Høringsuttalelse – Forslag til endringer i trossamfunnsloven
Den norske Helsingforskomité kommer med dette med høringsinnspill til forslagene til endringer i trossamfunnsloven.
Våre vurderinger er fundert på det arbeidet vi gjør på tros- og livssynsfrihet i Sentral-Asia, Tyrkia og globalt gjennom støtte til Det internasjonale parlamentarikernettverket for tros- og livssynsfrihet ( IPPFoRB ). Vi har også rapportert om tros- og livssynsfrihet i Norge til FNs menneskerettighetskomité gjennom NGO-Forum for menneskerettigheter.
Internasjonale menneskerettighetsstandarder, inkludert Verdenserklæringen om menneskerettigheter og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, beskytter retten til tros- og livssynsfrihet. Denne rettigheten omfatter friheten til å inneha og uttrykke religiøse eller livssynsrelaterte synspunkter, selv om de ikke samsvarer med demokratiske prinsipper. Samtidig har stater en positiv forpliktelse i henhold til Artikkel 1 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), som krever at «Kontraherende Parter skal sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter som er fastlagt i del I av denne Konvensjon». Denne forpliktelsen inkluderer det positive ansvaret for å iverksette forebyggende tiltak for å beskytte grunnleggende friheter for alle enkeltpersoner.
Selv om tros- og livssynsfrihet er grunnleggende, er den ikke absolutt og kan underlegges begrensninger. Slike begrensninger må være foreskrevet ved lov, nødvendige, proporsjonale og rettet mot å beskytte legitime interesser, som offentlig sikkerhet, orden, helse eller andres grunnleggende rettigheter og friheter. Stater må sikre at eventuelle restriksjoner eller tiltak mot religiøse organisasjoner ikke er diskriminerende og ikke urettferdig retter seg mot spesifikke tros- eller livssynsgrupper. I mange demokratiske samfunn forventes det at religiøse organisasjoner opprettholder politisk nøytralitet. Imidlertid innebærer ikke å uttrykke synspunkter om politiske systemer nødvendigvis brudd på dette prinsippet.
Hovedformålet med den norske statens tilskuddsordning er at tros- og livssynsfriheten skal kunne utøves i praksis, ved at de religiøse organisasjonene får ressurser til å ha møteplasser, holde gudstjenester, fredagsbønn, og å kunne utdanne den neste generasjonen. Her kan lovforslagene innebære en svekkelse ved at flere tros- og livssynsamfunn kan miste tilskuddet.
Innledningsvis vil vi påpeke at Helsingforskomiteen støtter prinsippet om at Staten bør iverksette tiltak for å motvirke innflytelsen fra antidemokratiske krefter i Norge.
Et vedtak som å nekte tilskudd til tros- og livssynssamfunn som motarbeider den demokratiske styreformen, innebærer ikke noe brudd på forpliktelser etter EMK art. 9. Dette følger av at konvensjonsbestemmelsen ikke gir et trossamfunn krav på tilskudd fra staten. Å miste støtten har ingen betydning for statusen som juridisk person og selvstendig rettssubjekt. Trossamfunnet vil kunne drive lovlig tros- og livssynsvirksomhet og hente inntekter fra andre kilder enn trossamfunnslovens tilskuddsordning. Medlemmer vil ikke være avskåret fra å samles til møter og felleshandlinger.
Vi kan derfor støtte forslaget om å nekte økonomisk støtte til religiøse organisasjoner som motarbeider demokratiske styreformer. Demokratiske verdier, inkludert rettsstatsprinsippet, pluralisme og respekt for menneskerettigheter, er en integrert del av demokratiske samfunn. Disse verdiene bidrar til å sikre beskyttelsen av rettigheter og friheter for alle enkeltpersoner.
Vi støtter også prinsippet om at dersom en religiøs organisasjon mister økonomisk støtte fra staten (delvis eller fullstendig, midlertidig eller permanent), så kan denne organisasjonen likevel fortsatt drive religiøse eller livssynsaktiviteter så lenge dette ikke bryter med loven. Denne tilnærmingen respekterer individets rett til å utøve sin religion eller livssyn individuelt eller i fellesskap med andre.
