Dato: 04.07.2023 Svartype: Med merknad Finansdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 Oslo Deres ref: 22/3305 Vår ref: 23/24232 Vår dato: 04.07.2023 Saksbehandler: Anne Østraat Høring – modernisering av regelverket for innkreving Arbeids- og velferdsdirektoratets høringssvar til Finansdepartementets høringer om “Lov om innkreving av statlige krav mv (innkrevingsloven)” og “Etablering av ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen i tvangsfullbyrdelsesloven”. 1 Høringsnotatet med forslag til ny innkrevingslov Arbeids- og velferdsdirektoratet er positive til forslaget om å samordne innkrevingsregelverket i en lov. Ved en slik samordning er det viktig at det ikke ses bort fra de relevante særegenhetene ved enkelte av kravstypene som skal kreves inn. I det store og hele virker forslaget å hensynta dette. Vi savner imidlertid blant annet en helhetlig vurdering av hvilken betydning endringene vil ha for innkreving av underholdsbidrag. Forslaget innebærer blant annet en del endringer i hvilke virkemidler som kan benyttes for innkreving av underholdsbidrag uten at det fremkommer om disse vil medføre en bedring eller en nedprioritering for bidragsmottakere og barn. Dette bør tydeliggjøres, se nærmere om dette nedenfor. I tillegg har vi flere merknader til noen av de øvrige forslagene i høringen. Høringsnotatet pkt 5.4 og 5.5 Oppgavefordeling mellom NAV og Innkrevingsmyndigheten Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget om å videreføre dagens oppgavefordeling mellom NAV og innkrevingsmyndigheten etter bidragsinnkrevingsloven. Som fastsettelsesmyndighet er NAV bedre egnet til å ta stilling til hva som er gjeldende bidragsavgjørelse eller avtale. Det anses derfor som mest hensiktsmessig at denne oppgaven fortsatt utføres av NAV. Vi støtter også forslaget om å videreføre dagens ordning med at NAV er sentralmyndighet for bidragsområdet med ansvar for å anerkjenne utenlandske avgjørelser og avtaler. NAV har en egen avdeling som over tid har bygget opp spesialkompetanse på dette feltet. Vi er imidlertid kritiske til forslaget om å fjerne adgangen i bidragsinnkrevingsloven § 4 til å ved forskrift bestemme at en særskilt bidragsfogd skal foreta innkrevingen hvis en av partene bor i utlandet. Selv om denne forskriftshjemmelen ikke er i bruk per i dag, anser vi det som fornuftig å beholde den fleksibiliteten denne forskriftsadgangen gir. Etter bidragsinnkrevingsloven § 5 kan partene kreve at Innkrevingssentralen krever inn bidrag som er forfalt inntil ett år forut for den måneden kravet om innkreving blir satt frem. Dersom det foreligger særlige grunner til at kravet ikke har blitt satt frem tidligere, kan også bidrag som er forfalt mer enn ett år før kravtidspunktet kreves inn etter loven. I tilfeller hvor det kreves innkreving av bidrag som er forfalt mer enn ett år før kravtidspunktet, må NAV foreta en skjønnsmessig vurdering av om det foreligger «særlige grunner» for å innkreve gjeld som er mer enn ett år. Det er ikke gjort unntak fra vurderingen om «særlige grunner» for søknader fremmet etter en avtale med hjemmel i bidragsinnkrevingslovens § 2. Ingen av avtalene/konvensjonene som faller inn under bidragsinnkrevingslovens § 2 har regler om frister for kravsfremsettelse. Det er videre en forutsetning i avtalene at medlemslandene bistår hverandre kostnadsfritt med innkreving av barnebidrag og bidragsgjeld. Dette gjør det problematisk for NAV å måtte henvise utenlandske myndigheter og parter til den ordinære namsmannen for innkreving av eldre gjeld. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener disse sakene bør unntas fra vurderingen av ettårsfristen. Dette kan enten gjøres ved en endring i bidragsinnkrevingsloven § 5 første ledd, eller ved å fastsette et unntak i forskrift etter innkrevingsloven § 2 siste ledd. Vi bistår gjerne i et videre arbeid med dette. Høringsnotatet pkt 6 Rollen som kreditor Det fremkommer ikke klart i høringsnotatet hvilke konsekvenser en formalisering av innkrevingsmyndigheten som kreditor vil ha for barnebidragssaker. Arbeids- og velferdsdirektoratet legger til grunn at bidragsmottakeren fortsatt vil være kreditor for private bidragskrav og at det er NAV som skal vurdere størrelsen på kravet som skal innkreves. Innkrevingsmyndighetens rolle som kreditor virker problematisk sett i forhold til forslaget i punkt 10.2.3.1 om ettergivelse av hensyn til kreditor. Se nærmere om dette under. Vi ønsker også å påpeke at saker hvor bidragskravet eies av utenlandske myndigheter, har visse likhetstrekk med innkreving av krav for Lånekasse. Dette da det også i disse tilfellene er en annen myndighet som i utgangspunktet forvalter og krever inn kravet. Høringsnotatet pkt 8 Innhenting, bruk og deling av opplysninger NAV utleverer personopplysninger til innkrevingsmyndigheter i tilfeller hvor vi fastsetter krav som skal inndrives av en innkrevingsmyndighet og i tilfeller hvor vi er trekkpliktig. Slik vi leser høringsnotatene i sammenheng vil innkrevingsmyndighetene få noe videre hjemler til innhenting av opplysninger fra tredjeperson enn det de har i dag, men i all hovedsak vil rettstilstanden være den samme. Høringsnotatet pkt 8.3 Forslaget om opplysningsplikt for skyldneren og tredjeparter – forslag til ny innkrevingslov §§ 9 og 10 I høringsnotatet foreslår departementet at skyldneren og tredjeparter kan pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen, jf. forslag til ny innkrevingslov §§ 9 og 10. Forslaget innebærer at skyldneren og tredjeparter, herunder offentlige myndigheter, kan gis pålegg om å gi opplysninger. Departementet foreslår også at tredjeparter i bestemte tilfeller skal gi opplysninger uten at Innkrevingsmyndigheten har gitt slikt pålegg, jf. forslag til ny innkrevingslov § 10 syvende ledd. Etter Arbeids- og velferdsdirektoratets syn kan det med