Dato: 14.11.2025 Svartype: Med merknad Dette høringsinnspillet løfter frem to punkter: behovet for bedre kår for samtidsmusikkensembler i det frie feltet og behovet for humanistisk og kritisk forskning innen musikk knyttet til estetikk, praksis og historie. 1. Det er et sterkt behov for bedre kår for fremføring av samtidsmusikk i det frie feltet. Når det gjelder samtidsmusikk i det frie feltet er det særlig to ting jeg ønsker å løfte frem. Det ene er knyttet til formidling av nyskrevet musikk. Norsk komponister nyter godt av sterke, gode og viktige støtteordninger for bestillinger, noe som helt klart er avgjørende for at vi har en rik flora av komponister som jobber på tvers av mangfoldige stiler og uttrykksformer. Samtidig er det svært vanskelig å finansiere fremføringer av de samme verkene. Dette er et paradoks – hvis det offentlige velger å bruke 250.000 på et bestillingshonorar til en komponist er det underlig at det knapt er mulig å få støtte til én enkelt fremføring. Et ensemble bruker kanskje to uker på å øve inn et nytt verk, noe som er svært kostnadskrevende, og med en annen finansieringsstruktur ville verket kunne fått et lenger livsløp. Man kunne for eksempel tenke seg at det fulgte midler til fremføring knyttet til bestillinger som i hvert fall gjorde det mulig å planlegge flere fremføringer. Men så lenge disse tildelingene håndteres av forskjellige komiteer i Kulturdirektoratet eller forskjellige institusjoner og fond er slike ordninger vanskelige å koordinere. Jeg vil derfor anbefale at KD ser på mulighetene for at Direktoratet kan øremerke midler til fremføring knyttet til bestillingsverk, noe som vil være med på å skape et mer bærekraftig musikkfelt. Dette bør være friske midler. Men det er dyrt å turnere i Norge med lange avstander og tung logistikk, og dette fører til det andre punktet. Det er vanskelig å arrangere konserter med samtidsmusikk og eksperimentell musikk i det frie feltet i Norge – logistikken er vanskelig, publikum er lite, mediedekningen fullstendig fraværende og kostnadene høye. Men interessen er allikevel stor! Hvis det fantes en eller flere nasjonale scener for samtidsmusikk eller eksperimentell musikk eller hva man vil kalle det, ville denne/disse kunne utgjøre en infrastruktur som kunne ta imot eller stå for produksjoner. Foreningen NyMusikk kunne for eksempel utgjøre et slikt nettverk. Nå organiserer rett nok NyMusikk turnéer men det hører til sjeldenhetene. Ved å utnytte eksisterende infrastruktur til turnéer for formidling av nyskrevne verk vil man både skape bedre formidling av nyskrevet musikk men sannsynligvis også skape større interesse for nyskrevet og/eller eksperimentell musikk. Dette vil på sikt kunne ha positive næringsmessige effekter ved større egeninntjening med et større publikum. Lokale konsertprodusenter bygger ofte opp et eget lokalt miljø og publikum som er vanskelig å nå hvis man kommer utenfra. For eksempel har konsertserien Resonans skapt stor interesse for sine konserter på Gjøvik hvor tradisjonsmusikk, klassisk musikk, avant-garde, norsk og utenlandsk musikk har delt scene, som regel for fulle saler. Dette fordrer langsiktig planlegging som igjen fordrer stabil og sikker finansiering over lang tid. Men med en koordinert modell av samarbeid på tvers av lokale forskjeller og geografisk avstand vil samtidsmusikkfeltet helt klart kunne ha et nasjonalt nedslagsfelt i mye større grad enn det har i dag. Dette vil også kunne komme musikere i det frie feltet til gode ved at man i stedet for å bruke sin energi på å slåss om de samme små smulene og bruke sin tid på administrasjon kunne brukt krefter på å skape sterke og relevante kunstneriske prosjekter innenfor trygge og langsiktige økonomiske rammer. 