Renate Holden

Jeg støtter forslaget til ekspertgruppen, ettersom det er vel kjent fra mange rapporter at barn ofte ikke har fått den hjelpen de har vært i behov av, fordi det blant annet har skortet på samarbeidet mellom viktige tjenester. I Fafo- rapporten «Trøbbel i grenseflatene» fra 2020, er det vist til utfordringer på ulike områder i det kommunale samarbeidet (se kilde). I rapporten er det særlig nevnt at kommuner har manglende kjennskap til hverandres oppgaver, det ble avdekket mangler i oppmerksomhet til behovet for helhetlig oppfølging, samt at det ble funnet at kommunale tjenester vegret seg for å ta ansvar for koordinatorrollen. I tillegg ble begrensninger i taushetsplikten trukket frem som hinder for et effektivt samarbeid og helhetlig tilbud. Jeg støtter derfor også ekspertgruppens forslag til å utrede endringer i regelverket om taushetsplikt, jf. Punkt 8.4.

Fra barneombudets rapport fra 2020 (se kilde) vises det til at hjelpeapparatet sviktet de barna som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet. Barneombudet undersøkte enkeltsaker innenfor en avgrenset periode, og så at barna det gjaldt hadde hatt kontakt med hjelpeapparatet over år. Et av hovedfunnene var at hjelpen ikke kom i rett tid, eller ble tilstrekkelig samordnet. Til tross for at mange ulike tjenester hadde vært inne med hjelp, kom hjelpen på ulike tidspunkter, og ble dermed ikke samordnet på en måte som bidro til å gi barnet den hjelpen det trengte. Disse rapporter er to av mange som gjennom årene har synliggjort at det tverretatlige samarbeidet ikke fungerer godt nok for å hindre alvorlig skjevutvikling. Jeg er enig i ekspertgruppens forslag, og mener det er helt nødvendig å endre regelverket slik at de få ungdommene dette gjelder får riktig hjelp, og hjelp i tide.

Jeg er også enig med ekspertgruppen i at «gul vest rollen», og ansvaret for koordinatorrollen plasseres i barneverntjenesten, og at det tilføres tilstrekkelige og vedvarende økonomiske ressurser til denne viktige oppgaven. En ser det videre som viktig at koordinatorrollen gis dedikerte ansatte, og ikke tillegges en funksjon som opprettes når det er behov. Å jobbe med ungdom i alvorlig konflikt med loven krever særskilt kompetanse på flere områder, som for eksempel årsaken til hvorfor barn begår kriminelle handlinger, hva som kan være gode kriminalitetsforebyggende tiltak, samt god innsikt i straffesakskjedens organisering og regelverk.

Det vurderes som hensiktsmessig å opprette nasjonale eller regionale nettverk for koordinatorene. Et slik nettverk vil kunne legge til rette for erfaringsutveksling, kompetanseutvikling, og utvikling av felles rutiner og forståelser på tvers av kommune og fylkesgrenser. Slik kan en unngå at den enkelte barneverntjeneste blir sittende «alene» i vurderinger og utviklingsarbeid. Et slikt nettverk kan også bidra til økt kvalitet, lik praksis og bedret samarbeidet mellom de ulike kommunale barneverntjenester. «Gul-vest rollen» vil i tillegg gjør det tydelig hvem som har ansvaret, og raskt bli kjent i øvrig forvaltning, samt lette «Rød-knapp» samarbeidet, som er et forslag enheten også støtter.

Kap. 9. Tiltak utenfor institusjon og fengsel- mindre inngripende tiltak

Jeg tiltrer ekspertgruppens forslag til tiltak fra 4-9, og vurderer det som nødvendig at hjelpeapparatet forpliktes å bistå med hjelpetiltak, og at det må gis en frist for oppstart i behandling/ intervensjon overfor barn som begår alvorlig kriminalitet.

Ekspertgruppen foreslår at Justis- og beredskapsdepartementet utreder en hjemmel som innebærer at politiet kan overføre saker til konfliktrådet, uten samtykke, i saker der barnet er under 15 år.

Jeg vurderer det som problematisk å stille krav til at et barn under 15 år, uten nødvendig samtykke, forventes å møte fornærmede til et forsoningsmøte i konfliktrådet. Gjenopprettende prosess bygger på frivillighet, ved at samtykke er helt nødvendig for å lykkes, ikke minst i et offerperspektiv. Særlig vurderes samtykke viktig ved integritetskrenkende lovbrudd, siden et «påtvunget» møte kan gjøre at fornærmede opplever møtet som et nytt overgrep. Å pålegge et barn å møte i konfliktrådet, vurderer jeg som etisk betenkelig, da man ikke kommer utenom at det ligger et klart maktaspekt i et slikt pålegg. Det er også uklart hva som blir utfallet dersom barnet (og verger) nekter å møte, eller dersom et gjenopprettende møte ikke kommer i stand. Selv der det foreligger et samtykke kan et gjenopprettende møte likevel bli krevende, for eksempel der lovbryteren føler seg forpliktet til å møte fornærmede, og ikke som følge av egen vilje.

