10.6.2 Psykisk helse i svangerskap og barsel
Amming kan være tett knyttet til fødselsdepresjon og andre psykiske reaksjoner etter fødsel. Forskning antyder at hvis ammingen går bra kan risikoen for fødselsdepresjon være lavere, mens den kan øke hvis ammingen er vanskelig.
I en systematisk oversikt over forskning på amming og depresjon skriver de blant annet at
Dette gjenspeiles i tilbakemeldinger fra mødre som har strevd psykisk i ulik grad. Mange av dem beskriver ammingen som noe som bidro til å holde dem oppe.
Å måtte slutte å amme før man egentlig ville kan oppleves som en sorg, eller til og med et traume. Vi opplever imidlertid at mødrenes følelser og reaksjoner på en ufrivillig ammestopp ofte blir bagatellisert, som om det de opplever ikke betyr noe.
Å sikre at mødre får den tilpassede veiledningen de har behov for omkring amming og mating av spedbarnet vil kunne bidra til å forebygge psykiske vansker.
Kvinner som behandles for fødselsdepresjon eller andre psykiske utfordringer må få tilbud om hjelp fra ammekyndig helsepersonell.
“Vurderte å ta mitt eget liv fordi jeg var så syk. Men ville ikke la barnet mitt være uten puppen som den elsket, så fokuset ble på det. Ammingen reddet oss 100%. Det var det eneste positive vi hadde. Jeg kunne nesten nettsiden deres på rams. Dere har vært sååå viktige for oss. Dere aner ikke. Hadde aldri klart det uten ammehjelpen som gav meg selvtillit til ammingen når ingenting annet i livet funket. Livreddende.” (Melding til Ammehjelpen fra en mamma)
Mer info, kilder og historier fra mødre: https://ammehjelpen.no/depresjon
I en systematisk oversikt over forskning på amming og depresjon skriver de blant annet at
Dette gjenspeiles i tilbakemeldinger fra mødre som har strevd psykisk i ulik grad. Mange av dem beskriver ammingen som noe som bidro til å holde dem oppe.
Å måtte slutte å amme før man egentlig ville kan oppleves som en sorg, eller til og med et traume. Vi opplever imidlertid at mødrenes følelser og reaksjoner på en ufrivillig ammestopp ofte blir bagatellisert, som om det de opplever ikke betyr noe.
Å sikre at mødre får den tilpassede veiledningen de har behov for omkring amming og mating av spedbarnet vil kunne bidra til å forebygge psykiske vansker.
Kvinner som behandles for fødselsdepresjon eller andre psykiske utfordringer må få tilbud om hjelp fra ammekyndig helsepersonell.
“Vurderte å ta mitt eget liv fordi jeg var så syk. Men ville ikke la barnet mitt være uten puppen som den elsket, så fokuset ble på det. Ammingen reddet oss 100%. Det var det eneste positive vi hadde. Jeg kunne nesten nettsiden deres på rams. Dere har vært sååå viktige for oss. Dere aner ikke. Hadde aldri klart det uten ammehjelpen som gav meg selvtillit til ammingen når ingenting annet i livet funket. Livreddende.” (Melding til Ammehjelpen fra en mamma)
Mer info, kilder og historier fra mødre: https://ammehjelpen.no/depresjon
10.9.3 Amming
Dette står pr i dag i NOU 2023: Den store forskjellen
«Til tross for fordelene for både mor og barn, slutter en del kvinner å amme tidligere enn de hadde planlagt. Dette kan skyldes at en opplever problemer som kunne vært løst med oppfølging fra helsepersonell med fagkompetanse om amming og ernæring (745). I dag finnes det flere initiativ som tilrettelegger for at barsel- avdelinger gir gode forutsetninger for å komme i gang med amming, og for å støtte mødre som opp- lever utfordringer med amming, blant annet flere læringsressurser.»
Det finnes riktignok flere initiativer, men de bidrar på et grunnleggende nivå og dekker ikke behovet mødrene har for spesialisert hjelp og veiledning.
Hovedårsaken til at mødre slutter å amme før de hadde planlagt er at amming er et område med lav status i helsevesenet. Det er forventet at mødre i stor grad klarer seg selv.
