Høring NOU 2023:7: Trygg barndom, sikker fremtid
Det vises til utredning fra Barnevernsutvalget Trygg barndom, sikker fremtid. Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet , avgitt til Barne - og familiedepartementet 20. mars 2023. Barnevernsutvalget har hatt som mandat å vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets arbeid. Utredningen har 118 forslag. Bærum kommune understreker viktigheten av at rettsikkerheten i barnevernet styrkes og ser at mange av forslagene til tiltak vil understøtte dette. Bærum kommune har følgende innspill til utvalgte forslag i utredningen:
Forslag 1: Utprøving og etablering av en barnerepresentantordning – BRO (flertallsforslag)
«Det etableres en barnerepresentantordning (BRO), som skal gi uavhengig representasjon for alle barn som blir plassert utenfor hjemmet, enten frivillig, akutt eller med tvang»
Intensjonen som ligger til grunn for forslaget er god. Tanken er kontinuitet i oppfølgingen av barnet ved at det er samme person som følger barn som må flyttes ut av hjemmet gjennom hele prosessen og i hele plasseringsperioden. Dette er en høy ambisjon, men i praksis vil det bli problematisk å oppnå denne intensjonen. Mange plasseringer er svært langvarige, og som i andre arbeidsforhold vil det ikke være mulig å forhindre at ansatte bytter jobb, har sykdomsfravær eller annet fravær underveis i et barns plasseringsforløp.
Når det gjelder nåværende ordninger som Bro-representanten er tenkt å erstatte; talsperson, tillitsperson og tilsynsfører, vil kommunen bemerke følgende:
Ordningen med talsperson er, slik vi erfarer det i praksis og slik det vises i statistikken på s.126 i utredningen, i endring. Barneverns -og helsenemnda har nå i økende grad samtaler med barnet selv, en praksis vi forventer vil øke ytterligere og som er en ønsket utvikling for å sikre barnets medvirkning. På den måten får barnet snakke direkte med beslutningstaker uten et formidlende mellomledd. Kommunen anser dette som positivt med tanke på barns medvirkning.
Når det gjelder ordningen med tillitsperson viser en evalueringsrapport fra 2021 at behovet dempes etter en omsorgsovertakelse: « Ut fra hva både barneverntjenesten og ungdommene formidler ser det ut til å være mer behov for å ha med en tillitsperson før omsorgsovertakelsen enn etter. Det er gjerne i fasene forut for nemndsbehandling at barn og unge opplever stor usikkerhet, kan stå i krysspress og har stort behov for informasjon. Etter omsorgsovertakelsen er barneverntjenestenes erfaringer at det ofte er slik at barn og unge ønsker å ha med seg fosterforeldre eller har blitt godt kjent med kontaktpersonen i barnevernet, og har mindre behov for å ha med seg noen i møter» (Evaluering av ordningene talsperson og tillitsperson, Rapport 2021 – 19, Proba analyse, s. 65).
https://proba.no/wp-content/uploads/Rapport-2021-19-Evaluering-av-ordningene-talsperson-og-tillitsperson.pdf
Oppgaven BRO er ment å ivareta går inn i det mandatet barneverntjenesten allerede har, og som er blitt ytterligere aksentuert og styrket gjennom ny lov og pågående kompetansetiltak. Det synes forhastet å foreslå en så vidt stor og kostbar reform før man har erfart om allerede innførte tiltak og endringer vil ha ønsket effekt.
Ut fra et rettssikkerhetsaspekt vil det være uheldig at en av oppgavene BRO skal ha er å «peke på mangler, for eksempel i nemndas beslutningsgrunnlag, eller argumentere for ytterligere undersøkelser eller utredninger.»
