Denne teksten inneholder NORSUS sine standpunkt knyttet til forslag til ny lov om bærekraftige produkter og verdikjeder.
EU holder på med en ambisiøs utrulling av nye lover og reguleringer og revidering av en rekke forordninger og direktiver i forbindelse med innføring av «den grønne given». NORSUS har vært en sterk pådriver for livsløpstenking i norske private og offentlige organisasjoner i flere tiår. Vi er positive til de utvidelsene EU legger opp til når det gjelder både bredden i bærekraftbegrepet og ansvaret for å tenke på både opphavet til, og endepunktene for, produkter man importerer, produserer, anskaffer, eller på annen måte har ansvar for i en tidsperiode. Forslaget til ny lov om bærekraftige produkter og verdikjeder knytter seg direkte til de ambisiøse planene EU er i ferd med å gjennomføre. Vi har forståelse for at Norge, med sin størrelse og sektororganiserte stat, kan ha store utfordringer knyttet til å skulle adoptere alt det nye regelverket som kommer på ulike områder. Vi må derfor si at vi er imponert over at Norge foreslår en ny lov med direkte koblinger til en økodesignforordning som ikke ennå er satt ut i live og hvor høringsperioden var slutt for bare litt over fire måneder siden. Overordnet er vi altså fornøyde med at det foreslås en lov med mer ambisiøse krav til alle produkters miljø- og bærekraftsegenskaper utover de krav som tidligere er stilt til energirelaterte produkter. Det virker også fornuftig med en såpass åpen lovtekst som gir muligheter for å koble seg på de spesifikasjoner som vil komme i løpet av den nærmeste tiden fra EU. Samtidig er det aspekter ved lovforslaget som går lenger enn EUs økodesignforordning og noen elementer som kanskje mangler. Dette diskuterer vi i neste avsnitt.
I den følgende teksten vil vi komme med våre betraktninger knyttet til det faktiske lovforslaget. Basert på vårt virke som et forskningsinstitutt med fokus på bærekraft, og med spesiell kjennskap til metodikk for å beregne produkters og verdikjeders miljøprestasjon, er det disse emner vi vil behandle spesielt.
EU har, som beskrevet i høringsnotatet, men ikke referert til i selve lovteksten, utarbeidet en metode for å beregne produkters miljøprestasjon (PEF, fra det engelske Product Environmental Footprint). På den ene siden skulle vi ønske at også den norske lovteksten hadde koblinger til hvordan man skal bedømme produkters klima- og miljøavtrykk og på den andre siden har vi noen betenkninger rundt bruk av PEF-metoden.
I lovteksten (§3) er det gjort eksplisitte koblinger til artikler i Økodesignforordningen. (5-15, 20, og 58). I selve Økodesignforordningen gjøres eksplisitte koblinger til hvordan klima- og miljøfotavtrykk skal beregnes i artikkel 2. Vi forstår det da som at alle de senere koblinger til klima- og miljøfotavtrykk i forordningen knytter seg til denne metoden eller tilsvarende. Så lenge lovteksten ikke knytter seg til definisjonene gitt i artikkel 2 lurer vi på om det kan bli uklarheter knyttet til hvordan klima- og miljøfotavtrykk skal beregnes og vi foreslår derfor å henvise til de første artiklene også under punkt § 3a.