I artikkelen til Eide & Andrews (2020) vises det til at ungdommers motivasjon for å møte til en gjenopprettende prosess, varierer, men for mange vil det kunne være noe de gjør for å unngå ytterligere ubehageligheter. Forskerne viser til at det er stor uenighet i faglitteraturen med henblikk på å forankre gjenopprettende prosesser i det strafferettslige systemet. I artikkelen vises blant annet til en kronikk publisert i avisen Klassekampen i 2014, der avdøde Nils Christie uttalte at ungdomsreaksjonene forankring i konfliktrådet var uforenelig med gjenopprettende prinsipper. Dette er noe jeg tenker er viktig å ta hensyn til, dersom overføring til et gjenopprettende møte skal skje via påtalemyndigheten, som foreslått.

I 2024 ble det obligatoriske kravet om gjenopprettende møte i ungdomsstraff frikoplet fra ungdomsplanen, og er nå en frivillig del av straffereaksjonen. Årsaken til at dette ble tatt bort var fordi Nordlandsforskning (2019) anbefalte at gjenopprettende prosess ikke burde være et obligatorisk krav i en straffegjennomføring. Jeg mener at dette bør lyttes til, og at gjenopprettende prosesser derfor ikke bør være som et alternativ til en reaksjon, eller som en del av en straffereaksjon. Barn og unge bør heller oppmuntres via trygge voksne å ta del i dette. Gjenopprettende prosess kan for eksempel gjøres kjent overfor ungdommene i videregående skoler, på fritidsklubber, eller via andre arenaer der ungdom oppholder seg. Jeg støtter derfor ekspertgruppen forslag til at gjenopprettende prosess blir gjort mere kjent gjennom utadrettet og oppsøkende virksomhet. Gjenopprettende prosess vurderes å ha stort potensiale for vekst, men ikke som et krav via påtalemyndighetene, slik det foreslås.

Ekspertgruppen viser til at det tar for lang tid fra lovbrudd til reaksjon, og at rask og effektiv behandling av straffesaker kan bidra til å hindre nye lovbrudd. Det foreslås derfor at det legges til rette for hurtigspor i hele landet, etter justiskomiteens tilråding i februar 2025.

Det er klart at det i for mange tilfeller tar for lang tid fra lovbrudd begås, innen en reaksjon er klar, og at det dermed kan være et behov for at et hurtigspor etableres i hele landet. Årsakene til sendrektigheten er imidlertid sammensatte, og en slik utrulling fordrer derfor tilstrekkelige ressurser og dedikerte ansatte i alle ledd i straffesakskjeden. Innen en nasjonal utrulling blir aktuell, mener jeg det samtidig er behov for å evaluere effekten av de allerede etablerte hurtigsporene, herunder hvordan ungdommenes medvirkning i konfliktrådenes koordineringsgrupper ivaretas. Jeg ser også behovet for å evaluere hvorvidt barn og ungdoms individuelle behov blir tilstrekkelig belyst nå, innen en straffereaksjon avgjøres.

Etter lovendringene i 2024 ble blant annet konfliktrådenes koordineringsgrupper (KOG) lovfestet, der målet var at flere straffesaker skulle avgjøres utenomrettslig, ved ungdomsoppfølging i konfliktråd, jf. Prop. 139 L (2022-2023). I motsetning til ungdomsstraff (som avgjøres i domstolen) krever ungdomsoppfølging samtykke. Ettersom ungdommen slipper å møte i domstolen, må straffeskyld være bevist, altså må ungdommen si seg skyldig i det politiet mener vedkommende har gjort. Dette er selvsagt effektivt og bra for de fleste, men jeg er samtidig bekymret for at noen kan komme til å innrømme straffeskyld for noe de ikke har gjort, for å unngå mer ubehag enn nødvendig. I forbindelse med at flere straffesaker skal drøftes i KOG, ble derfor anmodninger om personundersøkelser for mindreårige endret fra en «skal» regel, til en «bør» regel. Jeg kjenner til at man har sett effekten av denne tidsbesparelsen, ved at det nå anmodes om færre personundersøkelser.

Min erfaring er imidlertid at personundersøkelser ofte trengs for å belyse ungdommens individuelle behov. Når et barn har gjort alvorlig og gjentakende kriminalitet, er som regel en slik undersøkelse helt nødvendig, fordi den på en systematisk og etterrettelig måte innhenter viktig kunnskap om barnets bakgrunn, forutsetninger og behov. Dette kan være kognitive vansker, ulike utviklingsforstyrrelser, eller andre utfordringer som bør synliggjøres i en straffeutmåling, og som også er viktig informasjon i en påfølgende straffegjennomføring. Jeg er oppsummert bekymret for at en ytterligere effektivisering og fortgang, risikeres på bekostning av rettssikkerheten til ungdommene, der jeg særlig er bekymret for at viktig informasjon om den enkelte ungdoms behov ikke belyses godt nok i politiets rådgivende organer.

