Kreftforeningen

Dato: 07.07.2023 Svartype: Med merknad NOU 2023:5 Den store forskjellen: Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse Kreftforeningen er en landsdekkende, frivillig organisasjon innen kreftarbeidet i Norge og har over 135 000 medlemmer og om lag 20 000 frivillige. Vi jobber for at færre skal få kreft, at flere skal overleve kreft og at kreftrammede, pårørende og etterlatte skal ha best mulig livskvalitet. Vi er en aktiv samfunnsaktør og bidrar til målrettet innsats innen forskning, omsorg, forebygging, informasjon, internasjonalt arbeid og politisk påvirkningsarbeid. Arbeidet er basert på innsamlede midler, testamentariske gaver og tippemidler. Den brede støtten i befolkningen gjør oss til den ledende frivillige organisasjonen innen kreftarbeid. Innledning Vi synes Kvinnehelseutvalget har gjort en solid og omfattende jobb som munner ut i en rekke forslag til tiltak på viktige områder, og som vi takker for muligheten til å gi innspill på. I høringsbrevet framgår det at «I tråd med regjeringsplattformen vil Helse- og omsorgsdepartementet snarlig igangsette arbeidet med en strategi for kvinnehelse. Kvinnehelseutvalgets NOU vil utgjøre et viktig kunnskapsgrunnlag i dette arbeidet. Høringsinstansene oppfordres til å gi innspill på hvilke av utvalgets anbefalinger som bør prioriteres i ny strategi for kvinnehelse». Vi støtter utvalgets firedelte utfordringsbilde: Kvinners helse har lav status, mangelfull samordning gir dårligere helsetjenester, en sviktende kunnskapsbro er et hinder for at kunnskap når fram til tjenestene og kvinners stemmer får for lite gjennomslag. Det foreslås hele 75 tiltak fordelt på sju tematiske områder. Vi har derfor valgt å konsentrere Kreftforeningens innspill om det som er mest relevant for kreft og alvorlig sykdom under de tematiske områdene, og at disse prioriteres i kommende strategi for kvinnehelse. Samtidig er det viktig for oss å påpeke at det er summen av temaene og alle tiltakene som til sammen er viktig for å gi en vesentlig og høyst nødvendig styrking av kvinners helse, noe som gjør at svært mange av utvalgets forslag naturlig nok er uavhengig av diagnoser og spesifikke helsetilstander. 1.3.2 Øke statusen for kvinners helse For dette temaet velger vi å samle våre innspill under Tiltak 6: Øke finansiering av forskning knyttet til kvinners helse. I tillegg ønsker vi å understreke viktigheten av å gjennomgå takst- og finansieringssystemene, det vil si Tiltak 3: Gjennomgå dagens diagnoserelaterte grupper (DRG) for å sikre at finansieringssystemet i spesialisthelsetjenesten legger til rette for prioritering av kvinnehelse, og Tiltak 4: Gjennomgå og endre takster i kommunehelse-tjenesten for å sikre at prioritering av kvinnehelse belønnes økonomisk. I 2022 fikk 38 000 en kreftdiagnose (20 000 menn og 18 000 kvinner). Takket være forskning på kreft, overlever 3 av 4 som får kreft i Norge, men det er store forskjeller mellom diagnoser og tempo i framgangen. Mer forskning er derfor essensielt for å sikre bedre og mer målrettet behandling, inkludert kjønnstilpasset behandling. Tradisjonelt har det vært forsket mindre på kreft hos kvinner enn hos menn. Noe av årsaken er at menn er «enklere å forske på» enn kvinner fordi de i langt større grad er hormonelt stabile. I tillegg har det vært redsel for at hvis man prøver ut behandling på kvinner kan det ha påvirkning på et foster dersom kvinnen er gravid og ikke vet om det. Resultatet av dette er at den kunnskapen man sitter på i stor grad er basert på menns biologi. Dette gjelder også behandlinger som gis, og som har vært brukt lenge, slik som cellegift. Cellegift slår ut ulikt hos menn og kvinner, og spesielt er det ulike bivirkninger (mer hos kvinner). Dette henger sammen med at kvinner har en annen biologi som gjør at de bryter ned medikamenter på en annen måte enn menn. Heldigvis har økt