Vi ønsker imidlertid å fremheve to aspekter som kan skape utfordringer under implementeringen og tolkningen av de foreslåtte endringene, dersom de blir vedtatt:
(1) I henhold til forslaget kan tros- og livssynssamfunn som nektes tilskudd motta inntekter fra kilder utenfor tilskuddsordningen. For tiden er religiøse- eller livssynsorganisasjoner som søker statlig støtte, forpliktet til å rapportere om all økonomisk støtte de mottar fra utenlandske kilder. Slik utenlandsk støtte kan fremme motstand mot demokratiske styreformer. Vi understreker viktigheten av at staten legger til rette for å opprettholde dialog med religiøse- og livssynsorganisasjoner, spesielt i tilfeller der de kan miste statlig støtte basert på demokratikrav. En slik dialog kan hindre isolasjon og utvikling av antidemokratiske holdninger i disse organisasjonene, og kan bidra til at de forblir integrert i det bredere samfunnet.
Staten må også vurdere om det er hensiktsmessig å tildele juridisk status til religiøse organisasjoner som systematisk motarbeider demokratiske styreformer, samtidig som de tillates å motta inntekter fra alternative kilder. En slik evaluering må foretas i hvert enkelt tilfelle, med grundig vurdering av menneskerettighetsprinsipper, juridiske standarder og den spesifikke konteksten.
(2) For det andre forsøker høringsnotatet å definere «den demokratiske styreformen» og hva det innebærer «å motarbeide» den. Notatet antyder at «å motarbeide» bør forstås bredt. Vi ønsker å understreke at bruk av bredt definerte termer i lovgivning innebærer risiko. Manglende klarhet kan føre til inkonsekvent tolkning av loven, noe som kan føre til uenighet om håndhevingen. Bredt definerte termer gir myndighetene betydelig skjønn, og kan føre til en ujevn og diskriminerende bruk av loven. Individer og organisasjoner kan nøle med å utøve sine rettigheter, inkludert ytringsfrihet, av frykt for rettslige konsekvenser, og det kan i praksis føre til en svekkelse av de grunnleggende frihetene. Konsekvensen kan bli at individer og organisasjoner må søke juridisk rådgivning og bruke av sine begrensede ressurser for å sikre at de ikke uforvarende blir oppfattet som at de «motarbeider» demokratiet.
Vi foreslår derfor å tydeliggjøre begreper som «den demokratiske styreformen» og «å motarbeide» gjennom nøye formulerte definisjoner og retningslinjer. Dette vil bidra til mindre usikkerhet og tolkningsvariasjoner ved håndheving av loven. Loven bør fastsette klare kriterier for når og hvordan begrepene skal anvendes.
Sentralt i enhver demokratisk styreform er etter vår mening den frie meningsdannelse og diskusjon, oppfyllelse av menneskerettighetene, inkludert frihetsrettighetene, fravær av diskriminering og sikring av muligheter for alle til å stille og delta i frie valg. Det er også en del av kjernen i begrepet at flertallets legitime rett til å styre ikke fratar individer og grupper en rett til å være uenig med flertallet.
Selv om det er et omfattende begrep, bør det tydeliggjøres slik at det ikke er tvil om hvor grensen går og at frihetsrettighetene opprettholdes.
Krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn
Vi slutter oss til Departementets formål om å løfte kvinners posisjon og medbestemmelsesrett.
Men selv om de foreslåtte endringene anerkjenner viktigheten av kjønnsinkludering så oppfordrer vi departementet til å ha en enda mer inkluderende tilnærming. I tråd med menneskerettighetene er det avgjørende å anerkjenne og respektere det mangfoldige spekteret av kjønnsidentiteter utover den binære forståelsen av mann og kvinne. Internasjonale menneskerettighetsinstrumenter legger vekt på prinsippet om ikke-diskriminering og likestilling, noe som inkluderer anerkjennelse og respekt for enkeltpersoners selvidentifiserte kjønn. Departementet bør vurdere en bredere definisjon av kjønn som omfatter alle kjønnsidentiteter og uttrykk for å sikre full inkludering og respekt for menneskerettighetene.
