Det vises til Høringsnotat – klagesaksbehandling i Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget Saksbehandlingsgebyr og verdigrenser (forslag til endringer i forbrukerklageforskriften mv.) av 22. juni 2023. Vi har følgende kommentarer:
Saksbehandlingsgebyr – forbrukertilsynet
Etter vår oppfatning bør et eventuelt saksbehandlingsgebyr stå i forhold til verdien på tvistegjenstanden. At en viss type gjenstander eller tjenester vanligvis har lav verdi bør medføre at gebyret skal være lavt. Dersom gebyret er for høyt, blir det i praksis ikke realistisk å få løst mange av de tvistene som ligger innenfor Forbrukertilsynet sin kompetanse . Et for høyt gebyr vil medføre at noen typer forbrukertvister så godt som aldri blir gjenstand for klage og at forbrukerrettslige regler og rettigheter sjeldnere blir håndhevet overfor næringsdrivende. Det er viktig å ha et tvisteløsningstilbud som er effektivt for alle typer av krav, også de mange og små kravene som kan bare kan håndheves gjennom denne formen for nemnder eller klageorganer. Den årlige besparelsen på 1.500.000-2.000.000 kr er en liten kostnad for et fungerende forbrukervern. Forbrukerne har de facto ikke noen brukbare alternativer til Forbrukertilsynet fordi forliksrådsbehandling er dyrere og dessuten faglig sett atskillig svakere.
Høye gebyrer er også betenkelig fra et miljøperspektiv, da det vil være enklere og billigere å kjøpe en ny gjenstand, enn å kreve at selgeren reparerer gjenstanden. Dersom forbrukerne kan kreve reparasjon, eller omlevering eller heving og dessuten har mulighet til å få slike krav behandlet av et tvisteløsningsorgan, vil det skape insentiver for å selge produkter som holder lenge.
Husleietvistutvalgene har et gebyr på 0.2 rettsgebyr for leietaker, selv om tvistesummen ofte er over 10.000 kr, og gjelder bolig, som er av stor velferdsmessig betydning for leietaker. Finansklagenemnda og Pakkereisenemnda har ikke noe gebyr for denne fasen, selv om disse behandler klager som ofte gjelder beløp på en gjennomsnittlig månedslønn eller mer. Siden mange av sakene som potensielt kan gå for Forbrukertilsynet eller Forbrukerklageutvalget dreier seg om mindre krav enn de som behandles i Husleietvistutvalget, bør et eventuelt gebyr for behandling ved Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget være lavere og maksimalt på 200 kr.
Saksbehandlingsgebyr - forbrukerklageutvalget
De nevnte hensynene, behovet for effektivt forbrukervern for alle typer av varer og tjenester og hensyn til miljø, forutsetter at terskelen for å få saken prøvd i nemnd bør være lav. Hvis ikke, risikerer forbrukerne å mangle en reell mulighet til å håndheve sine rettigheter. Et gebyr på 1.500 kr vil i praksis innebære at mange typer av forbrukerkjøp og -tjenester i praksis ikke blir gjenstand for prøving i Forbrukerklageutvalget. Dette vil gå utover forbrukerne både individuelt og kollektivt ved at den rettsavklarende funksjonen til Forbrukerklageutvalget blir svekket, forbrukervernet svekkes for mange typer av varer og tjenester og at det blir vanskeligere å avdekke og forhindre systematiske brudd mot forbrukerrettslige regler.
Å ha en grense som er vesentlig høyere for behandling i Forbrukerklageutvalget enn for mekling er uheldig. Det gjør at en part kan gjøre seg vanskelig og nekte å forlike fordi han eller hun vet at det ikke finnes noe ris bak speilet. Incentivene for å mekle blir vesentlig svakere for den næringsdrivende. Det bør derfor ikke være høyere gebyrer for nemndsbehandling enn for mekling.
Dersom utvalgsbehandlingen anses å være for kostnadskrevende der utfallet er klart, bør man heller vurdere forenklede saksbehandlingsregler for slike saker.
Etter vårt syn er det foreslåtte gebyret for høyt. Det er blant annet vesentlig høyere enn gebyret i Finansklagenemnda og Pakkereisenemnda som er på 200 kr for forbrukeren. Husleietvistutvalget har ikke et separat gebyr for behandling i utvalget. Det bør ikke være et separat gebyr, og hvis det blir innført et gebyr bør dette ikke være mer enn 0,2 rettsgebyrer.
En verdigrense vil være uheldig av nevnte grunner. Det er etter vårt syn også vanskelig å se at en verdigrense vil ha stor selvstendig virkning i tillegg til en innføring av gebyrer. Tvert imot vil en verdigrense få negative virkninger ved at tilgangen til forbrukertvisteløsning vil bli svært begrenset for alle praktiske formål. Verdigrenser er også mer «absolutte» enn gebyrer, fordi det utelukker saker også der vil være viktig å behandle klagen av prinsipielle grunner.
Hvis det skal innføres verdigrenser, eventuelt sammen med gebyrer, så bør det vurderes å innføre en form for gruppeprosess som kan fange de tilfellene der mange forbrukere har små krav mot en eller flere næringsdrivende basert på noenlunde samme faktiske og rettslige grunnlag.
