Høringssvar - Gjennomgang av allmennlegetjenesten
Harstad kommune takker for muligheten til å gi høringsuttalelse til “Gjennomgang av allmennlegetjenesten”. Vi har valgt ut noen kapitler som vi gir tilbakemelding på under.
Kapittel 4 – Organisering av fastlegetjenesten
Ekspertutvalget anbefaler at det åpnes opp for at kommunen kan inngå avtale med fastlegeselskap, som supplement til videreføring av dagens ordning med individuelle fastlegeavtaler. Ekspertutvalget anbefaler videre at det bør legges til rette for at kommuner kan drifte kommunale fastlegekontor etter samme modell som for fastlegeselskap, og hvor listansvaret formelt ligger til kommunen. En slik modell kan tilrettelegge for tettere integrasjon opp mot de øvrige kommunale helse- og omsorgstjenestene, og gi kommunen bedre styring med fastlegetjenesten.
Dersom man skulle velge å innføre mulighet for å danne fastlegeselskaper anser vi det som svært viktig at det er strengt regulert hvem som har anledning til å drive fastlegeselskap, slik at man kan unngå at noen driver profitt på en tjeneste som i høy grad er helsefremmende og forebyggende i befolkningen. Målet med organisering av driften under selskap, må være å sikre likeverdige tjenester til befolkningen. En må være bevisst på at ordningen bevarer det personlige ansvaret for pasientene. Det må sikres at man ikke kommer i samme situasjon som Danmark, at store private aktører kommer i posisjon for å drive kommunale tjenester med bakgrunn i et fastlegeselskap. Med dagens modell kan kommunen fint drive fastlegekontor og ha ansvar for daglig drift, samtidig som fastlegen har individuelt ansvar for sin liste. En modell som gir mulighet for at et helt senter kan være sett som et selskap, kan medføre at kommuner velger å sette kontoret ut på anbud og slik gi oppdraget for drift av kontoret til et bemanningsselskap. Dette kan bidra til at legene som jobber på kontoret er der kun i kortvarige perioder, og man mister stabilitet, noe som er essensen i fastlegeordningen. Det er flere store aktører i Norge og Danmark som venter på denne endringen for å komme i posisjon for drift.
Gitt de utfordringene helsetjenestene står overfor, vil det, i tiden som kommer, bli viktigere enn noen gang at fastlegen prioriterer blant innbyggerne. Dette krever at finansiering, organisering og øvrige systemer tilrettelegger for at fastlegen kan gjøre gode vurderinger.
Ekspertutvalget mener at fastlegens mulighet til å utøve sitt medisinskfaglige skjønn bør styrkes ytterligere, for å sikre likeverdige tjenester, og at fastlegeforskriftens formulering om at listeinnbyggeren normalt skal få et tilbud om konsultasjon innen 5 arbeidsdager derfor kan fjernes. Fastlegene har også en viktig rolle som henviser til spesialisthelsetjenesten. For å tilrettelegge bedre for drøfting og utdyping av henvisninger mellom fastlegen og spesialisthelsetjenesten, mener ekspertutvalget det bør vurderes å endre pasient- og brukerrettighetsloven.
Vi stiller oss positive til uttalelsen om at fastlegens mulighet til å utøve medisinskfaglig skjønn, samt mulighet til å kunne prioritere blant innbyggerne bør styrkes. Det er viktig at rammene rundt fastlegeordningen er tilrettelagt slik at det er mulig for fastlegen å gjøre disse prioriteringene og vurderingene i sitt daglige virke. Det bør jobbes aktivt med forventningsavklaring i befolkningen, slik at befolkningens forventninger avpasses til hvilke oppgaver som skal høre helsetjenesten til i tiden fremover. Vi støtter at begrepet “allmennlegeoppgaver” bør tydeliggjøres, slik at det er klart for alle hva slags tjenester fastlegene både skal og ikke skal levere.
