Den nordisk-katolske kirke
Endringer i trossamfunnsloven
Høringsuttalelse fra Den nordisk-katolske kirke
Den nordisk-katolske kirke takker for muligheten for å gi kommentarer til det fremlagte «Høringsnotat. Endringer i trossamfunnsloven» fra Barne- og familiedepartementet, juli 2023.
Den nordisk-katolske kirke ble opprettet i 1999 som et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church og formelt godkjent som kirkesamfunn i Norge i år 2000. Siden opprettelsen av eget bispedømme i 2011 er kirken en selvstendig kirke innenfor rammen av Scranton-unionen – et fellesskap av gammelkatolske søsterkirker. I Norge har Den nordisk-katolske kirke menigheter og mindre eukaristiske fellesskap i Oslo, Fredrikstad, Kristiansand, Bergen, Ålesund, Trondheim og Tromsø. Kirken deler den udelte kirkes katolske tro og praksis og står i all hovedsak i en vestlig (latinsk) liturgisk tradisjon. Kirken ledes av en biskop, og menighetene betjenes av prester og diakoner etter apostolisk forbilde. Ingen mottar lønn, og alt arbeid skjer på frivillig basis. Kirken øverste demokratiske organ er Synoden, med utsendinger fra menighetene, med Kirkerådet som utøvende organ. Menighetene velger et menighetsråd, som ledes av soknepresten ex officio. Kirken har i dag i underkant av 100 medlemmer, men betjener i virkeligheten langt flere.
Siden arbeidet i mange menigheter er basert på frivillighet, er det ekstra viktig at Lov om Tros- og livssynssamfunn gir et stabilt og forutsigbart lovverk omkring virksomheten. Tilsynelatende små endringer eller justeringer kan få store konsekvenser for virksomheten. Myndighetene bør derfor bidra til å skape ro omkring denne nye loven og la den virke over lengre tid før endringer introduseres.
Det er også viktig å understreke at det såkalte offentlige tilskuddet som gis til menigheten, ikke er "milde gaver" eller understøttelse av religiøs virksomhet, men er tilbakeføring av skatt som medlemmene har betalt inn til stat og kommune på bakgrunn av vedtatt offentlig finansiering av den norske folkekirken. Det dreier seg derfor om å administrere en type tilbakebetaling til menighetene utenfor folkekirken ut ifra en rettferdighetsnøkkel.
Det er i utgangspunktet vanskelig å forstå formuleringen «motarbeider den demokratiske styringsformen». Isolert sett kan kravet tolkes som at man nektes ‘tilskudd’ etter trossamfunnsloven dersom man ikke har en gjennomført demokratisk struktur innad i trossamfunnet. På eksemplene som nevnes i dokumentet kan det se ut som om dette ikke er tilfelle, men det er allikevel nødvendig at dette presiseres slik at det ikke skaper mistanke om innblanding i og overstyring av trossamfunnets gitte struktur. Katolske og ortodokse kirker har en teologisk og historisk gitt hierarkisk struktur, men praktiserer demokratiske prosesser på alle områder og så langt det er mulig ut ifra samfunnets egenart. Det er for eksempel demokratisk valgte organer på alle plan, med ansvar både for økonomi og forvaltning av eiendom.
Det er ellers selvsagt at trossamfunn som mottar tilskudd forholder seg til gitte lover og regler og det demokratiske Norge. Slik forstått har vi ingen problemer med selve formuleringen i dokumentet, men etterspør en nærmere presisering for tydelighetens skyld.
Trossamfunn er i stor grad drevet av frivillighet, dette gjelder også ved valg til styrene. De senere årene har vist at det stadig blir vanskeligere å rekruttere til frivillig arbeid, særlig gjelder det mer langvarige og krevende oppgaver som blant annet styreverv. Å kreve en viss kjønnsfordeling kan da gjøre det ekstra vanskelig å rekruttere til menighetsråd og kirkeråd. Samtidig er vi helt på linje med intensjonen i notatet om å tilstrebe en tilnærmet lik representasjon av kvinner og menn i kirkens valgte organer. Vi har derfor forståelse for det som kalles «aktivitetskravet», men undres litt på hvordan et slikt aktivitetskrav skal kunne måles.
I kirker med mannlig presteskap etter apostolisk orden og suksesjon vil kravet til likestilling på alle nivåer ikke kunne imøtekommes. Derimot gis det ut ifra en grunnleggende bibelsk lære om Kirken som et nådegavefellesskap, der kvinner og menn har samme verdi og tjener hverandre med de gaver de har, gode forutsetninger for å fremelske og synliggjøre både kvinners og menns tjeneste i menighetene. Her står vi under et gudgitt kall og er ikke avhengige av føringer fra staten.
