Barselopprøret

Oslo, 14. august 2023

hei@barselopproret.no

www.barselopprøret.no

Barselopprøret takker for Helse- og omsorgsdepartementets invitasjon til å vurdere Kvinnehelseutvalgets NOU. I dette høringsinnspillet vil vi først komme med våre overordnede betraktninger (1) knyttet til det som gjelder svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Deretter vil vi kommentere spesifikke deler av kapittel 10 Kvinner i etableringsfasen (2) før vi gjør rede for behovet for bedre rettigheter i svangerskap, fødsel og barseltid (3). Til slutt vil vi komme med forslag til temaer som med fordel kunne vært inkludert i denne NOUen (4).

Barselopprøret vil berømme utvalget for å legge frem utfordringsbildet for kvinners helse på en presis og treffende måte. Vi opplever at de fire områdene status, samordning, kunnskapsbro og kvinners stemmer er en god forklaringsmodell på de utfordringene vi ser i dag. Utvalget skriver selv (s. 13) at disse fire områdene brukes som grunnlag for utvalgets vurderinger og anbefalinger.

Dessverre opplever vi at kapittel 10 i NOUen ikke reflekterer denne intensjonen fullt ut. Barselopprøret mener at fremstillingen av dagens situasjon i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen ikke er fullstendig nettopp fordi kvinners stemmer i altfor liten grad vektlegges. Resultatet av dette er at noen problemstillinger behandles uten å inkludere brukerperspektivet, mens andre ikke er inkludert i det hele tatt.

Barselopprøret oppfordrer utvalget til å gjennomgå kapittel 10 for å sikre at brukerperspektivet er representert og at kvinners stemmer høres.

Vi vil i dette avsnittet kommentere spesifikke deler av kapittel 10. Kommentarene er sortert under de relevante avsnittene.

I denne delen definerer utvalget rammene for analysen av dagens situasjon. Allerede her opplever vi at utvalget avviker fra intensjonen de setter i kapittel 1 om at områdene status, samordning, kunnskapsbro og kvinners stemmer skal brukes som grunnlag for utvalgets vurderinger og anbefalinger. I stedet begrenser de seg til en beskrivelse av fødepopulasjonen, dagens organiseringsmodell og kvinners helse før og etter fødsel.

Barselopprøret mener at ved å begrense seg på denne måten, viser utvalget en lite kritisk tilnærming og våger ikke å se utover de rammene som finnes for dagens organisering av svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Dermed blir kapittelet i stor grad en oppsummering av tidligere offentlige dokumenter som ikke tilfører nye perspektiver og heller ikke stiller spørsmål ved etablerte sannheter. Det er ikke selvsagt at måten vi organiserer svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen på, i dag er den beste. Ved å ikke utfordre dagens rammer treffer ikke utvalgets anbefalinger godt nok hvis målet skal være å tilby kvinner i Norge så gode helsetjenester som mulig i forbindelse med svangerskap, fødsel og barseltid.

Vi reagerer på måten man velger å fremstille fødepopulasjonen i dette avsnittet. Det presenteres et narrativ om hvor utfordrende det er for helsevesenet at kvinner som føder har blitt eldre, har høyere kroppsmasseindeks og at flere har innvandrerbakgrunn. Denne måten å presentere gravide og fødende på kan etterlate et inntrykk av at de fleste er risikofødende.

Vi reagerer på at dette danner premissene for resten av kapittelet da vi mener at det er en lite dekkende beskrivelse av fødepopulasjonen som helhet. Man kunne ha gjort som WHO i sine anbefalinger og startet med å stadfeste at de fleste som føder barn er friske: “The majority of approximately 140 million births that occur globally every year are among women without risk factors for complications for themselves or their babies at the beginning and throughout labour.” Dette hadde gitt et mer virkelighetsnært bilde av fødepopulasjonen.

Barselopprøret mener at det er av stor betydning hvordan man omtaler fødepopulasjonen fordi det kan påvirke hvilke prioriteringer som gjøres i fødselsomsorgen. For eksempel, dersom de fleste fødende fremstilles som risikofødende, vil det støtte opp om beslutninger om å legge ned fødetilbud rettet mot friske kvinner nettopp fordi dette tilsynelatende er tilbud som kun gjelder de få. Konsekvensen er at vi får en fødselsomsorg som ikke er i tråd med det forskning viser er gode organiseringsmodeller som også gir færre unødvendige inngrep og bedre utfall for mor og barn.