Kapittel 5 – Finansiering
I ekspertutvalgets tilrådning anbefales det å øke basistilskuddets andel til 50% mot nåværende 30% av de næringsdrivendes inntekt. Refusjonsandelen reduseres tilsvarende fra 70 til 50%. Konklusjonen er mildt sagt uforståelig: En slik endring vil medføre at det stimulerer fastlegene til lengre pasientlister. Derfor kan det gi bedring av fastlegedekningen! All dokumentasjon og forskning omkring fastlegeordningen har konkludert med at fastlegene har urimelig høy arbeidsbelastning med et snitt på 56,5 timer pr. uke. Den parameter som sterkest korrelerer til arbeidstid, er antallet pasienter på listen. Et enstemmig fastlegekorps ønsker derfor kortere lister. Derved er det uforståelig at man tenker det vil stimulere fastlegene til å arbeide enda mer. Tvert imot vil det etter vårt skjønn heller forverre fastlegekrisen («pasientkrisen» som det jo egentlig er).
Erfaringer fra vår egen samt omkringliggende kommuner i Nord-Norge, peker på at det er særlig to faktorer som er viktige for rekruttering og stabilisering av fastlegeordningen; arbeidstid og arbeidsbelastning. Nasjonen er avhengig av å sikre stabilitet i ordningen for å fortsatt sikre rekruttering. Å legge opp til at det økonomiske insentivet i stor grad flyttes fra refusjon til basistilskudd er etter vårt skjønn å gå i feil retning. Det å ha modeller som sikrer både næringsdrevet virksomhet og fastlønnsvirksomhet vil være nøkkelen i en overgangsfase
Historisk har vi jo meget klare data på at ren fastlønn gir noe mindre produktivitet og lengre ventelister, og at stykkprisfinansiering i en eller annen form, f.eks. kombinert med fastlønn og insentiv eller næringsinntekt med 30% basistilskudd og 70% refusjoner, kan stimulere til litt økt produktivitet for de som er i en situasjon som muliggjør dette. Dette var en viktig parameter som gjorde at fastlegeordningen i 2002 på kort tid reduserte ventelistene mye de påfølgende årene inntil alle nye arbeidsoppgaver gradvis har druknet fastlegene i arbeid og gitt opphav til flukten til andre stillinger – dessverre ofte de helprivate.
The Commonwealth Fund har siden 2004 vurdert helsetjenesten i 11 høyinntektsland. I august 2021 kom det en oppdatert vurdering; denne gang basert på 71 ulike variabler - og Norge rangeres høyest. En viktig årsak var at Norge har en godt fungerende førstelinjetjeneste. Man merker seg at vi rangerer over land som f.eks. Storbritannia, som var en viktig modell for Norge da vi innførte fastlegeordningen med nåværende modell. Det har nå snudd: Storbritannia ser til Norge for å bedre sin fastlegeordning. Det samme ser vi i Danmark. Fersk, norsk forskning viser at en godt fungerende og stabil fastlegedekning reduserer mortalitet signifikant. Dette medførte bl.a. at forfatterne bak den norske studien som dokumenterte dette, ble invitert til England for å informere engelske myndigheter om hva Norge fikk til. Ekspertutvalget ser stadig i sin rapport til England, Tyskland, Sverige og Danmark på hvordan de har løst utfordringene i førstelinjetjenesten. Etter vårt skjønn kan man heller gå videre på og forbedre den ordningen vi har, i stedet for å sammenligne oss med land som ikke har lyktes like godt som Norge gjorde med sin fastlegeordning fra 2002.
Kapittel 8 – Legevakt
Ekspertutvalget vurderer at det er hensiktsmessig å åpne opp for at legevakt i større grad betjenes av andre leger enn fastleger.
Ekspertutvalget anbefaler at gjennomført LIS1 eller tilsvarende er tilstrekkelig for å jobbe selvstendig i legevakt. Kompetansekravene og bakvaktkravet for legevaktarbeid bortfaller.
Ekspertutvalget anbefaler gjennomgang og evaluering av triageringsverktøy i legevaktsentral og legevakt, og ved behov utvikle, videreutvikle og teste et egnet verktøy.
Ekspertutvalget vurderer at fastlønn i legevakt er et nyttig grep for å redusere arbeidsmengden, ved at portvaktfunksjonene inn til legevakt styrkes.
