Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning

Dato: 06.07.2023 Svartype: Med merknad Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning Høringssvar NOU 2023:5 Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning takker for muligheten til å komme med høringssvar på ny NOU fra Kvinnehelseutvalget. Kvinnehelseutvalget har levert en grundig og god utredning. Spesielt er utformingen av punktvise tiltak nyttig for å stimulere til videre arbeid for å løfte kvinners helse. NOUen peker på en rekke områder der kvinner får dårligere helsehjelp enn menn. Betydningen av kjønn anerkjennes ikke i tilstrekkelig grad, verken i folkehelsearbeidet, i helse- og omsorgstjenesten, eller i helsefaglig forskning og utdanning. Skjevhetene forsterkes av manglende politisk oppmerksomhet og prioritering. Vi støtter utvalget i at det er behov for et nasjonalt løft for kvinnehelsen, og mener utredningen bør danne grunnlag for en Stortingsmelding. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning er nevnt flere ganger, og vi er spesielt glade for at det er foreslått å styrke forskningssenteret og doble bevilgningen. Med økt bevilgning kan vi øke forskningsaktiviteten og fremskaffe ny og viktig kunnskap for å bedre kvinners helse. Økt bevilgning kan også styrke kunnskapsbroen med mer kunnskapsformidling til myndigheter, helsepersonell og befolkningen generelt. Vi føler likevel at noen vesentlige ting mangler, spesielt om perinatal mental helse, reproduktiv helse og betydningen av fysisk aktivitet for kvinners helse. Forskning på kvinnehelse Vi understreker at vi er enige med utvalget i at det er nødvendig med mer forskning på kvinners helse. Dette krever øremerket finansiering. Utvalget foreslår å styrke Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning (tiltak 7). Med økt bevilgning kan vi styrke vår forskningsaktivitet i alle fasene av et kvinneliv. De største kunnskapshullene finner vi hos de eldste kvinnene; herunder overgangsalder, hjerte- karsykdom, osteoporose og kreft. Vi trenger også kjønnsspesifikk kunnskap om risikofaktorer for angst og depresjon. De fleste sykdommer har et kjønnsspesifikt forløp som også krever kjønnsspesifikk behandling. Her er vi kun i startgropen, når det gjelder kunnskapsinnhenting. Med økt bevilgning kan vi videreutvikle vår forskningsstrategi, og planlegge fremtidige prosjekter med større forutsigbarhet. Økt bevilgning kan også gi mer forutsigbarhet i ansettelser av phd-kandidater og postdoktorforskere, som er selve kjernen i innhenting av ny kunnskap og fagutvikling. Ved økt bevilgning kan vi styrke kunnskapsformidlingen til helsepersonell, myndigheter og publikum. Vi formidler kunnskap gjennom kurs for leger, jordmødre, psykologer og helsesøstre. Kursene dekker forskjellige emner om kvinners helse. Kursvirksomheten er administrativt krevende. Økt bevilgning gir mulighet for å videreutvikle og styrke denne virksomheten. Ved økte bevilgninger kan vi også styrke vår formidling gjennom artikler og blogg hos forskning.no, podkasten Kvinnehelsepodden og saker i media. Det er svært viktig at helseregionene/helseforetakene gis føringer om å prioritere finansiering av forskning på kvinners helse (tiltak 6): Kvinnehelseforskning blir ikke prioritert i dag, og dette er et viktig tiltak for å øke forskning på kvinners helse. Vi støtter forslaget om å lyse ut midler til etablering av flere nasjonale sentre for forskning på kvinnehelse og kjønnsforskjeller i helse for områder som trenger ekstra oppmerksomhet (tiltak 8). Det bør være en forutsetning at man skal samarbeide med hverandre, og dele kunnskap. Det er også viktig å avklare forholdene mellom de lokale og det nasjonale forskningssenteret for kvinnehelse. En mulig modell kan være å ha ett overordnet, nasjonalt forskningssenter for kvinnehelse (som vi har i dag), og flere satellitter som forsker på underområder og spesifikke fagfelt, for