Merknader fra Buddhistforbundet til forslag til endringer i trossamfunnsloven
Vi viser til høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet om forslag til endringer i trossamfunnsloven mottatt 6. juli 2023. De første fire kapitlene er beskrivende og nevner utgangspunktet i «Hurdalsplattformen» som spesifikt stiller krav om demokratisk valgte «administrative organ» i trossamfunnene og krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn.
Vi vil i det følgende kommentere de tre sentrale punktene i høringsnotatet:
a) Kapittel 5. «Demokratikrav»
b) Kapittel 6. «Krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn»
c) Kapittel 7. «Antallskrav»
Vi vil også kommentere noen av punktene i kapittel 8. «Andre lov- og forskriftsendringer» mm.
a) Kapittel 5. «Demokratikrav»
Her har Departementet tydeligvis erkjent at formuleringene i Hurdalsplattformen er problematiske og at det derfor har erstattet disse med krav om ikke «motarbeide den demokratiske styreformen» som en forutsetning for å motta offentlig tilskudd. Etter Buddhistforbundets oppfatning er dette kravet helt uproblematisk og i tråd med det vi tidligere har uttalt om at trossamfunn må aksepterer de grunnleggende menneskerettighetene for å kunne kvalifisere til offentlig tilskudd.
b) Kapittel 6. «Krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn»
I Hurdalsplattformen står det: «Stille krav om at dei administrative organa som forvaltar offentlege tilskot på vegner av trussamfunn, er demokratisk valde og har minst 40 prosent representasjon av kvart kjønn.»
I motsetning til oppfølgingen av «demokratisk valde» går Departementet her inn på forskjellige modeller for å implementere et slikt krav i lovgivningen. Vi skal ikke her gå inn på de juridiske og menneskerettslige vurderingene i dette 27 sider lange kapitlet, men konsentrere oss om noen aktuelle problemstillinger. Vi merker oss at Buddhistforbundet er nevnt på side 30 (og også side 10) som en (landsomfattende) organisasjon med et sentralledd og tilhørende lokalledd (som er delaktige i forvaltningen av det offentlige tilskuddet som mottas gjennom sentralleddet). Vi nevner dette siden denne konteksten trekkes inn i departements forslag.
I dag har Buddhistforbundets Hovedstyre 22 medlemmer. 11 av dem er kvinner og 11 av dem er menn, altså 100% kjønnsbalanse (50% / 50). Dette skyldes ikke at vi har arbeidet spesielt for å fremme likestilling i vår organisasjon, men at det for oss er helt selvsagt at de ene kjønn er like kvalifisert som det andre i alle sammenhenger som her å inneha verv i Buddhistforbundets Hovedstyre.
I våre medlemsorganisasjoner vil også begge kjønn stille likt når det gjelder å være kvalifisert til styreverv. Imidlertid vil medlemsorganisasjonene variere sterkt i antall medlemmer fra over 6000 hos det største og 20 hos det minste. Det er klart at kjønnsfordelingen i styrene i de små organisasjonene kan variere sterkt når en tar i betraktning at det dreier seg om frivillig arbeid som kan kreve betydelig engasjement og forpliktelser hos dem det gjelder. At f.eks. en av våre medlemsorganisasjoner med 33 medlemmer for tiden kun har tre menn i sitt styre på tre personer kan vanskelig tolkes i retning av at kvinner er utsatt for diskriminering i denne organisasjonen. Det handler rett og slett om naturlig variasjon i engasjement. Dette finner vi ikke grunnlag for å problematisere.
I notatet på side 30 står det: «Enkelte thaibuddhistiske samfunn står oppført med 100 prosent kvinner i styrene.» Spørsmålet en må stille er: «Er dette et problem? Og i så fall hvilket?». Her må en se på konteksten. Vi har selvfølgelig ikke data for andre trossamfunn enn vårt eget, men vi har også thai-buddhistiske medlemsorganisasjoner.
Vi kan trekke frem to: Det ene har 9 kvinnelige styremedlemmer og 1 mannlig, altså 90% kvinneandel og 10% mannlig andel.