oppmerksomhet på kvinnehelse de siste årene bidratt til mer kjønnsspesifikk forskning, og da særlig for brystkreft, hvor norsk forskning er i verdensklasse. Med tall fra Kreftregisteret har vi god oversikt over hvem som rammes av ulike kreftdiagnoser, både når det kommer til alder og kjønn, og hva slags behandling som mottas. Vi har derfor svært gode forutsetninger for å øke kunnskapen om kjønn og kreft. For å styrke kvinnehelsen, trengs mer forskning på gynekologisk kreft (som er nesten tre ganger mer dødelig enn brystkreft). Beslutningen om at landets nasjonale kompetansetjenester skal omorganiseres og/eller legges ned for å erstattes av mer regionsbaserte kompetansenettverk (eller tilsvarende) er svært bekymringsfullt for gynkreft-feltet fordi Nasjonal kompetansetjeneste for gynekologisk onkologi har en helt sentral nasjonal rolle for kompetansebygging og kompetansespredning. En nasjonal rolle må heller styrkes ytterligere framfor og avvikles. Tiltak 8: Lyse ut midler til etablering av flere nasjonale senter for forskning på kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv, kan forhåpentligvis omfatte de viktigste områdene som Nasjonal kompetansetjeneste for gynekologisk onkologi jobber med, og har ansvar for, i dag, men hovedbudskapet vårt er at vi for all del ikke må legge ned et viktig, nødvendig og ytterst velfungerende kompetansemiljø i påvente av et forslag til tiltak som vil ligge år fram i tid å få på plass, uten at det etableres en løsning i mellomperioden. For kvinnehelse generelt og gynkreft spesielt, må vi derfor opprettholde og styrke eksisterende og godt fungerende kompetansemiljø og så må heller ryddejobben gjøres der hvor det eventuelt ikke fungerer. Gynekologisk kreft omfatter hovedformene livmorhalskreft, livmorkreft og eggstokkreft (til sammen 1770 tilfeller i 2022). Livmorkreft er den hyppigste formen og utgjør nesten halvparten av gynekologisk kreft (802 tilfeller i 2022). De siste 15 årene har det vært minimal fremgang i overlevelse for kvinner som får livmorkreft, spesielt for de med avansert sykdom. Til tross for at livmorkreft er den hyppigste gynekologiske kreftformen, er det forsket lite på, og behandlingen har ikke utviklet seg mye de siste årene. Det er få kliniske studier tilgjengelig for disse pasientene. I Nasjonalt kvalitetsregister for gynekologisk kreft er ikke livmorkreft inkludert, noe som er begrunnet med kapasitetsproblemer. For å få et mer komplett register oppfordrer vi sterkt til at også livmorkreft må inngå i kvalitetsregisteret med tilhørende kvalitetsindikatorer, på lik linje med øvrige gynekologiske kreftformer. I 2022 var det 515 kvinner som ble diagnostisert med eggstokkreft, noe som gjør den til den nest hyppigste gynekologiske kreftformen. Over 60% av disse kvinnene hadde fjernmetastaser ved diagnosetidspunktet. 5-års overlevelse for disse kvinnene er under 40%, noe som ikke har endret seg de siste 15 årene. Eggstokkreft er vanskelig å oppdage og mange blir derfor ikke diagnostisert før sykdommen er fremskreden og har blitt vanskelig å kurere. For å øke overlevelsen for flere kvinner trengs det mer forskning, flere kliniske studier og klinisk utprøving. Så langt ser det dessverre ikke ut til at denne gruppen har nytte av immunterapi. Til tross for at dette er en kreftform hvor det har foregått mer forskning er det et stort behov for å oppdage disse kvinnene før. Når det gjelder screening, omtales det i liten grad under noen av hovedpunktene eller som eget tiltak i utvalgets anbefalinger, så vi knytter noen kommentarer til det under dette punktet 1.3.2 når vi tar opp spesifikke kreftformer som omhandler screening for kvinner. Drøyt 300 kvinner får livmorhalskreft hvert år og mellom 70 og 90 dør av sykdommen, Forekomsten er redusert med nærmere 40% de siste 50 årene, noe som skyldes screening og vaksine. Livmorhalskreft skiller seg