Vi reagerer på at noe så grunnleggende som differensiering av fødetilbud ikke er en del av hovedteksten, men omtales nærmest som en kuriositet i en “boks”. I tillegg etterlater boksen et inntrykk av at friske kvinner i hele landet har en reell mulighet til å velge å føde på fødestue. Det stemmer ikke, da i dag kun finnes seks frittstående fødestuer. I tillegg er det få såkalte normalenheter igjen på kvinneklinikkene.

Spørsmålet om differensiering har vært gjenstand for mye debatt de siste årene. Debatten rundt nedleggelsen av ABC-enheten gjorde det tydelig at det er stor uenighet om hva som menes med et “differensiert fødetilbud”. Det ble også tydelig at det er uklart hva slags fødetilbud helseforetakene er forpliktet til å tilby for å innfri anbefalingen om at helseforetakene bør legge til rette for et differensiert fødetilbud.

Det finnes mye forskning som underbygger fordelen ved å ha separate enheter som ivaretar normale fødsler. Helsedirektoratet er tydelige på at anbefalingen om at Norge skal ha et differensiert fødetilbud med fødeinstitusjoner med ulik grad av spesialisert fødselshjelp er basert på rettslige rammer, politiske føringer, tradisjoner, samt innspill og råd fra bruker- og interesseorganisasjoner og fagpersoner.

Likevel legges stadig flere fødeinstitusjoner og normalenheter ned, og sykehusene argumenterer for at de kan ivareta alle typer fødende under samme tak og fortsatt tilby “differensiert” fødselsomsorg. Barselopprøret stiller spørsmålstegn ved om denne typen praksis er forenlig med prinsippet om at Norge skal ha en differensiert fødselsomsorg. Dette er et grunnleggende spørsmål for fødselsomsorgen, og det er overraskende at utvalget ikke tar stilling til noe så viktig som dette.

Vi mener at utvalgets mangelfulle behandling av differensiering, er et eksempel på at utredningen ikke lever opp til intensjonen om at kvinners stemmer skal høres. For det første har kvinnene vært svært aktive i kampen for å bevare mangfoldet i fødeinstitusjoner. I tillegg er differensiering ment å sikre kvinnen et variert fødetilbud basert på kvinnens egne ønsker ifølge veilederen Et trygt fødetilbud (s. 25).

I dette underkapittelet etterlyser Barselopprøret kilder som dokumenterer følgende påstander:

“[...] de fleste norske kvinner går gjennom graviditet og fødsel uten å oppleve alvorlige og eller langvarige helseutfordringer [...]” (s. 144).

“Mange kvinner opplever å få rifter ved fødsel, der de fleste ikke gir plager senere.” (s. 144).

Påstanden om at de fleste kvinner ikke har plager etter rifter ved fødselen, er hentet fra Veileder i fødselshjelp fra Norsk gynekologisk forening. Etter det vi kjenner til, føres det ikke statistikk over rifter som er mindre enn grad tre. Det er lite forskning på hvorvidt kvinner med rift grad 1 og 2 opplever plager senere, men en masteroppgave i jordmorfag fra UiT viser at mange i denne gruppen opplever plager i lang tid etter fødsel. I tillegg rapporterer kvinnene om at de får mangelfull informasjon og oppfølging av fødselsrifter.

Denne NOUen understreker innledningsvis hvor viktig det er å lytte til kvinners stemmer. Vi mener at dette er nok et eksempel på at brukerperspektivet ikke er inkludert og at det påvirker hvordan temaet blir presentert. Slik det står nå, fremstilles dette som et “ikke-problem”, og utredningen sier ikke noe mer om dette temaet. Dermed går man glipp av en mulighet til å komme med forslag til tiltak som ville gitt kvinner bedre livskvalitet etter fødsel.

Vi ønsker å gjøre oppmerksom på at psykisk uhelse i svangerskap og barsel omfatter mer enn depressive symptomer. I de siste årene har for eksempel flere kvinner stått frem og fortalt at de har blitt diagnostisert med PTSD som følge av traumatiserende opplevelser i forbindelse med fødsel.