Det er få andre steder i helsetjenesten der det er akseptert at den generelle kunnskapen om et fagområde er på et tilsvarende lavt nivå.
Ansvaret for amming og ammeveiledning er i dag spredt mellom mange ulike profesjoner i den offentlige helsetjenesten. Ingen har hovedansvaret.
Laktasjon, altså produksjonen av melk i brystene, er sannsynligvis den eneste kroppsfunksjonen som ikke har egne spesialister i det offentlige helsevesenet.
Det finnes derfor en yrkesgruppe som må inn i barselomsorgen: Ammespesialistene (IBCLC). Det finnes noen få IBCLC-er i Norge, men de aller fleste jobber privat.
En IBCLC er ikke bare ekspert på laktasjon, amming og ammeveiledning, men også på flaskemating og andre måter å gi melk til spedbarn på.
*IBCLC står for International Board Certified Lactation Consultant. En IBCLC er en internasjonalt godkjent ammeveileder som har dokumentert kunnskap om laktasjon, amming og andre måter å mate spedbarn på, inkludert flaskemating og morsmelkerstatning. For å kunne ta eksamen og få tittelen IBCLC må man ha helsefaglig utdanning tilsvarende sykepleier, minst 90 timer ammerelatert undervisning, og minst 1000 timer klinisk praksis med ammeveiledning. En IBCLC må resertifiseres hvert femte år. I Norge er det pr i dag ca 14 IBCLC’er, som enten jobber privat eller ved Enhet for amming ved FHI.
Fastleger, jordmødre og helsesykepleiere skal henvise videre til spesialister hvis pasienten trenger det. Men hvis en mamma eller en baby har utfordringer relatert til amming, så har de ingen offentlige spesialister eller en spesialisthelsetjeneste å henvise til hvis deres egen kunnskap kommer til kort.
Derfor skjer det dessverre altfor ofte at mødre blir overlatt til seg selv, til frivillige i Ammehjelpen eller til private ammeveiledere - i stedet for å få den hjelpen de trenger i det offentlige.
«Til tross for fordelene for både mor og barn, slutter en del kvinner å amme tidligere enn de hadde planlagt. Dette kan skyldes at en opplever problemer som kunne vært løst med oppfølging fra helsepersonell med fagkompetanse om amming og ernæring (745). I dag finnes det flere initiativ som tilrettelegger for at barsel- avdelinger gir gode forutsetninger for å komme i gang med amming, og for å støtte mødre som opp- lever utfordringer med amming, blant annet flere læringsressurser.»
Det finnes riktignok flere initiativer, men de bidrar på et grunnleggende nivå og dekker ikke behovet mødrene har for spesialisert hjelp og veiledning.
Hovedårsaken til at mødre slutter å amme før de hadde planlagt er at amming er et område med lav status i helsevesenet. Det er forventet at mødre i stor grad klarer seg selv.
Det er få andre steder i helsetjenesten der det er akseptert at den generelle kunnskapen om et fagområde er på et tilsvarende lavt nivå.
Ansvaret for amming og ammeveiledning er i dag spredt mellom mange ulike profesjoner i den offentlige helsetjenesten. Ingen har hovedansvaret.
Laktasjon, altså produksjonen av melk i brystene, er sannsynligvis den eneste kroppsfunksjonen som ikke har egne spesialister i det offentlige helsevesenet.
Det finnes derfor en yrkesgruppe som må inn i barselomsorgen: Ammespesialistene (IBCLC). Det finnes noen få IBCLC-er i Norge, men de aller fleste jobber privat.
En IBCLC er ikke bare ekspert på laktasjon, amming og ammeveiledning, men også på flaskemating og andre måter å gi melk til spedbarn på.
*IBCLC står for International Board Certified Lactation Consultant. En IBCLC er en internasjonalt godkjent ammeveileder som har dokumentert kunnskap om laktasjon, amming og andre måter å mate spedbarn på, inkludert flaskemating og morsmelkerstatning. For å kunne ta eksamen og få tittelen IBCLC må man ha helsefaglig utdanning tilsvarende sykepleier, minst 90 timer ammerelatert undervisning, og minst 1000 timer klinisk praksis med ammeveiledning. En IBCLC må resertifiseres hvert femte år. I Norge er det pr i dag ca 14 IBCLC’er, som enten jobber privat eller ved Enhet for amming ved FHI.
