Ifølge UDIs nettsiden er au pair en ordning som skal bidra til at en person kan «øke språkkunnskapene og få bedre kjennskap til det norske samfunnet ved å bo hos en familie". Til gjengjeld bidrar du med lettere husarbeid og/eller barnepass for vertsfamilien.» Den Store Norske Leksikon definerer au pair som «ordningen innebærer en arbeidsform i en privat familie i et fremmed land, slik at den som arbeider som au pair kommer i tilnærmet samme stilling som en datter eller sønn i vertsfamilien.» Ordet au pair kommer fra fransk og betyr «likefot». Jeg var au pair i Norge ett år for noen år tilbake. Jeg liker ikke å tenke på den tiden fordi jeg opplevde det motsatte av å være på likefot.
Jeg var ung, hadde reiselyst og dette hørtes ut som en interessant mulighet. Jeg har reist mye og liker å lære språk og å bli kjent med nye kulturer. Min motivasjon for å være au pair var å bli kjent med Norge. Jeg var klar over at jeg ikke skulle få så mye penger som au pair, men jeg trodde at det lille jeg skulle få skulle være nok og at familien skulle passe på meg. Jeg var klar over hva slags regler jeg og vertsfamilien måtte forholde oss til og vi hadde signert en kontrakt hvor alt var skrevet ned tydelig. Men det som møtte meg som au pair var et annet bilde.
Jeg kom til en velstående og respektert vertsfamilie med flere barn. Jeg fikk eget rom i huset og bad. De første dagene gikk det bra. Vi begynte å bli bedre kjent og ting virket hyggelig. Barna var hyggelige og ville bli kjent med meg. Jeg fikk kjennskap til det jeg skulle bidra med– holde huset ryddig, hjelpe med praktiske ting i huset som gjaldt familien og passe på og aktivisere barna. Men etter noen uker så begynte ting å forandre seg.
Familien sluttet å ta hensyn til meg. Egentlig skal au pairen være en del av familien som en datter som det Store Norsk Leksikon beskriver og spise måltider sammen med vertsfamilien. Til dagens eneste varme måltid ble det laget mange ganger mat som jeg ikke tålte eller kunne spise på grunn av matintoleranse. Vertsforeldrene sluttet å kjøpe ting jeg kunne spise. Da jeg spurte om dette fikk jeg høre at jeg kunne spise brød. Jeg følte ikke frihet til å kunne lage min egen mat siden vertsfamilien hadde kontroll på kjøkkenet og jeg hadde ikke råd til å kjøpe mat jeg tålte. Jeg var ofte sulten og hadde aldri opplevd at man ikke hadde mulighet til å spise det man ville. En dag var jeg ganske lei. Det var flaut å ikke ha nok, men likevel være omringet av velstand. Jeg kom til verdens rikeste land for å sulte og oppleve fattigdom. Det var utrolig! Den dagen fant jeg en hundrelapp på gata mens jeg gikk en tur og jeg gråt av glede. Med den lappen gikk jeg til matbutikken og kjøpte mat som jeg kunne spise og gjemte resten av maten i rommet mitt. Min familie i hjemlandet var ikke glad for at jeg ble au pair og ville ikke at jeg skulle reise til Norge. Det ble vanskelig å måtte skjule for dem at jeg ikke hadde det så bra i Norge, jeg følte ikke at jeg kunne spørre dem om hjelp med penger siden jeg tok et valg de ikke likte og følte heller ikke at jeg kunne fortelle dem at jeg var ofte sulten.
Jeg tjente 3000 kr. i måneden, dvs. 25 kr. i timen. Mesteparten av lønna gikk til månedskort for kollektivtransport. Jeg måtte komme meg rundt i byen når jeg hadde fri på egen hånd. Senere fant jeg ut fra andre au pairer at de fleste vertsfamilier kjøper månedskort til sine au pairer. Og da var det andre ting som jeg måtte sørge for selv som mobilabonnement, bøker til norskkurs og varme klær som jeg ikke hadde fra før. Lønna jeg fikk var ikke nok. Jeg hadde ikke råd til å gå ut og gjøre ting som kostet penger.