Vi er uenige i ekspertutvalgets anbefaling om sentralisering av legevaktsentraler, tilrettelagt for videokonsultasjon med forsterket bemanning og fast tilstedeværende lege. Å sentralisere ned til samme antall som AMK-sentraler vil vær for mye. Grad av sentralisering må i stor grad vurderes etter geografiske forhold og lokale behandlingstilbud. Videre mener vi at videoløsninger med lege i legevaktsentral ikke kan kompensere for oppmøtekonsultasjon hos legevaktslege. Et bedre utbygd akuttilbud i distriktene vil gagne innbyggerne, men kan ikke avlaste legevaktslege i særlig grad selv om det suppleres med vaktlege pr video.
Vi er sterkt uenige i at overføring av legevakt til helseforetak i store byer kan være hensiktsmessig. Det vil utfordre helseforetaket på en slik måte at de bli en større konkurrent om tilgjengelige leger til å søke på stillinger i området. Videre vil det være faglig uhensiktsmessig da legevakt er en allmennmedisinsk kjerneoppgave og helseforetaket ikke vil kunne inneha portvokterrollen på samme måte som allmennlegetjenesten kan.
Kapittel 9 – Kompetanse i allmennlegetjenesten
Endret innretning av utdanningsstillinger for ALIS. Utvalget foreslår egne utdanningsstillinger for leger i spesialisering i allmennmedisin (ALIS) der legen er fastlønnet og jobber på andre fastlegers liste.
Å åpne for et introduksjons år der en kan ha deleliste kan virke rekrutterende. En bør ikke åpne for dette ut over 1 år, da det vil kunne bidra til utsettelse av viktige læringspunkter rundt å være ansvarlig for en pasientliste.
Utvalget foreslår blant annet at det skal stilles krav til veiledet praksis etter grunnutdanning i
medisin for å praktisere selvstendig som lege i alle deler av helse- og omsorgstjenesten.
Denne endringen medfører at en sikrer tilgangen til veiledning for alle som arbeider i helsetjenesten etter grunnutdanning. Dette støttes. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at denne endringen vil medføre et enda større behov for leger i kommunene.
Det foreslås videre at krav om spesialisering i allmennmedisin bør begrenses til fastleger
og leger i faste stillinger i kommunen.
Denne endringen kan medføre at flere ønsker å søke faste stillinger for å starte sin spesialisering. Parallelt vil det kunne sette stopper for å komme i gang med spesialisering om en går inn i lengre vikariater som ved avvikling av foreldrepermisjon. Vi mener at vikariater som har en varighet over 6mnd bør få rett til å starte spesialiseringsløp.
Utvalget har også flere forslag som omhandler LIS1 og spesialistutdanningen i allmennmedisin.
Støttes å øke LIS 1 stillingene nasjonalt.
Vi er skeptiske til hybridløsning der en kan avvike fra rekkefølgekravet. Det er tidligere tatt stilling til at en har behov for å avvikle tjeneste på sykehus før en kommer inn i det selvstendige arbeidet som allmennmedisin krever. LIS 1 stillingene, som det er satt av ressurser til, har tilknyttet veileder og kurs både fra kommune og statsforvalter. Hybridløsninger vil kunne medføre at disse ikke følger samme standardiserte opplegg, som med stor sannsynlighet vil redusere kvaliteten i oppfølgingen. Å avvike fra kvalitetskrav på denne måten vil kunne øke utryggheten i yrkeslivet som vi allerede vet er for høy.
Begrensning av mulighetene til å bytte tiltredelsessted i distrikttjeneste støttes.
Det støttes at næringsdrift som eneste mulighet inn i spesialiseringsløp i allmennmedisin oppleves som en barriere. Det beste er valgfrihet rundt hvorvidt man ønsker å være ansatt eller være privat næringsdrivende i spesialiseringsløpet. Muligheten for å gå over i privat drift på sikt bør holdes åpen.
En bør ikke reduserer kravet til at veileder i ALIS løp skal være spesialist. Risiko for kvalitetsforringelse av veiledningen blir stor. Avgjørende med lang erfaring for å veilede i de komplekse læringsmålene som allmennmedisin innehar.
En bør vurdere å ikke har krav om stillingsandel ved gjennomføring av åpen uselektert allmennpraksis. Den totale tiden i åpen uselektert praksis må allikevel være minimum 2 år. Minimumstiden er allerede lav, og uselektert praksis er kjernen i allmennmedisin.