fordel vurderes om en tilsvarende bestemmelse om skyldnerens og tredjeparters opplysningsplikt bør inntas i bidragsinnkrevingsloven. Når NAV fastsetter barnebidrag, pålegger barnelova § 70 syvende ledd foreldrene en plikt til å opplyse NAV om forhold av betydning for fastsettelsen av bidraget. Noen tilsvarende bestemmelse gjelder derimot ikke for de saker NAV behandler etter bidragsinnkrevingsloven. Både etter gjeldende rett og etter departementets forslag har NAV ansvaret for å behandle søknader om innkreving av bidrag og søknader om anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser om bidrag. NAV må da gjøre vurderinger etter bidragsinnkrevingsloven §§ 2, 5, 6 og 8. Etter departementets forslag skal NAV også beholde vedtaksmyndigheten i tilbakekrevingssaker etter bidragsinnkrevingsloven § 26 annet ledd og § 27. Ved behandlingen av saker etter bidragsinnkrevingsloven vil partene normalt ha interesse av å komme med opplysninger av betydning for saken. Eksempelvis vil en bidragspliktig som hevder å ha gjort betalinger av bidrag ha en klar oppfordring til å dokumentere at han eller hun faktisk har betalt. Det kan imidlertid forekomme tilfeller der partene forholder seg tause om for eksempel hvor mye av bidragsgjelden som er gjort opp, eller hvor de ikke gir opplysninger om hvorfor kravet om innkreving ikke ble satt frem tidligere. I slike tilfeller mener vi et pålegg om å gi nødvendige opplysninger vil kunne fungere som et godt virkemiddel for å avklare faktum og for å motvirke etterfølgende klager i saken. Tilsvarende vil muligheten til å innhente opplysninger fra tredjeparter ved for eksempel vurderingen av tilbakekreving av feilutbetalt beløp etter bidragsinnkrevingsloven § 26 og ved vurderingen av om bidragspliktige kan pålegges å betale bidrag på nytt etter bidragsinnkrevingsloven § 27 være hensiktsmessig. Vi mener det også av den grunn bør vurderes om forslaget til ny innkrevingslov §§ 9 og 10 også bør inntas i bidragsinnkrevingsloven. Høringsnotatet pkt. 8.4.2 Vurderinger og forslag Arbeids- og velferdsdirektoratet savner en nærmere vurdering av hvilke opplysninger som kan brukes på tvers av kravtyper hos innkrevingsmyndigheten. Det anses som problematisk at for eksempel helseopplysninger fra en sak hos NAV eller opplysninger bidragsmottakeren har gitt om den bidragspliktige skal kunne benyttes av innkrevingsmyndigheten ved innkreving av andre krav. Bruken av personopplysninger ved innkreving av ulike krav bør utredes nærmere. Et særlig spørsmål her er om opplysninger innhentet i forbindelse med ett bestemt krav kan sammenstilles med opplysninger innhentet i forbindelse med et annet krav. Det kan oppstå situasjoner i saksbehandlingen hvor det mottas flere opplysninger om den registrerte som behandlingsmyndigheten ikke har bruk for i sin egen oppgaveløsning. Vi mener departementet bør se på og gjøre en vurdering av hvilke ulike løsninger som finnes for å minimere behandlingen av personopplysningene til det som er nødvendige, jf. kravet til dataminimering i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav c. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil videre påpeke en særlig utfordring med opplysninger mottatt etter Konvensjon om internasjonal innkreving av underholdsbidrag til barn og andre former for underhold til familie (Haag 2007). Da det fremgår av artikkel 38 i konvensjonen at " Personopplysninger innhentet eller oversendt etter denne konvensjon skal kun benyttes til de formål de ble innhentet eller oversendt for", legger vi til grunn at opplysningene kun kan benyttes i den aktuelle bidragssaken. Det vil være svært problematisk for det internasjonale samarbeidet om opplysningene gjenbrukes ved innkreving av andre offentlige krav. Kommentar til forslag til ny § 11 Sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser I bestemmelsens tredje ledd foreslås det at Innkrevingsmyndigheten kan benytte særlige kategorier av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 ved sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser. Vi mener det må gjennomføres en personvernkonsekvensvurdering av hva dette forslaget vil innebærer for den registrerte. For at den registrerte skal kunne utøve sin rett til for eksempel innsyn, retting og sletting, er det viktig at den registrerte kan orientere seg om behandlingen som foreslås i ny § 11. Dette mener vi best kan gjøres ved å trekke opp den positivrettslige reguleringen av rammene for dette forslaget, hvor formålet og begrunnelsen også er inntatt. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener videre at departementet må se hen til de internasjonale forpliktelsene som Norge er bundet av ved utformingen av lovforslaget, som artikkel 38 Beskyttelse av personlige opplysninger i Konvensjon om internasjonal innkreving av barnebidrag og andre former for underhold til familie (Haag 2007). Høringsnotatet om ny innkrevingslov pkt 8 og høringsnotatet om ett utleggstrekk pkt 9 Slik Arbeids- og velferdsdirektoratet forstår ordningen med ett utleggstrekk, vil denne innebære at et økt antall kravshavere vil kunne utøve partsrettigheter i en sak som omhandler et gitt utleggstrekk. Dette innebærer altså at mange flere vil kunne få innsyn i ulike krav en skyldner har enn det som er tilfelle etter dagens ordning. Det vises også særskilt til kreditorers adgang til innsyn som er behandlet i kapittel 11.6. Her vises det til et behov for å forskriftsfeste nærmere regler om kreditors innsynsrett. I krav fastsatt av NAV vil det ofte være særlige kategorier opplysninger. Tilsvarende vil opplysninger NAV vil måtte utlevere som trekkpliktig i seg selv være av sensitivt innhold. Arbeids- og velferdsdirektoratet anmoder departementet om at det i arbeidet fremover søkes å minimere hvilke opplysninger parter/kreditorer vil kunne be om innsyn i. Høringsnotatet