2. Behov for forskning i musikk. NOU-en Musikklandet løfter frem behov for ny kunnskap innen musikkfeltet, noe som er svært positivt. Det er positivit at det spesielt løftes frem et behov for forskning på samisk musikk og musikk knyttet til minoritetsgrupper. Samtidig bør det nevnes at med unntak av forskning på minoriteter og særlig samisk kultur er de behovene som nevnes i stor grad er knyttet til næring og instrumentell bruk av musikk og i mindre grad musikk som estetisk og historisk fenomen. Jeg vil derfor fremheve at historisk og estetisk forståelse av musikk er helt avgjørende for å forstå hvordan musikk i det hele tatt har en samfunnsmessig verdi og hvilke funksjoner musikk kan spille i et samfunn. Et forskningsmessig fokus på musikkens politiske dimensjoner synes å være tilsidesatt i utredningen. Det er eksempelvis et stort behov for en revurdering av den nasjonalt orienterte fortellingen om en norsk gullalder, og det er stor interesse blant norske musikkforskere til å tenke nytt omkring norsk musikkhistorie (både eldre og nyere historie). Den nasjonalt orienterte forskningen innen musikk (og i feltet for øvrig) har i stor grad konstruert en historiefortelling hvor mange deler av musikklivet har blitt fortrengt eller fortiet. Dette gjelder norsk musikkhistorie før 1814, konsertlivet gjennom 1700- og 1800-tallet, kvinners mangslungne og ofte uformelle roller, ‘utenlandske’ musikere (slekten Rohde, Carl Arnold og mange andre), institusjonalisering og makt, musikere og komponister med kosmopolitisk, moderne eller modernistisk orientering (fra Winter-Hjelm over Selmer og Borgstrøm til Fongaard og videre), historisk og samtidig migrasjon og internasjonalisering, forholdet mellom høy og lav kultur og hvordan musikere kunne og kan operere sømløst på tvers av slike konstruerte skiller og så videre. Disse temaene er ikke utelukkende historiske men griper inn i dagens debatter – hvordan er (nasjonal) identitet konstruert? Hva er forholdet mellom en dominant kultur og minoritetet? Relasjonen mellom representasjon og musikkstil osv osv – og berører populærmusikken i like stor grad som nyskrevet og eldre kunstmusikk, jazz, folkemusikk eller minoritetsmusikk. Videre vil jeg fremheve at det er et stort behov for forskning innen ny norsk musikk. Norsk musikkliv holder et svært høyt nivå, og har en åpenhet og rikdom som som nyter stor anerkjennnelse langt utenfor landets grenser. Norsk musikkliv ligger i forkant når det gjelder å jobbe på tvers av forestillinger om sjanger og roller. Samtidig forskes det knapt på ny norsk musikk. I forlengelse av dette er det også et stort behov for forskning innen edisjon, praksis og arkiv knyttet til musikk. Det er overraskende at NOU-en ikke løfter frem at det er parallelle økosystemer i musikkfeltet, og hvor særlig kunstmusikken, men også tradisjonsmusikk, minoritetsmusikk og samtidsmusikk inngår i relasjonelle nettverk hvor det nettopp er samspillet mellom musikalsk skapning og formidling, forskning, arkiv, edisjon, institusjoner og distribusjon er helt avgjørende for at denne musikken skal overleve. Det er i dag svært lite forskning innen norsk musikk, og et viktig prosjekt som Norsk Musikkarv er i praksis avviklet. Dette var et fantastisk tverrfaglig initiativ som løftet frem sentrale norske verk gjennom edisjon, kritikk, fremføring, formidling og utgivelser som på tross av svært gode resultater ikke ble videreført. Mye av forskningstematikken i dag er politisk styrt – og humanistisk forskning i dette feltet kan fremstå konservativ i forhold til forskning med umiddelbar nytteverdi eller aktualitet (næring, KI, identitet) og får ikke støtte selv om den evner å løfte frem aktuelle problemstillinger. Men mye av den tilsynelatende mer aktuelle forskningen kan samtidig ha kun forbigående interesse nettopp fordi den er svakt historisk forankret eller utelukkende har en instrumentell verdi. Det er altså behov for en aktualisert men historisk fundert forskning innen ny og eldre musikk som utfordrer tradisjonelle forestillinger og fremstillinger basert på nye og relevante teoretiske og metodiske rammeverk. Kultur- og likestillingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