I sammenheng med dette savner vi en diskusjon om hvordan psykisk uhelse etter fødsel også kan være et resultat av måten kvinnen har blitt/ikke blitt ivaretatt før, under og etter fødsel. Forskning viser for eksempel at hvorvidt en kvinne opplever en fødsel som traumatisk i større grad avhenger av om hun ble ivaretatt, enn hvordan fødselen forløp fra et medisinsk ståsted.

I tillegg vet vi at det er sammenheng mellom amming og psykisk helse. Da er det også underlig at man ikke kommer inn på at svært mange kvinner i dag ikke får ammeveiledning i tråd med retningslinjene på sykehus og/eller når de kommer hjem.

Barselopprøret mener at man ikke kan diskutere kvinners psykiske helse i svangerskap, fødsel og barseltid, uten å se det i sammenheng med hvordan helsetjenestene er organisert og hvilke ressurser som er til rådighet. Ved å unnlate å gjøre dette etterlater man et inntrykk at det kun er iboende sårbarhet hos den enkelte kvinne som er årsaken til eventuell psykisk uhelse i denne livsfasen.

Vi vil gjøre oppmerksomme på at i denne setningen har “barsel” falt ut: “Svangerskaps- og fødselsomsorgen handler om å skape nytt liv, og er dermed grunnleggende forskjellig fra de andre områdene vi tar opp i denne utredningen.” (s. 146).

I kapittel 10.7 ser utvalget nærmere på situasjonen i dagens svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Barselopprøret opplever at underkapittelet om svangerskapsomsorgen er en beskrivelse av tilbud som ikke er tilgjengelig for mange gravide i dag. Vi savner at det tematiseres at mange gravide opplever at de ikke har reell mulighet til å få jordmoroppfølging i svangerskapet. Noen får ikke mulighet til å få oppfølging hos jordmor i det hele tatt, mens andre ikke får time før langt ute i svangerskapet.

Barselopprøret er enig i at en forutsetning for kvalitet i fødselsomsorgen er tilstrekkelig bemanning av kompetent personell, men dersom man skal diskutere kvalitet fra et brukerperspektiv, er det en rekke andre faktorer som også er avgjørende.

Måten fødselsomsorgen er organisert på, har stor betydning for kvaliteten. Utvalget nevner at kvinner ønsker seg kontinuitet i omsorgen, men unnlater å si noe om hvilken kvalitetsmessige fordeler en organisering som legger til rette for en sammenhengende jordmortjeneste (ofte omtalt som caseload) har. Dette er også en modell som WHO anbefaler for land som Norge (se anbefaling 4).

Man kunne også trukket inn behovet for å sikre kvinnens autonomi i fødsel. Det er et stort problem for kvaliteten på fødselsomsorgen når mange kvinner opplever at deres lovfestede rett til informasjon og medvirkning blir brutt. Dette viser behovet for å styrke kvinners rettigheter, noe vi omtaler i en egen del i dette høringsinnspillet.

Vi vil også legge til at mangelen på brukerundersøkelser gjør at det er vanskelig å si noe om kvaliteten på fødselsomsorgen fra et brukerperspektiv. Den siste landsomfattende brukerundersøkelsen ble gjennomført i 2017.

Barselopprøret er av den oppfatning at det er store svakheter i fremstillingen av ABC-saken. Beskrivelsen av kriteriene for å føde på ABC gir inntrykk av et fødetilbud som kun var tilgjengelig for en helt spesiell gruppe kvinner. I realiteten var seleksjonskriteriene ved ABC-enheten de samme som på landets fødestuer. Ved å fokusere på seleksjonskriteriene er utvalget med på å underbygge OUS’ argumentasjon om at tilbudet ved ABC-enheten var et “luksustilbud” som måtte vike for at man skulle kunne gi et forsvarlig tilbud til de “95 prosent av fødende som ikke føder der”. Videre gjengir utvalget ukritisk sykehuset forklaring om at å legge ned dette tilbudet var det som ga færrest negative utslag for sykehuset som helhet. Når utvalget i tillegg refererer til de omfattende protestene (derunder en underskriftskampanje med nærmere 38 000 underskrifter og en stor demonstrasjon foran Stortinget) mot nedleggelsen med at “flere reagerte”, ser det ut som om utvalget har valgt å støtte ledelsen ved OUS. En saklig drøfting ville vært å presentere og vurdere argumentene til de ulike partene.