eksempel hjerte- og karsykdom, osteoporose, og perinatal mental helse. Eksempler på forskning vi kan bidra med (tiltak 7) Relevante fremtidige forskningsprosjekter ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning: Beinskjørhet: Både pasienter og behandlere er redd for bivirkninger av medisiner mot beinskjørhet, og det mangler kunnskap blant pasienter, behandlere og beslutningstakere, som gjør at anbefalt bruddforebygging ikke blir etablert. Vi foreslår derfor: Kvalitativ studie av i) hva pasientene trenger å vite for å bli trygg på å starte med behandling av beinskjørhet, ii) hva behandlere trenger å vite for å bli trygg på å foreskrive behandling av beinskjørhet, og iii) hva beslutningstakere trenger å vite for å prioritere bruddforebygging. Fysisk aktivitet: Kartlegge andelen gravide i Norge som oppfyller dagens anbefaling om 150 minutter moderat fysisk aktivitet ukentlig i svangerskapet, og identifisere hva som kjennetegner dem som ikke gjør det. Vi planlegger også et større forskningsprosjekt hvor vi skal undersøke langtidseffekten av fysisk aktivitet i svangerskapet på utvikling av hjerte- og karsykdom hos kvinner senere i livet, samt studere hvordan svangerskapskomplikasjoner som preeklampsi, hypertensjon og gestasjonell diabetes påvirker denne sammenhengen. Mødredød: Vi drifter et register om mødredødsfall fra 1995 og fremover. Gjennomgang av kasus viste at det fram til 2012 døde 1-2 kvinner hvert år av svangerskapsforgiftning (preeklampsi). Dette kunne løses ved å sette i gang fødselen i tide, noe som ble nedfelt i en nasjonal rutine. Siden har ingen kvinner dødd av denne diagnosen i Norge. En styrking av forskningssenteret muliggjør en videreføring av dette arbeidet, som gir viktige læringspunkter om hvordan vi kan forebygge slike hendelser i fremtiden – og gjøre svangerskaps- og fødselsomsorgen enda bedre. Preterm fødsel: Preterm fødsel er lite studert i Norge. Senteret har flere pågående studier om preterm fødsel: vi forsker på effekten av mors bruk av medikamenter og risiko for preterm fødsel, maternelle sykdommer, sosioøkonomisk status, samt innvandrerbakgrunn og preterm fødsel. Vi har planlagt en studie som skal studere mors/foreldrenes psykiske reaksjoner, når barnet er født prematurt: søvnvansker, angst og depresjon. Vi skal også studere hvordan omsorgsbyrde etter en preterm fødsel påvirker kvinnens deltagelse i arbeidslivet, inntekts- og karriereutvikling. Provosert abort: Utrede mulighetene for å gjennomføre provosert abort i primærhelsetjenesten. Dette er allerede praksis i flere land, blant annet i Storbritannia. Det vil være viktig og undersøke dette i en norsk setting. Vulva: Det er et stort behov for mer forskning for å finne effektiv behandling for vulvalidelser. Vi gjennomfører en klinisk randomisert behandlingsstudie på kvinner med underlivssykdommen lichen planus. Migrasjonshelse: Vi skal utforske sammenhengen mellom sosial og etnisk bakgrunn på kunnskap om vanlige gynekologiske problemstillinger som endometriose og adenomyose, samt diagnostikk og behandling for disse tilstandene, slik som assistert reproduktiv teknologi og hysterektomi. Studien tar også sikte på å undersøke bruken av helsetjenester for gynekologiske problemstillinger blant disse pasientene. Konsekvensene av forsinkelse i diagnose og behandling av tilstandene kan være alvorlige, og ha langvarig innvirkning på kvinners helse. Reproduktiv psykisk helse: Senteret deltar i en rekke forskningsprosjekter som studerer hvordan psykisk helse påvirker forløsningen og barnet, og omvendt. Prosjektene omfatter temaer som fødselsdepresjon, fødselsangst, fødselsrelatert posttraumatisk stress og psyko-farmakologisk behandling under svangerskap og amming. Vi har også nylig etablert et nordisk samarbeid, der hensikten er å studere betydningen av det intrauterine miljøet for vår fremtidige psykiske helse. De siste 30-40 årene har