Det andre har 6 kvinnelige styremedlemmer og 2 mannlige, altså 75% kvinneandel og 25% mannlig andel.
Departementet foreslår (modell1) «at samfunnet vil jobbe for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i de styrende organene som forvalter statstilskuddet. Når det gjelder «de styrende organene som forvalter statstilskuddet» nevner Departementet Buddhistforbundet to ganger på side 45 så det synes klart at dette inkluderer det vi omtaler som «medlemsorganisasjoner».
Når vi ser konkret på eksempelet med de to nevnte medlemsorganisasjonene ser vi hvorfor dette kravet blir problematisk. Det har seg nemlig slik:
Den ene medlemsorganisasjonen med 9 kvinnelige styremedlemmer og 1 mannlig har en medlemsmasse på 141. Av disse er 87% kvinner og 13% menn. Et styre med 90% kvinner og 13% menn treffer derfor ganske godt når det gjelder å være representativ for kjønnsfordelingen i medlemsmassen.
Er det da rimelig å kreve at denne organisasjonen «skal jobbe for å oppnå minst … og 40 prosent menn» i styret sitt? Skal de jobbe for at 13% menn blant medlemmene skal ha 40% av plassene i styret? For oss gir det ingen mening og vi kan ikke se at dette har noe med fremme kvinners likeverd å gjøre, snarere tvert imot.
Tilsvarende med den andre medlemsorganisasjonen med 6 kvinnelige styremedlemmer og 2 mannlige. Denne har 5216 medlemmer derav 80% kvinner og 20% menn. Her har styret 75% kvinneandel og 25% mannlig andel. Altså ganske nær kjønnsfordelingen i medlemsmassen. Vi kan ikke se at det foreligger et problem her. Tvert imot ligger problemet i at organisasjonen skal tvinges til å arbeide for at menn skal ha dobbel så stor representasjon i styret som deres andel av medlemsmassen tilsier. Dette begynner å nærme seg en parodi på begrepet likestilling.
Vi synes derfor det er uheldig når Departementet sier at «Enkelte thaibuddhistiske samfunn står oppført med 100 prosent kvinner i styrene» uten at en samtidig holder dette opp mot kjønnsfordelingen i medlemsmassen i disse samfunnene.
En kunne selvsagt foreslått at representasjonen av kjønnene i styrer i medlemsorganisasjoner i trossamfunn skulle være minst 50% av deres andel av medlemsmassen. Men i utgangspunktet synes vi at å innføre et system om kjønnsfordeling i styrer i trossamfunn og deres tilsluttede organisasjoner med trussel om å miste den grunnlovfestede statsstøtten er problematisk. Vi støtter derfor ikke slike forslag.
Buddhistforbundet står i fremste linje når det gjelder å fremme kvinners plass i trossamfunn. Vi kan ikke se at dette har gått på bekostning av menns rettigheter i våre medlemsorganisasjoner.
Som nevnt innledningsvis har vårt Hovedstyre lik fordeling av kvinner og menn. Om dette skal lovfestes som en forutsetning for å motta offentlig tilskudd er et spørsmål som reiser en del alvorlige problemstillinger knyttet til likebehandling av trossamfunn. Vi vil derfor fraråde at en innfører et slikt krav.
c) Kapittel 7. «Antallskrav»
Her kommer Departementet med et spørsmål om høringsinnstansenes syn på innføring av et høyere antallskrav for registrering av og tilskudd til trossamfunn på henholdsvis 100, 300, og 500 medlemmer.
Med 14.457 tilskuddsutløsende medlemmer er det klart at Buddhistforbundet som sådan ikke vil bli berørt av endringene som foreslås. Imidlertid kan disse endringene ha indirekte betydning for Buddhistforbundet. På side 61 og 62 ser vi hvordan disse vil slå ut for buddhistiske trossamfunn.