pkt 9 Renter mv. ved forsinket betaling. Forslag til ny innkrevingslov § 15 I høringsnotatet foreslår departementet at det lovfestes en generell plikt til å svare forsinkelsesrenter ved forsinket betaling av de krav som innkreves etter ny innkrevingslov. Det er samtidig foreslått at departementet i forskrift skal kunne bestemme at det for visse krav ikke skal løpe rente eller at det skal løpe rente med en lavere sats. Som påpekt av departementet på side 150 i høringsnotatet, vil krav som kreves inn på vegne av privatpersoner og privatrettslige krav hvor offentlige myndigheter er kreditor kunne ilegges forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven. Vi forstår forslaget dithen at forslaget ikke vil innebære noen realitetsendring for disse kravene fordi renteplikten etter ny innkrevingslov vil være underordnet, jf. forslaget til ny innkrevingslov § 15 første ledd. For bidrag er det gitt en særskilt hjemmel i bidragsinnkrevingsloven § 36 bokstav c til å ilegge gebyr. Departementet har fastsatt nærmere regler om slikt gebyr i forskrift om gebyr ved mislighold av bidrag m.v. av 23. desember 1993 nr. 1252. Etter forskriften § 2 første ledd ilegges én tredjedels rettsgebyr (414 kroner) ved mislighold av den enkelte betalingstermin, og et halvt rettsgebyr (621 kroner) ved mislighold av en etterfølgende ny betalingsfrist. Gebyrene tar ikke hensyn til størrelsen på det enkelte krav slik en forsinkelsesrente vil. Etter forskriften § 1 tredje ledd tilfaller gebyret staten. I punkt 9.2.2 i høringsnotatet drøfter departementet hvorvidt denne særskilte hjemmelen til å ilegge gebyr skal opprettholdes. Departementet konkluderer med at reaksjonen på forsinket betaling som utgangspunkt skal være forsinkelsesrente. Samtidig foreslår departementet at det i forskrift skal kunne bestemmes at det for enkelte kravstyper skal kunne ilegges gebyr i stedet for eller i tillegg til forsinkelsesrente, jf. forslaget til ny innkrevingslov § 15 fjerde ledd. Under punkt 9.5.2 i høringsnotatet drøfter departementet hvilke krav som likevel skal kunne ilegges gebyr. Den gjeldende adgangen til å ilegge gebyr ved forsinket betaling av bidrag drøftes kort under punkt 9.5.2.4. Departementet påpeker at hensynet til bidragsmottakeren tilsier at forsinkelsesreaksjonen bør være markant og effektiv, og at oppfatningen har vært at det er rimelig med en sterk reaksjon på oversittelser av betalingsfristen. Departementet tar ikke endelig stilling til om adgangen til å ilegge gebyr ved forsinket betaling av bidrag, men det påpekes at det kan være ønskelig å opprettholde denne adgangen. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil påpeke at foreldrenes forsørgelsesplikt og barnets rett til forsørgelse etter barnelova § 66 bør tillegges betydelig vekt i vurderingen av hvilken forsinkelsesreaksjon som skal anvendes i bidragssaker. Det er slått tydelig fast i barnelova § 67 at forelderen som ikke bor med barnet skal betale faste bidrag til forsørgelsen av barnet, og at bidraget skal betales månedlig og forskuddsvis. Foreldrene må etter vårt syn forventes å være godt kjent med forsørgelsesplikten og plikten til å betale bidrag dersom de ikke bor med barnet. Vi mener etterlevelsen av forsørgelsesplikten sikres best ved at det reageres strengt på mislighold av plikten til å betale bidrag. Dersom den primære forsinkelsesreaksjonen blir forsinkelsesrente, vil dette i de fleste tilfeller medføre en lemping av dagens reaksjon på mislighold av plikten til å betale bidrag. Etter vår vurdering bør derfor dagens ordning med bruk av forsinkelsesgebyr videreføres. Gebyret etter dagens regler tilfaller staten i sin helhet. Forsinkelsesrenter vil etter vårt syn fungere både som en løpende reaksjon på betalingsmislighold og som en form for godtgjørelse til kreditor for tiden vedkommende har vært forhindret fra å kunne disponere det aktuelle beløpet. I bidragssaker bør det av hensyn til bidragsmottakeren vurderes om forsinkelsesrente skal ilegges som en tilleggsreaksjon. Vi vil også påpeke at det kan påløpe forsinkelsesrenter i utlandet når det innkreves bidrag på vegne av utenlandske myndigheter. Praksis hos NAV i dag er at forsinkelsesrenter i slike tilfeller ikke kreves inn etter bidragsinnkrevingsloven. Dersom forsinkelsesrenter innføres av innkrevingsmyndigheten i Norge, må det tas stilling til om NAV skal endre praksis slik at forsinkelsesrenter ilagt av utenlandske myndigheter også skal kunne kreves inn. Man må samtidig påse at en bidragspliktig ikke pålegges forsinkelsesrenter både av norske og utenlandske myndigheter for samme periode. En slik endring vil kreve manuelle vurderinger. Høringsnotatet pkt 10.2.3.1 Ettergivelse av hensyn til kreditor Arbeids- og velferdsdirektoratet er i utgangspunktet kritiske til at innkrevingsmyndigheten skal gis myndighet til å ettergi bidragskrav ut fra hensynet til kreditor. Dette bør i så fall kun være aktuelt for norsk offentlig gjeld. Underholdsbidrag følger av barnets rett til å bli forsørget av begge foreldre. Etter barneloven § 67 første ledd tredje punktum kan ikke engang foreldrene selv frafalle retten barnet har på bidrag. Dersom det innføres en slik adgang for private krav, bør det vurderes om det også skal innføres en bestemmelse om at kravseier må samtykke for at deler av kravet skal kunne ettergis av hensyn til kreditor. Det fremkommer ikke i punkt 10.2.6.2 at bidragsmottaker/kravseier skal ha klageadgang. Vi mener at en bidragsmottaker alltid må ha klageadgang ved en eventuell ettergivelse av privat bidragsgjeld. Høringsnotatet pkt 10.2.3.2 Ettergivelse av hensyn til skyldner Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslaget om å gi innkrevingsmyndigheten adgang til å ettergi krav, under visse forutsetninger. Det anses samtidig som viktig at NAV beholder adgangen til å ettergi bidragsgjeld etter