fra de andre gynekologiske sykdommene ved at den opptrer hyppigst i 30- og 40- årsalderen (median alder for diagnose er 47 år, mens det for livmorkreft er 69 år og eggstokkreft er 68 år). Det betyr mange tapte leveår for disse kvinnene. Fortsatt satsning på screeningprogrammet er svært viktig for å fange opp enda flere tilfeller av livmorhalskreft på et tidlig stadium. For livmorhalskreft står vi nå ved et veiskille som vil avgjøre hvor raskt vi kan utrydde HPV-relatert kreft i Norge. Med dagens vaksine- og screeningregime er det beregnet at livmorhalskreft kan være eliminert i Norge innen 2039 (under fire tilfeller per 100 000 per år). Dette er 12 år senere enn Sveriges mål. Med rask, ekstra innsats kan eliminering av livmorhalskreft skje betydelig raskere også i Norge. Virkemidlene er mer HPV-testing og mer intensiv oppfølging av HPV-positive blant unge kvinner, samtidig som en bredspektret HPV-vaksine tilbys til både kvinner og menn i aldersgrupper hvor HPV-smitte skjer hyppigst. HPV kan dermed utryddes i Norge i løpet av få år. Dette vil ha stor samfunnsmessig gevinst. Antall som får behandling av forstadier, kan reduseres kraftig og på sikt kan Livmorhalsprogrammet bli overflødig blant HPV-vaksinerte. Å oppdage brystkreft i et tidlig stadium er det beste alternativet vi har i dag for å øke overlevelse, livskvalitet og redusere dødeligheten av sykdommen. I det nåværende Mammografiprogrammet er målgruppen kvinner i alderen 50-69 år. Det er imidlertid store forskjeller i hvilken alder kvinnene har når de får tilbud om sin første screening. Kreftforeningen mener at kvinner i hele landet må sikres et tilbud hvor de er maksimum 50 år ved første screening, og minimum 70 år ved siste screening. Slik er det ikke i dag, da det er avhengig av hvor i landet kvinnen bor og når hun er født i forhold til screeningkohortene. Ulikheten kan utjevnes ved å utvide Mammografiprogrammet slik at alle kvinner får 13 invitasjoner, og ikke 10 som nå. En slik utvidelse ville bidra til at alle kvinner sikres screening i den perioden av livet det er størst sannsynlighet for å få brystkreft. Videre er det en del kvinner som benytter tilbud om mammografi på private institutter. Prisen for dette er høy, og er ikke et reelt tilbud for alle. Dette bidrar til å øke sosiale helseforskjeller. I tillegg til å utvide fra 10 til 13 screening-invitasjoner, må en også nøye vurdere nedre aldersgrense for screening om antall brystkrefttilfeller hos yngre kvinner fortsetter å øke, f.eks. ved å senke aldersgrensen til 45 år. Dette må vurderes opp mot kunnskapsbasert nytteverdi for kvinnene og ressursbruk (personell og utstyr), men må samtidig sees i sammenheng med de store ressursbesparelsene som økende bruk av kunstig intelligens (KI) vil medføre, f.eks. knyttet til bildediagnostikk. I tillegg til ev. utvidelse av aldersgrenser, er det svært viktig å gjennom aktiv innsats få enda flere med i nåværende screeningprogram. 1.3.3 Sikre samordning som fungerer Utover foreslåtte tiltak, mener vi at noe som virkelig vil monne for å sikre bedre samordning på forvaltnings- og tjenestenivå, er langt mer hensiktsmessige felles datasystemer for registrering, deling, monitorering og bruk av relevante data. Denne tematikken finnes i liten grad i utvalgets anbefalte tiltak, med unntak av Tiltak 19: Tilrettelegge for bedre utnyttelse av helsedata i arbeidet med kvinnehelse og kjønnsperspektivet i helse. 