Lovgivningen må også inneholde klare bestemmelser som beskytter transpersoner og ikke-binære individer mot diskriminering. Det er viktig å forhindre at slike individer blir utelukket fra styringsorganer på grunn av deres kjønnsidentitet. Dette kan oppnås ved å inkludere bestemmelser som forbyr diskriminering basert på kjønnsidentitet og fremmer en inkluderende og aksepterende kultur i de religiøse samfunnene.
Samtidig må arbeidet med å fremme kjønnsinkludering i religiøse samfunn respektere prinsippene om religions- og livssynsfrihet som er nedfelt i internasjonal menneskerettighetslovgivning og tatt inn i norsk lov. I stedet for å pålegge de religiøse samfunnene disse endringene, er det bedre å oppmuntre og legge til rette for interne prosesser som har kjønnsinkludering som siktemål.
Fremskritt innen menneskerettigheter oppnås best og med varig resultat hvis der er resultat av interne prosesser og når de gjenspeiler medlemmenes genuine tilslutning til verdier og moralske prinsipper.
For å illustrere dette poenget kan vi vise til prosessene i Den norske kirke som førte til beslutningen om at kvinner kunne bli utnevnt til prester og biskoper. Denne kom ikke som et resultat av eksterne pålegg, men som følge av interne diskusjoner og utvikling av nye teologiske perspektiver i kirken. Statlige forskrifter kom deretter. De interne prosessene førte til beslutningen var godt forankret i kirken og at den gjenspeilet genuin enighet og engasjement blant medlemmene.
Ved å oppmuntre religiøse samfunn til å begi seg ut på en lignende intern «reise», kan norske myndigheter fremme prinsippene om menneskerettigheter og likestilling i religiøse- og livssynssamfunn uten at dette oppleves som en tvang. Denne tilnærmingen respekterer religions- og livssynsfriheten fullt ut og bidrar til mer varige endringer.
Som en respons til Departementets presentasjon av tre ulike modeller for å oppnå kravet om kjønnsbalanse innenfor tros- og livssynssamfunn, anbefaler vi derfor at dette blir innført som et aktivitetskrav for å igangsette en intern prosess i de ulike tros- og livssynssamfunnene.
Selv om artikkel 9 i EMD ikke pålegger staten en direkte forpliktelse til å yte økonomisk støtte til religiøse organisasjoner, anses muligheten til å eksistere som trossamfunn som en grunnleggende del av både religions- og forsamlingsfriheten. Det økonomiske tilskuddet som tilbys av den norske staten, fungerer både som en indikator på en ikke-diskriminerende tilnærming og spiller en avgjørende rolle i å skape et inkluderende miljø for religiøst og trosbasert mangfold nasjonalt.
Internasjonale og regionale menneskerettighetsdokumenter understreker forpliktelsen til og betydningen av å fremme religiøs pluralisme, inkludert EUs retningslinjer for fremme og beskyttelse av tros- og livssynsfrihet, Rabat-handlingsplanen (Rabat Plan of Action) og Oslo-prinsippene om tros- og livssynsfrihet.
Å øke antallskrav kan føre til at mindre eller nylig etablerte religiøse- eller trosbaserte samfunn ekskluderes fra tilgang til statlig støtte. Et slikt tiltak kan i praksis begrense mulighetene for religiøse minoriteter, mindre religiøse eller trosbaserte grupper eller nye organisasjoner til å trives og vokse.
Vi anbefaler derfor at departementet opprettholder kravet til medlemskap på det lavest mulige nivået for å sikre at religiøse og trosbaserte samfunn, uavhengig av deres størrelse eller varighet, har likeverdig tilgang til den støtten de trenger for å vokse og dermed bidra til religiøst- og livssynsmangfold i Norge.
Avsluttende kommentarer
Staten må være nøye med å vurdere utfordringer knyttet til implementeringen av lovendringene og deres praktiske konsekvenser. Den viktigste bekymringen vi ønsker å nevne er faren for polarisering og diskriminering.