Vi støtter argumentene som tidligere har framkommet fra Norges Kristne Råd for et lavest mulig krav til antall for å utløse offentlige tilskudd. Det er mange små menigheter som vil miste støtten dersom kravet til antall medlemmer økes. Selv en økning fra 50 til 100 medlemmer vil kunne få dramatiske konsekvenser for flere. Det er jo heller ikke slik at det er de kirkene eller menighetene som har flest medlemmer som har det største behovet for offentlige tilskudd. Gjennom «kirkeskatt», tiende og frivillige gaver vil de store alltids kunne greie seg. Jo mindre en menighet er, jo mer vil det offentlige tilskuddet bety for virksomheten. For vår kirke vil en økning av kravet til antall pr. i dag bety et bortfall på over kr 100.000, noe som i tilfelle må kompenseres med ytterligere byrder på medlemmene. Det er vanskelig å forstå at det legges opp til en ordning som vil slå ut på denne måten, særlig når det her dreier seg om midler som i utgangspunktet er betalt inn som skatt for å dekke utgiftene til den norske folkekirke.
Forslaget om mulige sammenslåinger for å kompensere heving av antallskravet er ikke uten videre gjennomførbart og vil pålegge mindre menigheter kontinuerlig ekstra administrasjonsarbeid. Dessuten kan en slik sammenslåing vise seg vanskelig å etablere av både praktiske, kulturelle, teologiske og historiske grunner. Et eksempel her er Kvekersamfunnet som har en historie i Norge helt tilbake til 1812, men som ikke uten videre vil kunne finne en naturlig samarbeidspartner. Som en kirke i skjæringsfeltet mellom Øst og Vest vil Den nordisk-katolske kirke nok kunne søke seg både mot ortodokse og romersk-katolske samarbeidspartnere, men vil være avhengig av at disse vil være åpne for en slik løsning, noe vi ikke kan kreve. Staten bør derfor ikke i det hele tatt innføre ordninger som i utgangspunktet gjør tilskuddsberettigede menigheter avhengig av andres goodwill for å få samme tilskudd. Dette vil ramme de minste, noe som ikke kan være et ideal. Derfor er dette forslaget ikke godt nok gjennomtenkt. Vår erfaring er at ordningen med registrering av medlemmer og utbetaling fra stat og kommune har fungert godt etter fastlagte rutiner, og vi advarer derfor mot å gjøre disse endringer. I en forvaltning som i stadig større grad er digitalisert kan vi dessuten ikke se at det heller er penger å spare for staten ved å foreta et slikt grep.
Andre endringsforslag
Vi har ingen sterke meninger om de andre endringsforslagene i notatet, men vil understreke behovet for konstruktiv dialog mellom departement, forvaltningsledd og trossamfunn i rammen av Norges Kristne Råd.
Bergen 22. september 2023
Ottar S. Mikael Myrseth
Endringer i trossamfunnsloven
Høringsuttalelse fra Den nordisk-katolske kirke
Den nordisk-katolske kirke takker for muligheten for å gi kommentarer til det fremlagte «Høringsnotat. Endringer i trossamfunnsloven» fra Barne- og familiedepartementet, juli 2023.
Den nordisk-katolske kirke ble opprettet i 1999 som et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church og formelt godkjent som kirkesamfunn i Norge i år 2000. Siden opprettelsen av eget bispedømme i 2011 er kirken en selvstendig kirke innenfor rammen av Scranton-unionen – et fellesskap av gammelkatolske søsterkirker. I Norge har Den nordisk-katolske kirke menigheter og mindre eukaristiske fellesskap i Oslo, Fredrikstad, Kristiansand, Bergen, Ålesund, Trondheim og Tromsø. Kirken deler den udelte kirkes katolske tro og praksis og står i all hovedsak i en vestlig (latinsk) liturgisk tradisjon. Kirken ledes av en biskop, og menighetene betjenes av prester og diakoner etter apostolisk forbilde. Ingen mottar lønn, og alt arbeid skjer på frivillig basis. Kirken øverste demokratiske organ er Synoden, med utsendinger fra menighetene, med Kirkerådet som utøvende organ. Menighetene velger et menighetsråd, som ledes av soknepresten ex officio. Kirken har i dag i underkant av 100 medlemmer, men betjener i virkeligheten langt flere.
Siden arbeidet i mange menigheter er basert på frivillighet, er det ekstra viktig at Lov om Tros- og livssynssamfunn gir et stabilt og forutsigbart lovverk omkring virksomheten. Tilsynelatende små endringer eller justeringer kan få store konsekvenser for virksomheten. Myndighetene bør derfor bidra til å skape ro omkring denne nye loven og la den virke over lengre tid før endringer introduseres.
Det er også viktig å understreke at det såkalte offentlige tilskuddet som gis til menigheten, ikke er "milde gaver" eller understøttelse av religiøs virksomhet, men er tilbakeføring av skatt som medlemmene har betalt inn til stat og kommune på bakgrunn av vedtatt offentlig finansiering av den norske folkekirken. Det dreier seg derfor om å administrere en type tilbakebetaling til menighetene utenfor folkekirken ut ifra en rettferdighetsnøkkel.