En bør vurdere å redusere antall timer i veiledning ut over i spesialiseringsløpet. Eksempelvis halvering av veiledningstid siste 2 år av tjenesten. En bør ikke redusere veiledningstid under gruppeveiledning som er anbefalt tidlig i spesialiseringsløpet.
Veiledningsarbeid bør sidestilles deltakelse i andre allmennmedisinske oppgaver.
Et samarbeid med ALIS-kontor og RegUt kan bidra til å gi omforente tilbud i ALIS løp i ulike kommuner. Slikt samarbeid støttes. Særlig gjelder dette gjennomføring av institusjonstjeneste.
6 mnd. institusjonstjeneste gjennom spesialiseringsløpet anses som utviklende på flere nivå. Særlig er dette viktig for å utvikle gjensidig respekt for de rammene helsepersonellet i ulike tjenester arbeider innenfor. Personlig kjennskap utvikler også samhandling på tvers av tjenestenivå.
Vi støtter ikke å avvikle etterutdanningskrav. En av de viktigste årsakene til at en klarer å prioritere kompetanseheving etter endt spesialiseringsløp er at det er et krav til vedlikeholdelse av refusjonsrettigheter ved gjennomført etterutdanning. Et avvik fra dette kravet vil trolig forringe faglig utvikling etter endt spesialiseringsløp. Ut ifra bredden i allmennmedisin er dette avgjørende for å kontinuere forsvarlig praksis. En forenkling av systemet rundt godkjenning bør vurderes. En må ikke avvike fra kompetansekrav verken under eller etter endt spesialisering.
Det støttes at kompetansekrav til private virksomheter bør være sidestilt med kompetansekrav til offentlige tjenester.
Kommunene bør delta aktivt inn i ansettelsesprosessen av LIS 1 i samarbeid med sykehusene. Dette bidrar til at både hensynet til rekrutering til spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten ivaretas. Det bør ikke være to ulike søknadsprosesser da denne prosessen allerede er svært resurskrevende.
Øyvind Arntzen Kristin Vik Hagerupsen
Enhetsleder legetjenesten Kommuneoverlege
Harstad kommune takker for muligheten til å gi høringsuttalelse til “Gjennomgang av allmennlegetjenesten”. Vi har valgt ut noen kapitler som vi gir tilbakemelding på under.
Kapittel 4 – Organisering av fastlegetjenesten
Ekspertutvalget anbefaler at det åpnes opp for at kommunen kan inngå avtale med fastlegeselskap, som supplement til videreføring av dagens ordning med individuelle fastlegeavtaler. Ekspertutvalget anbefaler videre at det bør legges til rette for at kommuner kan drifte kommunale fastlegekontor etter samme modell som for fastlegeselskap, og hvor listansvaret formelt ligger til kommunen. En slik modell kan tilrettelegge for tettere integrasjon opp mot de øvrige kommunale helse- og omsorgstjenestene, og gi kommunen bedre styring med fastlegetjenesten.
Dersom man skulle velge å innføre mulighet for å danne fastlegeselskaper anser vi det som svært viktig at det er strengt regulert hvem som har anledning til å drive fastlegeselskap, slik at man kan unngå at noen driver profitt på en tjeneste som i høy grad er helsefremmende og forebyggende i befolkningen. Målet med organisering av driften under selskap, må være å sikre likeverdige tjenester til befolkningen. En må være bevisst på at ordningen bevarer det personlige ansvaret for pasientene. Det må sikres at man ikke kommer i samme situasjon som Danmark, at store private aktører kommer i posisjon for å drive kommunale tjenester med bakgrunn i et fastlegeselskap. Med dagens modell kan kommunen fint drive fastlegekontor og ha ansvar for daglig drift, samtidig som fastlegen har individuelt ansvar for sin liste. En modell som gir mulighet for at et helt senter kan være sett som et selskap, kan medføre at kommuner velger å sette kontoret ut på anbud og slik gi oppdraget for drift av kontoret til et bemanningsselskap. Dette kan bidra til at legene som jobber på kontoret er der kun i kortvarige perioder, og man mister stabilitet, noe som er essensen i fastlegeordningen. Det er flere store aktører i Norge og Danmark som venter på denne endringen for å komme i posisjon for drift.