Medlemmer av forskergruppen for sivilprosess og konfliktløsning, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Camilla Bernt, Anna Nylund og Magne Strandberg
Saksbehandlingsgebyr – forbrukertilsynet
Etter vår oppfatning bør et eventuelt saksbehandlingsgebyr stå i forhold til verdien på tvistegjenstanden. At en viss type gjenstander eller tjenester vanligvis har lav verdi bør medføre at gebyret skal være lavt. Dersom gebyret er for høyt, blir det i praksis ikke realistisk å få løst mange av de tvistene som ligger innenfor Forbrukertilsynet sin kompetanse . Et for høyt gebyr vil medføre at noen typer forbrukertvister så godt som aldri blir gjenstand for klage og at forbrukerrettslige regler og rettigheter sjeldnere blir håndhevet overfor næringsdrivende. Det er viktig å ha et tvisteløsningstilbud som er effektivt for alle typer av krav, også de mange og små kravene som kan bare kan håndheves gjennom denne formen for nemnder eller klageorganer. Den årlige besparelsen på 1.500.000-2.000.000 kr er en liten kostnad for et fungerende forbrukervern. Forbrukerne har de facto ikke noen brukbare alternativer til Forbrukertilsynet fordi forliksrådsbehandling er dyrere og dessuten faglig sett atskillig svakere.
Høye gebyrer er også betenkelig fra et miljøperspektiv, da det vil være enklere og billigere å kjøpe en ny gjenstand, enn å kreve at selgeren reparerer gjenstanden. Dersom forbrukerne kan kreve reparasjon, eller omlevering eller heving og dessuten har mulighet til å få slike krav behandlet av et tvisteløsningsorgan, vil det skape insentiver for å selge produkter som holder lenge.
Husleietvistutvalgene har et gebyr på 0.2 rettsgebyr for leietaker, selv om tvistesummen ofte er over 10.000 kr, og gjelder bolig, som er av stor velferdsmessig betydning for leietaker. Finansklagenemnda og Pakkereisenemnda har ikke noe gebyr for denne fasen, selv om disse behandler klager som ofte gjelder beløp på en gjennomsnittlig månedslønn eller mer. Siden mange av sakene som potensielt kan gå for Forbrukertilsynet eller Forbrukerklageutvalget dreier seg om mindre krav enn de som behandles i Husleietvistutvalget, bør et eventuelt gebyr for behandling ved Forbrukertilsynet og Forbrukerklageutvalget være lavere og maksimalt på 200 kr.
Saksbehandlingsgebyr - forbrukerklageutvalget
De nevnte hensynene, behovet for effektivt forbrukervern for alle typer av varer og tjenester og hensyn til miljø, forutsetter at terskelen for å få saken prøvd i nemnd bør være lav. Hvis ikke, risikerer forbrukerne å mangle en reell mulighet til å håndheve sine rettigheter. Et gebyr på 1.500 kr vil i praksis innebære at mange typer av forbrukerkjøp og -tjenester i praksis ikke blir gjenstand for prøving i Forbrukerklageutvalget. Dette vil gå utover forbrukerne både individuelt og kollektivt ved at den rettsavklarende funksjonen til Forbrukerklageutvalget blir svekket, forbrukervernet svekkes for mange typer av varer og tjenester og at det blir vanskeligere å avdekke og forhindre systematiske brudd mot forbrukerrettslige regler.
Å ha en grense som er vesentlig høyere for behandling i Forbrukerklageutvalget enn for mekling er uheldig. Det gjør at en part kan gjøre seg vanskelig og nekte å forlike fordi han eller hun vet at det ikke finnes noe ris bak speilet. Incentivene for å mekle blir vesentlig svakere for den næringsdrivende. Det bør derfor ikke være høyere gebyrer for nemndsbehandling enn for mekling.
Dersom utvalgsbehandlingen anses å være for kostnadskrevende der utfallet er klart, bør man heller vurdere forenklede saksbehandlingsregler for slike saker.
Etter vårt syn er det foreslåtte gebyret for høyt. Det er blant annet vesentlig høyere enn gebyret i Finansklagenemnda og Pakkereisenemnda som er på 200 kr for forbrukeren. Husleietvistutvalget har ikke et separat gebyr for behandling i utvalget. Det bør ikke være et separat gebyr, og hvis det blir innført et gebyr bør dette ikke være mer enn 0,2 rettsgebyrer.
En verdigrense vil være uheldig av nevnte grunner. Det er etter vårt syn også vanskelig å se at en verdigrense vil ha stor selvstendig virkning i tillegg til en innføring av gebyrer. Tvert imot vil en verdigrense få negative virkninger ved at tilgangen til forbrukertvisteløsning vil bli svært begrenset for alle praktiske formål. Verdigrenser er også mer «absolutte» enn gebyrer, fordi det utelukker saker også der vil være viktig å behandle klagen av prinsipielle grunner.
Hvis det skal innføres verdigrenser, eventuelt sammen med gebyrer, så bør det vurderes å innføre en form for gruppeprosess som kan fange de tilfellene der mange forbrukere har små krav mot en eller flere næringsdrivende basert på noenlunde samme faktiske og rettslige grunnlag.
Medlemmer av forskergruppen for sivilprosess og konfliktløsning, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
Camilla Bernt, Anna Nylund og Magne Strandberg