bestemmelsen i barnelova § 74. Innkrevingsmyndighetens adgang til å vurdere ettergivelse i bidragssaker bør begrenses til å kun omfatte saker hvor det ikke er løpende bidrag og hvor gjelden ikke skyldes til utenlandsk myndighet eller til mottaker i utlandet. Dette vil gi et klart skille for når NAV skal vurdere ettergivelse og når innkrevingsmyndigheten kan vurdere det. Det vil også gi NAV mulighet til å veilede den bidragspliktige om muligheten til å søke endring av løpende bidrag og til å vurdere om kravet skal oversendes til en utenlandsk myndighet for vurdering. Høringsnotatet punkt 10.2.6.4 Ettergivelse av forsinkelsesrenter – saksbehandlingsregler Det foreslås at vedtak om ettergivelse av forsinkelsesrenter ikke er enkeltvedtak og at det ikke gis klageadgang. Vår forståelse er at eventuelle forsinkelsesrenter i en bidragssak bør tilfalle kravseier. En avgjørelse om å ettergi forsinkelsesrenter vil da være å anse som offentlig myndighetsutøvelse og bør anses som et enkeltvedtak med klageadgang. Høringsnotatet punkt 12.2. Avregning etter folketrygdloven § 22-15 Departementet foreslår endringer i avregningsreglene i folketrygdloven § 22-15. NAV administrerer enkelte pensjonsytelser som er regulert i andre lover enn folketrygdloven. Det er ikke foreslått materielle endringer i disse. Lov om supplerande stønad ved kort butid inneholder regler om tilbakekreving og avregning som ikke viser til folketrygdlovens regler. AFP-tilskottsloven og forskrift om kombinasjon av AFP og arbeidsinntekt (gitt i medhold av lov om AFP for medlemmer av Statens pensjonskasse § 7) inneholder også egne avregningsregler. Vi forstår det slik at det ikke har vært meningen å gjøre en helhetlig gjennomgang av avregningsregler i dette høringsnotatet, og har derfor ikke innspill om avregningsreglene for disse ytelsene. Dette må imidlertid utredes nærmere. Den foreslåtte endringen vil kunne medføre forsinkelse i innkrevingen og en endring i reglene for prioritet. For enkelte ytelser vil dette kunne føre til at færre tilbakekrevingssaker blir oppgjort. Departementet mener at det er behov for en tydeligere regulering og at hensynet til skyldner og muligheter for en samordnet prosess blant annet tilsier at saksbehandlingsreglene bør ligge tett opp til reguleringen for utleggstrekk. På enkelte fagområder, som for eksempel sykepengeområdet, er det mange krav som rettes mot arbeidsgiver. Arbeids- og velferdsdirektoratet savner en redegjørelse for avregningsretten og konsekvenser av forslaget for denne gruppen. Høringsnotatet pkt 14 Dekningsrekkefølge Arbeids- og velferdsdirektoratet er positive til forslaget om at underholdsbidrag til barn fortsatt skal ha høyeste prioritet etter dekningslovens § 2-8. Vi støtter også forslaget om at det offentliges refusjonskrav for utbetalt bidragsforskudd skilles ut fra underholdsbidrag, og gis prioritet etter underholdsbidrag som et nytt punkt b. Høringsnotatet punkt 17.3.2 Straff. Vurderinger og forslag. Forslaget om å oppheve straffebestemmelsen for misligholdt bidragsplikt I høringsnotatet foreslår departementet å oppheve straffebudet for misligholdt bidragsplikt i bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd. Under punkt 17.3.2 i høringsnotatet gjør departementet en vurdering av om straffebudet bør videreføres, og departementets konklusjon er at det ikke foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å opprettholde straffebudet eller til å utvide straffebudet til å gjelde flere kravstyper. Etter bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd straffes forsettlig og uaktsom unnlatelse av å betale løpende bidrag med bøter eller med fengsel i inntil seks måneder. Et objektivt vilkår for straffansvar er at den bidragspliktige har eller har hatt midler eller evne til å skaffe seg midler til å betale det løpende bidraget. Straffebudet rammer altså ikke tilfeller hvor den bidragspliktige hverken har midler eller evne til å betale det løpende bidraget. Straffebudet kommer kun til anvendelse i de tilfeller der bidraget kreves inn av det offentlige. Departementet påpeker på side 407 i høringsnotatet at straffebudet til dels kan begrunnes i hensynet til bidragsmottakeren og barnets behov for midler til livsopphold, og til dels kan begrunnes i hensynet til det offentlige på grunn av ordningen med bidragsforskudd. Departementet antar samtidig at dagens muligheter til å kreve inn bidraget er bedre enn tidligere, og at behovet for en straffesanksjon også vil være mindre. Departementet mener det også er uheldig å benytte straff overfor bidragspliktige som ikke skaffer seg tilstrekkelig inntekt, og departementet antar at straffebudet ikke er særlig praktisk fordi det vil være vanskelig å bevise at den bidragspliktige ikke har utnyttet evnen sin til å skaffe midler og å bevise at skyldkravet er oppfylt. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil bemerke at straffebudet i bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd i praksis blir benyttet, og at det foreligger flere domfellelser etter straffebudet. Selv om det etter forholdene vil være vanskelig å bevise at den bidragspliktiges skyld dekker det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet, mener vi dette ikke kan være et selvstendig argument for fjerne straffebudet. Som påpekt av departementet, er straffebudet i bidragsinnkrevingsloven § 33 første ledd blant annet begrunnet i hensynet til bidragsmottakeren og barnet. Straffebudet tar sikte på å motvirke mislighold av bidragsplikten i de tilfeller der den bidragspliktige har midler til å overholde bidragsplikten. Slike tilfeller fremstår etter vår vurdering som straffverdige, og straffebudet må etter vårt syn antas å fungere preventivt i disse tilfellene. Straffebestemmelsen medvirker altså til at bidragspliktige overholder sin bidragsplikt etter barnelova § 67. Etter vår