I kapittel 10.7.2 står det at kvalitet i fødselsomsorgen forutsetter tilstrekkelig bemanning. I dette kapittelet står det at det er betydelige bemanningsutfordringer. Vi ser at mange helseforetak avviser kritikk fra kvinner som opplever uverdige forhold i fødselsomsorgen på grunn av for lav bemanning, og hevder at tilbudet er forsvarlig selv om det bryter med gjeldende retningslinjer. Vi kunne derfor ønsket oss at utvalget gikk mer inn på hvilke konsekvenser dette har for kvinnene som føder når det er for lav bemanning.

Barselopprøret vil også nevne at barsel- og barnepleiere er en yrkesgruppe av svært stor betydning for fødsels- og barselomsorgen. Denne yrkesgruppen blir ofte glemt.

Også i dette kapittelet kan man med fordel trekke inn brukerperspektivet i større grad, ved å legge større fokus på hvordan dette oppleves for kvinnene. Mange kvinner har ofte ikke reell mulighet til å ha med seg en støtteperson i forbindelse med fødsel, fordi partner eller andre pårørende ikke får dekket reise og opphold. I tillegg har ikke partner/støtteperson rett på betalt permisjon dersom kvinnen må reise til fødestedet i påvente av fødsel.

Det er synd at utvalget, som er opptatt av at kvinners stemmer skal høres, ikke stiller spørsmål ved hvordan Norge praktiserer valg av fødested. I forslaget til nasjonal faglig retningslinje for fødselsomsorgen står det at “Jordmødre og leger bør selektere gravide til fødenivå i tråd med seleksjonskriteriene”. Dette står i sterk kontrast til NICE-retningslinjene fra Storbritannia som sier at friske kvinner kan velge hvor de vil føde, og at helsepersonell skal informere dem og støtte dem i deres valg. Når utvalget understreker at det er viktig opptatt av å lytte til kvinners stemmer, er det rart at de ikke reagerer på hvordan norsk praksis antar at helsepersonell skal ta beslutninger på vegne av kvinnen.

Utvalget skriver at det er uklart om relevante retningslinjer etterleves i praksis på fødeinstitusjonene rundt om i landet. Hvis utvalget hadde lyttet til det brukerorganisasjoner og kvinner forteller, ville de ikke ha vært i tvil om at retningslinjene brytes daglig.

Barselopprøret vil legge til at finansieringssystemet er spesielt uegnet for barselomsorgen, fordi det ikke føres statistikk over de fleste pleieoppgavene på barsel og fordi det ikke finnes barselrelaterte DRG-koder som gir inntjening til helseforetakene.

I en utredning der man har lagt så stor vekt på at kvinnenes stemmer skal høres, er det underlig at utvalget har valgt en historie som i stor grad handler om hvordan en jordmor reddet en kvinne og hennes barn. I tillegg problematiserer den ikke at kvinnen ikke hadde fått en jordmor dersom det hadde vært noen andre i aktiv fødsel på det aktuelle tidspunktet i Sandnessjøen. I en tid der flere og flere kvinner stiller spørsmål ved hvordan svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen er organisert på, reagerer vi på at utvalget ikke velger en historie som i større grad speiler denne kritikken. Vi forstår ikke helt hvorfor utvalget har valgt å trekke frem denne historien som eneste representant for kvinners stemmer.

Barselopprøret savner brukerperspektivet også her. Brukerperspektiver som med fordel kunne ha blitt vektlagt, er at det er nok kapasitet til at kvinner i fødsel kan få komme inn på sykehus når de selv har behov for det eller at kvinner ikke må oppleve å sendes til et annet sykehus fordi det er fullt der de har fødeplass. For mange kvinner oppleves det som et svik å ikke få komme inn når de er i fødsel, og en slik opplevelse kan for mange undergrave tilliten til sykehuset.

Barselopprøret ønsker å påpeke at forebyggende innsats ikke belønnes tilstrekkelig i dagens system uavhengig av kompleksiteten i fødepopulasjonen.

Her savner vi en forklaring på hva helhetlige tjenesteforløp er og hvorfor dette vil være positivt.

