Kvinnefronten

Det er bra at utvalget legger vekt på at kvinnelige pasienters erfaringer må tas mer på alvor. Den nyopprettede Kvinnehelsealliansen, som består av ulike pasient- og brukerorganisasjoner, kan spille en viktig rolle her. Deres innspill må tas på alvor. Kvinneorganisasjonene generelt bør også høres som talerør for kvinners erfaringer og problemer, enten de er direkte helserelatert eller på andre områder som har betydning for kvinners livsvilkår.

At kvinnelige pasienter skal tas på alvor, handler også om holdninger, ikke bare ressurser. Det er behov for en statusheving på kvinnehelse. Vi støtter derfor tiltakene 24-27: Etablere et brukerutvalg for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv, iverksette forskning på hvordan kvinner med kvinnelidelser blir behandlet i tjenestene og en nasjonal brukerundersøkelse om kjønnsforskjeller i pasienters møte med helsetjenesten og flere brukerundersøkelser blant pasienter med kvinnelidelser. Vi vil også gjerne påpeke at grunnen til at de typiske kvinnesykdommene ofte har lav status og at kvinner som pasienter blir hørt i mindre grad, er at kvinner har lavere status generelt i vårt samfunn. Helsetjenestene er ikke et isolert unntak, men gjenspeiler manglende likstilling i samfunnet generelt. Tiltak for å økt likestilling vil dermed hjelpe også på dette området.

Vi er glade for at utvalget løfter behovet for mer forskning på kvinners arbeidshelse, og stiller oss bak utvalgets anbefalte tiltak 50. Kvinner har oftere yrker som innebærer å yte omsorg og service for andre, og er overrepresentert i lavinntektsyrker. Kvinner har høyere sykefravær og flere kvinner faller utenfor arbeidslivet av helsemessige årsaker. Kvinner opplever særegne utfordringer som ikke menn i like stor grad opplever. Kvinner kan bli diskriminert arbeidslivet, særlig i forbindelse med graviditet og fødsel. Kvinner har mye oftere eneansvar for barn og kan ha en stor del av barneansvaret også når de er i forhold. Dette medfører tidsklemme og stress, og arbeidsgivere imøtekommer ikke nødvendigvis kvinner sine særskilte behov på grunn av omsorgssansvar, eller de kan behandle dem dårligere på grunn av det. Mange kvinner opplever også seksuell trakassering på arbeidsplassen, noe som kan føre til sykemeldinger og problemer med å komme tilbake i arbeidslivet. Mange kvinner lever også med kronisk sykdom, f.eks. endometriose eller muskel- og skjellettlidelser, som fører til høyt sykefravær. En del av disse blir møtt med mindre forståelse fra arbeidsgiver enn de med mer synlige og lettforståelige sykdommer. At kvinnehelse tas mindre alvorlig i helsetjenestene, får slik også konsekvenser for kvinners arbeidshelse, og i neste omgang deres økonomi, som er forbundet med deltagelse i arbeidslivet. Også når det gjelder tilgang på trygdeytelser, kan manglende kunnskap, lavere status og underdiagnostisering av kvinnesykdommer gjøre at kvinner ikke får ytelser de burde ha hatt. Kvinner har mindre penger enn menn, det gjelder både inntekt og trygdeytelser, flertallet av dem som står i matkø eller tjener mindre enn fattigdomsgrensen er kvinner. Fattigdom skaper uhelse og må også være med i vurderingen av kvinners arbeidshelse.

Vi støtter utvalgets forslag om å oppnevne et offentlig utvalg som ser særlig på kvinners arbeidshelse. Vi oppfordrer utvalget til å se særskilt på seksuell trakassering på arbeidsplassen og dets betydning for kvinners helse.

Vi er glade for at utvalget velger å vie et helt kapittel til samiske kvinners helse. Her trengs det mer kunnskap. Vi støtter tiltakene nr. 61 til 68.

Vi er glade for at utvalget løfter betydningen av minoritetsstress og diskriminering som helserisiko for minoritetskvinner generelt, og behovet for mer kunnskap om dette i Norge, særlig betydningen av sammensatt diskriminering. Når det gjelder etniske minoriteter har utvalget en grundig drøfting som tar høyde for at dette er en sammensatt gruppe, men løfter at noen spesielt sårbare grupper har særskilte helseutfordringer. Vi støtter tiltak 43 og 44, flerkulturell doula på statsbudsjettet og helsetjenester til papirløse.

Det er bra at utvalget tar opp voldsutsatte kvinners situasjon, og at det er en sammenheng mellom å bli utsatt for vold og helseproblemer. Vold er et alvorlig kvinnehelseproblem, og sannsynligvis er betydningen undervurdert.