Med en økning i antallskravet vil de som mister statstilskudd måtte slå seg sammen med større trossamfunn for å kunne fortsette å motta statstilskudd. Vi ser av oppstillingen at dette kan dreie seg om 5 til 16 trossamfunn. På den ene siden kan en hevde at dette er en fordel både for samfunnet og for Buddhistforbundet som en organisasjon ettersom vi har som målsetting i våre vedtekter om å samle buddhister i Norge i é n felles organisasjon. På den annen side er dette nokså problematisk hvis organisasjoner blir tvunget inn i større organisasjoner kun fordi de må det for å kunne motta statsstøtte. Slike «tvangsekteskap» kan også bli krevende for fellesorganisasjonen som blir et slags mellomledd mellom Staten og den tilsluttede organisasjonen.
Sammenslutning av trossamfunn gjennom det som fremstår som økonomisk tvang er derfor problematisk og derfor støtter vi ikke økte antallskrav av denne grunn.
Det er også problematisk å innføre et økt antallskrav kun begrunnet i hva som er hensiktsmessig for forvaltningen. Tilskuddet til trossamfunn er en grunnlovsfestet rettighet og er i utgangspunktet en kompensatorisk ordning knyttet til ordningen med en folkekirke finansiert av Stat og kommuner. Å nekte tilskudd til mindre trossamfunn (over 50 medlemmer) fremstår derfor som problematisk da det kan krenke de rettigheter medlemmer av slike trossamfunn har (når det gjelder ikke-diskriminering).
d) Andre lov- og forskriftsendringer
Vi kommenterer ikke pkt. 8.1 da dette ikke reiser alvorlige prinsipielle problemstillinger. Derimot har vi noen merknader til pkt. 8.2 om dobbeltmedlemsskap. Den konkrete endringen Departementet foreslår har mindre konsekvenser og er ikke et spørsmål vi ser behov for å kommentere ytterligere.
Derimot er vi interessert i selve problemstillingen om dobbeltmedlemsskap. I år hadde Buddhistforbundet 1024 personer av våre medlemmer i denne kategorien. Dette innebærer at vi (eller andre trossamfunn) tapte kr. 1.453.056,- i offentlig tilskudd. Mangeårige tiltak for å få disse medlemmene til å få redusert til trossamfunnsmedlemsskap til ett enkelt har vist seg å gi små resultater.
Vi synes derfor dagens lovgivning om å trekke tilskuddet til begge trossamfunnene (eller flere) er problematisk når det ikke er juridisk mulig å definere hvilket medlemskap som er gyldig. Vi vil foreslå at gyldig innmelding i et trossamfunn annullerer tidligere inngåtte medlemskap i trossamfunn. Dette forutsetter selvfølgelig at innmelding i trossamfunn kan dokumenteres, gjennom krav til skriftlig innmelding (papir eller digital) eller krav om innmeldingsattest (som i tidligere trossamfunnslov).
Dette vil gjøre det mulig for trossamfunn å kreve tilskudd for dobbeltmedlemmer når det leverer dato for innmelding med grunnlag i dokumentasjon som nevnt ovenfor. Det / de andre trossamfunn kan gjøre det samme. Dette kan gjøres digitalt på samme måte som med behandlingen av den samlede medlemslisten i dag og vil langt på vei kunne eliminere kategorien «dobbeltmedlem» slik at utbetalingen av tilskudd til trossamfunnene blir mer rettferdig. Dette vil også eliminere en feilkilde i den offentlige statistikken der en gruppe innmeldte i trossamfunn ikke blir tatt med (på grunn av dobbeltmedlemskap).
Vi håper derfor Departementet vi se på denne problemstillingen og finne en hensiktsmessig og rettferdig løsning.
Avslutningsvis vi vi nevnte pkt. 8.4 Regnskap fra tros- og livssynssamfunn bestående av flere underenheter
Vi synes forslaget på side 75 er positivt og ser frem til at dette kan bidra til forenkling og mer hensiktsmessige former for rapportering.
Ellers setter vi stor pris på forslaget om dialog med tros- og livssynssamfunnene som vi tror også kan bidra til at en i fellesskap finner gode løsninger for å realisere de grunnleggende felles verdier vi står sammen om.
