Antirasistisk Senter

Antirasistisk Senter takker for muligheten til å gi innspill til Storberget-utvalgets rapport De er våre barn. Vi er en uavhengig stiftelse som arbeider for å dokumentere, motarbeide og forebygge rasisme og diskriminering i Norge, og vi møter daglig ungdom som befinner seg i krysningspunktet mellom systemsvikt, utenforskap og kriminalisering.

Vi støtter utvalgets grunnleggende utgangspunkt: at barn som begår kriminalitet først og fremst er barn, og at tiltak må bygge på barnekonvensjonen. Samtidig mener vi at rapporten mangler et avgjørende perspektiv: hvordan rasisme, diskriminering og skjev maktutøvelse former barns oppvekstvilkår og møte med systemene, at problemforståelsen som legges til grunn er mangelfull og at sivilt samfunn og forebyggende tiltak burde blitt viet større plass.

Nedenfor vil vi gi noen overordnede kommentarer, før vi ser nærmere på de konkrete tiltakene og avslutter med å løfte noen innspill vi savner.

Barn og unge med minoritetsbakgrunn er overrepresentert i barnevern og straffesystem. Når systemsvikt rammer – i form av hyppige flyttinger, manglende oppfølging eller fengsling i voksenfengsler – rammer det uforholdsmessig ofte barn med minoritetsbakgrunn. Dette forsterker eksisterende forskjeller og urettferdighet.

Utvalget har i liten grad lyktes med å få frem perspektivene til de barna rapporten handler om. For minoritetsungdom er barrierene ekstra store: språkproblemer, manglende tillit til myndigheter og frykt for å bli stigmatisert gjør at deres stemmer lett forsvinner. Utvalget burde samarbeidet tettere med advokater, minoritetsorganisasjoner og grasrotmiljøer for å hente frem erfaringene fra disse ungdommene.

Både Advokatforeningen, enkeltaktører som barneadvokat Dinardi og utvalgsmedlem Merete Havre som tok dissens har dessuten påpekt at utvalgets sammensetning heller ikke inneholder tilstrekkelig barnevernfaglig kompetanse eller spesialiserte ungdomsadvokater med erfaring fra strafferett og barnevernrett. Denne kritikken stiller vi oss bak.

Fattigdom, rasisme og diskriminering øker risikoen for utenforskap og rekruttering til kriminelle miljøer. Tiltak som kun fokuserer på strengere straffer vil ikke løse dette. Det er avgjørende å bygge tilhørighet, like muligheter og tillit gjennom skole, fritidsarenaer, arbeid og inkluderende lokalmiljø.

Dinardi peker på hvordan institusjoner og fengsler ofte forverrer situasjonen for unge. For minoritetsungdom kan slike tiltak i tillegg forsterke følelsen av stigmatisering og fremmedgjøring. Alternative tiltak – som lokale inkluderingsarenaer, mentorordninger og kulturtilpassede tjenester – må prioriteres fremfor institusjonalisering.

Barn som både er fornærmet og mistenkt i straffesaker behandles ulikt. For minoritetsungdom kommer dette på toppen av de fordommer og den mistillit de allerede møter i møte med politi og domstoler. Dette er uforenlig med prinsippet om like rettigheter for alle barn.

Mye av den offentlige debatten om ungdomskriminalitet preges av en dramatisk retorikk som skaper inntrykk av eksplosiv vekst og en ny, mer brutal type kriminalitet. Dette kan forklare hvorfor man mente det var nødvendig med et hurtigarbeidende utvalg, som utvalget også selv innrømmer at har fått betydning for arbeidet og prioriteringene som er gjort.

Tallene viser imidlertid det motsatte. Ifølge ferske SSB-data er ungdomskriminaliteten redusert over tid, både når det gjelder antall siktede og antall fengslinger. Det er ikke en ny generasjon ungdommer som utgjør en stadig større trussel, men en mindre gruppe enkeltpersoner som står for gjentatte lovbrudd. Når tiltak og politikkutforming baseres på et feilaktig bilde av virkeligheten, risikerer vi å skape løsninger som ikke virker – men som kan gjøre skade. Dette er komplekse utfordringer som vi bør ta oss tid til å jobbe grundig og langsiktig med.

Flere av de foreslåtte tiltakene i rapporten hviler dessuten på en antagelse om at strengere straff automatisk gir mer trygghet. Erfaringer fra både Norge og andre land viser at dette ikke stemmer. Danmark senket strafferettsalderen og innførte strengere straffer for over ti år siden. Evalueringene viste verken nedgang i ungdomskriminaliteten eller økt trygghet, men snarere høyere kostnader og økt tilbakefall. Internasjonal forskning underbygger at fengsel ofte sementerer kriminalitet, snarere enn å bryte mønstre.

