Høringsuttalelse fra NTNU på NOU 2023: 8 Fellesskapets sykehus. Styring, finansiering, samhandling og ledelse.
Sykehusutvalget har gjort et solid arbeid med å oppsummere erfaringer fra helseforetaksmodellen og foreslå tiltak i henhold til oppdraget. NTNU ønsker å gi innspill på områder knyttet til samarbeidsflaten mellom UH-sektoren og spesialisthelsetjenesten. Overordnet vil vi peke på at denne samarbeidsflaten kunne vært grundigere behandlet i utredningen og at UH-perspektivet er lite synlig i en del sammenhenger.
NTNU samarbeider tett med helsetjenesten generelt om både utdanning, forskning og innovasjon. Innen spesialisthelsetjenesten er det integrerte universitetssykehuset St. Olavs hospital HF og Helse Midt-Norge RHF særlig viktige samarbeidspartnere, men i stadig økende grad også øvrige helseforetak i regionen. Det gjelder både i tilknytning til regionale utdanningsløp og praksistrening, men også regionalt samarbeid om forskning. Et godt eksempel på det siste er de såkalte Clinical Academic Groups 1 – finansiert av det regionale Samarbeidsorganet i Midt-Norge – som krever aktiv deltakelse fra minst tre helseforetak i regionen, i tillegg til UH-sektoren.
Universitetets erfaring fra samarbeid med det regionale helseforetaket og med helseforetakene er overordnet positiv, og har vært det siden innføringen av foretaksstrukturen. Det er likevel viktig å peke på at en økende grad av resultatstyring og produksjonsmåling har utfordret spesialisthelsetjenestens bidrag inn i undervisning og forskning i samarbeid med universitetet. Erfaringene fra de universitetsenhetene som samhandler tettest med sykehusene og universitetssykehuset spesielt, er at produksjonspress og økonomiske rammer knapper inn på handlingsrommet til å bidra i utdanning og forskning. Dette er en uheldig utvikling når vi samtidig vet at det vil være økende behov for utdanning av helsepersonell og utvikling av ny kunnskap for å møte framtidens utfordringer i helsetjenesten, jamfør Helsepersonellkommisjonen i NOU 2023:4.
Fra universitetet er det viktig å ha velfungerende og forutsigbare arenaer for samhandling med spesialisthelsetjenesten. Det er tilsvarende viktig med samarbeidsarenaer med kommunehelsetjenesten. En utfordring er arenaer for trepartssamarbeid med formelle møteplasser på beslutningsnivå der spesialist- og kommunehelsetjenesten sammen møter utdanningsinstitusjonene. Dette er viktig både for utdanningskapasitet, relevans i utdanningene, gode praksisløp og for forskning og innovasjon som kan gi bedre effekt og kvalitet i hele helsetjenesten. Overordnet synes utfordringen å være knyttet til at tre sektorer med delvis overlappende-, men adskilte oppdrag, i begrenset grad samhandler om felles mål. Helseområdet i stort favnes av flere departementer enn HOD og det synes utfordrende å samordne politikk, økonomi, oppdrag og styringsdokumenter mot overordnet felles strategi for fremtidens helsetjeneste.
NTNU vil peke på betydningen av at UH-sektoren er representert i sentrale styrer, råd og utvalg i de regionale og lokale helseforetakene, der hvor utdanning, forskning og innovasjon er relevante tema. Tilsvarende bør gjelde for relevante styrer, råd og utvalg ved UH-institusjonene hvor universitetssykehusene og andre helseforetak bør være representert. Det vil bedre samhandlingen og gjensidig virksomhetsforståelse.
For å styrke Helsefellesskapenes mål om å bidra til bedre samhandling mellom tjenestene og mer sammenhengende og bærekraftige helsetjenester, bør også UH-sektor være formelt representert. Dette vil bidra til bedre samhandling om framtidige tjenestebehov og -utvikling på den ene siden og kapasitet, kvalitet og relevans på utdanning og forskning på den andre siden. Helsefelleskapenes formål bør også gjenspeile dette.
Det er etablert en rekke ulike arenaer for sektorsamarbeid både nasjonalt, regionalt og lokalt. Til tross for dette – eller kanskje også noe på grunn av, oppleves det utfordrende å få til et konstruktivt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og UH-sektoren. De samme institusjonene og i stor grad de samme personene, møtes på flere ulike arenaer uten at det avstedkommer forpliktende løsninger for bedre samhandling. Det bør vurderes å gjennomføre en kartlegging og kritisk vurdering av strukturene for slike samarbeidsarenaer, med mål om forenkling og tydeliggjøring av mandat og beslutningsnivåer.