Når man bor så tett på noen og man får betalt for å være der, blir dynamikken rar. Oppgavene og ting som står på en kontrakt plutselig omdefineres. Grensene mellom jobb og privatliv blir uklare. Man er satt i en sårbar situasjon og kan utsettes for ydmykelse. Man finner fort ut at man ikke er en del av familien, men er bare en tjener, bare en au pair og ikke en gang på likefot. Det er vanskelig for barn som man bor med å forstå at man har fri og vil være for seg selv. Plutselig har man ikke fri lenger og passer på barna. Jeg måtte snike meg ut av huset tidlig om morgenen når barna sov når jeg hadde fri slik at jeg ikke ble satt i arbeid. Barna forandret seg. De lagde mye rot i rommene sine og i hele huset og sa til meg at jeg måtte rydde det siden jeg var au pairen. Jeg prøvde å holde huset ryddig, og noen ganger betydde det å plukke opp skitne truser fra gulvet som tilhørte både barn og voksne. Jeg kunne ikke tro at det var dette jeg drev med i Norge. Hele familien dro på piknik en gang og jeg ble spurt om å være med. Under pikniken så oppdaget jeg at det var ingen mat til meg fordi de hadde glemt å ta noe til meg. Nok en gang hvor jeg ikke ble sett som en person, men som bare au pairen. Noen ganger ble mitt rom brukt av andre fordi det var gjester i huset og jeg kunne ikke si nei. Da var den lille friheten jeg hadde i mitt eget rom tatt fra meg. Man føler ikke frihet til å si nei til ting fordi man bor sammen med sjefen og man har ingen makt. Og da kan man ende opp med å hjelpe med ting som man ikke egentlig skal som å hjelpe under og rydde etter store arrangementer som vertsfamilien hadde. Under en av disse arrangementer en av gjestene ville ta et bilde og jeg var i veien. Istedenfor å bruke mitt navn som gjesten hadde fått vite tidligere og be meg pent om å flytte så sa gjesten «au pair, move». Jeg skulle gjøre alt andre ville og ikke kreve noe tilbake. Jeg hadde få rettigheter når jeg var en fremmed person i et fremmed land og bodde sammen med andre som kontrollerte hva jeg skulle gjøre, hvor jeg skulle sove og den tilgangen jeg hadde til mat. Kulturutveksling ble det veldig lite av. Jeg fikk gå på norskkurs som vertsfamilien betalte for, men jeg måtte spørre om dette flere ganger. Jeg lærte noen norske ord av barna, men ellers var de ikke interessert i min kultur og sa dette til meg.
I min tid som au pair ble jeg kjent med noen få andre au pairer. Noen var fra vestlige land og andre var fra u-land. Noen hadde det greit og alle slet med at det ikke var nok penger. Noen slet også med å ikke få nok mat. Andre hadde ikke en gang eget rom å måtte dele rom med barna eller andre i familien. Noen måtte gjøre ting som utearbeid, hagearbeid eller hjelpe vertsfamilien med ting som å vaske biler. En jeg møtte måtte passe barna flere dager på rad uten pause fordi vertsforeldre reiste og hun måtte bli igjen med barna. Det skjedde ofte, sa hun til meg. Noen av au pairene jeg møtte hadde barn i hjemlandet og kom til Norge for å passe på andres barn med et håp om å kunne sende penger hjem. Hvordan kan man sende penger hjem om man får 3000 kroner i måneden? Det forstår jeg ikke.
Au pair ordningen høres koselig ut. En familie får hjelp, en ung person får oppleve et annet land og alle har det bra. Men slik som au pair ordningen er i dag er dette en form for sosial dumping. Mange au pairer blir usynlig gjemt vekk hjemme hos noen og utsettes for ydmykelser og verre. Noen au pairer har opplevd å bli misbrukt på ubeskrivelige måter – fysisk, emosjonelt og seksuelt. Norge snakker om likestilling, men burde egentlig skamme seg for å importere mennesker fra andre land, noen som kommer for reiselyst og de fleste som kommer ut av nød. Det er vanskelig å regulere det som skjer bak lukkede dører, hjemmet i det private, spesielt om personen er sårbar ved at de er fremmed og ikke kan systemet. Jeg forstår at ikke alle vertsfamilier er dårlige, men det noen av oss har opplevd kan ikke sies å være på likefot. Vertsfamilien har mest makt i den situasjonen og det er veldig lett å utnytte ordningen og utnytte mennesker. Jeg forstår at familier trenger hjelp. Mange av familiene som bruker au pair ordningen er velstående respekterte familier med mye penger. La de betale det det skal koste for en dagmamma. Og de familiene som ikke har så god råd, la de få hjelp av myndighetene til å få en dagmamma som får betalt det som det skal koste. La de dagmammaene få bo hos seg selv og ikke hjem hos familiene. Min mening er at det beste er å avvikle au pair ordningen. Om familier trenger hjelp, la de som hjelper være på likefot, ha bestemmelsesrett, få anstendig lønn og ikke bli importert fra andre land til å gjøre det.