Ved å fjerne tilskuddsordningen for trossamfunn som ikke oppfyller krav om 40% kjønnsbalanse eller demokratikravet, kan det oppstå polarisering innad i trossamfunnene og mellom trossamfunn med og uten støtte. Selv om lovforslagene, hvis de blir vedtatt, vil gjelde for alle trossamfunn, kan de oppfattes som spesielt rettet mot trossamfunn som har utfordringer knyttet til kravene om kjønnsbalanse og demokrati. Dette gjelder spesielt for noen muslimske trossamfunn. Lovforslagene kan dermed oppfattes som diskriminerende mot en bestemt gruppe i samfunnet.
Tilskuddsordningen er imidlertid ikke en rettighet som følger av menneskerettighetene, men heller en ordning den norske staten fritt har etablert for å støtte tros- og livssynssamfunn. Ved å stille krav for å kunne delta i ordningen har staten en unik mulighet til å fremme positiv endring i trossamfunn. Den kan fremme likestilling og demokratiske verdier for alle.
Men det er av stor betydning at slike «krav» om endringer blir fremsatt på en måte som respekterer demokratiske prinsipper og intern selvbestemmelse. Endringer vil ta tid og bør primært komme som følge av interne prosesser i trossamfunnene, heller enn å bli påtvunget utenfra. Dette vil bidra til å minske polariseringen og motstanden som kan oppstå hvis staten dikterer betingelsene for økonomisk støtte, som mange trossamfunn er avhengige av for å opprettholde sin virksomhet.
Det er også en mulig konsekvens av at staten fjerner økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn, så kommer andre land eller organisasjoner på banen og bidrar til alternativ økonomisk støtte. Disse eksterne aktørene kan ha ulike motiver for sin støtte som avviker fra demokratiske og menneskerettslige prinsipper.
Gunnar Ekeløve-Slydal
Assisterende Generalsekretær
Den norske Helsingforskomité
Det internasjonale parlamentarikernettverket for tros- og livssynsfrihet (IPPFoRB)
Den norske Helsingforskomité
Den norske Helsingforskomité kommer med dette med høringsinnspill til forslagene til endringer i trossamfunnsloven.
Våre vurderinger er fundert på det arbeidet vi gjør på tros- og livssynsfrihet i Sentral-Asia, Tyrkia og globalt gjennom støtte til Det internasjonale parlamentarikernettverket for tros- og livssynsfrihet ( IPPFoRB ). Vi har også rapportert om tros- og livssynsfrihet i Norge til FNs menneskerettighetskomité gjennom NGO-Forum for menneskerettigheter.
Internasjonale menneskerettighetsstandarder, inkludert Verdenserklæringen om menneskerettigheter og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, beskytter retten til tros- og livssynsfrihet. Denne rettigheten omfatter friheten til å inneha og uttrykke religiøse eller livssynsrelaterte synspunkter, selv om de ikke samsvarer med demokratiske prinsipper. Samtidig har stater en positiv forpliktelse i henhold til Artikkel 1 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), som krever at «Kontraherende Parter skal sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter som er fastlagt i del I av denne Konvensjon». Denne forpliktelsen inkluderer det positive ansvaret for å iverksette forebyggende tiltak for å beskytte grunnleggende friheter for alle enkeltpersoner.
Selv om tros- og livssynsfrihet er grunnleggende, er den ikke absolutt og kan underlegges begrensninger. Slike begrensninger må være foreskrevet ved lov, nødvendige, proporsjonale og rettet mot å beskytte legitime interesser, som offentlig sikkerhet, orden, helse eller andres grunnleggende rettigheter og friheter. Stater må sikre at eventuelle restriksjoner eller tiltak mot religiøse organisasjoner ikke er diskriminerende og ikke urettferdig retter seg mot spesifikke tros- eller livssynsgrupper. I mange demokratiske samfunn forventes det at religiøse organisasjoner opprettholder politisk nøytralitet. Imidlertid innebærer ikke å uttrykke synspunkter om politiske systemer nødvendigvis brudd på dette prinsippet.