Dette vil være inngripende både når det gjelder barnevernets samfunnsoppdrag og saksbehandling og for nemndsprosessen, og er egnet til å skape forsinkelser og uklare ansvarsforhold. Oppgaven som er tiltenkt BRO overlapper det saksbehandling i barneverntjenesten og behandling i nemnda skal sikre, nemlig at saken skal være forsvarlig opplyst før beslutninger/vedtak fattes. Dette må man forutsette allerede er forsterket etter nye bestemmelser i barnevernsloven som er innført fra 1. januar 2023. Forslaget kan i tillegg medføre at det vil ta lengre tid før barnets situasjon stabiliseres, uten at man nødvendigvis oppnår faktisk å bedre barnets rettssikkerhet.
Det forutsettes kvalifikasjonskrav for BRO om formell utdanning på linje med ansatte i det kommunale barnevernet. Mangel på kvalifisert arbeidskraft og høy turnover på nasjonalt nivå er allerede et problem i sektoren, og ordningen vil kunne forsterke disse utfordringene. Det er anslått at ordningen vil ha en kostnad på 650 millioner kroner årlig. Midlene bør brukes til å styrke den eksisterende strukturen man allerede har på barnevernsfeltet.
Videre ser kommunen også en fare for at kontinuitet og forsvarlighet i beslutninger rundt barnets omsorgssituasjon kan forringes ved at beslutningene skal kunne overprøves av en fagperson fra en annen etat med tilsvarende fagbakgrunn. Det vises bl.a. til undersøkelse fra Irland i utredningens kapittel 7.5.3 der det ble påvist en økende grad av uenighet mellom sosialarbeiderne i barnevernet og barnets representant, og at det opplevdes at meningen til barnets representant av domstolene ble tillagt større vekt enn den helhetlige og etterprøvbare undersøkelsen som gjennomføres av sosialarbeidere/barnevernet.
Kommunen viser til mindretallets syn og er enig i den begrunnelsen som der gis.
Kommunen støtter ikke forslaget.
Forslag 2: Lavere aldersgrense for partsrettigheter - f oreslått endring i § 12-3 Barns partsrettigheter
Utvalget foreslår at aldersgrensen for partsrettigheter senkes til 12 år.
Endringen begrunnes med hensynet til styrket rettsstilling for barn, og sikring av økt likebehandling med hensyn til skjønnsvurderingen av om yngre barn skal få partsstatus. Det vises til at barn på 12 år normalt har forutsetninger for å vurdere om de ønsker å opptre som part og tilstrekkelig modenhet og kompetanse til å samhandle med dem som skal representere dem. Utvalget har vurdert argumentene om at belastningen ved å opptre som part kan være utfordrende, og veier opp for dette med bestemmelse i nytt tredje ledd om mulighet for å nekte barn som er part i saken innsyn i sakens dokumenter.
I NOU 2016:16 ble det foreslått å senke aldersgrensen til 12 år. Flertallet av høringsinstansene var kritiske til utvalgets forslag, og pekte på at negative konsekvenser og belastninger dette kunne medføre for yngre barn ikke var utredet, f.eks. å delta i prosesser for nemnda eller retten. Som part får barnet innsyn i svært sensitive opplysninger om egen situasjon og foreldre, og vil kunne bli utsatt for eksponering av motsetningsforhold mellom de berørte, som de ikke vil ha forutsetninger for å kunne fullt ut forstå. Innskrenket adgang til visse dokumenter kan i noen grad dempe dette, men det er lite sannsynlig at det vil avhjelpe tilstrekkelig.
Det ble også fremholdt at barn på 12 år ikke har den nødvendige modenhet til å forstå i full bredde hvilken belastning det kan medføre å ha partsrettigheter, og at barnet kan bli utsatt for press og lojalitetskonflikter som kan gi en opplevelse av å få ansvar for avgjørelser. I prop.133L (2020 – 2021) fremholdes at « styrking av barns rettssikkerhet og medvirkning ikke må skje på en måte som medfører urimelig belastning for barn, blant annet slik at barn ikke opplever å få et for stort ansvar for utfallet i saken».
