Byrådet avgir i henhold til delegert fullmakt følgende høringsuttalelse til høringsnotat 12. juni 2023 fra Kommunal- og distriktsdepartementet «Særlovgjennomgang for å sikre at oppgaver til kommuner og fylkeskommuner tildeles i lover og forskrifter»:
Oslo kommune er positiv til formålet om å sikre at oppgaver til kommuner og fylkeskommuner tildeles i lover og forskrifter, og at en nå går gjennom særlovgivningen for å følge opp kommuneloven § 2-1. Oslo kommune støtter generelt at det foretas lov- og forskriftsendringer som ivaretar dette.
Oslo kommune vil påpeke at et sentralt prinsipp i den statlige styringen av kommunesektoren er at alle nye oppgaver eller regelendringer som gir kommunesektoren økte kostnader, fullt ut skal kompenseres. Dette må også gjelde oppgaver som delegeres til enkelte fylkeskommuner og/eller kommuner i forskrift.
Oslo kommune ser det som positivt at departementet skriver at de vil vurdere de økonomiske og administrative konsekvensene for fylkeskommunene i forbindelse med forskriftsarbeidet for skiltmyndighet, og bemerker i den sammenheng at vi ikke er kjent med at Oslo kommune er kompensert for kostnadene ved å ha overtatt skiltmyndigheten tidligere.
Nedenfor vil Oslo kommune gi innspill til enkelte av de konkrete bestemmelsene som foreslås.
Forurensningsloven og ny forskrift om kommunens myndighet etter forurensningsloven
Oslo kommune mener kommunens myndighet etter forurensningsloven i størst mulig grad bør bli lagt direkte i forurensningsloven, slik som det allerede er gjort til en viss grad, jf. kap. 4 og 5 om avløp og avfall. Som eksempel kan det nevnes at kommunens myndighet og gjøremål er lagt direkte i forurensningsloven § 37 først og tredje ledd. Det fremstår da rart at kommunens myndighet til å gi pålegg etter forurensningslovens § 37 annet ledd skal hjemles i den nye forskriften, fremfor å følge direkte av loven.
Selv om flere bestemmelser bruker begrepet «forurensningsmyndigheten» og brukes av flere, er det ikke noe i veien for å ta inn kommunens myndighet i tillegg, og gjøre tilpasning av § 81 og ny § 82, for å heller direkte lovfeste kommunens myndighet som tidligere har fulgt av delegeringsvedtak og rundskriv, der det er mulig. Denne tilnærmingen er mer i tråd med føringene for særlovgjennomgangen. I høringsnotatet står det at målet med særlovgjennomgangen er at den konkrete tildelingen av oppgaver til kommunene skal skje i lovs form, så langt det lar seg gjøre. Forskrifts form brukes gjerne for eventuelle detaljregler som utfyller bestemmelsene i loven. Oslo kommune mener forslaget om ny forskrift gjør regelverket mindre brukervennlig, og at hensynet til brukervennlighet for kommunens saksbehandlere er svært viktig.
Dersom departementet holder fast ved forslaget fra Klima- og miljødepartementet til hvordan kommuneloven § 2-1 tredje ledd skal oppfylles, har Oslo kommune bemerkninger til bestemmelsene i den nye forskriften om kommunens myndighet etter forurensningsloven:
Oslo kommune antar det er en inkurie at det står «§§ 1 og 3», og at det heller skal stå «§§ 1 til 3», slik at kommunens delegerte myndighet på avløpsområdet etter forskriftens § 2 også er omfattet av § 5 første ledd bokstav b. Det er viktig at dette blir rettet opp, slik at kommunene fortsatt vil ha nødvendige hjemler til å følge opp pålegg etter forurensningsloven §§ 22 andre ledd og 26 femte ledd. Slik det står nå, vil den myndighet kommunen har bli innskrenket, og kommunen vil ikke ha tilstrekkelig redskaper til å følge opp alle pålegg på avløpsområdet.
Bokstav b og c i forskriften § 6 er en unødvendig dobbelthjemmel. Kommunens myndighet følger allerede direkte av forurensningsforskriften §§ 2-12 og 11-4, hvor de naturlig hører hjemme. Disse bokstavene bør derfor tas ut. Oslo kommune ser ikke behov for en ny forskriftsbestemmelse som bare opplyser om hvilken myndighet kommunen har i annen forskrift. Det vil kun være en veiledning til regelverket og bør ikke gjøres i forskrifts form. Innholdet i bokstav a kan heller legges inn på passende sted i avfallsforskriften. Oslo kommune mener det vil være mer brukervennlig om kommunens plikter og myndighet på avfallsområdet fremgår av færrest mulig forskrifter.