Hovedformålet med den norske statens tilskuddsordning er at tros- og livssynsfriheten skal kunne utøves i praksis, ved at de religiøse organisasjonene får ressurser til å ha møteplasser, holde gudstjenester, fredagsbønn, og å kunne utdanne den neste generasjonen. Her kan lovforslagene innebære en svekkelse ved at flere tros- og livssynsamfunn kan miste tilskuddet.
Innledningsvis vil vi påpeke at Helsingforskomiteen støtter prinsippet om at Staten bør iverksette tiltak for å motvirke innflytelsen fra antidemokratiske krefter i Norge.
Et vedtak som å nekte tilskudd til tros- og livssynssamfunn som motarbeider den demokratiske styreformen, innebærer ikke noe brudd på forpliktelser etter EMK art. 9. Dette følger av at konvensjonsbestemmelsen ikke gir et trossamfunn krav på tilskudd fra staten. Å miste støtten har ingen betydning for statusen som juridisk person og selvstendig rettssubjekt. Trossamfunnet vil kunne drive lovlig tros- og livssynsvirksomhet og hente inntekter fra andre kilder enn trossamfunnslovens tilskuddsordning. Medlemmer vil ikke være avskåret fra å samles til møter og felleshandlinger.
Vi kan derfor støtte forslaget om å nekte økonomisk støtte til religiøse organisasjoner som motarbeider demokratiske styreformer. Demokratiske verdier, inkludert rettsstatsprinsippet, pluralisme og respekt for menneskerettigheter, er en integrert del av demokratiske samfunn. Disse verdiene bidrar til å sikre beskyttelsen av rettigheter og friheter for alle enkeltpersoner.
Vi støtter også prinsippet om at dersom en religiøs organisasjon mister økonomisk støtte fra staten (delvis eller fullstendig, midlertidig eller permanent), så kan denne organisasjonen likevel fortsatt drive religiøse eller livssynsaktiviteter så lenge dette ikke bryter med loven. Denne tilnærmingen respekterer individets rett til å utøve sin religion eller livssyn individuelt eller i fellesskap med andre.
Vi ønsker imidlertid å fremheve to aspekter som kan skape utfordringer under implementeringen og tolkningen av de foreslåtte endringene, dersom de blir vedtatt:
(1) I henhold til forslaget kan tros- og livssynssamfunn som nektes tilskudd motta inntekter fra kilder utenfor tilskuddsordningen. For tiden er religiøse- eller livssynsorganisasjoner som søker statlig støtte, forpliktet til å rapportere om all økonomisk støtte de mottar fra utenlandske kilder. Slik utenlandsk støtte kan fremme motstand mot demokratiske styreformer. Vi understreker viktigheten av at staten legger til rette for å opprettholde dialog med religiøse- og livssynsorganisasjoner, spesielt i tilfeller der de kan miste statlig støtte basert på demokratikrav. En slik dialog kan hindre isolasjon og utvikling av antidemokratiske holdninger i disse organisasjonene, og kan bidra til at de forblir integrert i det bredere samfunnet.
Staten må også vurdere om det er hensiktsmessig å tildele juridisk status til religiøse organisasjoner som systematisk motarbeider demokratiske styreformer, samtidig som de tillates å motta inntekter fra alternative kilder. En slik evaluering må foretas i hvert enkelt tilfelle, med grundig vurdering av menneskerettighetsprinsipper, juridiske standarder og den spesifikke konteksten.
(2) For det andre forsøker høringsnotatet å definere «den demokratiske styreformen» og hva det innebærer «å motarbeide» den. Notatet antyder at «å motarbeide» bør forstås bredt. Vi ønsker å understreke at bruk av bredt definerte termer i lovgivning innebærer risiko. Manglende klarhet kan føre til inkonsekvent tolkning av loven, noe som kan føre til uenighet om håndhevingen. Bredt definerte termer gir myndighetene betydelig skjønn, og kan føre til en ujevn og diskriminerende bruk av loven. Individer og organisasjoner kan nøle med å utøve sine rettigheter, inkludert ytringsfrihet, av frykt for rettslige konsekvenser, og det kan i praksis føre til en svekkelse av de grunnleggende frihetene. Konsekvensen kan bli at individer og organisasjoner må søke juridisk rådgivning og bruke av sine begrensede ressurser for å sikre at de ikke uforvarende blir oppfattet som at de «motarbeider» demokratiet.
