Høringssvar fra Kommuneoverlegene på Jæren og Sandnes ( Roman Benz, Gerd Signy Solberg Omland, Øystein Fjetland Øgaard, Guro Hafnor Røstvig, Balpreet Kaur Sandhu, Alexandra Johnson, Håvard Ims, Kristin Bakken, Anders Madsen)
Målet med pasientsikkerhetsarbeidet bør være kvalitetsforbedring og læring slik at ikke feilene skjer igjen.
Det er derfor problematisk at reaksjoner fra Statens helsetilsynet fortsatt oppfattes som straff av det involverte helsepersonellet. Vi ser også at enkeltpesoner blir hardere rammet og sanksjonert i primærhelsetjensten enn i spesialisthelsetjenesten noe som svekker læringseffektene og akseptans av reaksjonene fra Statens helsetilsyn. Videre er det stor forskjell mellom embetene i henhold til hva som vurderes som pliktbrudd og hva som ikke vurderes som pliktbrudd, noe som heller ikke øker akseptansen blant det involverte helsepersonellet med hensyn til kvalitetsforbedring og læring.
I hverdagen som kommuneoverlege vi også utfordringer med en økning av faglig usikkerhet blant Lis1 leger. Flere nyutdannede leger er mer opptatt av å etterleve regelverket og journalføring og er redd å gjøre feil og frykter sanksjoner fra tilsynsmyndighetene, noe som fort kan gå på bekostning av en god anamnese og en god klinisk undersøkelse. I en travel klinisk hverdag er tidsbruken en begrenset ressurs.
En oppgave til Statens helsetilsyn er jo og "å finne de rotne eplene" som tidligere fylkeslege i Rogaland, Ole Mathis Hetta engang formulerte det en gang. Her ivretas pasientsikkerheten gjennom lærings OG sanksjonsprinsippet.
Ukom bør ha en annen tilnærming. Ukom bør prioritere kvalitetsforbedring og læring uten noen form for sanksjoner. Ukom bør derfor ikke ha noen tilknytining til Statens helsetilsyn eller blitt administartivt lagt under Statens helsetilsyn.
Vi mener at det fortsatt er behov for et system som legitimerer læring og kvalitetsforbedring uten noen form for sanksjonsmuligheter og uten noen form for tilknytning til Statens helsetilsyn.
Målet med pasientsikkerhetsarbeidet bør være kvalitetsforbedring og læring slik at ikke feilene skjer igjen.
Det er derfor problematisk at reaksjoner fra Statens helsetilsynet fortsatt oppfattes som straff av det involverte helsepersonellet. Vi ser også at enkeltpesoner blir hardere rammet og sanksjonert i primærhelsetjensten enn i spesialisthelsetjenesten noe som svekker læringseffektene og akseptans av reaksjonene fra Statens helsetilsyn. Videre er det stor forskjell mellom embetene i henhold til hva som vurderes som pliktbrudd og hva som ikke vurderes som pliktbrudd, noe som heller ikke øker akseptansen blant det involverte helsepersonellet med hensyn til kvalitetsforbedring og læring.
I hverdagen som kommuneoverlege vi også utfordringer med en økning av faglig usikkerhet blant Lis1 leger. Flere nyutdannede leger er mer opptatt av å etterleve regelverket og journalføring og er redd å gjøre feil og frykter sanksjoner fra tilsynsmyndighetene, noe som fort kan gå på bekostning av en god anamnese og en god klinisk undersøkelse. I en travel klinisk hverdag er tidsbruken en begrenset ressurs.
En oppgave til Statens helsetilsyn er jo og "å finne de rotne eplene" som tidligere fylkeslege i Rogaland, Ole Mathis Hetta engang formulerte det en gang. Her ivretas pasientsikkerheten gjennom lærings OG sanksjonsprinsippet.
Ukom bør ha en annen tilnærming. Ukom bør prioritere kvalitetsforbedring og læring uten noen form for sanksjoner. Ukom bør derfor ikke ha noen tilknytining til Statens helsetilsyn eller blitt administartivt lagt under Statens helsetilsyn.
Vi mener at det fortsatt er behov for et system som legitimerer læring og kvalitetsforbedring uten noen form for sanksjonsmuligheter og uten noen form for tilknytning til Statens helsetilsyn.