Fastleger, jordmødre og helsesykepleiere skal henvise videre til spesialister hvis pasienten trenger det. Men hvis en mamma eller en baby har utfordringer relatert til amming, så har de ingen offentlige spesialister eller en spesialisthelsetjeneste å henvise til hvis deres egen kunnskap kommer til kort.
Derfor skjer det dessverre altfor ofte at mødre blir overlatt til seg selv, til frivillige i Ammehjelpen eller til private ammeveiledere - i stedet for å få den hjelpen de trenger i det offentlige.
Årsaken er enkel:
Helsepersonell som i dag har ansvar for å hjelpe ammende mødre har nesten ikke undervisning om amming eller ammeveiledning i utdanningen.
En lege har ofte ikke mer enn 0-1 timer, mens en helsesykepleier eller jordmor er heldige hvis de får 2-3 dager undervisning i utdanningen, i tillegg til praksis.
På grunn av jordmormangel jobber det i økende grad sykepleiere på barselavdelingene ved de store sykehusene. En sykepleier har ingen undervisning om amming i løpet av studiet og ingen praksis i barselomsorgen.
Dette gjelder altså helsepersonell som er de som i hovedsak skal hjelpe mødre med ammeproblemer – som mødrene ser på som ammekyndig helsepersonell.
Det finnes svært få – om noen – områder innenfor helse der du er ansett som kyndig med så lite undervisning om en grunnleggende (kvinne)kroppsfunksjon i bagasjen.
Barnepleiere utdannet i dag har ofte fagbrev som helsefagarbeidere fra videregående skole og videreutdanning i barsel/barnepleie. Denne videreutdanningen gjør at de er den yrkesgruppen som har mest om amming i løpet av studiet. Men ikke alle har denne videreutdanningen, og de har heller ikke den medisinske kompetansen som helsepersonell med høyere utdanning har.
Det finnes ingen instanser mødre kan kontakte ved ammeproblemer utenom åpningstidene i den offentlige helsetjenesten. Ammeproblemer har en tendens til å oppstå når som helst på døgnet, og man trenger ofte akutt hjelp.
I tillegg til egne ammespesialister ved barselavdelinger og helsestasjoner, så trenger norsk barselomsorg en døgnåpen telefontjeneste bemannet av ammekyndig helsepersonell og en spesialisthelsetjeneste for ammehelse med tverrfaglig tilnærming.
Les mer: https://ammehjelpen.no/statsbudsjettet/
En lege har ofte ikke mer enn 0-1 timer, mens en helsesykepleier eller jordmor er heldige hvis de får 2-3 dager undervisning i utdanningen, i tillegg til praksis.
På grunn av jordmormangel jobber det i økende grad sykepleiere på barselavdelingene ved de store sykehusene. En sykepleier har ingen undervisning om amming i løpet av studiet og ingen praksis i barselomsorgen.
Dette gjelder altså helsepersonell som er de som i hovedsak skal hjelpe mødre med ammeproblemer – som mødrene ser på som ammekyndig helsepersonell.
Det finnes svært få – om noen – områder innenfor helse der du er ansett som kyndig med så lite undervisning om en grunnleggende (kvinne)kroppsfunksjon i bagasjen.
Barnepleiere utdannet i dag har ofte fagbrev som helsefagarbeidere fra videregående skole og videreutdanning i barsel/barnepleie. Denne videreutdanningen gjør at de er den yrkesgruppen som har mest om amming i løpet av studiet. Men ikke alle har denne videreutdanningen, og de har heller ikke den medisinske kompetansen som helsepersonell med høyere utdanning har.
Det finnes ingen instanser mødre kan kontakte ved ammeproblemer utenom åpningstidene i den offentlige helsetjenesten. Ammeproblemer har en tendens til å oppstå når som helst på døgnet, og man trenger ofte akutt hjelp.
I tillegg til egne ammespesialister ved barselavdelinger og helsestasjoner, så trenger norsk barselomsorg en døgnåpen telefontjeneste bemannet av ammekyndig helsepersonell og en spesialisthelsetjeneste for ammehelse med tverrfaglig tilnærming.
Les mer: https://ammehjelpen.no/statsbudsjettet/