Selv om vi ønsker en kobling til hvilken metode som skal benyttes for beregning av klima- og miljøfotavtrykk, har vi også noen bekymringer knyttet til den metoden EU har utviklet. Vi skal ikke anføre alle detaljerte punkter her, men bare angi på et overordnet nivå. PEF-metoden er basert på livsløpsvurderinger (LCA, fra engelsk Life Cycle Assessment), som både har et levende fagmiljø og også standarder som gjennom flere tiår har fungert som underlag for såkalte miljødeklarasjoner (EPD, fra engelsk Environmental Product Declaration). Det levende fagmiljøet sørger for at metoden utvikler seg og kan benyttes til slike spennende emner som å undersøke miljø- (og også de andre bærekrafts-) konsekvensene av å endre energisystemet fram mot 2050, men i denne sammenhengen er det standardisering og harmonisering som er de viktigste aspektene. Innenfor ISO-standardiseringssystemet er det utviklet et hierarki av standarder der de generelle LCA-standardene har forrang, deretter følger standarden for EPD-er, etterfulgt av produktspesifikke regler, såkalte PCR-er. EU har kopiert dette systemet ved innføring av PEF-metodikken, men benytter seg av lovprinsippet «lex specialis derogat legi generali», altså at en spesialregel går foran en generell regel. Det betyr at de produktspesifikke reglene har forrang foran den generelle PEF-metodikken. I utviklingen av PEFCR-er har det blitt laget mange spesialtilpasninger av metoden, som i mange tilfeller bryter med hovedprinsipper beskrevet i andre standarder for LCA, knyttet til slike ting som systemgrenser, allokeringsmetodikk, og modellering av slutthåndtering i produktsystemer. Vi ønsker oss at norske myndigheter i spesifisering av hvordan lovteksten skal komme til anvendelse også kobler seg på arbeidet med, og utviklingen av, hvilke metoder og datasett som skal benyttes til å analysere produkters miljømessige bærekraft. Det er ønskelig at det finnes flere finansieringsordninger for at norske bedrifter kan bidra til pilotering og uttesting av metoden for å gi innspill til utvikling av reglene, og at det utvikles datasett for norske forhold.
Tilbakemeldingene under denne overskriften vil særlig koble seg til teksten i § 4 med tittelen «Bærekraftige produkter og verdikjeder», men vil også ha kommentarer, som kan oppsummeres som spørsmål om lovens virkeområder, knyttet til §2 om geografisk virkeområde, § 5 om tilsynsmyndighet, § 6 om opplysningsplikt, og § 11 om meldeplikt.
I det innledende avsnittet til paragrafen er muligheten til å gi forskrifter om å gjennomføre EØS-rettslige forpliktelser om krav til bærekraft begrenset til 5 produktgrupper: batterier og kjøretøy, emballasje, plast, elektriske og elektroniske produkter, og tekstiler. Disse fem produktgruppene utgjør syv av de spesifiserte verdikjedene i EUs handlingsplan for sirkulær økonomi. Vi lurer på om teksten må avgrenses til spesifikke verdikjeder i det hele tatt? Kunne de fem verdikjedene vært nevnt som eksempler eller spesifikke referanser vært gjort til dokumenter knyttet til sirkulær økonomi? Litt av årsaken til at vi stiller slike spørsmål er fordi verdikjeder er tett sammenvevde og det virker mer hensiktsmessig å la det være åpent for et slikt regelverk på tvers av alle produktgrupper, selv om de kanskje først vil komme innenfor de angitte. Vi vil derfor foreslå at teksten formuleres mer åpent, som for eksempel: «Kongen kan gi forskrift for å gjennomføre EØS-rettslige forplikter om krav til bærekraft i hele verdikjeden for spesifikke produktgrupper, spesielt for de syv prioriterte verdikjedene angitt i forbindelse med EUs handlingsplan for sirkulær økonomi».
NORSUS verdsetter at loven om bærekraftige produkter i denne paragrafen også utvider bærekraft til andre dimensjoner enn bare den miljømessige som er beskrevet i Økodesignforordningen. Vi ser at det her åpnes for forskrifter om en lang rekke bærekraftaspekter knyttet til produkter som vil legge til rette for et mer bærekraftig samfunn.
Vi lurer på om det er noen spesiell grunn til at det ikke er nevnt under §2 «Geografisk virkeområde» at loven gjelder for Norge? Det virker fornuftig at Svalbard behandles spesielt, men det vil være fint om Norge er nevnt som virkeområde.
I §5 kan det virke som om tilsynsmyndigheten er beskrevet slik som man tidligere har tenkt tilsyn på fabrikkanlegg eller spesifikke geografiske lokasjoner. I og med at loven som sådan utvider ansvarsområdet for produsenter, importører, og forbrukere kan det virke fornuftig å legge ekstra vekt på avsnittet om dokumentasjon. Dette knytter seg også til §6 om opplysningsplikt hvor det nok vil kreves ytterligere spesifisering av hva slags undersøkelser som kreves, (som også er knyttet til våre innspill om metoder for bærekraftsvurderinger). Koblingen virker også fornuftig å presisere i forbindelse med §11, hvor nettopp de betenkeligheter knyttet til spesifikke versus generelle regler for bærekraftsvurderinger vil være gjeldende.
Vi takker for muligheten til å inngi uttalelse og vil understreke at vi applauderer innføringen av en slik lov.
