UTAD, organisasjon for utenlandsadopterte i Norge, har lest gjennom høringsinnspillet, og vi har gjort oss noen tanker
Vi følger argumentasjonen om å ikke straffeforfølge enkeltpersoner som deler konfidensiell informasjon for å hjelpe til å opplyse saken, men som ikke på forhånd kan vite om sensitiv informasjon de deler er kategorisert “nødvendig” nok, og dermed “bryter taushetsplikten" de er underlagt. Det vi dog opplever problematisk, hvis vi leser forslaget rett, er at det skal lovfestes at ethvert bevis som kommer frem om ulovligheter i praksisen ikke skal kunne bevisføres ved en eventuelt rettslik prosess ved senere tidspunkt. Det kommer imidlertid ikke tydelig nok frem om hvorvidt dette også gjelder ved en eventuell straffe- eller sivilrettslig sammenheng mot institusjoner. Institusjoner/etater m.m bør kunne holdes til ansvar. Og vi mener at, så fremt de er i live, også enkeltpersoner direkte innvolvert i kriminell menneskehandel kunne straffeforfølges. Her mener vi en forlengelse av taushetsplikten overfor den aktuelle informasjonen er mer enn tilstrekkelig nok for å ivareta informanter.
Vi savner en tydeligere begrepsforklaring rundt “enkeltpersoner" under §5. Er en person som representerer en organisasjon, som eksempelvis styreleder i Adopsjonsforum, å anse som et individ i kraft av seg selv (enkeltperson) og ikke en representant for en organisasjon. Eller, gjelder det kun når vedkommende handler/ uttaler seg selvstendig i kraft av seg selv og eget navn.
En presisering her blir viktig for at vi skal kunne vite om eventuelle funn kan brukes som bevis i straffe- eller sivilrettslig sammenheng overfor andre enn enkeltpersoner.
Det argumenteres med at det er snakk om internasjonale adopsjoner, og at det det ved funn av lovbrudd vil gjelde forhold i andre land. Vi er sterkt uenige i at det kun vil være utlandet der det potensielt kan fremkomme ulovligheter. Det er flere forhold rundt håndteringen av informasjon i forkant av adopsjonene fra Norge sin side som vi stiller oss kritiske til. Utvalgets mandat er også å se på adopsjon i et historisk bilde, og det vil dermed være forhold å se nærmere på også etter gjennomført adopsjon her i Norge.
Vedrørende muligheten for å bruke utvalgets funn i videre rettsprosesser eller ikke, så legger vi merke til at det konkret skrives tredjeperson og ikke tredjepart. Betyr det da, at ingenting av det som kommer frem av rapporten kan brukes i en eventuell straffe- eller sivilrettslig sammenheng noen gang?
Hvis så tilfelle, så fratar man adopterte og deres familier et viktig rettsvern og det vil være i strid med FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. For menneskerettighetene er det rettsliggjøringen som skaper det nødvendige rettsvern. Ønsker man menneskerettigheter følger rettsvern med. Vi støtter da ikke forslaget til denne delen av høringsnotatet.
En annen sak som er viktig å ta hensyn til er at mandatet kun er for 2 år. Innhenting av opplysninger fra adopterte selv har vist seg svært komplisert for flere adopterte. Lang behandlingstid hos Bufdir er et problem for adopterte til å kunne bidra med sine historier. Hvordan skal utvalget få tak i våre opplysninger når vi ikke selv får tak i dem innen rimelig tid? Vi ønsker å høre hvilke tiltak som sikrer at adopterte har mulighet til å komme til med egne beretninger innen rimelighetens tid.
Vi følger argumentasjonen om å ikke straffeforfølge enkeltpersoner som deler konfidensiell informasjon for å hjelpe til å opplyse saken, men som ikke på forhånd kan vite om sensitiv informasjon de deler er kategorisert “nødvendig” nok, og dermed “bryter taushetsplikten" de er underlagt. Det vi dog opplever problematisk, hvis vi leser forslaget rett, er at det skal lovfestes at ethvert bevis som kommer frem om ulovligheter i praksisen ikke skal kunne bevisføres ved en eventuelt rettslik prosess ved senere tidspunkt. Det kommer imidlertid ikke tydelig nok frem om hvorvidt dette også gjelder ved en eventuell straffe- eller sivilrettslig sammenheng mot institusjoner. Institusjoner/etater m.m bør kunne holdes til ansvar. Og vi mener at, så fremt de er i live, også enkeltpersoner direkte innvolvert i kriminell menneskehandel kunne straffeforfølges. Her mener vi en forlengelse av taushetsplikten overfor den aktuelle informasjonen er mer enn tilstrekkelig nok for å ivareta informanter.
Vi savner en tydeligere begrepsforklaring rundt “enkeltpersoner" under §5. Er en person som representerer en organisasjon, som eksempelvis styreleder i Adopsjonsforum, å anse som et individ i kraft av seg selv (enkeltperson) og ikke en representant for en organisasjon. Eller, gjelder det kun når vedkommende handler/ uttaler seg selvstendig i kraft av seg selv og eget navn.
En presisering her blir viktig for at vi skal kunne vite om eventuelle funn kan brukes som bevis i straffe- eller sivilrettslig sammenheng overfor andre enn enkeltpersoner.
Det argumenteres med at det er snakk om internasjonale adopsjoner, og at det det ved funn av lovbrudd vil gjelde forhold i andre land. Vi er sterkt uenige i at det kun vil være utlandet der det potensielt kan fremkomme ulovligheter. Det er flere forhold rundt håndteringen av informasjon i forkant av adopsjonene fra Norge sin side som vi stiller oss kritiske til. Utvalgets mandat er også å se på adopsjon i et historisk bilde, og det vil dermed være forhold å se nærmere på også etter gjennomført adopsjon her i Norge.
Vedrørende muligheten for å bruke utvalgets funn i videre rettsprosesser eller ikke, så legger vi merke til at det konkret skrives tredjeperson og ikke tredjepart. Betyr det da, at ingenting av det som kommer frem av rapporten kan brukes i en eventuell straffe- eller sivilrettslig sammenheng noen gang?
Hvis så tilfelle, så fratar man adopterte og deres familier et viktig rettsvern og det vil være i strid med FNs verdenserklæring om menneskerettigheter. For menneskerettighetene er det rettsliggjøringen som skaper det nødvendige rettsvern. Ønsker man menneskerettigheter følger rettsvern med. Vi støtter da ikke forslaget til denne delen av høringsnotatet.
En annen sak som er viktig å ta hensyn til er at mandatet kun er for 2 år. Innhenting av opplysninger fra adopterte selv har vist seg svært komplisert for flere adopterte. Lang behandlingstid hos Bufdir er et problem for adopterte til å kunne bidra med sine historier. Hvordan skal utvalget få tak i våre opplysninger når vi ikke selv får tak i dem innen rimelig tid? Vi ønsker å høre hvilke tiltak som sikrer at adopterte har mulighet til å komme til med egne beretninger innen rimelighetens tid.