vurdering er forslaget om å fjerne straffebestemmelsen i bidragsinnkrevingsloven § 33 ikke tilstrekkelig begrunnet og bør utredes nærmere. Det er videre vårt syn at de ulike sanksjonsmulighetene ved mislighold av bidragsplikten må ses i sammenheng med hverandre. Som nevnt ovenfor, foreslår departementet også å endre forsinkelsesreaksjonen for mislighold av bidragsbetaling. Samlet fremstår departementets forslag som en lettelse av sanksjonene som kan ilegges bidragspliktige som misligholder bidragsplikten. Vi mener det ikke er grunnlag for en slik lettelse. Høringsnotatet punkt 18.1.2. Forslaget om å oppheve bidragsinnkrevingsloven §§ 25 Departementet foreslår i høringsnotatet å oppheve bidragsinnkrevingsloven § 25. Bestemmelsen gjelder et spesielt typetilfelle hvor bidragsmottakeren har hevet en betalingsanvisning for bidragsforskudd eller bidrag for samme termin to ganger. Etter bidragsinnkrevingsloven § 25 har NAV i slike tilfeller adgang til å motregne det for mye utbetalte i en senere utbetalingstermin. Som påpekt av departementet på side 420 i høringsnotatet, blir bestemmelsen bare benyttet i meget begrenset utstrekning. Bestemmelsene om tilbakekreving i bidragsinnkrevingsloven og de foreslåtte bestemmelsene om tilbakekreving i ny innkrevingslov vil etter vår vurdering dekke dette typetilfellet, og vi mener bestemmelsen er overflødig. Vi støtter derfor forslaget om at bidragsinnkrevingsloven § 25 oppheves. Høringsnotatet pkt 18.1.2. Forslaget om å overføre bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd til ny innkrevingslov § 6 I høringsnotatet foreslår departementet at bestemmelsen i bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd videreføres i forslag til ny innkrevingslov § 6. Det foreslås at vedtakskompetansen i disse sakene overføres fra NAV til innkrevingsmyndigheten, slik at sakene kun behandles av innkrevingsmyndigheten. Det foreslås også at bestemmelsen gjøres til en fakultativ regel (kan-regel) fremfor en pliktregel (skal-regel). Bidragsforskudd utbetales av Innkrevingssentralen på vegne av NAV, og NAV bruker følgelig bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd for å kreve tilbake bidragsforskudd som har blitt utbetalt til mottakere som ikke hadde krav på det. Dette fremkommer i forskotteringsloven § 8 som viser til at feilutbetalt bidragsforskudd skal kreves tilbake etter bidragsinnkrevingsloven §§ 25 til 29. NAV bruker også bidragsinnkrevingsloven § 26 når vi krever tilbake feilutbetalt underholdsbidrag. Det påpekes at feilutbetalt bidrag tilbakekreves i langt mindre grad enn feilutbetalt bidragsforskudd. I forslaget foreslås bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd sløyfet, samtidig som hjemmelen for å kreve tilbake feilutbetalinger flyttes til innkrevingsloven § 6. Det er innkrevingsmyndigheten som fatter vedtak om tilbakekreving etter innkrevingsloven § 6. Etter vår vurdering må det skilles mellom feilutbetalinger som skyldes endringer i den underliggende stønadssaken (bidragsforskudd) eller bidragsavgjørelsen (underholdsbidrag til barn) på den ene siden, og feilutbetalinger som gjelder andre feilkilder. Det er ikke foreslått endringer i grensesnittet mellom NAV og innkrevingssentralen og NAV skal derfor fortsatt fatte vedtak om tilbakekreving av feilutbetalt bidragsforskudd og underholdsbidrag til barn i tilfeller hvor dette har blitt utbetalt uten at vilkårene var oppfylt, og mottakeren forsto eller burde ha forstått at utbetalingen var feil. Hvis bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd fjernes, kan vi ikke se at NAV lenger har noen klar hjemmel til å kreve tilbake feilutbetalt bidragsforskudd eller feilutbetalt barnebidrag, der hvor feilutbetalingen skyldes at retten til å motta forskudd eller bidrag har falt bort. Vi foreslår derfor at bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd videreføres slik den er i dag. Alternativt må det gis en egen selvstendig tilbakekrevingshjemmel i både forskotteringsloven og barneloven for henholdsvis bidragsforskudd og underholdsbidrag. Vi bistår gjerne i et videre arbeid med dette. Etter bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd skal beløp som Innkrevingssentralen har utbetalt til personer som ikke hadde krav på utbetalingen, kreves tilbake dersom den som har fått utbetalingen forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Som det følger av bidragsinnkrevingsloven § 29 første ledd, er det NAV som i dag har vedtakskompetansen. Det første vilkåret for tilbakekreving etter bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd er at det foreligger en feilutbetaling. Vilkåret om at det må foreligge en feilutbetaling må vurderes ut fra de underliggende materielle reglene for det aktuelle beløpet som er ubetalt. Dersom mottakeren av beløpet ikke oppfyller vilkårene for å få det aktuelle beløpet utbetalt, foreligger det en feilutbetaling. Det samme vil være tilfellet der utbetalingen er skjedd til feil mottaker, kontonummer og lignende. For å kunne vurdere hvorvidt det foreligger en feilutbetaling, må vedtaksmyndigheten ha kjennskap til de underliggende materielle reglene og være i stand til å vurdere hvorvidt vilkårene for utbetalingen var oppfylt. For feilutbetalinger av bidrag og bidragsforskudd forutsetter slike vurderinger inngående juridisk kompetanse om bidrag og bidragsforskudd. For å kunne gjøre en tilfredsstillende vurdering må vedtaksmyndigheten også ha god innsikt i den enkelte bidrags- eller forskuddsak. Det andre vilkåret for tilbakekreving etter bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd er at mottakeren av det feilutbetalte beløpet forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Dette vilkåret knytter seg til mottakerens grad av aktsomhet. Dersom mottakeren av beløpet var i aktsom god tro om at vedkommende hadde krav på det feilutbetalte