Med vennlig hilsen NORSUS
EU holder på med en ambisiøs utrulling av nye lover og reguleringer og revidering av en rekke forordninger og direktiver i forbindelse med innføring av «den grønne given». NORSUS har vært en sterk pådriver for livsløpstenking i norske private og offentlige organisasjoner i flere tiår. Vi er positive til de utvidelsene EU legger opp til når det gjelder både bredden i bærekraftbegrepet og ansvaret for å tenke på både opphavet til, og endepunktene for, produkter man importerer, produserer, anskaffer, eller på annen måte har ansvar for i en tidsperiode. Forslaget til ny lov om bærekraftige produkter og verdikjeder knytter seg direkte til de ambisiøse planene EU er i ferd med å gjennomføre. Vi har forståelse for at Norge, med sin størrelse og sektororganiserte stat, kan ha store utfordringer knyttet til å skulle adoptere alt det nye regelverket som kommer på ulike områder. Vi må derfor si at vi er imponert over at Norge foreslår en ny lov med direkte koblinger til en økodesignforordning som ikke ennå er satt ut i live og hvor høringsperioden var slutt for bare litt over fire måneder siden. Overordnet er vi altså fornøyde med at det foreslås en lov med mer ambisiøse krav til alle produkters miljø- og bærekraftsegenskaper utover de krav som tidligere er stilt til energirelaterte produkter. Det virker også fornuftig med en såpass åpen lovtekst som gir muligheter for å koble seg på de spesifikasjoner som vil komme i løpet av den nærmeste tiden fra EU. Samtidig er det aspekter ved lovforslaget som går lenger enn EUs økodesignforordning og noen elementer som kanskje mangler. Dette diskuterer vi i neste avsnitt.
I den følgende teksten vil vi komme med våre betraktninger knyttet til det faktiske lovforslaget. Basert på vårt virke som et forskningsinstitutt med fokus på bærekraft, og med spesiell kjennskap til metodikk for å beregne produkters og verdikjeders miljøprestasjon, er det disse emner vi vil behandle spesielt.
EU har, som beskrevet i høringsnotatet, men ikke referert til i selve lovteksten, utarbeidet en metode for å beregne produkters miljøprestasjon (PEF, fra det engelske Product Environmental Footprint). På den ene siden skulle vi ønske at også den norske lovteksten hadde koblinger til hvordan man skal bedømme produkters klima- og miljøavtrykk og på den andre siden har vi noen betenkninger rundt bruk av PEF-metoden.
I lovteksten (§3) er det gjort eksplisitte koblinger til artikler i Økodesignforordningen. (5-15, 20, og 58). I selve Økodesignforordningen gjøres eksplisitte koblinger til hvordan klima- og miljøfotavtrykk skal beregnes i artikkel 2. Vi forstår det da som at alle de senere koblinger til klima- og miljøfotavtrykk i forordningen knytter seg til denne metoden eller tilsvarende. Så lenge lovteksten ikke knytter seg til definisjonene gitt i artikkel 2 lurer vi på om det kan bli uklarheter knyttet til hvordan klima- og miljøfotavtrykk skal beregnes og vi foreslår derfor å henvise til de første artiklene også under punkt § 3a.
Selv om vi ønsker en kobling til hvilken metode som skal benyttes for beregning av klima- og miljøfotavtrykk, har vi også noen bekymringer knyttet til den metoden EU har utviklet. Vi skal ikke anføre alle detaljerte punkter her, men bare angi på et overordnet nivå. PEF-metoden er basert på livsløpsvurderinger (LCA, fra engelsk Life Cycle Assessment), som både har et levende fagmiljø og også standarder som gjennom flere tiår har fungert som underlag for såkalte miljødeklarasjoner (EPD, fra engelsk Environmental Product Declaration). Det levende fagmiljøet sørger for at metoden utvikler seg og kan benyttes til slike spennende emner som å undersøke miljø- (og også de andre bærekrafts-) konsekvensene av å endre energisystemet fram mot 2050, men i denne sammenhengen er det standardisering og harmonisering som er de viktigste aspektene. Innenfor ISO-standardiseringssystemet er det utviklet et hierarki av standarder der de generelle LCA-standardene har forrang, deretter følger standarden for EPD-er, etterfulgt av produktspesifikke regler, såkalte PCR-er. EU har kopiert dette systemet ved innføring av PEF-metodikken, men benytter seg av lovprinsippet «lex specialis derogat legi generali», altså at en spesialregel går foran en generell regel. Det betyr at de produktspesifikke reglene har forrang foran den generelle PEF-metodikken. I utviklingen av PEFCR-er har det blitt laget mange spesialtilpasninger av metoden, som i mange tilfeller bryter med hovedprinsipper beskrevet i andre standarder for LCA, knyttet til slike ting som systemgrenser, allokeringsmetodikk, og modellering av slutthåndtering i produktsystemer. Vi ønsker oss at norske myndigheter i spesifisering av hvordan lovteksten skal komme til anvendelse også kobler seg på arbeidet med, og utviklingen av, hvilke metoder og datasett som skal benyttes til å analysere produkters miljømessige bærekraft. Det er ønskelig at det finnes flere finansieringsordninger for at norske bedrifter kan bidra til pilotering og uttesting av metoden for å gi innspill til utvikling av reglene, og at det utvikles datasett for norske forhold.