1.3.4 Styrke kunnskapsbroen Utvalget foreslår ulike tiltak for å styrke kunnskapsbroen mellom forskning, utdanning, praksis og folkeopplysning. Vi mener at Tiltak 19 er svært relevant (ref. kommentar under forrige punkt). Videre mener vi at Tiltak 21: Oppdatere nåværende og gi ny kjønnsspesifikk informasjon på helsenorge.no og Tiltak 22: Etablere en digital kvinnehelseportal for formidling av kunnskap om kvinnehelse er viktig for å dele kunnskap, og at begge disse tiltakene kan sees i sammenheng med Tiltak 23: Øke helsekompetansen til ulike befolkningsgrupper. Tiltak 23 bør gis stor oppmerksomhet i kommende strategi om kvinnehelse, og da som del av å redusere sosiale helseforskjeller generelt og kjønnsforskjeller spesielt. For Tiltak 23 påpeker utvalget at kvinner med innvandrerbakgrunn etterspør kortere og tydeligere informasjonsbrev/invitasjon til Mammografiprogrammet og Livmorhalsprogrammet. Gjerne også på andre språk enn norsk. Videre bør det gjennomføres flere og hyppigere kultursensitive informasjonsmøter om programmene på andre språk enn norsk. Utvalget anbefaler videre at det etableres en tilskuddsordning for tiltak med mål om å øke helsekompetansen for ulike befolkningsgrupper. Kreftforeningen har nylig gjennomført et pilotprosjekt som har gitt oss nyttige erfaringer knyttet til minoritetskvinner og livmorhalsscreening. Utgangspunktet var at vi i for liten grad når disse kvinnene gjennom vår ordinære og årlige #sjekkdeg-kampanje, massekommunikasjon og sosiale medier. Samlet utgjør minoritetskvinner halvparten av de som ikke følger Livmorhalsprogrammet. Gjennom pilotprosjektet #sjekkdeg MiNO har vi det siste året nådd ca. 500 minoritetskvinner i Rogaland både med informasjon og med et tilrettelagt tilbud om livmorhalsprøve. Suksesskriteriene er informasjonsmøter på minoritetskvinnenes allerede etablerte arenaer, hvor det legges opp til dialog og tolk ved behov, samt mulighet for gratis livmorhalsprøve av kvinnelig helsepersonell, og gratis transport for å få gjennomført prøven. Ca. 90% av møtedeltakerne gjennomførte en frivillig spørreundersøkelse, hvor nærmere 80% svarte at all eller noe av informasjonen er ny. Prosjektdeltakerne oppmuntres til å videreformidle informasjon til andre som er i målgruppen for Livmorhalsprogrammet. Hele 200 av deltakerne på informasjonsmøtene har tatt livmorhalsprøve i etterkant, og mange for første gang. Slike tiltak redder liv. Vi skal nå i gang med oppfølging av pilotprosjektet. 1.3.5 Lytte til kvinners stemmer Utvalget foreslår ulike tiltak for å sikre at kvinners egne erfaringer tas med i beslutningsprosesser som gjelder kvinners helse. Vi synes særlig Tiltak 24: Etablere et brukerutvalg for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv og Tiltak 25: Iverksette forskning på hvordan kvinner med kvinnelidelser blir behandlet i tjenestene, er viktige tiltak å forfølge i en kvinnehelsestrategi. Kreftforeningen bidrar gjerne med innspill til et mandat og opplegg for et eventuelt brukerutvalg. Når det gjelder Tiltak 26: Utrede muligheten for et nasjonalt kvalitetsregister for kvinnehelselidelser, må dette sees i sammenheng med hva som allerede finnes og ev. trenger å styrkes (ref. vår kommentar knyttet til Nasjonalt kvalitetsregister for gynekologisk kreft og det som omhandler livmorkreft). På kreftområdet er det i all hovedsak svært gode registre (i regi av Kreftregisteret) sammenlignet med en rekke andre diagnoser og tilstander, så en ev. utredning må ta høyde for dette. 1.3.6 Et løft for kvinners helse i et livsfaseperspektiv Utvalget anbefaler et løft for kvinners helse i et livsfaseperspektiv gjennom tiltak for følgende fem grupper: barn, ungdom og yngre kvinner, kvinner i etableringsfasen, kvinner midt i livet og eldre kvinner. Helseatferd gis egen omtale i rapporten, men forebygging av sykdom og helsefremmende tiltak for somatisk sykdom gis relativt liten plass i foreslåtte tiltak. I et livsfaseperspektiv er også dette viktig, så vi knytter noen kommentarer til det under pkt. 1.3.6. Tidligere i år ga Kreftregisteret ut rapporten Kreft i Norge – Hvor mange tilfeller kan forebygges? Kort oppsummert viser rapporten at ca. 13 000 av årlige ca. 35 000 krefttilfeller (i perioden 2016-2020) kan forebygges. Kunnskapen om risikofaktorer og kjønnsforskjeller for sykdomsutvikling øker