beløpet, kan ikke det feilutbetalte beløpet kreves tilbake. I departementets forslag til ny innkrevingslov § 6 videreføres dette sentrale vilkåret for tilbakekreving. Ved vurderingen av om aktsomhetsvilkåret er oppfylt, vil det etter gjeldende rett blant annet være aktuelt å legge vekt på mottakerens situasjon, hvilke forutsetninger mottakeren hadde for å forstå at beløpet ble utbetalt ved en feil, hvilken informasjon mottakeren har fått fra NAV, om mottakeren har opplysningsplikt overfor NAV og om NAV kan bebreides for feilutbetalingen. Departementets forslag om å videreføre aktsomhetsvilkåret og om å overføre vedtakskompetansen til innkrevingsmyndigheten, innebærer at innkrevingsmyndigheten må foreta en selvstendig vurdering av momentene nevnt ovenfor. Dette vil etter vårt syn kreve at innkrevingsmyndigheten har god innsikt i den underliggende bidrags- eller forskuddssaken, herunder i vedtaksbrev, varsler og annen kommunikasjon mellom NAV og mottakeren. Vurderingene vil også kreve innsikt i de materielle reglene om bidrag og bidragsforskudd. Etter departementets forslag til ny innkrevingslov § 10 vil innkrevingsmyndigheten kunne innhente denne dokumentasjonen fra NAV. Samtidig innebærer dette en unaturlig arbeidsdeling mellom etatene ettersom NAV må behandle innkrevingsmyndighetens forespørsler og ta stilling til hvilke dokumenter som kan ha betydning for saken. Dersom vedtakskompetansen etter bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd skal overføres til innkrevingsmyndigheten, synes dette å forutsette et tett samarbeid og informasjonsutveksling mellom etatene. Bestemmelsene om tilbakekreving i bidragsinnkrevingsloven § 26 har nære likhetstrekk med folketrygdloven § 22-15. NAV fatter i dag en stor mengde vedtak etter folketrygdloven § 22-15 hvor det vurderes om det foreligger feilutbetalinger og om vilkårene for å kreve tilbake feilutbetalte beløp er oppfylt. Innkrevingen av selve tilbakekrevingsbeløpene foretas av Innkrevingssentralen etter bidragsinnkrevingslovens regler, jf. folketrygdloven § 22-15 åttende ledd. I høringsnotatet foreslår ikke departementet noen endringer i vedtakskompetansen etter folketrygdloven § 22-15. Departementets forslag innebærer at NAV vil ha vedtakskompetanse i saker om tilbakekreving etter folketrygdloven § 22-15, men at NAV ikke lenger vil ha vedtakskompetanse i saker om tilbakekreving av bidrag eller bidragsforskudd med mindre det er den bidragspliktige som har gjort feilutbetalingen, jf. forslaget til ny § 26 i bidragsinnkrevingsloven. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener NAV står nærmest til å gjøre vurderingene også etter bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd. Vi mener det derfor er lite hensiktsmessig å overføre vedtakskompetansen til innkrevingsmyndigheten i disse sakene. Etter vår oppfatning bør bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd beholdes uendret, slik at NAV beholder vedtakskompetansen i disse sakene. Vi mener videre at bidragsinnkrevingsloven § 26 fortsatt skal være en skal-regel, dette på grunn av de særlige forholdene ved kravene som innkreves etter bestemmelsen. Feilutbetalt bidrag er et forhold mellom to private parter. Hvis vilkårene for å kreve beløpet tilbake er oppfylt etter dagens bestemmelse, bør det ikke i tillegg foretas en skjønnsmessig vurdering av NAV om beløpet likevel skal betales tilbake. Dersom feilutbetalt forskudd ikke kreves tilbake, vil dette kunne føre til at forskuddsmottaker kan beholde både forskudd og bidraget for samme periode fullt ut. Dersom forskuddsmottaker forstod eller burde forstått at utbetalingen var feil, bør bidragsforskuddet derfor alltid kreves tilbake. Bidragsforskudd utbetales av Innkrevingssentralen på vegne av NAV, og NAV bruker følgelig bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd for å kreve tilbake bidragsforskudd som har blitt utbetalt til mottakere som ikke hadde krav på det. Dette fremkommer i forskotteringsloven § 8 som viser til at feilutbetalt bidragsforskudd skal kreves tilbake etter bidragsinnkrevingsloven §§ 25 til 29. NAV bruker også bidragsinnkrevingsloven § 26 når vi krever tilbake feilutbetalt underholdsbidrag. Det påpekes at feilutbetalt bidrag tilbakekreves i langt mindre grad enn feilutbetalt bidragsforskudd. I forslaget foreslås bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd sløyfet, samtidig som hjemmelen for å kreve tilbake feilutbetalinger flyttes til innkrevingsloven § 6. Det er innkrevingsmyndigheten som fatter vedtak om tilbakekreving etter innkrevingsloven § 6. Etter vår vurdering må det skilles mellom feilutbetalinger som skyldes endringer i den underliggende stønadssaken (bidragsforskudd) eller bidragsavgjørelsen (underholdsbidrag til barn) på den ene siden, og feilutbetalinger som gjelder andre feilkilder. Det er ikke foreslått endringer i grensesnittet mellom NAV og innkrevingssentralen og NAV skal derfor fortsatt fatte vedtak om tilbakekreving av feilutbetalt bidragsforskudd og underholdsbidrag til barn i tilfeller hvor dette har blitt utbetalt uten at vilkårene var oppfylt, og mottakeren forsto eller burde ha forstått at utbetalingen var feil. Hvis bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd fjernes, kan vi ikke se at NAV lenger har noen klar hjemmel til å kreve tilbake feilutbetalt bidragsforskudd eller feilutbetalt barnebidrag, der hvor feilutbetalingen skyldes at retten til å motta forskudd eller bidrag har falt bort. Vi foreslår derfor at bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd videreføres slik den er i dag. Alternativt må det gis en egen selvstendig tilbakekrevingshjemmel i både forskotteringsloven og barneloven for henholdsvis bidragsforskudd og underholdsbidrag. Vi bistår gjerne i et videre arbeid med dette. I stedet for å fjerne hjemmelen i bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd fra bidragsinnkrevingsloven, foreslår vi at innkrevingssentralen får en tilsvarende hjemmel i ny innkrevingslov til å kreve inn feilutbetalinger som skyldes forhold på innkrevingssentralens side, f.eks. dobbeltutbetaling på grunn av teknisk feil og lignende. Denne hjemmelen kan gjerne være en kan-regel. Høringsnotatet punkt 18.1.2. Forslaget om å videreføre bidragsinnkrevingsloven § 26 annet ledd og § 27 Departementet foreslår på side 420 i høringsnotatet at NAV fremdeles skal ha vedtakskompetanse i saker der den bidragspliktige har betalt til feil mottaker og i saker der den bidragspliktige kan pålegges å betale bidraget på nytt. Departementet foreslår at bidragsinnkrevingsloven § 26 annet ledd videreføres i en noe omskrevet form som ny § 26, mens bidragsinnkrevingsloven § 27 videreføres tilnærmet uendret. Bidragsinnkrevingsloven § 26 annet ledd gir i dag NAV adgang til å kreve tilbake bidrag som den bidragspliktige har betalt direkte til bidragsmottakeren eller den bidragsmottakeren har oppfordret til betaling til en annen tredjeperson. Vilkårene for slik tilbakekreving er de samme som etter bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd. Det må altså foreligge en feilutbetaling fra den bidragspliktiges side som bidragsmottakeren forstod eller burde ha forstått at skyldtes en feil. Bidragsinnkrevingsloven § 27 gir NAV anledning til å pålegge den bidragspliktige å betale en bidragstermin på nytt. Vilkåret for å kunne gi slikt pålegg er at den bidragspliktige har betalt bidraget til andre enn Innkrevingssentralen etter at han eller hun er gjort kjent med at bidraget skal betales til Innkrevingssentralen. Bestemmelsen forutsetter også at NAV har gjort en forutgående vurdering av om bidraget kan kreves tilbake fra bidragsmottakeren etter bidragsinnkrevingsloven § 26 annet ledd. Bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven §§ 26 og 27 har nær sammenheng med hverandre. Det er i dag NAV som har vedtakskompetansen for alle vedtak som treffes etter bidragsinnkrevingsloven §§ 26 og 27. Departementets forslag innebærer som nevnt at vedtakskompetansen etter bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd overføres til innkrevingsmyndigheten, mens vedtakskompetansen etter bidragsinnkrevingsloven §§ 26 annet ledd og 27 forblir hos NAV. I høringsnotatet gis det ingen nærmere begrunnelse for hvorfor departementet ønsker en slik deling av vedtakskompetansen. Som påpekt ovenfor, vil flere av de samme vurderingene måtte gjøres ved tilbakekreving etter bidragsinnkrevingsloven § 26 annet ledd som etter bidragsinnkrevingsloven § 26 første ledd. Lignende vurderinger vil også måtte gjøres etter bidragsinnkrevingsloven § 27. Det fremstår etter vår oppfatning som lite hensiktsmessig at både innkrevingsmyndigheten og NAV skal foreta lignende vurderinger etter likeartet regelverk. Ressurshensyn taler derfor for at vedtakskompetansen etter bidragsinnkrevingsloven §§ 26 og 27 ligge samlet hos én etat. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at NAV burde beholde vedtakskompetansen etter gjeldende bidragsinnkrevingslov §§ 26 og 27. Særlig om innkreving av avgift i de tilfellene hvor Arbeids- og velferdsetaten fastsetter trygdeavgift Arbeids -og velferdsdirektoratet kan ikke se at det er nevnt i høringsnotatet til ny innkrevingslov at skattemyndighetene er innkrevingsmyndighet for krav på trygdeavgift som er fastsatt av Arbeids -og velferdsetaten. Vi ser derfor behov for å redegjøre kort for hvilke regler som regulerer dette og hvordan vi forstår at den foreslåtte lovendringen vil treffe dette området. Skatteforvaltningsloven (LOV-2016-05-27-14) § 1-1 bokstav a gjelder for fastsetting av trygdeavgift etter kapittel 23 i folketrygdloven. Det går fram av lovens § 2-13 at Finansdepartementet kan gi forskrift om at andre organer enn de som er nevnt i kapittel 2, kan utøve myndighet etter denne loven. Det ble gjort i skatteforvaltningsforskriften (FOR-2016-11-23-1360). Det går fram av denne forskriften § 2-13-2 at Arbeids -og velferdsetaten fastsetter grunnlaget for og beregner trygdeavgift for enkelte grupper. Dette gjelder i hovedsak tilfeller hvor skatteplikten har bortfalt. Det fremgikk av en tidligere bestemmelse i skattebetalingsforskriften (FOR-2007-12-21-1766) § 2-1-5 at trygdeavgift fastsatt av Arbeids -og velferdsetaten i medhold av skatteforvaltningsloven skulle innkreves etter reglene i skattebetalingsloven (LOV-2005-06-17-67). Forskriften ble gitt i medhold av en tidligere bestemmelse skattebetalingsloven, § 2-1 femte ledd bokstav c. Arbeids -og velferdsdirektoratet har forstått det slik at Arbeids-og velferdsetaten hadde hjemmel til å innkreve trygdeavgift etter skattebetalingsloven kapittel 16 etter dette regelverket. Skattebetalingsloven § 2-1 femte ledd bokstav c ble opphevet fra 1. november 2020 i forbindelse med overføringen av skatteoppkreverfunksjonen til Skatteetaten. Ved en inkurie ble ikke hjemmelen til å gi forskrift om at Arbeids -og velferdsetaten kan innkreve denne trygdeavgiften videreført fra 1.november 2020. Etaten mistet fra dette tidspunktet hjemmelen til å innkreve trygdeavgift. Det ble avklart med Skattedirektoratet at Skatteetaten da ble innkrevingsmyndighet for disse kravene. Arbeids -og velferdsdirektoratet forstod det slik at dette skulle gjelde midlertidig til nytt regelverk var på plass. Utfordringene dette skapte fordi det er Arbeids- og velferdsetaten som beregner og sender ut kravene på avgift i disse sakene, ble løst ved at Finansdepartementet brukte hjemmelen i Skattebetalingsloven § 9-1 annet ledd om at det kan bestemmes i forskrift at krav skal betales til andre enn innkrevingsmyndigheten for kravet. Det følger av skattebetalingsforskriften § 9-1-2 (2) at trygdeavgift fastsatt av Arbeids- og velferdsetaten betales