Kostnaden både for den enkelte voldsutsatte kvinne og samfunnet er store. Det trengs mer forskning, vi støtter tiltak 10 og 49, men det trengs også forskning på helsekonsekvenser av vold mer generelt, og sammenhengen med bruk av trygdeytelser.

Vi trenger også bedre rettsvern mot voldtekt, noe som ofte har alvorlige helsekonsekvenser for den som rammes. Kvinnefronten mener en voldtektslovgivning som bygger på at sex uten samtykke er voldtekt, vil gi et bedre rettsvern. Det vil ha en holdningskapende effekt.

Det er viktig med effektive tiltak som forebygger vold og gjør det mulig å forlate voldelige forhold. Et godt krisesentertilbud og oppfølging av voldsutsatte fra kommunens side er viktig. I dag varierer dette geografisk og er mange steder langt fra bra nok. Omvendt voldsalarm har vist seg å være et effektivt tiltak for å hindre vold og partnerdrap, og bør brukes i langt større grad. Omfanget av og betydningen av økonomisk vold er undervurdert og bør med i kommunenes handlingsplaner om menns vold mot kvinner

Det er også viktig å forebygge vold mot kvinner i utgangspunktet, ved å drive opplysningsarbeid om hva vold er, og holdningsskapende arbeid. Det inkluderer tiltak mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, som rammer særlig kvinner med innvandrerbakgrunn. Dette er en helsebelastning for dem det gjelder og kan hindre fri livsutfoldelse og deltakelse i samfunnet.

Vi støtter utvalgets anbefalte tiltak 48 om å sikre et likeverdig helsetilbud for de mest sårbare kvinnene i norske fengsler. Det er viktig at kvinner som soner får et helsetilbud tilpasset deres behov og utfordringer. At kvinner i fengsel f.eks. ikke har tilgang på kvinnelig lege, når mange av dem har opplevd seksuelle overgrep, er helt uholdbart. At mange er psykisk syke, uten å få tilstrekkelig behandling for dette, er også under enhver kritikk. Psykisk syke hører ikke hjemme i fengsel.

Det er ikke holdbart at kvinner får dårligere soningsforhold enn menn, eller at soningsforholdene i seg selv forverrer helseproblemer. Den siste tidens utvikling på dette området, herunder den alvorlige og nedslående rapporten fra Sivilombudets besøk i Bredtveit kvinnefengsel, underbygger at det haster å gjøre noe med dette.

På dette punktet har vi flere kritiske bemerkninger: For det første at utvalget velger å bruke ordet «sexarbeider» om kvinner som selger sex, og for det andre at man trekker opp et skille mellom ofre for menneskehandel og de som angivelig selger sex «av egen vilje». Prostitusjon er ikke et arbeid, og vi reagerer på at dette ordet brukes. Videre er det mildt sagt problematisk å forutsette at de som ikke er ofre for menneskehandel selger sex «av egen vilje». Svært ofte er dette noe som gjøres i desperasjon og henger nært sammen med økonomisk nød, rusavhengighet, hjemløshet og psykiske helseutfordringer. Økonomisk utnytting og tvang/press fra en tredjepart kan også ramme de som selger sex uten å være migrant. At det ikke er snakk om et fritt valg, eller en likeverdig transaksjon, anerkjennes i norsk lovverk. Det er kriminelt å kjøpe sex, men ikke å selge, nettopp på grunn av maktulikheten.

Vi er derimot enige i utvalgets beskrivelser av helseproblemene kvinner i prostitusjon opplever, men vil understreke at det ikke bare er stigma og utsatthet for fysisk vold og trakassering som er årsaken til disse problemene. Å la andre bruke ens kropp til seksuell tilfredstillelse mot betaling, er et betalt overgrep, og derfor naturligvis skadelig for psykisk og fysisk helse. Kvinnefronten mener at prostitusjon er vold mot kvinner og et menneskerettighetsbrudd. Mange av kvinnene som selger sex i Norge kommer fra fattigere land og er ofre for menneskehandel. Dette gjør maktulikheten og sårbarheten hos kvinnene enda større.

Prostitusjon skjer over hele landet og det er behov for en betydelig utbygging av hjelpetiltak for kvinner (og menn) som vil ut av prostitusjon. I dette arbeidet vil erfaringene fra ROSA prosjektet tilknyttet Krisesentersekretariatet og ARKEN rus behandlingstilbud til kvinner komme til nytte. Et viktig tiltak er også bedre håndhevelse av sexkjøpsloven. Loven håndheves i dag i svært liten grad, og det er mye å vinne på å bruke mer ressurser på dette, ikke minst en reduksjon av menneskehandel til Norge. Dette vil også være i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, blant annet gjennom FNs kvinnekonvensjon.