vi fått en økende forståelse for sammenhengen mellom miljøet i mors mage og risikoen for utvikling av sykdom senere i livet, et fagfelt som på engelsk kalles «developmental origins of health and disease (DOHaD)». Overgangsalder: Senteret samarbeider med Kreftregisteret for å få oppdatert kunnskap om bruk av hormoner i overgangsalderen og kreft. Studien dekker hele landet gjennom 15 år og vil gi informasjon om hvilke preparater som har lavest risiko for kreft i bryst, hud, eggstokk, livmor, tarm og lunge. Videre planlegger vi en kvalitativ studie om kvinner i overgangsalderen, om hvordan overgangsplager påvirker kvinners psykiske og fysiske helse, sykefravær, og det sosiale livet. Demens: Et doktorgradsprosjekt skal undersøke betydningen av frivillig innsats for hjemmeboende personer med demens og deres pårørende, og identifisere hvilke faktorer som henholdsvis fremmer og hemmer utvikling og etablering av en slik frivilling omsorgspraksis. Studien undersøker hvordan frivillig innsats i hjemmebasert demensomsorg kan tilrettelegges på en best mulig måte, og hvilken nytteverdi frivillig innsats har for personer med demens, deres pårørende og den kommunale demensomsorgen, samt hvilke faktorer som fremmer og hemmer den frivillige omsorgen for hjemmeboende personer med demens. Reproduktiv helse Reproduktiv helse er den største forskjellen mellom kvinner og menn. Utredningen heter «Den store forskjellen», og likevel er den virkelige store forskjellen – svangerskap og fødsel – viet liten plass. Kapittel 8, 9 og 10: Det skrives mye om barndommens betydning for senere liv og helse i kapittel 8, men fosterlivets betydning er ikke nevnt. Livet i mors mage er grunnmuren i et menneskes liv, og barns helse starter i livmoren. Forskning de siste 50 årene har vist at fosterlivet har en sentral betydning for en persons senere liv og helse. Det er i denne perioden organene dannes. Unge kvinners helse har derfor en spesiell rolle for hele befolkningens helse. Vi foreslår at dette perspektivet kommer klarere frem i kapittel 9, eller 10. Svangerskap og fødsel I Norge har vi svært gode resultater i svangerskaps- og fødselsomsorgen, med lav dødelighet og sykelighet for mor og barn. Likevel skjer det alvorlige komplikasjoner under svangerskap og fødsel. Kvinner med alvorlige fødselsrifter kan utvikle invalidiserende plager som vedvarer hele livet. Urininkontinens er definert i invaliditetstabellen, mens analinkontinens (inkontinens for avføring og luft) ikke er det. Kvinner med alvorlig analinkontinens kan falle ut av arbeidslivet helt, eller delvis. Dette får alvorlige konsekvenser for kvinners karriereutvikling og økonomi, og det finnes lite/ingen støtteordninger til disse kvinnene per i dag. Andre komplikasjoner som bør ha mer oppmerksomhet er preterm fødsel, svangerskapsforgiftning og svangerskapsdiabetes. Alle disse komplikasjonene har langvarige, uheldige konsekvenser for kvinners helse. Kvinner som gjennomgår preterm fødsel, svangerskapsforgiftning, eller svangerskapsdiabetes har betydelig økt risiko for senere hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2 og død. Disse kvinnene bør ha strukturert oppfølging i primærhelsetjenesten, for å fange opp negativ helseutvikling, og for å sette inn tiltak og behandling når det trengs. Fastlegeordningen er overbelastet, og disse kvinnene får antakelig ikke den oppfølgingen de trenger. Forskning viser at kvinners hjerte- og karsykdom har forsinket diagnostisering sammenliknet med menn, og kan derfor ha fatale konsekvenser for kvinner. Preterm fødsel kan sette en kvinne i en krevende pårørenderolle fordi prematurt fødte barn kan ha spesielle behov hele livet (vennligst se mer under avsnittet «Kvinners rolle i pårørendeomsorg»). Innvandrerkvinner har økt risiko for de fleste komplikasjoner knyttet til svangerskap og fødsel. Både helsevesenet og forskningsinstitusjonene trenger mer ressurser