I høringsnotatet Forslag til ny barnevernslov fra Barne- og likestillingsdepartementet, ga departementet følgende begrunnelse for ikke å senke aldersgrensen for partsrettigheter for barn fra 15 til 12 år:
«Departementet mener forslaget har klare betenkeligheter. Det foreligger ikke tilstrekkelige holdepunkter for å hevde at alle barn som regel vil ha nødvendige forutsetninger til å være part fra fylte 12 år. Endringer i reglene om partsrettigheter for barn må etter departementets syn i større utstrekning ta hensyn til individuelle forskjeller både hos det enkelte barn (herunder alder, modenhet, særlig sårbarhet og ønske om økt deltakelse) og i den enkelte sak (sakens karakter, alvorlighetsgrad, grad av konfliktnivå osv.). Departementet foreslår derfor ikke å gå videre med utvalgets forslag om å senke aldersgrensen for barns partsrettigheter til 12 år.»
https://www.regjeringen.no/contentassets/7a124c63b81b487e9d79ae44b73a2b70/horingsnotat-ny-barnevernslov---april-2019-.pdf
Departementet foreslo etter dette å videreføre hovedregelen om en aldersgrense på 15 år, men foreslo samtidig å innta en bestemmelse om at nemnda kan innvilge partsrettigheter «dersom hensynet til barnet tilsier det». I tillegg ble det foreslått en rett for barnet til å uttale seg direkte for nemnda. Forslagene ble vedtatt og er nå virksomme.
Belastningene for barnet som ble vektlagt i forbindelse med at ny barnevernslov ble vedtatt har fremdeles gyldighet. Det foreligger heller ikke nå kunnskap/forskning om hvilke følger en lavere aldersgrense kan få for barna.
Utvalget fremholder at man er oppmerksom på belastningen partsstatus kan medføre og at disse kan være sterkere og mer tyngende jo yngre barnet er. Samtidig vektlegges at barnet som regel allerede står i denne type belastninger gjennom sin rett til medvirkning uavhengig av partsstatus.
Etter kommunens syn problematiseres det ikke at direkte deltagelse i en prosess for nemnda eller retten normalt representerer en større belastning for barnet enn annen form for medvirkning i saken. I en nemndsprosess kommer motsetningene mellom partene tydeligere frem, og barnet vil kunne bli direkte eksponert for konfrontasjoner, som også kan komme til å skade relasjon og tilknytning både til foreldre og fosterforeldre.
Etter kommunes syn vil barns prosessuelle rettigheter styrkes i tilstrekkelig grad ved ny lovs utvidelse av adgangen til å innvilge partsrettigheter for barn under 15 år og forslaget om barns rett til å uttale seg direkte til nemnda. En vurdering av hvorvidt aldersgrensen bør senkes burde derfor utstå til man har erfaringer med hvorvidt disse endringene vil ha ønsket effekt.
Kommunen støtter ikke forslaget.
Forslag 6: Overprøving av vedtak som innebærer at barnet må flytte - f oreslått endring i § 12-12 Barns rett til overprøving
Bestemmelsen lovfester alle barns rett til overprøving av barnevernets tiltak som innebærer flytting (frivillig plassering i fosterhjem/institusjon som hjelpetiltak, akuttvedtak om hjelpetiltak, vedtak om frivillige besøkshjem som hjelpetiltak og vedtak om flytting av barn etter omsorgsovertagelse).
Forslaget gjelder alle barn uavhengig av partsstatus eller ikke. I dag er det Statsforvalteren som behandler eventuelle klager i saker om frivillige tiltak. Forslaget er begrunnet med at plasseringer som barnet ikke selv ønsker er inngripende, og at rettsikkerhetsgarantiene som ligger til grunn ved nemndsbehandling derfor bør gjelde.
Forslaget innebærer at alle barn skal ha denne retten, uavhengig av alder. For barn uten partsrettigheter legges det opp til at barneverntjenesten skal bistå barn som motsetter seg tiltak.
Forslaget reiser spørsmål om hva slags/hvilken type utsagn fra barnet som kan/skal forstås og tolkes som en faktisk klage.
