tok disse tester til å reise over landegrenser og derfor ikke kunne besøke sine nære og kjære i andre land.
Før pandemien fantes det klare retningslinjer for håndtering av luftveispandemier. Disse var grundig innarbeidet og praktisert i influesasesonger. Disse ble forkastet da korona kom. Hvorfor?
Nedstengninger og isolasjon førte til flere problemer i samfunnet. Mange studier har vist at disse tiltake ne med nedstengninger og isolasjon har minimal effekt på spredning av virus. De har derimot alvorlige, langvarige skadevirkninger på både mental og fysisk helse, samt på privat og samfunnsøkonomi. Det samme gjelder bruk av munnbind. De hindrer ikke smitte, er derimot skadelige både for mennesker og miljø. Og hva gjør det med ungdommers og voksne menneskers - og ikke minst barns psyke? Bruk av en meter, to meter, skolestegninger av og på, munnbind på og av - ett og to.. alt fremstår som i beste fall overtro, i verste fall terrorisering og manipulering av befolkningen.
Hele dramaturgien ble bygget opp mot vaksiner som veien til frihet. Dette ble gjentatt som et mantra - trass mange motstemmer som manet til forsiktighet og skepsis til en hasteutviklet injeksjon med ukjente langtidsbivirkninger og helseproblemer . Som viser seg nå - internasjonalt og nasjonalt. Bivirkninger tas ikke på alvor, og mange mennesker opplever redusert helse og helseproblemer etter disse.
Mange andre momenter kan nevnes - som for eksempel hemmeligholdelse av dokumentasjon i 60 år. Hvorfor? Befolkningen har rett til å vite grunnlaget for så inngripende tiltak. Hvordan skal vi som samfunn lære noe uten tilgang på data? Skal hemmeligholdelsen til for å beskytte datagrunnlag for hvorfor bestemmelser ble tatt? Dersom man skal kunne evaluere prosesser er det nødvendig med åpen informasjon og datagrunnlag.
Regjeringens håndtering fremstår som umoden, amatørmessig, panikkdrevet, uten rot i virkelighet, med sterke undertrykkende og totalitære tendenser.
Kommisjonens evaluering adresserer ikke skadevirkningene av håndteringen sterkt nok.
Premisset for håndteringen problematiseres overhodet ikke. Man fastslår kun at `koronapandemien var en svært alvorlig global helsekrise`. Tvert imot ble det klart tidlig at dette ikke stemte. Viruset smittet ikke så raskt som man trodde de første dagene, dødsfallene skjedde for en stor del blant de svært gamle. Viruset var ikke farligere enn en gjennomsnittlig influensa. Som lege Halvor Næss uttalte: Uten myndighetenes drakoniske tiltak ville pandemien forløpt under radaren for folk flest`(Steigan 15.6.23) .
Krisemaksimeringen skulle vært avblåst etter de første 14 dagene. I istedenfor fortsatte man, og utsatte mennesker for unødvendig stress, frykt, utestengelser og restriksjoner i reisevirksomhet.
Regjeringen brukte frykt og psykisk terror som pisk for å sikre lydighet og underkastelse. Media ble brukt til å melde kontinuerlige smittetall og dødstall for å rettferdiggjøre krigsliknende tiltak. At ikke kommisjonen problematiserer etikken bak den direkte nedbrytende effekten på psykisk helse i befolkningen bekrefter inntrykket av en tannløs kommisjon.
Smittetall ble blåst kunstig opp ved bruk av PCR tester. En test som er ubrukelig til diagnostisering ble eneste grunnlag for å stenge symptomfrie mennesker inne i karantenehotell og egne hjem. Dette ble også brukt til å hindre mennesker som ikke tok disse tester til å reise over landegrenser og derfor ikke kunne besøke sine nære og kjære i andre land.
Før pandemien fantes det klare retningslinjer for håndtering av luftveispandemier. Disse var grundig innarbeidet og praktisert i influesasesonger. Disse ble forkastet da korona kom. Hvorfor?
Nedstengninger og isolasjon førte til flere problemer i samfunnet. Mange studier har vist at disse tiltake ne med nedstengninger og isolasjon har minimal effekt på spredning av virus. De har derimot alvorlige, langvarige skadevirkninger på både mental og fysisk helse, samt på privat og samfunnsøkonomi. Det samme gjelder bruk av munnbind. De hindrer ikke smitte, er derimot skadelige både for mennesker og miljø. Og hva gjør det med ungdommers og voksne menneskers - og ikke minst barns psyke? Bruk av en meter, to meter, skolestegninger av og på, munnbind på og av - ett og to.. alt fremstår som i beste fall overtro, i verste fall terrorisering og manipulering av befolkningen.
Hele dramaturgien ble bygget opp mot vaksiner som veien til frihet. Dette ble gjentatt som et mantra - trass mange motstemmer som manet til forsiktighet og skepsis til en hasteutviklet injeksjon med ukjente langtidsbivirkninger og helseproblemer . Som viser seg nå - internasjonalt og nasjonalt. Bivirkninger tas ikke på alvor, og mange mennesker opplever redusert helse og helseproblemer etter disse.
Mange andre momenter kan nevnes - som for eksempel hemmeligholdelse av dokumentasjon i 60 år. Hvorfor? Befolkningen har rett til å vite grunnlaget for så inngripende tiltak. Hvordan skal vi som samfunn lære noe uten tilgang på data? Skal hemmeligholdelsen til for å beskytte datagrunnlag for hvorfor bestemmelser ble tatt? Dersom man skal kunne evaluere prosesser er det nødvendig med åpen informasjon og datagrunnlag.
Regjeringens håndtering fremstår som umoden, amatørmessig, panikkdrevet, uten rot i virkelighet, med sterke undertrykkende og totalitære tendenser.
Kommisjonens evaluering adresserer ikke skadevirkningene av håndteringen sterkt nok.