Gitt de utfordringene helsetjenestene står overfor, vil det, i tiden som kommer, bli viktigere enn noen gang at fastlegen prioriterer blant innbyggerne. Dette krever at finansiering, organisering og øvrige systemer tilrettelegger for at fastlegen kan gjøre gode vurderinger.
Ekspertutvalget mener at fastlegens mulighet til å utøve sitt medisinskfaglige skjønn bør styrkes ytterligere, for å sikre likeverdige tjenester, og at fastlegeforskriftens formulering om at listeinnbyggeren normalt skal få et tilbud om konsultasjon innen 5 arbeidsdager derfor kan fjernes. Fastlegene har også en viktig rolle som henviser til spesialisthelsetjenesten. For å tilrettelegge bedre for drøfting og utdyping av henvisninger mellom fastlegen og spesialisthelsetjenesten, mener ekspertutvalget det bør vurderes å endre pasient- og brukerrettighetsloven.
Vi stiller oss positive til uttalelsen om at fastlegens mulighet til å utøve medisinskfaglig skjønn, samt mulighet til å kunne prioritere blant innbyggerne bør styrkes. Det er viktig at rammene rundt fastlegeordningen er tilrettelagt slik at det er mulig for fastlegen å gjøre disse prioriteringene og vurderingene i sitt daglige virke. Det bør jobbes aktivt med forventningsavklaring i befolkningen, slik at befolkningens forventninger avpasses til hvilke oppgaver som skal høre helsetjenesten til i tiden fremover. Vi støtter at begrepet “allmennlegeoppgaver” bør tydeliggjøres, slik at det er klart for alle hva slags tjenester fastlegene både skal og ikke skal levere.
Kapittel 5 – Finansiering
I ekspertutvalgets tilrådning anbefales det å øke basistilskuddets andel til 50% mot nåværende 30% av de næringsdrivendes inntekt. Refusjonsandelen reduseres tilsvarende fra 70 til 50%. Konklusjonen er mildt sagt uforståelig: En slik endring vil medføre at det stimulerer fastlegene til lengre pasientlister. Derfor kan det gi bedring av fastlegedekningen! All dokumentasjon og forskning omkring fastlegeordningen har konkludert med at fastlegene har urimelig høy arbeidsbelastning med et snitt på 56,5 timer pr. uke. Den parameter som sterkest korrelerer til arbeidstid, er antallet pasienter på listen. Et enstemmig fastlegekorps ønsker derfor kortere lister. Derved er det uforståelig at man tenker det vil stimulere fastlegene til å arbeide enda mer. Tvert imot vil det etter vårt skjønn heller forverre fastlegekrisen («pasientkrisen» som det jo egentlig er).
Erfaringer fra vår egen samt omkringliggende kommuner i Nord-Norge, peker på at det er særlig to faktorer som er viktige for rekruttering og stabilisering av fastlegeordningen; arbeidstid og arbeidsbelastning. Nasjonen er avhengig av å sikre stabilitet i ordningen for å fortsatt sikre rekruttering. Å legge opp til at det økonomiske insentivet i stor grad flyttes fra refusjon til basistilskudd er etter vårt skjønn å gå i feil retning. Det å ha modeller som sikrer både næringsdrevet virksomhet og fastlønnsvirksomhet vil være nøkkelen i en overgangsfase
Historisk har vi jo meget klare data på at ren fastlønn gir noe mindre produktivitet og lengre ventelister, og at stykkprisfinansiering i en eller annen form, f.eks. kombinert med fastlønn og insentiv eller næringsinntekt med 30% basistilskudd og 70% refusjoner, kan stimulere til litt økt produktivitet for de som er i en situasjon som muliggjør dette. Dette var en viktig parameter som gjorde at fastlegeordningen i 2002 på kort tid reduserte ventelistene mye de påfølgende årene inntil alle nye arbeidsoppgaver gradvis har druknet fastlegene i arbeid og gitt opphav til flukten til andre stillinger – dessverre ofte de helprivate.