Det kan også være vanskelig å konstatere om et barns utsagn er situasjonsbestemt eller faktisk uttrykk for en konsistent holdning. Det fremstår som vanskelig å kunne vurdere om et utsagn fra et barn som uttrykker motstand mot å flytte vil være å anse som en klage, eller om barnet faktisk og helt spesifikt må uttale at det ønsker å benytte seg av klageretten.
Det er ikke angitt noen aldersgrense for å klage i forslaget. Små barn vil umulig kunne forholde seg til klagebegrepet og artikulere at det faktisk ønsker å benytte seg av klageretten. Mange vil heller ikke ha en alder og modenhet som tilsier at de vil være i stand til å forholde seg til informasjon om flytting før kort tid før det faktisk skjer. Dersom barnet motsetter seg flyttingen når det faktisk skal flyttes åpnes det for at barneverntjenesten må bistå barnet med å fremme sak for nemnda samtidig som det er nødvendig å jobbe for å trygge barnet i den nye omsorgsituasjonen. Barnevernstjenesten erfarer at en forventet og naturlig motstand mot flytting ofte kan forta seg etter noen tid i den nye omsorgsbasen.
Når det gjelder hvilken behandlingsform som skal benyttes foreslås at « nemnda må ta stilling til behandlingsformen i disse sakene, herunder om det skal benyttes samtaleprosess ». Det er ikke foreslått en nedre aldersgrense for når barnet kan delta i samtaleprosess eller forhandlingsmøte i nemnda. Her vil foreldrene og barnevernstjenesten være representert ved advokat. Barn uten partsrettigheter (nåværende 15/foreslått 12) som deltar i egen klagesak mottar ikke juridisk bistand i prosessen, noe som kan forringe barnets rettssikkerhet.
Det vil også kunne være vanskelig for yngre barna å sette seg inn i hvordan f.eks. et hjelpetiltak som besøkshjem vil kunne bedre foreldrenes omsorgsevne og dermed være til barnets beste.
Forslaget åpner for at barnet vil kunne bli involvert i flere parallelle prosesser for nemnda/domstolene, ved at foreldrene eksempelvis kan ha fremmet sak for nemnda om tilbakeføring, samtidig som barnet selv har klaget over et flyttevedtak som også skal behandles i nemnda. Slike samtidige prosesser vurderes å kunne være en uforholdsmessig belastning for barn i utsatte livssituasjoner.
Kommunen støtter ikke forslaget.
Forslag 10: Lovfesting av momentliste i bestemmelsen om barnets beste - foreslått endring i § 1-3 Barnets beste:
Det foreslås å ta inn en momentliste med de viktigste vurderingstemaene for å ramme inn barnevernets skjønn, for å motvirke at prinsippet om barnets beste blir forstått ulikt. Det forutsettes at beslutningstakere på alle nivåer i barnevernsystemet vurderer relevansen og betydningen av hvert moment, og begrunner hvordan og hvorfor et moment er relevant/ikke relevant.
Lovfesting av en momentliste ble foreslått av Barnevernslovutvalget i NOU 2016:16. Departementet valgte ikke å følge opp forslaget i høringsnotatet til ny lov. Man inntok en åpen formulering om barnets beste, og at hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering av det enkelte barns behov. Det ble samtidig foreslått å lovfeste at barnets beste er et « grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører et barn etter loven». En overvekt av høringsinstansene støttet departementets vurderinger og forslag som så ble opprettholdt i Prop. 133L (2020-2021) og videre i ny lov.
Begrunnelsen var at en slik liste fremsto som overordnet og generell, og ga liten veiledning for konkrete vurderinger i enkeltsaker. Videre at barnevernets vurderinger uansett være basert på en bred helhetsvurdering av alle relevante forhold i den enkelte sak med utgangspunkt i det enkeltes barns behov. Det ble også pekt på at en slik liste kunne fremstå som uttømmende, og ha som utilsiktet følge at barnevernet overså andre viktige momenter i saken ved utelukkende å vurdere lovbestemte momenter.