På samme måte som i § 6 er § 7 bokstav b til g også unødvendig dobbelthjemmel, da kommunens myndighet allerede følger av gjødselvareforskriften § 23 og forurensningsforskriften §§ 1-2, 4-7, 12-6, 15-6 og 15A-4-fjerde ledd. Bokstavene b til g bør derfor tas ut.
Det er også en egen klageordning som gjelder for enkeltvedtak etter forurensningsforskriften kapittel 15, jf. § 15-9. Oslo kommune antar at kapittel 15 er utelatt ved en inkurie, og første ledd bør derfor korrigeres.
Oslo kommune antar at det vil være behov for å endre forurensningsloven § 48 a dersom departementet velger å opprettholde sitt forslag.
Begrunnelsen for forslaget om å fjerne muligheten for overordnet myndighet til å instruere kommunen om deres forvaltning av verneområder er at det kommunale selvstyret ikke bør begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål, jf. kommuneloven § 2-2. Bevaring av blant annet truete arter og naturtyper er et nasjonalt mål, og god forvaltning av verneområdene er avgjørende for å oppnå dette målet. Det vil i en del tilfeller kreve god biologisk kompetanse for å vurdere effekten av forvaltningstiltak i verneområder. Den biologiske kompetansen kan være lav i enkelte kommuneadministrasjoner, samtidig som man er nær interessene som ønsker ulike tiltak. Det kan være små tiltak som hver for seg ikke er i direkte strid med verneforskriften, men som samlet og over tid vil svekke verneverdiene. Forvaltning av verneområder kan bestå av mange små beslutninger som ikke nødvendigvis er konkrete vedtak som overordnet myndighet kan klage på. Terskelen for å frata kommuner forvaltningsansvaret antas å være svært høy.
Å fjerne overordnet myndighets mulighet til å instruere kommunene i deres forvaltning av verneområder, mener Oslo kommune vil svekke muligheten for å ivareta viktige, nasjonale naturverdier og mål. Oslo kommune støtter derfor ikke denne endringen.
Oslo kommune har liten erfaring med utøvelse av myndighet etter vannressursloven § 7 andre ledd. Dersom det viser seg på et senere tidspunkt at det er behov for denne hjemmelen ved siden av de nye hjemlene i plan- og bygningsloven om overvann, bør kommunene få tilbake myndigheten.
Oslo kommune forutsetter at dersom kommunen i fremtiden skal tildeles nye oppgaver ved forvaltningen av spillemidlene, vil kommunen tildeles midler for å kunne utføre de aktuelle oppgavene.
Oslo kommune er positiv til formålet om å sikre at oppgaver til kommuner og fylkeskommuner tildeles i lover og forskrifter, og at en nå går gjennom særlovgivningen for å følge opp kommuneloven § 2-1. Oslo kommune støtter generelt at det foretas lov- og forskriftsendringer som ivaretar dette.
Oslo kommune vil påpeke at et sentralt prinsipp i den statlige styringen av kommunesektoren er at alle nye oppgaver eller regelendringer som gir kommunesektoren økte kostnader, fullt ut skal kompenseres. Dette må også gjelde oppgaver som delegeres til enkelte fylkeskommuner og/eller kommuner i forskrift.
Oslo kommune ser det som positivt at departementet skriver at de vil vurdere de økonomiske og administrative konsekvensene for fylkeskommunene i forbindelse med forskriftsarbeidet for skiltmyndighet, og bemerker i den sammenheng at vi ikke er kjent med at Oslo kommune er kompensert for kostnadene ved å ha overtatt skiltmyndigheten tidligere.
Nedenfor vil Oslo kommune gi innspill til enkelte av de konkrete bestemmelsene som foreslås.
Forurensningsloven og ny forskrift om kommunens myndighet etter forurensningsloven
Oslo kommune mener kommunens myndighet etter forurensningsloven i størst mulig grad bør bli lagt direkte i forurensningsloven, slik som det allerede er gjort til en viss grad, jf. kap. 4 og 5 om avløp og avfall. Som eksempel kan det nevnes at kommunens myndighet og gjøremål er lagt direkte i forurensningsloven § 37 først og tredje ledd. Det fremstår da rart at kommunens myndighet til å gi pålegg etter forurensningslovens § 37 annet ledd skal hjemles i den nye forskriften, fremfor å følge direkte av loven.