The Commonwealth Fund har siden 2004 vurdert helsetjenesten i 11 høyinntektsland. I august 2021 kom det en oppdatert vurdering; denne gang basert på 71 ulike variabler - og Norge rangeres høyest. En viktig årsak var at Norge har en godt fungerende førstelinjetjeneste. Man merker seg at vi rangerer over land som f.eks. Storbritannia, som var en viktig modell for Norge da vi innførte fastlegeordningen med nåværende modell. Det har nå snudd: Storbritannia ser til Norge for å bedre sin fastlegeordning. Det samme ser vi i Danmark. Fersk, norsk forskning viser at en godt fungerende og stabil fastlegedekning reduserer mortalitet signifikant. Dette medførte bl.a. at forfatterne bak den norske studien som dokumenterte dette, ble invitert til England for å informere engelske myndigheter om hva Norge fikk til. Ekspertutvalget ser stadig i sin rapport til England, Tyskland, Sverige og Danmark på hvordan de har løst utfordringene i førstelinjetjenesten. Etter vårt skjønn kan man heller gå videre på og forbedre den ordningen vi har, i stedet for å sammenligne oss med land som ikke har lyktes like godt som Norge gjorde med sin fastlegeordning fra 2002.
Kapittel 8 – Legevakt
Ekspertutvalget vurderer at det er hensiktsmessig å åpne opp for at legevakt i større grad betjenes av andre leger enn fastleger.
Ekspertutvalget anbefaler at gjennomført LIS1 eller tilsvarende er tilstrekkelig for å jobbe selvstendig i legevakt. Kompetansekravene og bakvaktkravet for legevaktarbeid bortfaller.
Ekspertutvalget anbefaler gjennomgang og evaluering av triageringsverktøy i legevaktsentral og legevakt, og ved behov utvikle, videreutvikle og teste et egnet verktøy.
Ekspertutvalget vurderer at fastlønn i legevakt er et nyttig grep for å redusere arbeidsmengden, ved at portvaktfunksjonene inn til legevakt styrkes.
Vi er uenige i ekspertutvalgets anbefaling om sentralisering av legevaktsentraler, tilrettelagt for videokonsultasjon med forsterket bemanning og fast tilstedeværende lege. Å sentralisere ned til samme antall som AMK-sentraler vil vær for mye. Grad av sentralisering må i stor grad vurderes etter geografiske forhold og lokale behandlingstilbud. Videre mener vi at videoløsninger med lege i legevaktsentral ikke kan kompensere for oppmøtekonsultasjon hos legevaktslege. Et bedre utbygd akuttilbud i distriktene vil gagne innbyggerne, men kan ikke avlaste legevaktslege i særlig grad selv om det suppleres med vaktlege pr video.
Vi er sterkt uenige i at overføring av legevakt til helseforetak i store byer kan være hensiktsmessig. Det vil utfordre helseforetaket på en slik måte at de bli en større konkurrent om tilgjengelige leger til å søke på stillinger i området. Videre vil det være faglig uhensiktsmessig da legevakt er en allmennmedisinsk kjerneoppgave og helseforetaket ikke vil kunne inneha portvokterrollen på samme måte som allmennlegetjenesten kan.
Kapittel 9 – Kompetanse i allmennlegetjenesten
Endret innretning av utdanningsstillinger for ALIS. Utvalget foreslår egne utdanningsstillinger for leger i spesialisering i allmennmedisin (ALIS) der legen er fastlønnet og jobber på andre fastlegers liste.
Å åpne for et introduksjons år der en kan ha deleliste kan virke rekrutterende. En bør ikke åpne for dette ut over 1 år, da det vil kunne bidra til utsettelse av viktige læringspunkter rundt å være ansvarlig for en pasientliste.
Utvalget foreslår blant annet at det skal stilles krav til veiledet praksis etter grunnutdanning i
medisin for å praktisere selvstendig som lege i alle deler av helse- og omsorgstjenesten.
Denne endringen medfører at en sikrer tilgangen til veiledning for alle som arbeider i helsetjenesten etter grunnutdanning. Dette støttes. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at denne endringen vil medføre et enda større behov for leger i kommunene.
Det foreslås videre at krav om spesialisering i allmennmedisin bør begrenses til fastleger
og leger i faste stillinger i kommunen.