Barselopprøret ønsker å påpeke viktigheten av å skille mellom det som er oppfølging av spedbarnet og det som er oppfølging av mor. Vi mener at barselomsorg per definisjon er omsorgen for mor. Det er derfor underlig at utvalget i dette avsnittet gjør rede for nyfødtundersøkelsen uten å nevne hva slags oppfølging mor skal få. Det synes også som det er en slags aksept for at kvinner skal gå med plager i tiden etter fødsel, og det problematiseres ikke at mange kvinner får mangelfull helsehjelp.

Barselopprøret vil påpeke at det ikke bare er reduksjonen i liggetid som har betydning for kvaliteten på barselomsorgen. Utvalget nevner ikke at svært mange sykehus i løpet av de siste tjue årene har flyttet barselkvinner over på pasienthotell der det er minimumsbemanning og mange forteller at de er avhengige av pårørende for å få hjelp.

Vi reagerer også på at rapporten ikke presenterer noen mulige forklaringer på hva som er grunnen til at liggetiden har blitt kortere de siste årene. Rapporten viser at det er lite kunnskap om de helsemessige konsekvensene av kortere liggetid. Utvalget redegjør for fagmiljøenes bekymring, men kunne med fordel ha inkludert kvinners erfaringer og ønsker for barselomsorgen.

Det er litt rart at man ikke nevner at det nå finnes en brukerorganisasjon, Barselopprøret , som har oppstått nettopp som reaksjon på for dårlig barselomsorg, og som har overlevert konkrete krav til bedre barselomsorg til helse- og omsorgsministeren. Et av disse kravene handler om at kvinner skal få bli på barsel så lenge de har behov for det.

I dette avsnittet vil vi berømme utvalget for å inkludere flere perspektiver fra brukerne ved å trekke frem det Ammehjelpen rapporterer, FHIs brukerundersøkelse fra 2017 og studien om depressive symptomer under pandemien.

Utvalget skriver at “ansvaret for oppfølgingen av nye mødre og spedbarn blir i stadig større grad overført fra sykehusene til kommunene”. Vi vil påpeke at denne ansvarsoverføringen fra helseforetak til kommune i mange tilfeller er i strid med den nasjonale faglige retningslinjen for barselomsorgen (2014). Vi reagerer derfor på at utvalget ikke problematiserer eller stiller spørsmålstegn ved denne utviklingen.

Dagens anbefaling er at kvinner skal få minst ett hjemmebesøk av jordmor. Sammenlignet med det tilbudet barselkvinner får i andre land som for eksempel Tyskland og Nederland, er dette et lite omfattende tilbud. Utvalget problematiserer at mange ikke får dette ene hjemmebesøket, men kunne med fordel ha stilt spørsmål ved om barselomsorgen i Norge er god nok med tanke på hva slags oppfølging kvinner har behov for i barseltiden. I Tyskland får kvinner hjemmebesøk av jordmor i opptil 12 uker og tilbud om ti timers gratis opptrening. I Nederland blir jordmorbesøkene supplert med praktisk hjelp fra en barselpleier (Kraamzorg).

Utvalget skriver at det finnes flere initiativ som tilrettelegger for at barselavdelinger gir gode forutsetninger for å komme i gang med amming og for å støtte mødre som opplever utfordringer med amming, blant annet flere læringsressurser. Vi ber utvalget spesifisere hvilke initiativ de viser til.

Barselopprøret savner brukerperspektivet også i dette kapittelet. Det er et gjennomgående problem at kvinner ikke får kvalifisert ammeveiledning på sykehus, til tross for at disse skal være Mor-barn-vennlig og følge ti trinn for vellykket amming. Det er en fallitterklæring når kvinner forteller at de må ringe Ammehjelpen fra barselavdelingen, og vi synes det er rart at utvalget ikke er tydeligere på at mange kvinner i dag faktisk ikke får den hjelpen de har krav på.

Utvalget burde i kapittelet om amming ha anerkjent den uunnværlige innsatsen til de frivillige ammehjelperne i Ammehjelpen. I dag mottar Ammehjelpen kun halvparten av de midlene som kreves for å drive organisasjonen. Utvalget anbefaler i tiltak 43 at flerkulturell doula sikres bærekraftig finansiering gjennom en egen post på statsbudsjettet. Vi mener at utvalget burde ha et tilsvarende tiltak for Ammehjelpen. I 2022 måtte Ammehjelpen be om økonomisk støtte gjennom folkefinansiering for å sikre videre drift.