Synspunktet har fremdeles gyldighet. Det er også grunn til å peke på at en slik liste kan medføre et uheldig fokus på hvilke momenter som skal ha forrang i forhold til andre momenter, og forringe de individuelle vurderinger som må ligge til grunn i hver enkelt sak
Det kan bemerkes at noen momenter også er overlappende med de grunnleggende bestemmelsene nedfelt i barnevernsloven, eksempelvis i § 1-8 som pålegger barnevernet å ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken, og § 1-5 som handler om barns rett til omsorg og rett til familieliv.
Kommunen støtter ikke forslaget.
Forslag 54: Krav om oppfølging av barn og foreldre ved og etter gjenforening - foreslått ny § 8-7 Oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om oppheving av omsorgsovertagelse
Forslaget innebærer at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for gjenforening samt følge opp barn og foreldre i en periode opp til seks måneder etter at det er truffet vedtak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.
Det er viktig å ivareta rettssikkerheten til barnet ved gjenforening og en plan for gjenforeningen og en plikt for barneverntjenesten til å følge opp både barn og foreldre vil kunne bidra til dette. Dette er viktig av flere grunner. Det er viktig at foreldre og barn tilbys nødvendig hjelp for å etablere relasjoner rammer og rutiner i familien. Videre vil barneverntjenesten med dette pålegges å følge med på situasjonen, fange opp behov for hjelpetiltak og å bidra til barnets utvikling.
Kommunen støtter forslaget.
Forslag 71: Ny ordning med oppvekstadopsjon - foreslått ny § 5-12 Vedtak om overføring av foreldreansvar til fosterforeldre
Forslaget innebærer at det innføres et nytt tiltak etter barnevernsloven – oppvekstadopsjon. Forslaget innebærer at nemnda kan treffe vedtak om overføring av foreldreansvar fra biologiske foreldre til fosterforeldre, jfr. barneloven § 30. Gjenforeningsmålet må være oppgitt jfr. nytt femte ledd i § 8-3 Barneverntjenestens oppfølgingsplikt. Fosterforeldrene vil i kraft av foreldreansvaret få beslutningsmyndighet i saker om helsehjelp, skole, innmelding/utmelding av trossamfunn, pass, navneendringer. Enkelte juridiske bånd til biologiske foreldre består (arverett, odelsrett og statsborgerskap).
Barnevernet erfarer at fosterforeldrene i mange tilfeller ikke har nødvendig rettslig og faktisk myndighet til å ta beslutninger som oppleves som viktige for barnet i hverdagen og for barnets fremtid. Ofte har fosterbarn og biologiske foreldre ulik oppfatning om denne type spørsmål, noe som kan være svært krevende for barnet å måtte forholde seg til og innrette seg etter.
I de tilfellene der det er konstatert at gjenforeningsmålet er oppgitt er det i dag kun adopsjon som sikrer en permanent omsorgsbase. I tilfeller der adopsjon av ulike grunner ikke er aktuelt, vil den foreslåtte ordningen kunne oppnå noe av den samme tryggheten for barnet. Det vil styrke fosterforeldrenes muligheter for å gi barnet nødvendig hjelp, støtte og omsorg og slik bidra til å sikre barn kontinuitet og stabilitet uten at man bryter de juridiske bånd til foreldre slik en adopsjon vil gjøre.
Oppvekstadopsjon vil også kunne bidra til unngå videre rettsprosesser med de belastninger det har for barnet.
I lys av at antall adopsjonssaker har gått vesentlig ned de siste to årene vil den foreslåtte ordningen kunne bidra til at flere barn gis den samme tryggheten som en ordinær adopsjon innebærer.
Kommunen støtter forslaget.