Når ungdom som allerede befinner seg i sårbare situasjoner møtes med enda hardere straff, blir resultatet ofte at de skyves lenger ut i utenforskap. En problemforståelse som overser dette, og som i tillegg farges av forestillinger om «kulturell» eller «innvandringsrelatert» kriminalitet, risikerer å legitimere feilaktige og stigmatiserende forklaringsmodeller. Den reelle nøkkelen til forebygging ligger i tidlig og helhetlig innsats: skole, fritid, familieoppfølging og trygge voksne i nærmiljøet. Når disse systemene svikter, hjelper det ikke å bygge tykkere murer – det bare bekrefter svikten.

Basert på vårt arbeid med ungdom i sosioøkonomisk belastede områder og ungdom i risikosonen for kriminalitet, ønsker vi å løfte frem perspektiver som rapporten og tiltaksforslagene ikke tilstrekkelig adresserer.

Rapporten «De er våre barn» viser tydelig at ungdom i risikosonen selv etterlyser arbeidserfaring, lavterskeljobber og sommerjobber som alternativer til kriminalitet. Tiltaksdelen viser til Oppfølgingstjenesten, NAVs ungdomsgaranti og gode eksempler som Trøndelagsmodellen, som kobler ungdom direkte med arbeidsgivere. Dette er viktige ordninger, men vår erfaring tilsier at de ikke er tilstrekkelig målrettet ungdom i risikosonen og mangler finansiering som sikrer reell tilgang til sommerjobber og lavterskel arbeidstrening.

Behovet blir ekstra kritisk når vi ser at Oslo kommune i 2025 har kuttet 1 000 sommerjobber sammenlignet med året før, til tross for stor etterspørsel fra unge med begrensede nettverk og ressurser (Avisa Oslo, 2025). Sommerjobber er særlig viktige i områder med høy ungdomsledighet og lav sosial kapital, der tilgang til nettverk og jobbmuligheter ofte er svakere.

Forskning viser at sommerjobber har dokumentert kriminalitetsforebyggende effekt. En studie fra University of Chicago fant at ungdom som deltok i et organisert sommerjobbprogram med oppfølging, hadde 43 % lavere risiko for voldskriminalitet året etter (Heller et al., 2017). Effekten var størst for ungdom i høy-risikosoner. Norsk forskning finner tilsvarende: tidlig kobling til arbeid styrker mestring, fremtidstro og sosial inkludering, og reduserer risikoen for rekruttering til kriminelle miljøer (NOVA/NIBR & OsloMet, 2023).

NAVs ungdomsgaranti, innført i 2023, gir rett til fast veileder og individuell plan, men det finnes per i dag ingen offentlig evaluering av hvordan ordningen fungerer for ungdom med minoritetsbakgrunn, fra sosioøkonomisk belastede områder eller i risikosonen for kriminalitet.

Dette er en kostnadseffektiv investering som reduserer risikoen for utenforskap og kriminalisering, og styrker ungdommenes fremtidstro og mestring.

Rapporten foreslår å utvide MST og etablere MST-CAN som nasjonale tiltak. Vi støtter dette, men etterlyser en tydeligere prioritering av tidlig og styrkende arbeid med foreldre og omsorgspersoner før institusjonsplassering vurderes.

Rapporten fremhever at barn og familier selv etterspør tettere oppfølging og helhetlig hjelp tidlig i forløpet. Vår erfaring bekrefter dette. Skandinavisk forskning viser at familieorienterte metoder som PMTO (Parent Management Training – Oregon), TIBIR (Tidlig innsats for barn i risiko) og De Utrolige Årene (DUÅ) har dokumentert effekt på å:

(FHI & NUBU, 2023). Disse metodene bør gjøres obligatorisk tilgjengelige for familier i risikosonen, og bør inngå i et nasjonalt rammeverk for forebygging.

En betydelig andel av ungdommene som omtales i rapporten har minoritetsbakgrunn, men rapporten foreslår ingen konkrete tiltak for å styrke flerkulturell kompetanse i barnevern, skole, politi eller NAV. Samtidig fremhever rapporten at mange familier opplever lav tillit til offentlige tjenester, noe som svekker effekten av eksisterende tiltak.

Erfaringer fra det danske prosjektet Gadepulsen viser at lokal forankring, tillitsbygging og kulturtilpasset oppfølging gir bedre resultater og reduserer risiko for stigmatisering (Justitsministeriet, 2022).

Antirasistisk Senter anbefaler:

- Etablere en nasjonal, finansiert ordning for sommerjobber og arbeidstrening målrettet ungdom i risikosonen.

- Evaluere og justere NAVs ungdomsgaranti for å sikre at den treffer de mest sårbare gruppene.

- Prioritere tidlig familieorientert innsats med dokumenterte metoder som PMTO, TIBIR og DUÅ før institusjonsplassering.

- Bygge flerkulturell kompetanse og kulturtilpasset oppfølging inn i alle tjenester som møter ungdom og familier i risikosonen.