Selv om flere bestemmelser bruker begrepet «forurensningsmyndigheten» og brukes av flere, er det ikke noe i veien for å ta inn kommunens myndighet i tillegg, og gjøre tilpasning av § 81 og ny § 82, for å heller direkte lovfeste kommunens myndighet som tidligere har fulgt av delegeringsvedtak og rundskriv, der det er mulig. Denne tilnærmingen er mer i tråd med føringene for særlovgjennomgangen. I høringsnotatet står det at målet med særlovgjennomgangen er at den konkrete tildelingen av oppgaver til kommunene skal skje i lovs form, så langt det lar seg gjøre. Forskrifts form brukes gjerne for eventuelle detaljregler som utfyller bestemmelsene i loven. Oslo kommune mener forslaget om ny forskrift gjør regelverket mindre brukervennlig, og at hensynet til brukervennlighet for kommunens saksbehandlere er svært viktig.
Dersom departementet holder fast ved forslaget fra Klima- og miljødepartementet til hvordan kommuneloven § 2-1 tredje ledd skal oppfylles, har Oslo kommune bemerkninger til bestemmelsene i den nye forskriften om kommunens myndighet etter forurensningsloven:
Oslo kommune antar det er en inkurie at det står «§§ 1 og 3», og at det heller skal stå «§§ 1 til 3», slik at kommunens delegerte myndighet på avløpsområdet etter forskriftens § 2 også er omfattet av § 5 første ledd bokstav b. Det er viktig at dette blir rettet opp, slik at kommunene fortsatt vil ha nødvendige hjemler til å følge opp pålegg etter forurensningsloven §§ 22 andre ledd og 26 femte ledd. Slik det står nå, vil den myndighet kommunen har bli innskrenket, og kommunen vil ikke ha tilstrekkelig redskaper til å følge opp alle pålegg på avløpsområdet.
Bokstav b og c i forskriften § 6 er en unødvendig dobbelthjemmel. Kommunens myndighet følger allerede direkte av forurensningsforskriften §§ 2-12 og 11-4, hvor de naturlig hører hjemme. Disse bokstavene bør derfor tas ut. Oslo kommune ser ikke behov for en ny forskriftsbestemmelse som bare opplyser om hvilken myndighet kommunen har i annen forskrift. Det vil kun være en veiledning til regelverket og bør ikke gjøres i forskrifts form. Innholdet i bokstav a kan heller legges inn på passende sted i avfallsforskriften. Oslo kommune mener det vil være mer brukervennlig om kommunens plikter og myndighet på avfallsområdet fremgår av færrest mulig forskrifter.
På samme måte som i § 6 er § 7 bokstav b til g også unødvendig dobbelthjemmel, da kommunens myndighet allerede følger av gjødselvareforskriften § 23 og forurensningsforskriften §§ 1-2, 4-7, 12-6, 15-6 og 15A-4-fjerde ledd. Bokstavene b til g bør derfor tas ut.
Det er også en egen klageordning som gjelder for enkeltvedtak etter forurensningsforskriften kapittel 15, jf. § 15-9. Oslo kommune antar at kapittel 15 er utelatt ved en inkurie, og første ledd bør derfor korrigeres.
Oslo kommune antar at det vil være behov for å endre forurensningsloven § 48 a dersom departementet velger å opprettholde sitt forslag.
Begrunnelsen for forslaget om å fjerne muligheten for overordnet myndighet til å instruere kommunen om deres forvaltning av verneområder er at det kommunale selvstyret ikke bør begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål, jf. kommuneloven § 2-2. Bevaring av blant annet truete arter og naturtyper er et nasjonalt mål, og god forvaltning av verneområdene er avgjørende for å oppnå dette målet. Det vil i en del tilfeller kreve god biologisk kompetanse for å vurdere effekten av forvaltningstiltak i verneområder. Den biologiske kompetansen kan være lav i enkelte kommuneadministrasjoner, samtidig som man er nær interessene som ønsker ulike tiltak. Det kan være små tiltak som hver for seg ikke er i direkte strid med verneforskriften, men som samlet og over tid vil svekke verneverdiene. Forvaltning av verneområder kan bestå av mange små beslutninger som ikke nødvendigvis er konkrete vedtak som overordnet myndighet kan klage på. Terskelen for å frata kommuner forvaltningsansvaret antas å være svært høy.
Å fjerne overordnet myndighets mulighet til å instruere kommunene i deres forvaltning av verneområder, mener Oslo kommune vil svekke muligheten for å ivareta viktige, nasjonale naturverdier og mål. Oslo kommune støtter derfor ikke denne endringen.
Oslo kommune har liten erfaring med utøvelse av myndighet etter vannressursloven § 7 andre ledd. Dersom det viser seg på et senere tidspunkt at det er behov for denne hjemmelen ved siden av de nye hjemlene i plan- og bygningsloven om overvann, bør kommunene få tilbake myndigheten.
Oslo kommune forutsetter at dersom kommunen i fremtiden skal tildeles nye oppgaver ved forvaltningen av spillemidlene, vil kommunen tildeles midler for å kunne utføre de aktuelle oppgavene.