Forslag 87: Utredning av ansvarsoverføring (flertallsforslag)
Det utredes om ansvaret for barnevernstjenestens oppgaver bør flyttes fra kommunene til staten (utvalgets flertall, medlemmene Skivenes, Søvig, Aleksandersen, Flatebø, Heggberget, Klæboe, Lauvås, Lekhal, Nordanger, Salvanes, Solberg og Øpsen. Utvalgets mindretall, medlemmene Apeland og Kvisvik).
Kommunen er enig i mindretallets begrunnelse og innvending: « Mindretallet mener at med ny barnevernslov, der fokuset er lagt på den samlede oppvekstinnsatsen lokalt, vil flytting av ansvar fra kommune til stat være lite hensiktsmessig. Det vil innebære en oppsplitting, som kan vanskeliggjøre å lykkes med den samlede og helhetlige innsatsen».
Kommunen støtter ikke forslaget
Det vises til utredning fra Barnevernsutvalget Trygg barndom, sikker fremtid. Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet , avgitt til Barne - og familiedepartementet 20. mars 2023. Barnevernsutvalget har hatt som mandat å vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten i alle ledd av barnevernets arbeid. Utredningen har 118 forslag. Bærum kommune understreker viktigheten av at rettsikkerheten i barnevernet styrkes og ser at mange av forslagene til tiltak vil understøtte dette. Bærum kommune har følgende innspill til utvalgte forslag i utredningen:
Forslag 1: Utprøving og etablering av en barnerepresentantordning – BRO (flertallsforslag)
«Det etableres en barnerepresentantordning (BRO), som skal gi uavhengig representasjon for alle barn som blir plassert utenfor hjemmet, enten frivillig, akutt eller med tvang»
Intensjonen som ligger til grunn for forslaget er god. Tanken er kontinuitet i oppfølgingen av barnet ved at det er samme person som følger barn som må flyttes ut av hjemmet gjennom hele prosessen og i hele plasseringsperioden. Dette er en høy ambisjon, men i praksis vil det bli problematisk å oppnå denne intensjonen. Mange plasseringer er svært langvarige, og som i andre arbeidsforhold vil det ikke være mulig å forhindre at ansatte bytter jobb, har sykdomsfravær eller annet fravær underveis i et barns plasseringsforløp.
Når det gjelder nåværende ordninger som Bro-representanten er tenkt å erstatte; talsperson, tillitsperson og tilsynsfører, vil kommunen bemerke følgende:
Ordningen med talsperson er, slik vi erfarer det i praksis og slik det vises i statistikken på s.126 i utredningen, i endring. Barneverns -og helsenemnda har nå i økende grad samtaler med barnet selv, en praksis vi forventer vil øke ytterligere og som er en ønsket utvikling for å sikre barnets medvirkning. På den måten får barnet snakke direkte med beslutningstaker uten et formidlende mellomledd. Kommunen anser dette som positivt med tanke på barns medvirkning.
Når det gjelder ordningen med tillitsperson viser en evalueringsrapport fra 2021 at behovet dempes etter en omsorgsovertakelse: « Ut fra hva både barneverntjenesten og ungdommene formidler ser det ut til å være mer behov for å ha med en tillitsperson før omsorgsovertakelsen enn etter. Det er gjerne i fasene forut for nemndsbehandling at barn og unge opplever stor usikkerhet, kan stå i krysspress og har stort behov for informasjon. Etter omsorgsovertakelsen er barneverntjenestenes erfaringer at det ofte er slik at barn og unge ønsker å ha med seg fosterforeldre eller har blitt godt kjent med kontaktpersonen i barnevernet, og har mindre behov for å ha med seg noen i møter» (Evaluering av ordningene talsperson og tillitsperson, Rapport 2021 – 19, Proba analyse, s. 65).
https://proba.no/wp-content/uploads/Rapport-2021-19-Evaluering-av-ordningene-talsperson-og-tillitsperson.pdf
Oppgaven BRO er ment å ivareta går inn i det mandatet barneverntjenesten allerede har, og som er blitt ytterligere aksentuert og styrket gjennom ny lov og pågående kompetansetiltak. Det synes forhastet å foreslå en så vidt stor og kostbar reform før man har erfart om allerede innførte tiltak og endringer vil ha ønsket effekt.
