Språklig og logisk synes Grl. § 16 " Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje." å være å forstå slik at en eventuell diskriminering som kan oppstå som følge av krav staten oppstiller, enten medfører at de diskriminerte enten ikke er tros-/livssynssamfunn i kraft av dette, noe som er høyst villedende og ikke på noen måte å lese ut av Grunnloven, eller at setningen er mindre enn helt sann / fullstendig dekkende for realitetene. Paragrafen henviser ikke til annen lovgivning for forholdene i andre organisasjoner enn Den norske kirke. Det ser altså ut som at Grunnloven må endres dersom et kjønnsbalansekrav skal innføres. Et antallskrav synes å være langt nærmere muligheten av å definere trossamfunn i samsvar med de oppstilte krav. Ettersom ovenstående tankegang også medfører at organisasjoner som fortsatt antas å anses av staten som tros- eller livssynssamfunn, som pga. praksis som er ansett uheldig, har blitt fratatt statsstøtte, f.eks. Jehovas vitner, ikke lovmessig skulle ha blitt det, synes det desto mer nødvendig at Grl. § 16 i langt sterkere grad enn i dag åpner for en fortolkning der rekkevidden av støtten til organisasjoner som få vil bestride er tros- eller livssynssamfunn, begrenses av annen lovgivning eller eventuelt nytt innhold i Grunnloven.
Denne betraktning er å forstå som rent legmannsmessig med utgangspunkt i lovinnhold som den opplyste allmennhet har en relativ kjennskap til. Det tas ikke høyde for eventuell annen praksis der Grunnlovens ordlyd i større eller mindre grad underslår de faktiske forhold som man må gå til andre mindre tilgjengelige rettskilder for å finne, men slik at altså en aldri kan være sikker på at de faktiske forhold dekkes av en delmengde av rettskildene som selv utgjør et hele, i dette tilfellet Grunnloven. Dersom slik praksis eksisterer på andre områder, er dette også uheldig og kompliserer eller i større eller mindre grad i praksis umuliggjør den hermeneutikk befolkningen må antas å være i stand til å anvende for å orientere seg om lovverket.
Denne betraktning er å forstå som rent legmannsmessig med utgangspunkt i lovinnhold som den opplyste allmennhet har en relativ kjennskap til. Det tas ikke høyde for eventuell annen praksis der Grunnlovens ordlyd i større eller mindre grad underslår de faktiske forhold som man må gå til andre mindre tilgjengelige rettskilder for å finne, men slik at altså en aldri kan være sikker på at de faktiske forhold dekkes av en delmengde av rettskildene som selv utgjør et hele, i dette tilfellet Grunnloven. Dersom slik praksis eksisterer på andre områder, er dette også uheldig og kompliserer eller i større eller mindre grad i praksis umuliggjør den hermeneutikk befolkningen må antas å være i stand til å anvende for å orientere seg om lovverket.