Vi foreslår derfor å tydeliggjøre begreper som «den demokratiske styreformen» og «å motarbeide» gjennom nøye formulerte definisjoner og retningslinjer. Dette vil bidra til mindre usikkerhet og tolkningsvariasjoner ved håndheving av loven. Loven bør fastsette klare kriterier for når og hvordan begrepene skal anvendes.
Sentralt i enhver demokratisk styreform er etter vår mening den frie meningsdannelse og diskusjon, oppfyllelse av menneskerettighetene, inkludert frihetsrettighetene, fravær av diskriminering og sikring av muligheter for alle til å stille og delta i frie valg. Det er også en del av kjernen i begrepet at flertallets legitime rett til å styre ikke fratar individer og grupper en rett til å være uenig med flertallet.
Selv om det er et omfattende begrep, bør det tydeliggjøres slik at det ikke er tvil om hvor grensen går og at frihetsrettighetene opprettholdes.
Krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn
Vi slutter oss til Departementets formål om å løfte kvinners posisjon og medbestemmelsesrett.
Men selv om de foreslåtte endringene anerkjenner viktigheten av kjønnsinkludering så oppfordrer vi departementet til å ha en enda mer inkluderende tilnærming. I tråd med menneskerettighetene er det avgjørende å anerkjenne og respektere det mangfoldige spekteret av kjønnsidentiteter utover den binære forståelsen av mann og kvinne. Internasjonale menneskerettighetsinstrumenter legger vekt på prinsippet om ikke-diskriminering og likestilling, noe som inkluderer anerkjennelse og respekt for enkeltpersoners selvidentifiserte kjønn. Departementet bør vurdere en bredere definisjon av kjønn som omfatter alle kjønnsidentiteter og uttrykk for å sikre full inkludering og respekt for menneskerettighetene.
Lovgivningen må også inneholde klare bestemmelser som beskytter transpersoner og ikke-binære individer mot diskriminering. Det er viktig å forhindre at slike individer blir utelukket fra styringsorganer på grunn av deres kjønnsidentitet. Dette kan oppnås ved å inkludere bestemmelser som forbyr diskriminering basert på kjønnsidentitet og fremmer en inkluderende og aksepterende kultur i de religiøse samfunnene.
Samtidig må arbeidet med å fremme kjønnsinkludering i religiøse samfunn respektere prinsippene om religions- og livssynsfrihet som er nedfelt i internasjonal menneskerettighetslovgivning og tatt inn i norsk lov. I stedet for å pålegge de religiøse samfunnene disse endringene, er det bedre å oppmuntre og legge til rette for interne prosesser som har kjønnsinkludering som siktemål.
Fremskritt innen menneskerettigheter oppnås best og med varig resultat hvis der er resultat av interne prosesser og når de gjenspeiler medlemmenes genuine tilslutning til verdier og moralske prinsipper.
For å illustrere dette poenget kan vi vise til prosessene i Den norske kirke som førte til beslutningen om at kvinner kunne bli utnevnt til prester og biskoper. Denne kom ikke som et resultat av eksterne pålegg, men som følge av interne diskusjoner og utvikling av nye teologiske perspektiver i kirken. Statlige forskrifter kom deretter. De interne prosessene førte til beslutningen var godt forankret i kirken og at den gjenspeilet genuin enighet og engasjement blant medlemmene.
Ved å oppmuntre religiøse samfunn til å begi seg ut på en lignende intern «reise», kan norske myndigheter fremme prinsippene om menneskerettigheter og likestilling i religiøse- og livssynssamfunn uten at dette oppleves som en tvang. Denne tilnærmingen respekterer religions- og livssynsfriheten fullt ut og bidrar til mer varige endringer.