Ut fra et rettssikkerhetsaspekt vil det være uheldig at en av oppgavene BRO skal ha er å «peke på mangler, for eksempel i nemndas beslutningsgrunnlag, eller argumentere for ytterligere undersøkelser eller utredninger.»
Dette vil være inngripende både når det gjelder barnevernets samfunnsoppdrag og saksbehandling og for nemndsprosessen, og er egnet til å skape forsinkelser og uklare ansvarsforhold. Oppgaven som er tiltenkt BRO overlapper det saksbehandling i barneverntjenesten og behandling i nemnda skal sikre, nemlig at saken skal være forsvarlig opplyst før beslutninger/vedtak fattes. Dette må man forutsette allerede er forsterket etter nye bestemmelser i barnevernsloven som er innført fra 1. januar 2023. Forslaget kan i tillegg medføre at det vil ta lengre tid før barnets situasjon stabiliseres, uten at man nødvendigvis oppnår faktisk å bedre barnets rettssikkerhet.
Det forutsettes kvalifikasjonskrav for BRO om formell utdanning på linje med ansatte i det kommunale barnevernet. Mangel på kvalifisert arbeidskraft og høy turnover på nasjonalt nivå er allerede et problem i sektoren, og ordningen vil kunne forsterke disse utfordringene. Det er anslått at ordningen vil ha en kostnad på 650 millioner kroner årlig. Midlene bør brukes til å styrke den eksisterende strukturen man allerede har på barnevernsfeltet.
Videre ser kommunen også en fare for at kontinuitet og forsvarlighet i beslutninger rundt barnets omsorgssituasjon kan forringes ved at beslutningene skal kunne overprøves av en fagperson fra en annen etat med tilsvarende fagbakgrunn. Det vises bl.a. til undersøkelse fra Irland i utredningens kapittel 7.5.3 der det ble påvist en økende grad av uenighet mellom sosialarbeiderne i barnevernet og barnets representant, og at det opplevdes at meningen til barnets representant av domstolene ble tillagt større vekt enn den helhetlige og etterprøvbare undersøkelsen som gjennomføres av sosialarbeidere/barnevernet.
Kommunen viser til mindretallets syn og er enig i den begrunnelsen som der gis.
Kommunen støtter ikke forslaget.
Forslag 2: Lavere aldersgrense for partsrettigheter - f oreslått endring i § 12-3 Barns partsrettigheter
Utvalget foreslår at aldersgrensen for partsrettigheter senkes til 12 år.
Endringen begrunnes med hensynet til styrket rettsstilling for barn, og sikring av økt likebehandling med hensyn til skjønnsvurderingen av om yngre barn skal få partsstatus. Det vises til at barn på 12 år normalt har forutsetninger for å vurdere om de ønsker å opptre som part og tilstrekkelig modenhet og kompetanse til å samhandle med dem som skal representere dem. Utvalget har vurdert argumentene om at belastningen ved å opptre som part kan være utfordrende, og veier opp for dette med bestemmelse i nytt tredje ledd om mulighet for å nekte barn som er part i saken innsyn i sakens dokumenter.
I NOU 2016:16 ble det foreslått å senke aldersgrensen til 12 år. Flertallet av høringsinstansene var kritiske til utvalgets forslag, og pekte på at negative konsekvenser og belastninger dette kunne medføre for yngre barn ikke var utredet, f.eks. å delta i prosesser for nemnda eller retten. Som part får barnet innsyn i svært sensitive opplysninger om egen situasjon og foreldre, og vil kunne bli utsatt for eksponering av motsetningsforhold mellom de berørte, som de ikke vil ha forutsetninger for å kunne fullt ut forstå. Innskrenket adgang til visse dokumenter kan i noen grad dempe dette, men det er lite sannsynlig at det vil avhjelpe tilstrekkelig.