for å utlikne forskjellene mellom norskfødte og innvandrerkvinner, og tilby behovsbasert, individualisert omsorg til alle. Barselomsorg Til tross for de gode resultatene ved svangerskap og fødsel, er barselomsorgen i Norge ikke optimal. Barseltiden på sykehus er forkortet, bemanningen på barselavdelingene er lav og hjemmebesøk av jordmor etter fødsel fungerer dårlig i mange kommuner. Brukerorganisasjonene rapporterer tydelig at barselomsorgen svikter, og klarer ikke å hjelpe de kvinnene som trenger mest støtte. Vi trenger også mer kunnskap om hvordan vi kan løse bemanningskrisen i fødsels- og barselomsorgen. Etter vårt skjønn er økende mangel på kompetente helsearbeidere (jordmødre/leger) i spesialisthelsetjenesten hovedutfordringen for svangerskaps-, fødsels-, og barselomsorgen i fremtiden. Jordmødre har de senere årene fått tildelt stadig flere oppgaver (svangerskapsoppfølging og hjemmebesøk etter fødsel i kommunene, prevensjonsveiledning, celleprøver fra livmorhals, ultralydscreening) uten at antallet jordmødre som utdannes har blitt tilsvarende økt. Så lenge jordmødre er en begrenset ressurs, må jordmorkompetansen sentreres til nødvendige oppgaver som bare jordmødre kan/bør gjøre (svangerskaps-, fødsels-, og barselomsorg). Andre oppgaver som jordmødre har fått/tatt på seg (celleprøvetakning, prevensjonsveiledning, hormonbehandling etter overgangsalder med mer) er det andre yrkesgrupper som også kan ta seg av (allmennleger, gynekologer og til dels helsesøstre). Etter vår mening vil mangel på jordmødre tvinge frem behov for samarbeid mellom helseforetakene og kommunene, ikke bare rundt pasientene, men også med hensyn til sambruk av personell. Forslag til tiltak: Mer forskning må til for å skaffe mer kunnskap om utfordringene og komplikasjonene knyttet til svangerskap, fødsel og barsel. Finansiering av kvinners helse bør øremerkes. Ufrivillig barnløshet Så mange som ett av syv par rammes av ufrivillig barnløshet. Hos kvinner utgjør høy alder den viktigste årsaken, og trendene vi har sett de siste årene, tyder på at denne gruppen ikke vil minke. Over fylte 40 år er det vanskelig å bli gravid. På tross av at alder ved første fødsel betyr mye, har det i Norge aldri blitt satt inn forebyggende tiltak blant unge voksne for å forhindre og/eller bremse økningen av ufrivillig barnløshet. Mange par er uvitende om hvor raskt fertiliteten faller i løpet av 30-årene. Her er det et potensiale for intervensjon med informasjon og opplæring. Videre foregår det lite forskning på andre årsaksfaktorer til ufrivillig barnløshet. Dette er spesielt viktig for å kunne identifisere personer som i fremtiden vil ha vansker med å bli gravide, samt de med for tidlig overgangsalder. Når det gjelder behandling for ufrivillig barnløshet er assistert befruktning førstevalg. Slik behandling tilbys av både offentlige og private klinikker, og behandling i det private koster fra 50 000 NOK per forsøk. Par som søker behandling privat må betale selv, og får dekket medisinkostnader når de overskrider 19 000 NOK. Ny Bioteknologilov fra 2020 tillater eggdonasjon og behandling av enslige, noe som gir nye muligheter for kvinner, også de med for tidlig overgangsalder. Dette har gitt et stort press på det offentlige helsevesen, og kun private aktører har hittil klart å tilby behandling med eggdonasjon. Her trengs det flere ressurser for å sørge for et likeverdig tilbud til alle, uavhengig av geografiske, sosiodemografiske, eller økonomiske forskjeller. Forskning fra Danmark viser at par som rammes av ufrivillig barnløshet har høyere sjanse for samlivsbrudd og psykiske lidelser. I Norge vet vi lite om dette, og det finnes få behandlingstilbud. Vi vet spesielt lite om de parene som ikke lykkes med å få barn, og det er store mørketall når det gjelder behandling i utlandet. Videre er det uklart hvilke sosioøkonomiske og etiske forskjeller som eksisterer, når det