Denne endringen kan medføre at flere ønsker å søke faste stillinger for å starte sin spesialisering. Parallelt vil det kunne sette stopper for å komme i gang med spesialisering om en går inn i lengre vikariater som ved avvikling av foreldrepermisjon. Vi mener at vikariater som har en varighet over 6mnd bør få rett til å starte spesialiseringsløp.
Utvalget har også flere forslag som omhandler LIS1 og spesialistutdanningen i allmennmedisin.
Støttes å øke LIS 1 stillingene nasjonalt.
Vi er skeptiske til hybridløsning der en kan avvike fra rekkefølgekravet. Det er tidligere tatt stilling til at en har behov for å avvikle tjeneste på sykehus før en kommer inn i det selvstendige arbeidet som allmennmedisin krever. LIS 1 stillingene, som det er satt av ressurser til, har tilknyttet veileder og kurs både fra kommune og statsforvalter. Hybridløsninger vil kunne medføre at disse ikke følger samme standardiserte opplegg, som med stor sannsynlighet vil redusere kvaliteten i oppfølgingen. Å avvike fra kvalitetskrav på denne måten vil kunne øke utryggheten i yrkeslivet som vi allerede vet er for høy.
Begrensning av mulighetene til å bytte tiltredelsessted i distrikttjeneste støttes.
Det støttes at næringsdrift som eneste mulighet inn i spesialiseringsløp i allmennmedisin oppleves som en barriere. Det beste er valgfrihet rundt hvorvidt man ønsker å være ansatt eller være privat næringsdrivende i spesialiseringsløpet. Muligheten for å gå over i privat drift på sikt bør holdes åpen.
En bør ikke reduserer kravet til at veileder i ALIS løp skal være spesialist. Risiko for kvalitetsforringelse av veiledningen blir stor. Avgjørende med lang erfaring for å veilede i de komplekse læringsmålene som allmennmedisin innehar.
En bør vurdere å ikke har krav om stillingsandel ved gjennomføring av åpen uselektert allmennpraksis. Den totale tiden i åpen uselektert praksis må allikevel være minimum 2 år. Minimumstiden er allerede lav, og uselektert praksis er kjernen i allmennmedisin.
En bør vurdere å redusere antall timer i veiledning ut over i spesialiseringsløpet. Eksempelvis halvering av veiledningstid siste 2 år av tjenesten. En bør ikke redusere veiledningstid under gruppeveiledning som er anbefalt tidlig i spesialiseringsløpet.
Veiledningsarbeid bør sidestilles deltakelse i andre allmennmedisinske oppgaver.
Et samarbeid med ALIS-kontor og RegUt kan bidra til å gi omforente tilbud i ALIS løp i ulike kommuner. Slikt samarbeid støttes. Særlig gjelder dette gjennomføring av institusjonstjeneste.
6 mnd. institusjonstjeneste gjennom spesialiseringsløpet anses som utviklende på flere nivå. Særlig er dette viktig for å utvikle gjensidig respekt for de rammene helsepersonellet i ulike tjenester arbeider innenfor. Personlig kjennskap utvikler også samhandling på tvers av tjenestenivå.
Vi støtter ikke å avvikle etterutdanningskrav. En av de viktigste årsakene til at en klarer å prioritere kompetanseheving etter endt spesialiseringsløp er at det er et krav til vedlikeholdelse av refusjonsrettigheter ved gjennomført etterutdanning. Et avvik fra dette kravet vil trolig forringe faglig utvikling etter endt spesialiseringsløp. Ut ifra bredden i allmennmedisin er dette avgjørende for å kontinuere forsvarlig praksis. En forenkling av systemet rundt godkjenning bør vurderes. En må ikke avvike fra kompetansekrav verken under eller etter endt spesialisering.
Det støttes at kompetansekrav til private virksomheter bør være sidestilt med kompetansekrav til offentlige tjenester.
Kommunene bør delta aktivt inn i ansettelsesprosessen av LIS 1 i samarbeid med sykehusene. Dette bidrar til at både hensynet til rekrutering til spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten ivaretas. Det bør ikke være to ulike søknadsprosesser da denne prosessen allerede er svært resurskrevende.
Øyvind Arntzen Kristin Vik Hagerupsen
Enhetsleder legetjenesten Kommuneoverlege