Vi viser til høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet om forslag til endringer i trossamfunnsloven mottatt 6. juli 2023. De første fire kapitlene er beskrivende og nevner utgangspunktet i «Hurdalsplattformen» som spesifikt stiller krav om demokratisk valgte «administrative organ» i trossamfunnene og krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn.
Vi vil i det følgende kommentere de tre sentrale punktene i høringsnotatet:
a) Kapittel 5. «Demokratikrav»
b) Kapittel 6. «Krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn»
c) Kapittel 7. «Antallskrav»
Vi vil også kommentere noen av punktene i kapittel 8. «Andre lov- og forskriftsendringer» mm.
a) Kapittel 5. «Demokratikrav»
Her har Departementet tydeligvis erkjent at formuleringene i Hurdalsplattformen er problematiske og at det derfor har erstattet disse med krav om ikke «motarbeide den demokratiske styreformen» som en forutsetning for å motta offentlig tilskudd. Etter Buddhistforbundets oppfatning er dette kravet helt uproblematisk og i tråd med det vi tidligere har uttalt om at trossamfunn må aksepterer de grunnleggende menneskerettighetene for å kunne kvalifisere til offentlig tilskudd.
b) Kapittel 6. «Krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn»
I Hurdalsplattformen står det: «Stille krav om at dei administrative organa som forvaltar offentlege tilskot på vegner av trussamfunn, er demokratisk valde og har minst 40 prosent representasjon av kvart kjønn.»
I motsetning til oppfølgingen av «demokratisk valde» går Departementet her inn på forskjellige modeller for å implementere et slikt krav i lovgivningen. Vi skal ikke her gå inn på de juridiske og menneskerettslige vurderingene i dette 27 sider lange kapitlet, men konsentrere oss om noen aktuelle problemstillinger. Vi merker oss at Buddhistforbundet er nevnt på side 30 (og også side 10) som en (landsomfattende) organisasjon med et sentralledd og tilhørende lokalledd (som er delaktige i forvaltningen av det offentlige tilskuddet som mottas gjennom sentralleddet). Vi nevner dette siden denne konteksten trekkes inn i departements forslag.
I dag har Buddhistforbundets Hovedstyre 22 medlemmer. 11 av dem er kvinner og 11 av dem er menn, altså 100% kjønnsbalanse (50% / 50). Dette skyldes ikke at vi har arbeidet spesielt for å fremme likestilling i vår organisasjon, men at det for oss er helt selvsagt at de ene kjønn er like kvalifisert som det andre i alle sammenhenger som her å inneha verv i Buddhistforbundets Hovedstyre.
I våre medlemsorganisasjoner vil også begge kjønn stille likt når det gjelder å være kvalifisert til styreverv. Imidlertid vil medlemsorganisasjonene variere sterkt i antall medlemmer fra over 6000 hos det største og 20 hos det minste. Det er klart at kjønnsfordelingen i styrene i de små organisasjonene kan variere sterkt når en tar i betraktning at det dreier seg om frivillig arbeid som kan kreve betydelig engasjement og forpliktelser hos dem det gjelder. At f.eks. en av våre medlemsorganisasjoner med 33 medlemmer for tiden kun har tre menn i sitt styre på tre personer kan vanskelig tolkes i retning av at kvinner er utsatt for diskriminering i denne organisasjonen. Det handler rett og slett om naturlig variasjon i engasjement. Dette finner vi ikke grunnlag for å problematisere.
I notatet på side 30 står det: «Enkelte thaibuddhistiske samfunn står oppført med 100 prosent kvinner i styrene.» Spørsmålet en må stille er: «Er dette et problem? Og i så fall hvilket?». Her må en se på konteksten. Vi har selvfølgelig ikke data for andre trossamfunn enn vårt eget, men vi har også thai-buddhistiske medlemsorganisasjoner.
Vi kan trekke frem to: Det ene har 9 kvinnelige styremedlemmer og 1 mannlig, altså 90% kvinneandel og 10% mannlig andel.