til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer. Trygdeavgift betales til NAV Medlemskap og avgift som da er betalingsmottaker på vegne av Skatteetaten som er innkrevingsmyndighet. Arbeids- og velferdsetaten benytter ellers reglene i skattebetalingsloven for håndtering av betaling av krav på trygdeavgift. Dette gjelder i hovedsak alle bestemmelsene, bortsett fra kapitlene 14, 16, 17 og 18. Den nye loven som er foreslått gjelder for innkrevingsmyndighetene. I og med at Arbeids-og velferdsetaten på nåværende tidspunkt ikke er innkrevingsmyndighet for innbetaling av avgift der hvor etaten fastsetter denne, forutsetter vi at loven ikke vil gjelde for Arbeids -og velferdsetaten på avgiftsområdet. Vi forutsetter videre at i saker der hvor Arbeids -og velferdsetaten fastsetter trygdeavgift etter skatteforvaltningsloven, er det fortsatt skattebetalingslovens regler som gjelder for håndtering av rollen som betalingsmottaker på vegne av Skatteetaten. For Arbeids- og velferdsetaten er det viktig at lovendringene, særlig endringene i skattebetalingsloven, ikke medfører at etatens håndtering av oppgaver på avgiftsområdet vanskeliggjøres, men hensyntas ved lovendringer. I og med at skattebetalingsloven i hovedsak regulerer ordinær, rettidig betaling av skatteforpliktelsene, og at disse for det meste er uendret, kan ikke Arbeids- og velferdsdirektoratet se at forslaget til lovendringer vil påvirke saksbehandling på avgiftsområdet i stor grad. Dette gjelder med ett unntak. Vi ser at forslaget innebærer å oppheve skattebetalingsloven §§ 15-1 og 15-2 som gjelder betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse. Arbeids- og velferdsetaten inngår til en viss grad avtaler med skyldnere om utsetting av betaling i tilfelle hvor det blir urimelig tyngende for skyldner å betale hele beløpet på en gang. Arbeids- og velferdsdirektoratet er dermed usikre på om etaten mister muligheten til dette om disse bestemmelsene oppheves eller om det finnes muligheter for å inngå slike nedbetalingsavtaler selv om disse reglene oppheves. Arbeids- og velferdsdirektoratet forutsetter videre at krav på trygdeavgift som fastsettes av Arbeids- og velferdsetaten og som ikke betales av skyldner, kan innkreves av Skatteetaten. Vi forstår det slik at det da blir den nye lovens bestemmelser som gjelder. Vi forutsetter videre at dette ligger i forslag til ny lovs § 3 om utøvelse av kreditorposisjon og at det omfattes av (1) hvor det bestemmes at innkrevingsmyndigheten ivaretar rollen som kreditor for de krav den har til innkreving. Det forutsettes at krav som gjelder trygdeavgift fastsatt av Arbeids- og velferdsetaten omfattes av dette punktet. 2 Høringsnotatet om ett utleggstrekk og modernisering av utleggsprosessen Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter forslagene til modernisering av utleggsprosessen og ser potensialet for betydelige forenklinger og effektiviseringer som følge av dette. Vi har et par merknader til noen av forslagene. Høringsnotatet om ny innkrevingslov pkt 8 og høringsnotatet om ett utleggstrekk pkt 9 Følgende to avsnitt er en gjentakelse av teksten under del 1, siden punktet har relevans for begge høringsnotatene: Slik Arbeids- og velferdsdirektoratet forstår ordningen med ett utleggstrekk, vil denne innebære at et økt antall kravshavere vil kunne utøve partsrettigheter i en sak som omhandler et gitt utleggstrekk. Dette innebærer altså at mange flere vil kunne få innsyn i ulike krav en skyldner har enn det som er tilfelle etter dagens ordning. Det vises også særskilt til kreditorers adgang til innsyn som er behandlet i kapittel 11.6. Her vises det til et behov for å forskriftsfeste nærmere regler om kreditors innsynsrett. I krav fastsatt av NAV vil det ofte være særlige kategorier opplysninger. Tilsvarende vil opplysninger NAV vil måtte utlevere som trekkpliktig i seg selv være av sensitivt innhold. Arbeids- og velferdsdirektoratet anmoder departementet i arbeidet fremover søker å minimere hvilke opplysninger parter/kreditorer vil kunne be om innsyn i. Merknad til utkast til ny innkrevingslov § 30 første ledd I forslag til ny innkrevingslov § 30 første ledd fremgår det at den trekkpliktige skal foreta trekk i samsvar med trekkpålegget fra namsmyndigheten og nærmere beskjed fra Innkrevingsmyndigheten. I andre ledd fremgår det at trekkbeløpet skal betales «senest første virkedag etter utbetaling til skyldneren» såfremt Innkrevingsmyndigheten ikke har fastsatt et annet tidspunkt. Bestemmelsen åpner for forskrift i fjerde ledd. Siden NAV har utbetaling av ytelser flere ganger i måneden (ikke én gang, slik som vanlige arbeidsgivere har) kan det innebære at vi ikke betaler hele trekket ved første utbetaling. Vi forutsetter at NAV i slike tilfeller ikke blir belastet renter på restbeløpet som (forhåpentligvis) blir betalt etter neste utbetaling hvis ytelsesmottaker da har to utbetalinger i måneden for samme ytelse. Eventuelt ber vi om at dette reguleres særskilt i loven eller ved forskrift. 3. Økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene Det pekes i begge høringsnotatene på flere samfunnsøkonomiske gevinster ved forslagene. Vi deler vurderingen av at flere av forslagene til lovendringer vil gi gevinster for samfunnet. Skatteetatens program “Fremtidens innkreving” er avhengig av å få på plass flere av lovendringene for å kunne realisere sine gevinster. NAV deltar i dette programmet og kan derigjennom få finansiert deler av kostnadene som disse lovendringene vil medføre. Samtidig vil det trolig være endringsbehov i NAV utover det som programmet “Fremtidens innkreving” kommer til å finansiere. Omfanget av kostnadene ved slike endringer er vanskelig å fastslå på nåværende tidspunkt. Med vennlig hilsen Eivind Fleischer Kåresen seksjonssjef Anne Østraat seniorrådgiver Finansdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