Jeg var ung, hadde reiselyst og dette hørtes ut som en interessant mulighet. Jeg har reist mye og liker å lære språk og å bli kjent med nye kulturer. Min motivasjon for å være au pair var å bli kjent med Norge. Jeg var klar over at jeg ikke skulle få så mye penger som au pair, men jeg trodde at det lille jeg skulle få skulle være nok og at familien skulle passe på meg. Jeg var klar over hva slags regler jeg og vertsfamilien måtte forholde oss til og vi hadde signert en kontrakt hvor alt var skrevet ned tydelig. Men det som møtte meg som au pair var et annet bilde.
Jeg kom til en velstående og respektert vertsfamilie med flere barn. Jeg fikk eget rom i huset og bad. De første dagene gikk det bra. Vi begynte å bli bedre kjent og ting virket hyggelig. Barna var hyggelige og ville bli kjent med meg. Jeg fikk kjennskap til det jeg skulle bidra med– holde huset ryddig, hjelpe med praktiske ting i huset som gjaldt familien og passe på og aktivisere barna. Men etter noen uker så begynte ting å forandre seg.
Familien sluttet å ta hensyn til meg. Egentlig skal au pairen være en del av familien som en datter som det Store Norsk Leksikon beskriver og spise måltider sammen med vertsfamilien. Til dagens eneste varme måltid ble det laget mange ganger mat som jeg ikke tålte eller kunne spise på grunn av matintoleranse. Vertsforeldrene sluttet å kjøpe ting jeg kunne spise. Da jeg spurte om dette fikk jeg høre at jeg kunne spise brød. Jeg følte ikke frihet til å kunne lage min egen mat siden vertsfamilien hadde kontroll på kjøkkenet og jeg hadde ikke råd til å kjøpe mat jeg tålte. Jeg var ofte sulten og hadde aldri opplevd at man ikke hadde mulighet til å spise det man ville. En dag var jeg ganske lei. Det var flaut å ikke ha nok, men likevel være omringet av velstand. Jeg kom til verdens rikeste land for å sulte og oppleve fattigdom. Det var utrolig! Den dagen fant jeg en hundrelapp på gata mens jeg gikk en tur og jeg gråt av glede. Med den lappen gikk jeg til matbutikken og kjøpte mat som jeg kunne spise og gjemte resten av maten i rommet mitt. Min familie i hjemlandet var ikke glad for at jeg ble au pair og ville ikke at jeg skulle reise til Norge. Det ble vanskelig å måtte skjule for dem at jeg ikke hadde det så bra i Norge, jeg følte ikke at jeg kunne spørre dem om hjelp med penger siden jeg tok et valg de ikke likte og følte heller ikke at jeg kunne fortelle dem at jeg var ofte sulten.
Jeg tjente 3000 kr. i måneden, dvs. 25 kr. i timen. Mesteparten av lønna gikk til månedskort for kollektivtransport. Jeg måtte komme meg rundt i byen når jeg hadde fri på egen hånd. Senere fant jeg ut fra andre au pairer at de fleste vertsfamilier kjøper månedskort til sine au pairer. Og da var det andre ting som jeg måtte sørge for selv som mobilabonnement, bøker til norskkurs og varme klær som jeg ikke hadde fra før. Lønna jeg fikk var ikke nok. Jeg hadde ikke råd til å gå ut og gjøre ting som kostet penger.