Tilbakemeldingene under denne overskriften vil særlig koble seg til teksten i § 4 med tittelen «Bærekraftige produkter og verdikjeder», men vil også ha kommentarer, som kan oppsummeres som spørsmål om lovens virkeområder, knyttet til §2 om geografisk virkeområde, § 5 om tilsynsmyndighet, § 6 om opplysningsplikt, og § 11 om meldeplikt.
I det innledende avsnittet til paragrafen er muligheten til å gi forskrifter om å gjennomføre EØS-rettslige forpliktelser om krav til bærekraft begrenset til 5 produktgrupper: batterier og kjøretøy, emballasje, plast, elektriske og elektroniske produkter, og tekstiler. Disse fem produktgruppene utgjør syv av de spesifiserte verdikjedene i EUs handlingsplan for sirkulær økonomi. Vi lurer på om teksten må avgrenses til spesifikke verdikjeder i det hele tatt? Kunne de fem verdikjedene vært nevnt som eksempler eller spesifikke referanser vært gjort til dokumenter knyttet til sirkulær økonomi? Litt av årsaken til at vi stiller slike spørsmål er fordi verdikjeder er tett sammenvevde og det virker mer hensiktsmessig å la det være åpent for et slikt regelverk på tvers av alle produktgrupper, selv om de kanskje først vil komme innenfor de angitte. Vi vil derfor foreslå at teksten formuleres mer åpent, som for eksempel: «Kongen kan gi forskrift for å gjennomføre EØS-rettslige forplikter om krav til bærekraft i hele verdikjeden for spesifikke produktgrupper, spesielt for de syv prioriterte verdikjedene angitt i forbindelse med EUs handlingsplan for sirkulær økonomi».
NORSUS verdsetter at loven om bærekraftige produkter i denne paragrafen også utvider bærekraft til andre dimensjoner enn bare den miljømessige som er beskrevet i Økodesignforordningen. Vi ser at det her åpnes for forskrifter om en lang rekke bærekraftaspekter knyttet til produkter som vil legge til rette for et mer bærekraftig samfunn.
Vi lurer på om det er noen spesiell grunn til at det ikke er nevnt under §2 «Geografisk virkeområde» at loven gjelder for Norge? Det virker fornuftig at Svalbard behandles spesielt, men det vil være fint om Norge er nevnt som virkeområde.
I §5 kan det virke som om tilsynsmyndigheten er beskrevet slik som man tidligere har tenkt tilsyn på fabrikkanlegg eller spesifikke geografiske lokasjoner. I og med at loven som sådan utvider ansvarsområdet for produsenter, importører, og forbrukere kan det virke fornuftig å legge ekstra vekt på avsnittet om dokumentasjon. Dette knytter seg også til §6 om opplysningsplikt hvor det nok vil kreves ytterligere spesifisering av hva slags undersøkelser som kreves, (som også er knyttet til våre innspill om metoder for bærekraftsvurderinger). Koblingen virker også fornuftig å presisere i forbindelse med §11, hvor nettopp de betenkeligheter knyttet til spesifikke versus generelle regler for bærekraftsvurderinger vil være gjeldende.
Vi takker for muligheten til å inngi uttalelse og vil understreke at vi applauderer innføringen av en slik lov.
Med vennlig hilsen NORSUS
Med vennlig hilsen
NORSUS
NORSUS