Utvalget bør også ta stilling til om ammeveiledning bør defineres som nødvendig helsehjelp, slik at kvinner sikres kvalifisert ammeveiledning når de har behov for det gjennom hele ammeperioden.

Barselopprøret viser til det vi allerede har skrevet om hvordan fødepopulasjonen fremstilles (kommentarer til del 10.5.1).

Barselopprøret oppfordrer til å følge WHOs eksempel og ikke legge listen ved å forebygge komplikasjoner, men å jobbe for positive fødselsoppleveler jf. WHO recommendations Intrapartum care for a positive childbirth experience .

Vi vil oppfordre til å inkludere barselomsorgen eksplisitt i denne delen.

Det er viktig å inkludere fedre og medmødre, men vi gjør oppmerksom på at det kan ha svært uheldige konsekvenser om man skulle ha lovfestet fedre eller medmødres rett til å delta i svangerskapsoppfølging, fødsel og barseltid. Det må være den enkelte kvinnen som bestemmer hvem hun ønsker å ha med som støtteperson før, under og etter fødsel. Det kan være flere viktige grunner til at mor for eksempel ikke ønsker at barnefar er tilstede under fødsel, eksempelvis vold.

Kvinnehelseutvalget nevner ikke status hva gjelder mangel på lovfestede rettigheter for kvinner i svangerskap-, fødsel- og barseltid. Barselopprøret mener at Kvinnehelseutvalget burde anbefalt Regjeringen å sette ned et utvalg for å evaluere og fremlegge en vurdering av behovet for å innføre lovfestede rettigheter for kvinner i svangerskap-, fødsel- og barseltid.

Barselopprøret viser til at det på området finnes få konkrete lovfestede rettigheter som er tilpasset denne brukergruppen. Lovområdet består av de generelle helserettighetene i pasient- og brukerrettighetsloven som ikke er spesielle for fødselsomsorgen, men som gjelder alle i møte med helsetjenesten.

I tillegg finnes nasjonale faglige retningslinjer. Problemet med retningslinjene er at de er skrevet for helsepersonell og er dermed ikke lett tilgjengelige for brukerne. Videre har ikke retningslinjene rang som formell, norsk lov og fastsetter derfor ikke lovbestemte rettigheter for brukerne.

Konsekvensen er at det er uklart hvilke rettigheter kvinner faktisk har. Det setter kvinner i en svak rettslig posisjon når de opplever å få et mangelfullt tilbud og i klagesaker.

I praksis følges heller ikke retningslinjene fullt ut. For de ansvarlige er det enkelt å legitimere avvikene fordi det bare er retningslinjer. Brudd på retningslinjene skal rapporteres som avvik i sykehusene, men utover dette får behandling som ikke tilfredsstiller retningslinjene, ingen konsekvenser.

Gravide, fødende og barselkvinner har flere særlige behov som ikke er møtt med lovfestede rettigheter i dag. Det gjelder selve fødselstilbudet, retten til ammeveiledning og rett til minstetid på sykehuset etter fødsel, for å nevne noen eksempler.

Vi mener også at anbefalingen i Helsedirektoratets veileder om kvalitetskrav til fødeomsorgen, Et trygt fødetilbud, der det anbefales tilstedeværende jordmor under den aktive fasen av fødselen bør utformes som en rettighet for den fødende, og ikke et kvalitetskrav for helseforetaket.

Å ha med ledsager i fødsel er en grunnleggende trygghetsfaktor for fødende. Likevel står ikke retten direkte i loven i dag. Den fulgte tidligere eksplisitt av barneloven, men ble opphevet i 2013 fordi den kunne tolkes ut fra pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1. Et betydelig antall kvinner måtte føde uten partner under pandemien. Dette skjedde også etter at FHI konkluderte med at det ikke var smittevernmessige grunner til å begrense partners tilstedeværende. Dette viser at rettigheter som ikke står direkte i loven, får uklar og svak status.

Norge er forpliktet til å etterleve FNs barnekonvensjon som oppstiller krav om at staten må sikre egnet helseomsorg for mødre før og etter fødselen. Støtte, kunnskap og veiledning i amming er særskilt nevnt. Likevel opplever mange kvinner å bli sendt hjem etter fødsel uten tilstrekkelig ammeveiledning. Det kan ikke forventes at en nybakt mor påberoper seg FNs barnekonvensjon når det ikke gis god nok ammehjelp etter fødsel.