9.10 Økonomisk støtte til mentorordninger for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet

Ekspertgruppen viser til at barn som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet trenger tett oppfølging. Det vises til at oppfølging og bruk av mentorer har støtte i forskning, og barn som ekspertgruppen har snakket med viser til at de ønsker flere trygge voksne i livet sitt.

En straffegjennomføring i ungdommens lokalsamfunn handler ikke utelukkende om kontroll, men også om å forebygge nye kriminelle handlinger. Da er vi som samfunn i behov av å kunne tilby gode kvalitative tiltak og relasjoner. Forskning viser at unge lovbrytere kan ha høy risiko for tilbakefall, og at tett oppfølging kan motvirke dette. Min erfaring med fra unge som soner straffen i sitt lokalsamfunn er at de har få voksne rollemodeller, de mangler positive nettverk, og er heller ikke i en organisert fritidsaktivitet. Straff kan i tillegg forsterke opplevelsen av utenforskap. Dette er noe jeg tror at en mentorrelasjon kan motvirke, også etter at en straffereaksjon er ferdig. U16- modellen, som driftes i Tromsø kommune, har vist å være en suksess for å få ungdommer ut av negativt miljø. Jeg mener at det hadde gitt gevinst å utvide ordningen til å omfatte eldre ungdommer i straffegjennomføring.

Kap. 11. Endringer i barnevernsloven

Ekspertgruppen foreslår å fjerne kriminalitetsalternativet i bvl. § 6-2 a, ettersom tiltak etter barnevernloven har et annet formål enn straff og samfunnsvern. Ekspertgruppen viser til at det er svært få vedtak som fattes etter bvl. § 6-2 a, og kriminalitetsalternativet dermed har liten betydning, og at det i stedet bør komme klart frem at et opphold i institusjon ikke er straff eller samfunnsvern, men hjelp for barnet.

Jeg er enig i at det kan være gode grunner for å ta bort kriminalitetsbestemmelsen som nevnt ovenfor, men jeg ser samtidig at ekspertgruppen foreslår pilotering av tre barnevernsinstitusjoner for barn som begår blant annet gjentatt eller alvorlig kriminalitet. I punkt 11.4.1 viser ekspertgruppen til at det er større adgang til å vedta inngrep for disse barna, sammenlignet med barn som har opphold på grunn av omsorgssituasjonen. De inngrep som nevnes er blant annet vedtak om låste dører, forbud mot å forlate institusjonen, inngrep i elektroniske kommunikasjonsmidler, samt innskrenkninger i mulighetene for besøk, mv. Selv om disse inngrepene ikke kan foretas rutinemessig, er jeg av den oppfatning at dette ligner måten fengselsinstitusjoner er rigget på.

I boken barn, unge og straffegjennomføring av Fransson mfl. (2024) vises det til at barnevern og kriminalomsorg er to sentrale institusjoner i samfunnet, og at de via sitt lovverk besitter både makt, omsorg og kontroll. I et sosiologisk perspektiv kan institusjonene ikke forstås som atskilte, men som institusjoner som er vevet inn i hverandre (James, 2023, sitert i Fransson mfl., 2024). Denne tolkningen erfarer jeg passer godt med det ungdom formidler, og det er ikke uvanlig at de strever med å holde fra hverandre barnevernets og kriminalomsorgens oppgaver. Mange har blant annet en klar oppfatning av at tvangsplasseringer i barnevernet skjer som straff, og som følge av noe de har gjort. Det kan derfor være krevende å begrunne en tvangsplassering som hjelp, når det ikke er det ungdommen opplever. Selv om det er få vedtak i barnevernet som utelukkende begrunnes i kriminalitet, vurderer jeg at vi i et ungdomsperspektiv tjener på et klart språk. Da bør vi kunne si begge deler til et barn som har gjort alvorlige lovbrudd- at de er tatt ut av sitt miljø fordi de vurderes i behov for hjelp, men også fordi samfunnet trenger beskyttelse.

«Trøbbel i grenseflatene». Fafo- rapport 2020:02 «Funn etter gjennomgang av saker der barn ble fengslet i perioden 2016-2019». Rapport fra Barneombudet av 4. juni 2021.

«Gjenopprettende prosess i ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. En analyse av teoretisk og ideologisk bakteppe». Tidsskrift for strafferett, årgang 20, nr. 3-2020, s. 290-313.

«Barn, unge og straffegjennomføring». Fransson, mfl. (2024).

Prop. 139 L (2022-2023).

Mellom hjelp og straff- fungerer nye straffereaksjoner for ungdommer etter intensjonen? Therese Andrews & Ann Krisitn Eide. NF rapport nr. 2/2019.