stadig, og det er tydelige sammenhenger mellom kosthold, fysisk aktivitet, bruk av alkohol og tobakk for en rekke kreftdiagnoser, også de som kun rammer kvinner. Blant annet viser rapporten at mangelfull fysisk aktivitet forårsaker flere krefttilfeller hos kvinner enn hos menn, og det samme gjør alkoholbruk. For røyking og kosthold er det motsatt, ved at dette i noe større grad forårsaker kreft hos menn sammenlignet med kvinner. Dette er kunnskap som må inngå i relevante kvinnehelsetiltak. Vi kommenterer noen tiltak spesifikt. Tiltak 39: Styrke vulvapoliklinikker i alle helseregioner. Her tenker vi at HPV-hjemmetest er verdt å nevne. Tilbudet om HPV-hjemmetest skal i første omgang tilbys enkelte grupper, med mål om å øke deltagelse i Livmorhalsprogrammet. For mange av kvinnene som må følges opp med videre undersøkelse eller behandling, vil det fortsatt være en stor utfordring å gjennomgå en gynekologisk undersøkelse. HPV-hjemmetest bør også vurderes som et tilbud for flere enn de nevnte gruppene, for eksempel der geografisk avstand til lege er en utfordring. En styrking av tilbudet ved vulvapoliklinikkene kan være et godt tilbud også i denne sammenheng. Tiltak 50: Oppnevne et offentlig utvalg som ser særlig på kvinners arbeidshelse. Vi støtter dette forslaget, og med revidert budsjett som nylig kom i havn, ble det enighet om å sette av 3 mill. kr til et eget hurtigarbeidende utvalg om kvinners arbeidshelse. Y rkesrelatert kreft omfatter 3% av kreft blant menn og 0,1 % av kreft hos kvinner. Endringer i hvem som velger hvilke yrker, samt mer kunnskap om risikofaktorer i jobben som kan bidra til kreft, gjør at vi forventer at disse tallene kan endres over tid. Når det gjelder yrkesrelatert kreft er dette særlig relevant for hormonrelaterte kreftformer for kvinner som jobber jevnlig skift- og nattarbeid. Skiftarbeid er klassifisert som sannsynlig kreftfremkallende og flere studier av nattarbeid og brystkreft viser mulig økt risiko blant kvinner som har jobbet mange år i skiftordninger med mange netter i strekk. Tilsvarende funn er gjort for prostatakreft hos menn. Det kan også påvirke kvinner i yrker som bygg- og anlegg, oljebransjen, brann og redning. I tillegg mangler det mye forskning på typiske kvinneyrker, som frisører, kosmetikk osv. der noe forskning har vist forhøyet risiko, men man ikke vet nok. I mange av de tidligere og mannsdominerte yrkene er det, eller har det vært, så få kvinner at de ikke har blitt representert i forskningen. Man har derfor i liten grad kunnskap om hvordan f.eks. kreftfremkallende stoffer eller kjemiske eksponeringer virker i kvinners kropper og hva det vil ha å si for sykdomsutvikling. Om vi ser på yrkesskaderegelverket ble det laget i en tid hvor det hovedsakelig var mannsdominerte yrker som var i fokus når det gjaldt skader, kjemisk eksponering eller belastning. Det innebærer at det i dag henger langt etter når det gjelder ny kunnskap om både risikofaktorer, yrker og påvirkninger som skaper dårlig helse, og da særlig innen kvinneyrker, eks. i helsesektoren. Yrkessykdomslisten, som beskriver hva som godkjennes som yrkessykdom, trenger derfor en revisjon. Nå er det stort sett industri og mannsdominerte yrker som inkluderes. Effektene av f.eks. fysiske og psykiske belastningsskader og nattarbeid blir i liten grad vektlagt i saker om yrkesskadeerstatning. Videre er det også en stor utfordring at skader/belastninger som «må kunne forventes» eller regnes med i jobben ikke gir rett til erstatning, da det er et vilkår om «usedvanlig belastning». Det vil kunne bety at alt det som følger av vanlige, men likevel farlige, eksponeringer gjør at folk vil falle utenfor lovgivningen slik den er i dag. Disse problemstillingene bør inngå i mandatet til utvalget. Tiltak 57: Opprette et forskningsprogram om eldre kvinners helse. Et slikt forskningsprogram vil gi nyttig og nødvendig kunnskap, inkludert kunnskap om komorbiditet som særlig rammer de eldste blant oss, og dermed mange kvinner. For Tiltak 58: Hyppig, rutinemessig og systematisk medikamentgjennomgang hos eldre, og Tiltak 59: Nasjonale retningslinjer for å sikre riktig bolig og kosthold for eldre, mener vi svært mye handler om langt bedre etterlevelse av nasjonale faglige råd og retningslinjer. Dette gjelder blant annet sykdomsrelatert underernæring, og fastlegens/sykehjemslegens forskriftsfestede ansvar for å utføre regelmessig legemiddelgjennomgang. 