En lovfesting av sentrale rettigheter kan skape bevisstgjøring og bidra til å styrke fødsels- og barselomsorgen. Det vil bli enklere for kvinner å vise til lovverket når man ikke får den hjelpen man skulle ha hatt.

Ved å innføre bestemmelser om sanksjoner for brudd på sentrale rettigheter kan man bidra til at loven oppfylles etter sitt formål.

En samlet og brukervennlig lov vil gjøre det lettere for brukerne å orientere seg om sine rettigheter, som i dag er spredt i ulike lover og dessuten vage og uklare. Brukergruppen er stor og mangfoldig.

Symboleffekten ved en ny lov kan også være viktig. En egen lov vil vise at vi som samfunn mener fødselsomsorg er viktig. Vi har lovverk som ivaretar økonomi ved graviditet og fødsel som har fungert bra over tid og gjort oss til et foregangsland når det for eksempel gjelder foreldrepermisjonsordningen. Helse- og omsorgsrettigheter som ivaretar kvinners behov i forbindelse med det å bringe barn til verden, er minst like viktige som de økonomiske rettighetene.

Barselopprøret mener derfor at Kvinnehelseutvalget burde anbefalt Regjeringen å sette ned et utvalg for å evaluere og fremlegge en vurdering av behovet for å innføre lovfestede rettigheter for kvinner i svangerskap-, fødsel- og barseltid.

Dagens organisering der svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen er delt mellom helseforetak og kommune, gjør det vanskelig å tilby kvinner en sammenhengende omsorg jf. St. meld 12 - En gledelig begivenhet .

Kvinnehelseutvalget kunne med fordel omtalt obstetrisk vold, hvilke konsekvenser det har for kvinner som blir utsatt for dette, og hvordan man kan forebygge denne typen vold.

Kvinnehelseutvalget foreslår øremerkede midler i andre deler av NOUen. Dette tiltaket kunne med fordel også vært foreslått for svangerskaps-, fødsels- og især barselomsorgen.

Hjemmefødsel er et trygt valg for mange kvinner, og en del av det offentlige tilbudet i andre land. I dag er ikke hjemmefødsel et reelt alternativ for de som kunne ha født hjemme fordi det er dyrt og det er få jordmødre som tilbyr hjemmefødsel.

Fødselsforberedelse er en viktig del av svangerskapsomsorgen (St. melding 12 - En gledelig begivenhet, s. 33). Dessverre er det fortsatt slik at mange bydeler/kommuner ikke tilbyr svangerskaps- og fødselsforberedende kurs. Enkelte fødeavdelinger tilbyr fødselsforberedende kurs eller temakvelder, ofte med egenbetaling.

Brukerorganisasjonene som jobber innenfor områdene svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, kunne med fordel nevnes for å vise viktige brukerstemmer på feltet og synliggjøre hva disse organisasjonene jobber for.

Kvinnehelseutvalget vektlegger at brukerstemmer ikke blir hørt, men kunne med fordel ha problematisert hvordan enkeltkvinner og brukerorganisasjoner som kritiserer svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, blir møtt av ledende helsepolitikere og representanter fra helseforetak eller kommune.

Det hadde vært interessant om Kvinnehelseutvalget hadde inkludert hvordan og i hvilken grad myndigheter og sykehus ivaretar brukermedvirkning i sitt daglige virke, for eksempel i utarbeidelse eller revisjon av nasjonale faglige retningslinjer eller prosjekter på sykehus.

Kvinnehelseutvalget kunne med fordel ha inkludert et kapittel om hva slags oppfølging fødende uten partner får og bør få. I 2021 gjaldt dette 10 % av alle barn. For eksempel er barselomsorgen mange steder så lavt bemannet at kvinner i praksis er avhengig av pårørende for å få hjelp til å dekke grunnleggende behov som søvn, mat og hygiene. I tillegg anbefaler den nasjonale faglige retningslinjen for barselomsorgen at en voksen person bør oppholde seg i hjemmet de første ukene etter fødsel for å avlaste kvinnen (s. 17). Det er behov for å gjennomgå både regelverk og praksis for å sikre denne gruppen kvinner den støtten og omsorgen de trenger.