gjelder forekomst, tilgang til behandling, og psykososiale konsekvenser av ufrivillig barnløshet. Vulva Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning støtter forslaget om å styrke vulvapoliklinikker i alle helseregioner (tiltak 39). Vi har helt siden oppstarten av senteret i 2007 gjennomført forskning på en lenge forsømt pasientgruppe; kvinner med lidelser i vulva. Forskningen har ført til en PhD (2016), og vi gjennomfører nå en klinisk randomisert behandlingsstudie på kvinner med underlivssykdommen lichen planus. Samtidig har vi hatt fokus på undervisning og informasjon om vulvalidelser generelt, både direkte til pasienter, helsepersonell og i media. Nettsiden vulva.no ble lansert i 2019 og hadde på ett år (2021-2022) 77 349 nye brukere, og i snitt 212 nye brukere daglig. Vi ser et stort behov for å gi et tilbud til kvinner med vulvalidelser i alle helseregioner. Fysisk aktivitet Fysisk aktivitet som forebyggende medisin er viet svært liten plass i den nye NOUen. Dette til tross for at nær 90 prosent av sykdomsbyrden i Norge består av ikke-smittsom sykdom, der levevaner, inkludert fysisk aktivitet, er en viktig årsak. I dag har vi mye kunnskap om den forebyggende effekten av fysisk aktivitet for folkehelsen generelt, men også for kvinners helse spesielt. Fysisk aktivitet har vist seg å redusere risikoen for preeklampsi med 21 prosent, svangerskapsrelatert hypertensjon med 46 prosent, og svangerskapsdiabetes med 34 prosent. Risikoen for å føde for tidlig reduseres også med 20 prosent hos kvinner som er regelmessig fysisk aktive. Dette er alvorlige komplikasjoner som rammer både mor og barn, på kort og lang sikt. Kvinner som opplever disse komplikasjonene i svangerskapet har også en høy risiko for å utvikle hjerte- og karsykdom senere i livet. Den virkelig store forskjellen mellom kvinner og menn handler om svangerskap og fødsler. Vi har kunnskap om at fysisk aktivitet virker, men trenger å jobbe videre med kunnskapsbroen. Derfor er det viktig at en NOU om kvinnehelse også inkluderer tiltak som handler om kvinners levevaner, inkludert fysisk aktivitet før, under og etter et svangerskap. I dag gir vi anbefalinger om fysisk aktivitet uten å vite hvem, eller hvor mange som følger anbefalingene for fysisk aktivitet som gravide. Vi vet dermed ikke om anbefalingene treffer målgruppen, om vi trenger andre tiltak, eller hvem tiltakene skal rettes mot. Vi må kartlegge fysisk aktivitet blant gravide for å kunne gi veltilpassede råd til dem som trenger det mest og virkelig høste gevinstene av fysisk aktivitet for kvinnehelsen. Perinatal psykisk helse Perinatalperioden, og særlig barselperioden, er en risikoperiode for forverring og/eller debut av psykiske lidelser. Perinatal psykisk helse omfatter et bredt spekter av psykiske vansker og lidelser; fra lettere angst- eller depresjonssymptomer til alvorlige spiseforstyrrelser og livstruende barselpsykoser. Basert på tall fra Legeforeningens fødselsveileder strever 6 000-12 000 kvinner hvert år med alvorlige psykiske lidelser i forbindelse med graviditet og barseltid. Disse tallene inkluderer depresjon, angstlidelser, spiseforstyrrelser, bipolare lidelser og kroniske psykoselidelser. Til sammenligning har rundt 3 000 svangerskapsdiabetes. Under svangerskapet kan alvorlig psykisk sykdom føre til dårlig kosthold, økt bruk av sigaretter, beroligende midler, alkohol, eller andre sterkere rusmidler. I spedbarnsperioden kan det påvirke foreldrefunksjonen. Alvorlige, vedvarende psykiske lidelser påvirker dermed ikke bare kvinnen, men også barnet. Utvalget foreslår å gjennomgå og oppdatere nasjonale retningslinjer for sykdommer og tilstander som rammer kvinner (tiltak 15). Perinatal psykisk helse blir omtalt i flere av Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer, men anbefalingene er ikke enhetlige. De er også veldig vage, og omhandler stort sett bare depresjon. I dag er det ofte utydelige henvisningsrutiner og dårlig koordinerte tjenester på tvers av behandlingsnivåer. Det er viktig å avklare hvem som skal gjøre hva, og hvordan det skal gjøres. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning foreslår derfor at det utarbeides spesifikke retningslinjer for perinatal psykisk helse (jmf. NICE guidelines). Vi støtter utvalgets forslag om å etablere bedre systemer for kunnskapsbasert praksis i psykisk helsevern (tiltak 20). Gravide og nye mødre møter ofte leger og annet helsepersonell uten kunnskap om perinatale psykiske helseutfordringer, da det i Norge ikke finnes noen obligatorisk utdanning, eller subspesialitet innen perinatal-psykiatri. Fastleger kan derfor få motstridende råd vedrørende for eksempel psykofarmaka behandling under graviditet og amming. For å sikre tilgang til oppdatert, kunnskapsbasert informasjon er det derfor behov for en Nasjonal tverrfaglig kompetansetjeneste for perinatal psykisk helse. Et annet viktig steg mot kompetanseheving er revisjon av nasjonale retningslinjer for relevante utdanninger, for eksempel master i jordmorfag, helsesykepleie, barnesykepleie, barnevernsarbeid, samt spesialisering innen relevante medisinske spesialiteter (psykiatri, allmennmedisin, obstetrikk og pediatri). Problemstillinger knyttet til perinatal psykisk helse bør også inngå i etterutdanningen av psykologer. Vi støtter også forslaget om å sikre systematikk i arbeidet med å kartlegge og følge opp psykiske helseplager under graviditet og etter fødsel (tiltak 42). Helsepersonell mangler i dag rutiner for å fange opp dem som strever. På grunn av stigma og skam er det nødvendig å spørre. Psykisk helse må bli en naturlig integrert del av fødsels- og barselomsorgen. Det er veldig fint at utvalget tilråder etablering av psykiske helseteam ved alle fødeenheter, men det er kanskje enda viktigere ute i kommunene, siden behovet for psykisk helsehjelp vanligvis er størst etter fødselen. Barselomsorgen blir i dag ivaretatt av primærhelsetjenesten, men i de fleste kommuner er det lav spesialistkompetanse i psykisk helse (mangel på psykologer og psykiatere), og særlig gjelder det perinatal psykisk helse. Det er i tillegg stor mangel på jordmødre, helsesykepleiere og fastleger mange steder. Ventetiden til poliklinisk behandling (DPS) er lang. Det kunne med fordel lovfestes at gravide og nye mødre med alvorlige psykiske helseplager umiddelbart skal få tilbud om psykisk helsehjelp. Dette er viktig med tanke på at et foster/barn er i rask utvikling. Kvinner med sammensatte lidelser Utvalget foreslår å gjennomgå og oppdatere nasjonale retningslinjer for sykdommer og tilstander som rammer kvinner (tiltak 15). Det savnes fokus på det særskilte å ha en kronisk diagnose, når du er ung kvinne. Særlig ønsker vi å fremheve sjeldne kroniske sykdommer. En sjelden diagnose er definert som en livstruende eller kronisk hemmende sykdom med en prevalens på færre enn 1 av 2000 innbyggere (1). Innføring av nyfødtscreening, bedret diagnostikk og behandling har bedret overlevelsen ved flere sjeldne diagnoser. Av det følger at flere nå blir voksne og når fertil alder, og vi vet generelt lite om helsen til disse gruppene i voksen alder. Spesifikt vet vi lite om problemer knyttet til pubertet, seksualitet, fertilitet og svangerskap. Overgangsalderen Vi trenger å høre kvinners egen stemme om deres liv og helse i denne perioden av livet (tiltak 53). Vi trenger også mer kunnskap om hvordan man kan skreddersy hormonell behandling med minst mulig risiko for den enkelte kvinne. Det er fortsatt mange kvinner som går gjennom overgangsalderen (menopause) med hetetokter, dårlig søvn og nedsatt livskvalitet. Dette er mye på grunn av usikkerhet rundt hormonell behandling, som menopausal hormonterapi (MHT) og kreftrisiko. På Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning forsker klinikere og statistikere sammen på dette