1.3.7 Samiske kvinners helse og samisk helse i et kjønnsperspektiv Her vil vi særlig påpeke betydningen av Tiltak 61 Stimulere til mer forskning om samiske kvinners helse og samisk helse i et kjønnsperspektiv, og tenker at dette på kreftområdet med fordel kan sees i sammenheng med våre innspill knyttet tiltak 6 under pkt. 1.3.2. 1.3.8 Pårørendeomsorg og kvinnehelse Utvalget foreslår ulike tiltak for å bidra til at pårørende, uavhengig av kjønn, både kan yte omsorg og samtidig ivareta egen helse og livsutfoldelse. Vi støtter Tiltak 75: Styrke frivillighetens rolle i pårørendearbeid. Også for dette punktet vil vi understreke betydningen av bedre etterlevelse med nødvendig revisjon av eksisterende retningslinjer og veiledere. I tillegg vil vi fronte betydningen av omsorgspenger for pårørende, en sak vi har jobbet for gjennom lengre tid, og som særlig vil ha betydning for kvinners situasjon. Helsedirektoratet har estimert at om lag 1,5 millioner mennesker over 18 år er i en pårørendesituasjon til enhver tid i Norge (uavhengig av diagnose). Når sykdom rammer, kan det gi store påkjenninger for de rundt. Pårørende er en viktig ressurs, og mange yter omsorg og hjelp. En undersøkelse gjennomført i Kreftforeningens brukerpanel i 2022 viser at blant de som var i jobb før de ble pårørende, sto 88% i arbeid mens den de var pårørende til var under behandling. 14% av de pårørende i undersøkelsen hadde redusert stillingsprosent og jobbet i gjennomsnitt 50%. I de tilfellene der situasjonen blir krevende for den pårørende, er det viktig med muligheter for permisjon og inntektssikring fra folketrygden/NAV. Universelle rettigheter i lovverket, der man ikke er avhengig av bestemmelser hos den enkelte arbeidsgiver, kan hjelpe i en vanskelig situasjon. Det følger av arbeidsmiljøloven at «Arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 10 dager hvert kalenderår for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner», jf. § 12-10, annet ledd. Disse dagene gir ikke rett til ytelse etter folketrygdloven, slik som ved sykt barn, og er dermed ulønnet med mindre den enkelte arbeidsgiver eller tariffavtale sikrer dekning av inntektstapet. Ifølge en undersøkelse fra Pårørendealliansen medfører dette at yrkesaktive pårørende benytter seg av fleksitid (46 prosent), feriedager (42 prosent) eller sykemelding (16 prosent) for å yte pårørendeomsorg. Enkelte tar ut permisjon, men dette er som utgangspunkt ulønnet (15 prosent). Kreftforeningen anser dagens situasjon som uheldig blant annet fordi det skaper et skille mellom dem som har råd til å ta ut ulønnet permisjon eller ta fri og dem som ikke har det. Vi mener derfor det er viktig å styrke pårørendes rettigheter ved å 1) Utvide retten til permisjon fra arbeidet i arbeidsmiljøloven § 12-10 fra 10 til 20 dager ved alvorlig sykdom, skade eller krise hos foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner , og 2) E tablere en hjemmel i folketrygdlovens kapittel 9 som dekker inntektstapet for de dagene man er borte fra arbeidet for å gi nødvendig omsorg. Vi ønsker departementet lykke til med den videre oppfølgingen av utvalgets anbefalinger, og bidrar gjerne ytterligere om det er behov for det. Med vennlig hilsen, Ingrid Stenstadvold Ross Generalsekretær Kreftforeningen Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"