Det er i utgangspunktet vanskelig å forstå formuleringen «motarbeider den demokratiske styringsformen». Isolert sett kan kravet tolkes som at man nektes ‘tilskudd’ etter trossamfunnsloven dersom man ikke har en gjennomført demokratisk struktur innad i trossamfunnet. På eksemplene som nevnes i dokumentet kan det se ut som om dette ikke er tilfelle, men det er allikevel nødvendig at dette presiseres slik at det ikke skaper mistanke om innblanding i og overstyring av trossamfunnets gitte struktur. Katolske og ortodokse kirker har en teologisk og historisk gitt hierarkisk struktur, men praktiserer demokratiske prosesser på alle områder og så langt det er mulig ut ifra samfunnets egenart. Det er for eksempel demokratisk valgte organer på alle plan, med ansvar både for økonomi og forvaltning av eiendom.
Det er ellers selvsagt at trossamfunn som mottar tilskudd forholder seg til gitte lover og regler og det demokratiske Norge. Slik forstått har vi ingen problemer med selve formuleringen i dokumentet, men etterspør en nærmere presisering for tydelighetens skyld.
Trossamfunn er i stor grad drevet av frivillighet, dette gjelder også ved valg til styrene. De senere årene har vist at det stadig blir vanskeligere å rekruttere til frivillig arbeid, særlig gjelder det mer langvarige og krevende oppgaver som blant annet styreverv. Å kreve en viss kjønnsfordeling kan da gjøre det ekstra vanskelig å rekruttere til menighetsråd og kirkeråd. Samtidig er vi helt på linje med intensjonen i notatet om å tilstrebe en tilnærmet lik representasjon av kvinner og menn i kirkens valgte organer. Vi har derfor forståelse for det som kalles «aktivitetskravet», men undres litt på hvordan et slikt aktivitetskrav skal kunne måles.
I kirker med mannlig presteskap etter apostolisk orden og suksesjon vil kravet til likestilling på alle nivåer ikke kunne imøtekommes. Derimot gis det ut ifra en grunnleggende bibelsk lære om Kirken som et nådegavefellesskap, der kvinner og menn har samme verdi og tjener hverandre med de gaver de har, gode forutsetninger for å fremelske og synliggjøre både kvinners og menns tjeneste i menighetene. Her står vi under et gudgitt kall og er ikke avhengige av føringer fra staten.
Vi støtter argumentene som tidligere har framkommet fra Norges Kristne Råd for et lavest mulig krav til antall for å utløse offentlige tilskudd. Det er mange små menigheter som vil miste støtten dersom kravet til antall medlemmer økes. Selv en økning fra 50 til 100 medlemmer vil kunne få dramatiske konsekvenser for flere. Det er jo heller ikke slik at det er de kirkene eller menighetene som har flest medlemmer som har det største behovet for offentlige tilskudd. Gjennom «kirkeskatt», tiende og frivillige gaver vil de store alltids kunne greie seg. Jo mindre en menighet er, jo mer vil det offentlige tilskuddet bety for virksomheten. For vår kirke vil en økning av kravet til antall pr. i dag bety et bortfall på over kr 100.000, noe som i tilfelle må kompenseres med ytterligere byrder på medlemmene. Det er vanskelig å forstå at det legges opp til en ordning som vil slå ut på denne måten, særlig når det her dreier seg om midler som i utgangspunktet er betalt inn som skatt for å dekke utgiftene til den norske folkekirke.
Forslaget om mulige sammenslåinger for å kompensere heving av antallskravet er ikke uten videre gjennomførbart og vil pålegge mindre menigheter kontinuerlig ekstra administrasjonsarbeid. Dessuten kan en slik sammenslåing vise seg vanskelig å etablere av både praktiske, kulturelle, teologiske og historiske grunner. Et eksempel her er Kvekersamfunnet som har en historie i Norge helt tilbake til 1812, men som ikke uten videre vil kunne finne en naturlig samarbeidspartner. Som en kirke i skjæringsfeltet mellom Øst og Vest vil Den nordisk-katolske kirke nok kunne søke seg både mot ortodokse og romersk-katolske samarbeidspartnere, men vil være avhengig av at disse vil være åpne for en slik løsning, noe vi ikke kan kreve. Staten bør derfor ikke i det hele tatt innføre ordninger som i utgangspunktet gjør tilskuddsberettigede menigheter avhengig av andres goodwill for å få samme tilskudd. Dette vil ramme de minste, noe som ikke kan være et ideal. Derfor er dette forslaget ikke godt nok gjennomtenkt. Vår erfaring er at ordningen med registrering av medlemmer og utbetaling fra stat og kommune har fungert godt etter fastlagte rutiner, og vi advarer derfor mot å gjøre disse endringer. I en forvaltning som i stadig større grad er digitalisert kan vi dessuten ikke se at det heller er penger å spare for staten ved å foreta et slikt grep.
Andre endringsforslag
Vi har ingen sterke meninger om de andre endringsforslagene i notatet, men vil understreke behovet for konstruktiv dialog mellom departement, forvaltningsledd og trossamfunn i rammen av Norges Kristne Råd.
Bergen 22. september 2023
Ottar S. Mikael Myrseth