temaet ved bruk av store registre. Resultatet kan lede til konkrete retningslinjer som bidrar til at hver enkelt kvinne får riktig MHT med minst mulig risiko for alle krefttyper, blant annet brystkreft, eggstokkreft og livmorkreft. Osteoporose/beinskjørhet Kvinnehelseutvalget har påpekt at behandling av beinskjørhet må prioriteres (tiltak 54). Dette er svært viktig. Politikerne må ta grep i samarbeid med fagmiljøene, for å få på plass tiltak som ivaretar pasientene ved alle helseforetak, grunnet uønsket geografisk variasjon i behandlingstilbud. Utvalget har framhevet viktigheten av at kunnskap også må nå ut til allmennheten og til kvinner selv. Befolkningens helsekompetanse er viktig for folkehelsearbeid og for god forebygging. Halvparten av kvinner over 50 år rammes av beinskjørhet og brudd. Dette er mange, og det blir flere! Vi må heller ikke glemme at menn også rammes, og utgjør en tredjedel av dem som har beinskjørhet. Konkrete tiltak er foreslått og midler for å dekke kostnadene må bevilges fra politisk hold. Øremerkede midler er nødvendig for å etablere bruddforebyggende enheter ved ortopediske avdelinger i alle helseforetak, og særlig til sykepleiere som utfører mesteparten av dette arbeidet. Forebygging av hjertekarsykdommer har gitt en betydelig nedgang i disse sykdommene. På samme måte er det nødvendig med en systematisk satsing på behandling av beinskjørhet, for å forebygge brudd. Eksisterende kunnskap må ut til folk, for at kvinner og menn skal kunne ta kloke valg. Vi mener tiltak 54 må prioriteres høyt. Beinskjørhet og brudd rammer særlig eldre og sårbare kvinner som har lav status, og deres stemmer får for lite gjennomslag. Kunnskap mangler. Forebygging må systematiseres og finansieres. Eldre kvinner Et eget forskningsprogram om eldre kvinners helse er avgjørende for å styrke kunnskapen på feltet (tiltak 57): De største kunnskapshullene finnes hos eldre kvinners helse. Opprettelse av et forskningsprogram om eldre kvinners helse vil fremskaffe ny og verdifull kunnskap på dette feltet. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning kan bidra til å gjennomføre kvalitative og kvantitative studier om kvinners liv. Vi vil spesielt rette oppmerksomheten mot helse, aktiviteter, selvhjelpsevne, psykisk helse og boformer. Kvinners rolle i pårørendeomsorg Rapporten beskriver kvinners rolle i pårørendeomsorg grundig og de ulike sidene av denne rollen, og hvordan det påvirker kvinners egen helse, samt deres langtidsøkonomi. Relevante tiltak er beskrevet, spesielt tiltak nr. 69, 70 og 73. Tiltak 69 nevner behovet for mer kunnskap om pårørende. Her er det behov for mer forskning om hvordan kvinner i krevende pårørendeoppgaver har det. Det nevnes ikke noe om mødre med barn med spesielle behov: • Mødre av for tidlig fødte barn (preterm fødsel). • Mødre av barn med utviklingshemming. For tidlig fødte barn kan ha betydelig mer behov for oppfølging og støtte fra foreldrene over lang tid. De aller minste preterm fødte barna klarer kanskje aldri en helt selvstendig hverdag, utviklingshemmede barn likeså. Å få hjelp fra kommunen er svært krevende og byråkratisk, og foreldrene er selv ansvarlige for å søke hjelpeordninger, både økonomiske og praktiske tiltak. Å få innvilget støtte- og hjelpetiltak fra kommunen bør forenkles. Det er ukjent hvordan preterm fødsel påvirker kvinners helse, økonomi og karriere. Pårørendeomsorg for barn med spesielle behov kan øke stressnivå, angst og depresjon hos foreldrene, særlig hos mor. Vi vet svært lite om kvinners egen helse og karriereutvikling ved krevende pårørenderoller. Krevende pårørenderolle blant mødre av barn med spesielle behov kan ha langvarige konsekvenser for kvinner/mødre, som kanskje ikke kan delta fullt i arbeidslivet. Det trengs forskning på om pårørendeomsorg for barn med spesielle behov reduserer kvinners deltagelse i vanlig arbeidsliv, og dermed har negativ effekt på økonomien og for deres pensjon. Kapittel 4: Kjønn – den store forskjellen Utvalget peker på at en sviktende kunnskapsbro forhindrer kunnskapen fra å nå frem til tjenesten, og poengterer at det i dag mangler overføring av kunnskap til praktisk handling. Et eksempel som er nevnt er at svangerskapskomplikasjoner som preeklampsi (svangerskapsforgiftning) er assosiert med prematur hjerte- og karsykdom, uten at denne kunnskapen i dag blir utnyttet til fordel for kvinner som har hatt slike svangerskapskomplikasjoner. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning ved Oslo universitetssykehus planlegger et større forskningsprosjekt innenfor nettopp dette fagfeltet, i samarbeid med andre tverrfaglige forskningsmiljøer. Dette er et viktig arbeid i tråd med utvalgets forslag til prioritering, både på grunn av manglende kunnskap, og fordi økt kunnskap på dette feltet gir muligheter for forbedret helse gjennom forebygging. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning oppfordrer derfor til at forskningsmidler i større grad prioriteres til forskning som kan ha et forebyggende potensiale, ikke bare for kvinner med relevante komplikasjoner i svangerskapet, men også over generasjoner og kjønn, siden disse komplikasjonene også rammer morkaken og barnets helse. En sviktende kunnskapsbro rammer ikke bare kvinnehelsen, men er en generell utfordring for folkehelsen. Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning er enige med utvalget i at det er nødvendig med tiltak, for å sikre at ny kunnskap implementeres i retningslinjer i klinisk praksis, slik at medisinsk utredning, behandling og oppfølgning i så stor grad som mulig er kunnskapsbasert. Vi er også enige med utvalget i at det må tilrettelegges for bedre utnyttelse av helsedata i arbeidet med kvinnehelse og kjønnsperspektiver i helse (tiltak 19), men er usikre på om opprettelsen av et nasjonalt kvalitetsregister for kvinnehelselidelser (tiltak 26) er riktig bruk av ressurser per i dag. Kapittel 15: Kvinners helse og sosiale medier Helseforetakene ligger etter i bruk av sosiale medier som informasjonskanaler. Spesielt den yngre generasjon bruker sosiale medier som informasjonskanaler, og vi mener kunnskapsbasert informasjon fra for eksempel helseforetakene ikke når ut til denne gruppen på en god nok måte. Kapittel 16: Digital kvinnehelse Det må satses på digital kompetanse også i helsevesenet, der man i økende grad vil komme til å ta i bruk digitale verktøy for å følge opp pasienter hjemme (som nå er innlagt på sykehus). Andre kommentarer S. 94, boks 6.6: Transkvinner er nevnt, men hva med transmenn? Personer som ved fødselen var registrert som kvinner, men som har mannlig kjønnsidentitet, skal ikke de nevnes her? 10.7.2: «Mødredødeligheten er på 3.7 per 1 000.» Dette er feil, og skal nok være 3.7 per 100 000 fødsler. 10.7.4. PhD-arbeidet til Hilde Engjom viste at lang reisevei til fødeavdeling førte til økt antall transportfødsler. Transportfødsler var forbundet med økt antall dødfødsler. Dette er underkommunisert i teksten. Bør nevnes, selv om andre studier har andre funn. 11.6 Man skal absolutt ta kvinner med plager i overgangsalderen på alvor, men være forsiktig med å sykeliggjøre. Hva som skyldes overgangsalderen og hva som skyldes aldring, eller andre belastninger er vanskelig å si. Boks 11.4: Vi foreslår at denne pasienthistorien fjernes fordi den ikke er troverdig. Østrogenplaster virker først etter tre uker. Her trenger vi mer kunnskap. S. 174, 12.3.2 første avsnitt: Først angis alderen 70-79 år som yngre eldre, senere i avsnittet inkluderes samme aldersgruppe i de eldste eldre? Vi takker igjen for muligheten til å komme med et høringssvar, og kontaktes gjerne for spørsmål, eller mer informasjon. Med vennlig hilsen Siri Vangen, leder Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning. Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"