I Midt-Norge er det over tid lagt vekt på å utvikle samarbeid og felles ressursutnyttelse mellom universitetet og universitetssykehuset. Da St. Olavs hospital HF, Universitetssykehuset i Trondheim, ble bygget var det etter en modell om integrasjon av klinikk og akademia. Utredningen omtaler også dette og peker på at NTNUs arealer – finansiert av KD – er plassert i samme bygg og side om side med kliniske arealer – finansiert av HOD. Modellen skaper forventinger om gjensidig merverdi av fysisk nærhet. Både fra helseforetak og universitet er erfaringene i hovedsak positive til modellen. Likevel oppleves det at overordnete systemer i liten grad hensyntar integrasjonen, til tross for identiske oppdrag i styrings- og tildelingsbrev (2017). Blant annet gjelder dette måling og telling av forskningsaktivitet som grunnlag for aktivitetsbasert finansiering. Med tett samarbeid om forskning mellom ansatte ved universitet og helseforetak er det utforende at rapportering ikke også skjer i fellesskap, men i ulike linjer og med ulike kriterier. Videre er det i samarbeid mellom institusjonene etablert felles infrastruktur og støttefunksjoner som avstedkommer utfordringer med hensyn til merverdiavgift, internhusleie, overhead, ulikheter i tilsettingsvilkår, systemtilganger og rapportering. De fleste av utfordringene som ble pekt på i Husebekk-utvalgets rapport i 20162 gjelder derfor fortsatt. Ulempene er unødvendig ressursbruk og duplisering av støttefunksjoner. Strammere resultatstyring, telling og rapportering utfordrer integrasjon og samarbeid ytterligere.
Tydeligere oppdrag og handlingsrom fra sektordepartementene om samhandling om utdanning, forskning og innovasjon er ønskelig. I tillegg bør det ligge insentiver i finansieringssystemene for økt integrasjon og ressursdeling mellom sektorene. I dag oppleves det tidvis ulønnsomt og utfordrende å samarbeide på tvers.
1) Clinical Academic Groups – CAG: https://www.helse-midt.no/cag/
2) Samordning mellom universiteter og helseforetak, 30.11.2016: https://www.regjeringen.no/contentassets/e09927fe98d741d8af6e5976fc9007cf/samordning-mellom-universiteter-og-helseforetak----rapport-fra-arbeidsgruppe-nedsatt-av-kunnskapsdepartementet-og-helse--og-omsorgsdepartementet.pdf
Sykehusutvalget har gjort et solid arbeid med å oppsummere erfaringer fra helseforetaksmodellen og foreslå tiltak i henhold til oppdraget. NTNU ønsker å gi innspill på områder knyttet til samarbeidsflaten mellom UH-sektoren og spesialisthelsetjenesten. Overordnet vil vi peke på at denne samarbeidsflaten kunne vært grundigere behandlet i utredningen og at UH-perspektivet er lite synlig i en del sammenhenger.
NTNU samarbeider tett med helsetjenesten generelt om både utdanning, forskning og innovasjon. Innen spesialisthelsetjenesten er det integrerte universitetssykehuset St. Olavs hospital HF og Helse Midt-Norge RHF særlig viktige samarbeidspartnere, men i stadig økende grad også øvrige helseforetak i regionen. Det gjelder både i tilknytning til regionale utdanningsløp og praksistrening, men også regionalt samarbeid om forskning. Et godt eksempel på det siste er de såkalte Clinical Academic Groups 1 – finansiert av det regionale Samarbeidsorganet i Midt-Norge – som krever aktiv deltakelse fra minst tre helseforetak i regionen, i tillegg til UH-sektoren.
Universitetets erfaring fra samarbeid med det regionale helseforetaket og med helseforetakene er overordnet positiv, og har vært det siden innføringen av foretaksstrukturen. Det er likevel viktig å peke på at en økende grad av resultatstyring og produksjonsmåling har utfordret spesialisthelsetjenestens bidrag inn i undervisning og forskning i samarbeid med universitetet. Erfaringene fra de universitetsenhetene som samhandler tettest med sykehusene og universitetssykehuset spesielt, er at produksjonspress og økonomiske rammer knapper inn på handlingsrommet til å bidra i utdanning og forskning. Dette er en uheldig utvikling når vi samtidig vet at det vil være økende behov for utdanning av helsepersonell og utvikling av ny kunnskap for å møte framtidens utfordringer i helsetjenesten, jamfør Helsepersonellkommisjonen i NOU 2023:4.