Som en respons til Departementets presentasjon av tre ulike modeller for å oppnå kravet om kjønnsbalanse innenfor tros- og livssynssamfunn, anbefaler vi derfor at dette blir innført som et aktivitetskrav for å igangsette en intern prosess i de ulike tros- og livssynssamfunnene.
Selv om artikkel 9 i EMD ikke pålegger staten en direkte forpliktelse til å yte økonomisk støtte til religiøse organisasjoner, anses muligheten til å eksistere som trossamfunn som en grunnleggende del av både religions- og forsamlingsfriheten. Det økonomiske tilskuddet som tilbys av den norske staten, fungerer både som en indikator på en ikke-diskriminerende tilnærming og spiller en avgjørende rolle i å skape et inkluderende miljø for religiøst og trosbasert mangfold nasjonalt.
Internasjonale og regionale menneskerettighetsdokumenter understreker forpliktelsen til og betydningen av å fremme religiøs pluralisme, inkludert EUs retningslinjer for fremme og beskyttelse av tros- og livssynsfrihet, Rabat-handlingsplanen (Rabat Plan of Action) og Oslo-prinsippene om tros- og livssynsfrihet.
Å øke antallskrav kan føre til at mindre eller nylig etablerte religiøse- eller trosbaserte samfunn ekskluderes fra tilgang til statlig støtte. Et slikt tiltak kan i praksis begrense mulighetene for religiøse minoriteter, mindre religiøse eller trosbaserte grupper eller nye organisasjoner til å trives og vokse.
Vi anbefaler derfor at departementet opprettholder kravet til medlemskap på det lavest mulige nivået for å sikre at religiøse og trosbaserte samfunn, uavhengig av deres størrelse eller varighet, har likeverdig tilgang til den støtten de trenger for å vokse og dermed bidra til religiøst- og livssynsmangfold i Norge.
Avsluttende kommentarer
Staten må være nøye med å vurdere utfordringer knyttet til implementeringen av lovendringene og deres praktiske konsekvenser. Den viktigste bekymringen vi ønsker å nevne er faren for polarisering og diskriminering.
Ved å fjerne tilskuddsordningen for trossamfunn som ikke oppfyller krav om 40% kjønnsbalanse eller demokratikravet, kan det oppstå polarisering innad i trossamfunnene og mellom trossamfunn med og uten støtte. Selv om lovforslagene, hvis de blir vedtatt, vil gjelde for alle trossamfunn, kan de oppfattes som spesielt rettet mot trossamfunn som har utfordringer knyttet til kravene om kjønnsbalanse og demokrati. Dette gjelder spesielt for noen muslimske trossamfunn. Lovforslagene kan dermed oppfattes som diskriminerende mot en bestemt gruppe i samfunnet.
Tilskuddsordningen er imidlertid ikke en rettighet som følger av menneskerettighetene, men heller en ordning den norske staten fritt har etablert for å støtte tros- og livssynssamfunn. Ved å stille krav for å kunne delta i ordningen har staten en unik mulighet til å fremme positiv endring i trossamfunn. Den kan fremme likestilling og demokratiske verdier for alle.
Men det er av stor betydning at slike «krav» om endringer blir fremsatt på en måte som respekterer demokratiske prinsipper og intern selvbestemmelse. Endringer vil ta tid og bør primært komme som følge av interne prosesser i trossamfunnene, heller enn å bli påtvunget utenfra. Dette vil bidra til å minske polariseringen og motstanden som kan oppstå hvis staten dikterer betingelsene for økonomisk støtte, som mange trossamfunn er avhengige av for å opprettholde sin virksomhet.
Det er også en mulig konsekvens av at staten fjerner økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn, så kommer andre land eller organisasjoner på banen og bidrar til alternativ økonomisk støtte. Disse eksterne aktørene kan ha ulike motiver for sin støtte som avviker fra demokratiske og menneskerettslige prinsipper.
Gunnar Ekeløve-Slydal
Assisterende Generalsekretær
Den norske Helsingforskomité
Det internasjonale parlamentarikernettverket for tros- og livssynsfrihet (IPPFoRB)
Den norske Helsingforskomité