Når man bor så tett på noen og man får betalt for å være der, blir dynamikken rar. Oppgavene og ting som står på en kontrakt plutselig omdefineres. Grensene mellom jobb og privatliv blir uklare. Man er satt i en sårbar situasjon og kan utsettes for ydmykelse. Man finner fort ut at man ikke er en del av familien, men er bare en tjener, bare en au pair og ikke en gang på likefot. Det er vanskelig for barn som man bor med å forstå at man har fri og vil være for seg selv. Plutselig har man ikke fri lenger og passer på barna. Jeg måtte snike meg ut av huset tidlig om morgenen når barna sov når jeg hadde fri slik at jeg ikke ble satt i arbeid. Barna forandret seg. De lagde mye rot i rommene sine og i hele huset og sa til meg at jeg måtte rydde det siden jeg var au pairen. Jeg prøvde å holde huset ryddig, og noen ganger betydde det å plukke opp skitne truser fra gulvet som tilhørte både barn og voksne. Jeg kunne ikke tro at det var dette jeg drev med i Norge. Hele familien dro på piknik en gang og jeg ble spurt om å være med. Under pikniken så oppdaget jeg at det var ingen mat til meg fordi de hadde glemt å ta noe til meg. Nok en gang hvor jeg ikke ble sett som en person, men som bare au pairen. Noen ganger ble mitt rom brukt av andre fordi det var gjester i huset og jeg kunne ikke si nei. Da var den lille friheten jeg hadde i mitt eget rom tatt fra meg. Man føler ikke frihet til å si nei til ting fordi man bor sammen med sjefen og man har ingen makt. Og da kan man ende opp med å hjelpe med ting som man ikke egentlig skal som å hjelpe under og rydde etter store arrangementer som vertsfamilien hadde. Under en av disse arrangementer en av gjestene ville ta et bilde og jeg var i veien. Istedenfor å bruke mitt navn som gjesten hadde fått vite tidligere og be meg pent om å flytte så sa gjesten «au pair, move». Jeg skulle gjøre alt andre ville og ikke kreve noe tilbake. Jeg hadde få rettigheter når jeg var en fremmed person i et fremmed land og bodde sammen med andre som kontrollerte hva jeg skulle gjøre, hvor jeg skulle sove og den tilgangen jeg hadde til mat. Kulturutveksling ble det veldig lite av. Jeg fikk gå på norskkurs som vertsfamilien betalte for, men jeg måtte spørre om dette flere ganger. Jeg lærte noen norske ord av barna, men ellers var de ikke interessert i min kultur og sa dette til meg.
I min tid som au pair ble jeg kjent med noen få andre au pairer. Noen var fra vestlige land og andre var fra u-land. Noen hadde det greit og alle slet med at det ikke var nok penger. Noen slet også med å ikke få nok mat. Andre hadde ikke en gang eget rom å måtte dele rom med barna eller andre i familien. Noen måtte gjøre ting som utearbeid, hagearbeid eller hjelpe vertsfamilien med ting som å vaske biler. En jeg møtte måtte passe barna flere dager på rad uten pause fordi vertsforeldre reiste og hun måtte bli igjen med barna. Det skjedde ofte, sa hun til meg. Noen av au pairene jeg møtte hadde barn i hjemlandet og kom til Norge for å passe på andres barn med et håp om å kunne sende penger hjem. Hvordan kan man sende penger hjem om man får 3000 kroner i måneden? Det forstår jeg ikke.
Au pair ordningen høres koselig ut. En familie får hjelp, en ung person får oppleve et annet land og alle har det bra. Men slik som au pair ordningen er i dag er dette en form for sosial dumping. Mange au pairer blir usynlig gjemt vekk hjemme hos noen og utsettes for ydmykelser og verre. Noen au pairer har opplevd å bli misbrukt på ubeskrivelige måter – fysisk, emosjonelt og seksuelt. Norge snakker om likestilling, men burde egentlig skamme seg for å importere mennesker fra andre land, noen som kommer for reiselyst og de fleste som kommer ut av nød. Det er vanskelig å regulere det som skjer bak lukkede dører, hjemmet i det private, spesielt om personen er sårbar ved at de er fremmed og ikke kan systemet. Jeg forstår at ikke alle vertsfamilier er dårlige, men det noen av oss har opplevd kan ikke sies å være på likefot. Vertsfamilien har mest makt i den situasjonen og det er veldig lett å utnytte ordningen og utnytte mennesker. Jeg forstår at familier trenger hjelp. Mange av familiene som bruker au pair ordningen er velstående respekterte familier med mye penger. La de betale det det skal koste for en dagmamma. Og de familiene som ikke har så god råd, la de få hjelp av myndighetene til å få en dagmamma som får betalt det som det skal koste. La de dagmammaene få bo hos seg selv og ikke hjem hos familiene. Min mening er at det beste er å avvikle au pair ordningen. Om familier trenger hjelp, la de som hjelper være på likefot, ha bestemmelsesrett, få anstendig lønn og ikke bli importert fra andre land til å gjøre det.