Fra universitetet er det viktig å ha velfungerende og forutsigbare arenaer for samhandling med spesialisthelsetjenesten. Det er tilsvarende viktig med samarbeidsarenaer med kommunehelsetjenesten. En utfordring er arenaer for trepartssamarbeid med formelle møteplasser på beslutningsnivå der spesialist- og kommunehelsetjenesten sammen møter utdanningsinstitusjonene. Dette er viktig både for utdanningskapasitet, relevans i utdanningene, gode praksisløp og for forskning og innovasjon som kan gi bedre effekt og kvalitet i hele helsetjenesten. Overordnet synes utfordringen å være knyttet til at tre sektorer med delvis overlappende-, men adskilte oppdrag, i begrenset grad samhandler om felles mål. Helseområdet i stort favnes av flere departementer enn HOD og det synes utfordrende å samordne politikk, økonomi, oppdrag og styringsdokumenter mot overordnet felles strategi for fremtidens helsetjeneste.
NTNU vil peke på betydningen av at UH-sektoren er representert i sentrale styrer, råd og utvalg i de regionale og lokale helseforetakene, der hvor utdanning, forskning og innovasjon er relevante tema. Tilsvarende bør gjelde for relevante styrer, råd og utvalg ved UH-institusjonene hvor universitetssykehusene og andre helseforetak bør være representert. Det vil bedre samhandlingen og gjensidig virksomhetsforståelse.
For å styrke Helsefellesskapenes mål om å bidra til bedre samhandling mellom tjenestene og mer sammenhengende og bærekraftige helsetjenester, bør også UH-sektor være formelt representert. Dette vil bidra til bedre samhandling om framtidige tjenestebehov og -utvikling på den ene siden og kapasitet, kvalitet og relevans på utdanning og forskning på den andre siden. Helsefelleskapenes formål bør også gjenspeile dette.
Det er etablert en rekke ulike arenaer for sektorsamarbeid både nasjonalt, regionalt og lokalt. Til tross for dette – eller kanskje også noe på grunn av, oppleves det utfordrende å få til et konstruktivt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og UH-sektoren. De samme institusjonene og i stor grad de samme personene, møtes på flere ulike arenaer uten at det avstedkommer forpliktende løsninger for bedre samhandling. Det bør vurderes å gjennomføre en kartlegging og kritisk vurdering av strukturene for slike samarbeidsarenaer, med mål om forenkling og tydeliggjøring av mandat og beslutningsnivåer.
I Midt-Norge er det over tid lagt vekt på å utvikle samarbeid og felles ressursutnyttelse mellom universitetet og universitetssykehuset. Da St. Olavs hospital HF, Universitetssykehuset i Trondheim, ble bygget var det etter en modell om integrasjon av klinikk og akademia. Utredningen omtaler også dette og peker på at NTNUs arealer – finansiert av KD – er plassert i samme bygg og side om side med kliniske arealer – finansiert av HOD. Modellen skaper forventinger om gjensidig merverdi av fysisk nærhet. Både fra helseforetak og universitet er erfaringene i hovedsak positive til modellen. Likevel oppleves det at overordnete systemer i liten grad hensyntar integrasjonen, til tross for identiske oppdrag i styrings- og tildelingsbrev (2017). Blant annet gjelder dette måling og telling av forskningsaktivitet som grunnlag for aktivitetsbasert finansiering. Med tett samarbeid om forskning mellom ansatte ved universitet og helseforetak er det utforende at rapportering ikke også skjer i fellesskap, men i ulike linjer og med ulike kriterier. Videre er det i samarbeid mellom institusjonene etablert felles infrastruktur og støttefunksjoner som avstedkommer utfordringer med hensyn til merverdiavgift, internhusleie, overhead, ulikheter i tilsettingsvilkår, systemtilganger og rapportering. De fleste av utfordringene som ble pekt på i Husebekk-utvalgets rapport i 20162 gjelder derfor fortsatt. Ulempene er unødvendig ressursbruk og duplisering av støttefunksjoner. Strammere resultatstyring, telling og rapportering utfordrer integrasjon og samarbeid ytterligere.
Tydeligere oppdrag og handlingsrom fra sektordepartementene om samhandling om utdanning, forskning og innovasjon er ønskelig. I tillegg bør det ligge insentiver i finansieringssystemene for økt integrasjon og ressursdeling mellom sektorene. I dag oppleves det tidvis ulønnsomt og utfordrende å samarbeide på tvers.
1) Clinical Academic Groups – CAG: https://www.helse-midt.no/cag/
2) Samordning mellom universiteter og helseforetak, 30.11.2016: https://www.regjeringen.no/contentassets/e09927fe98d741d8af6e5976fc9007cf/samordning-mellom-universiteter-og-helseforetak----rapport-fra-arbeidsgruppe-nedsatt-av-kunnskapsdepartementet-og-helse--og-omsorgsdepartementet.pdf