Det andre har 6 kvinnelige styremedlemmer og 2 mannlige, altså 75% kvinneandel og 25% mannlig andel.
Departementet foreslår (modell1) «at samfunnet vil jobbe for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i de styrende organene som forvalter statstilskuddet. Når det gjelder «de styrende organene som forvalter statstilskuddet» nevner Departementet Buddhistforbundet to ganger på side 45 så det synes klart at dette inkluderer det vi omtaler som «medlemsorganisasjoner».
Når vi ser konkret på eksempelet med de to nevnte medlemsorganisasjonene ser vi hvorfor dette kravet blir problematisk. Det har seg nemlig slik:
Den ene medlemsorganisasjonen med 9 kvinnelige styremedlemmer og 1 mannlig har en medlemsmasse på 141. Av disse er 87% kvinner og 13% menn. Et styre med 90% kvinner og 13% menn treffer derfor ganske godt når det gjelder å være representativ for kjønnsfordelingen i medlemsmassen.
Er det da rimelig å kreve at denne organisasjonen «skal jobbe for å oppnå minst … og 40 prosent menn» i styret sitt? Skal de jobbe for at 13% menn blant medlemmene skal ha 40% av plassene i styret? For oss gir det ingen mening og vi kan ikke se at dette har noe med fremme kvinners likeverd å gjøre, snarere tvert imot.
Tilsvarende med den andre medlemsorganisasjonen med 6 kvinnelige styremedlemmer og 2 mannlige. Denne har 5216 medlemmer derav 80% kvinner og 20% menn. Her har styret 75% kvinneandel og 25% mannlig andel. Altså ganske nær kjønnsfordelingen i medlemsmassen. Vi kan ikke se at det foreligger et problem her. Tvert imot ligger problemet i at organisasjonen skal tvinges til å arbeide for at menn skal ha dobbel så stor representasjon i styret som deres andel av medlemsmassen tilsier. Dette begynner å nærme seg en parodi på begrepet likestilling.
Vi synes derfor det er uheldig når Departementet sier at «Enkelte thaibuddhistiske samfunn står oppført med 100 prosent kvinner i styrene» uten at en samtidig holder dette opp mot kjønnsfordelingen i medlemsmassen i disse samfunnene.
En kunne selvsagt foreslått at representasjonen av kjønnene i styrer i medlemsorganisasjoner i trossamfunn skulle være minst 50% av deres andel av medlemsmassen. Men i utgangspunktet synes vi at å innføre et system om kjønnsfordeling i styrer i trossamfunn og deres tilsluttede organisasjoner med trussel om å miste den grunnlovfestede statsstøtten er problematisk. Vi støtter derfor ikke slike forslag.
Buddhistforbundet står i fremste linje når det gjelder å fremme kvinners plass i trossamfunn. Vi kan ikke se at dette har gått på bekostning av menns rettigheter i våre medlemsorganisasjoner.
Som nevnt innledningsvis har vårt Hovedstyre lik fordeling av kvinner og menn. Om dette skal lovfestes som en forutsetning for å motta offentlig tilskudd er et spørsmål som reiser en del alvorlige problemstillinger knyttet til likebehandling av trossamfunn. Vi vil derfor fraråde at en innfører et slikt krav.
c) Kapittel 7. «Antallskrav»
Her kommer Departementet med et spørsmål om høringsinnstansenes syn på innføring av et høyere antallskrav for registrering av og tilskudd til trossamfunn på henholdsvis 100, 300, og 500 medlemmer.
Med 14.457 tilskuddsutløsende medlemmer er det klart at Buddhistforbundet som sådan ikke vil bli berørt av endringene som foreslås. Imidlertid kan disse endringene ha indirekte betydning for Buddhistforbundet. På side 61 og 62 ser vi hvordan disse vil slå ut for buddhistiske trossamfunn.
Med en økning i antallskravet vil de som mister statstilskudd måtte slå seg sammen med større trossamfunn for å kunne fortsette å motta statstilskudd. Vi ser av oppstillingen at dette kan dreie seg om 5 til 16 trossamfunn. På den ene siden kan en hevde at dette er en fordel både for samfunnet og for Buddhistforbundet som en organisasjon ettersom vi har som målsetting i våre vedtekter om å samle buddhister i Norge i é n felles organisasjon. På den annen side er dette nokså problematisk hvis organisasjoner blir tvunget inn i større organisasjoner kun fordi de må det for å kunne motta statsstøtte. Slike «tvangsekteskap» kan også bli krevende for fellesorganisasjonen som blir et slags mellomledd mellom Staten og den tilsluttede organisasjonen.
Sammenslutning av trossamfunn gjennom det som fremstår som økonomisk tvang er derfor problematisk og derfor støtter vi ikke økte antallskrav av denne grunn.
Det er også problematisk å innføre et økt antallskrav kun begrunnet i hva som er hensiktsmessig for forvaltningen. Tilskuddet til trossamfunn er en grunnlovsfestet rettighet og er i utgangspunktet en kompensatorisk ordning knyttet til ordningen med en folkekirke finansiert av Stat og kommuner. Å nekte tilskudd til mindre trossamfunn (over 50 medlemmer) fremstår derfor som problematisk da det kan krenke de rettigheter medlemmer av slike trossamfunn har (når det gjelder ikke-diskriminering).
d) Andre lov- og forskriftsendringer
Vi kommenterer ikke pkt. 8.1 da dette ikke reiser alvorlige prinsipielle problemstillinger. Derimot har vi noen merknader til pkt. 8.2 om dobbeltmedlemsskap. Den konkrete endringen Departementet foreslår har mindre konsekvenser og er ikke et spørsmål vi ser behov for å kommentere ytterligere.
Derimot er vi interessert i selve problemstillingen om dobbeltmedlemsskap. I år hadde Buddhistforbundet 1024 personer av våre medlemmer i denne kategorien. Dette innebærer at vi (eller andre trossamfunn) tapte kr. 1.453.056,- i offentlig tilskudd. Mangeårige tiltak for å få disse medlemmene til å få redusert til trossamfunnsmedlemsskap til ett enkelt har vist seg å gi små resultater.
Vi synes derfor dagens lovgivning om å trekke tilskuddet til begge trossamfunnene (eller flere) er problematisk når det ikke er juridisk mulig å definere hvilket medlemskap som er gyldig. Vi vil foreslå at gyldig innmelding i et trossamfunn annullerer tidligere inngåtte medlemskap i trossamfunn. Dette forutsetter selvfølgelig at innmelding i trossamfunn kan dokumenteres, gjennom krav til skriftlig innmelding (papir eller digital) eller krav om innmeldingsattest (som i tidligere trossamfunnslov).
Dette vil gjøre det mulig for trossamfunn å kreve tilskudd for dobbeltmedlemmer når det leverer dato for innmelding med grunnlag i dokumentasjon som nevnt ovenfor. Det / de andre trossamfunn kan gjøre det samme. Dette kan gjøres digitalt på samme måte som med behandlingen av den samlede medlemslisten i dag og vil langt på vei kunne eliminere kategorien «dobbeltmedlem» slik at utbetalingen av tilskudd til trossamfunnene blir mer rettferdig. Dette vil også eliminere en feilkilde i den offentlige statistikken der en gruppe innmeldte i trossamfunn ikke blir tatt med (på grunn av dobbeltmedlemskap).
Vi håper derfor Departementet vi se på denne problemstillingen og finne en hensiktsmessig og rettferdig løsning.
Avslutningsvis vi vi nevnte pkt. 8.4 Regnskap fra tros- og livssynssamfunn bestående av flere underenheter
Vi synes forslaget på side 75 er positivt og ser frem til at dette kan bidra til forenkling og mer hensiktsmessige former for rapportering.
Ellers setter vi stor pris på forslaget om dialog med tros- og livssynssamfunnene som vi tror også kan bidra til at en i fellesskap finner gode løsninger for å realisere de grunnleggende felles verdier vi står sammen om.