Det ble også fremholdt at barn på 12 år ikke har den nødvendige modenhet til å forstå i full bredde hvilken belastning det kan medføre å ha partsrettigheter, og at barnet kan bli utsatt for press og lojalitetskonflikter som kan gi en opplevelse av å få ansvar for avgjørelser. I prop.133L (2020 – 2021) fremholdes at « styrking av barns rettssikkerhet og medvirkning ikke må skje på en måte som medfører urimelig belastning for barn, blant annet slik at barn ikke opplever å få et for stort ansvar for utfallet i saken».
I høringsnotatet Forslag til ny barnevernslov fra Barne- og likestillingsdepartementet, ga departementet følgende begrunnelse for ikke å senke aldersgrensen for partsrettigheter for barn fra 15 til 12 år:
«Departementet mener forslaget har klare betenkeligheter. Det foreligger ikke tilstrekkelige holdepunkter for å hevde at alle barn som regel vil ha nødvendige forutsetninger til å være part fra fylte 12 år. Endringer i reglene om partsrettigheter for barn må etter departementets syn i større utstrekning ta hensyn til individuelle forskjeller både hos det enkelte barn (herunder alder, modenhet, særlig sårbarhet og ønske om økt deltakelse) og i den enkelte sak (sakens karakter, alvorlighetsgrad, grad av konfliktnivå osv.). Departementet foreslår derfor ikke å gå videre med utvalgets forslag om å senke aldersgrensen for barns partsrettigheter til 12 år.»
https://www.regjeringen.no/contentassets/7a124c63b81b487e9d79ae44b73a2b70/horingsnotat-ny-barnevernslov---april-2019-.pdf
Departementet foreslo etter dette å videreføre hovedregelen om en aldersgrense på 15 år, men foreslo samtidig å innta en bestemmelse om at nemnda kan innvilge partsrettigheter «dersom hensynet til barnet tilsier det». I tillegg ble det foreslått en rett for barnet til å uttale seg direkte for nemnda. Forslagene ble vedtatt og er nå virksomme.
Belastningene for barnet som ble vektlagt i forbindelse med at ny barnevernslov ble vedtatt har fremdeles gyldighet. Det foreligger heller ikke nå kunnskap/forskning om hvilke følger en lavere aldersgrense kan få for barna.
Utvalget fremholder at man er oppmerksom på belastningen partsstatus kan medføre og at disse kan være sterkere og mer tyngende jo yngre barnet er. Samtidig vektlegges at barnet som regel allerede står i denne type belastninger gjennom sin rett til medvirkning uavhengig av partsstatus.
Etter kommunens syn problematiseres det ikke at direkte deltagelse i en prosess for nemnda eller retten normalt representerer en større belastning for barnet enn annen form for medvirkning i saken. I en nemndsprosess kommer motsetningene mellom partene tydeligere frem, og barnet vil kunne bli direkte eksponert for konfrontasjoner, som også kan komme til å skade relasjon og tilknytning både til foreldre og fosterforeldre.
Etter kommunes syn vil barns prosessuelle rettigheter styrkes i tilstrekkelig grad ved ny lovs utvidelse av adgangen til å innvilge partsrettigheter for barn under 15 år og forslaget om barns rett til å uttale seg direkte til nemnda. En vurdering av hvorvidt aldersgrensen bør senkes burde derfor utstå til man har erfaringer med hvorvidt disse endringene vil ha ønsket effekt.
Kommunen støtter ikke forslaget.
Forslag 6: Overprøving av vedtak som innebærer at barnet må flytte - f oreslått endring i § 12-12 Barns rett til overprøving
Bestemmelsen lovfester alle barns rett til overprøving av barnevernets tiltak som innebærer flytting (frivillig plassering i fosterhjem/institusjon som hjelpetiltak, akuttvedtak om hjelpetiltak, vedtak om frivillige besøkshjem som hjelpetiltak og vedtak om flytting av barn etter omsorgsovertagelse).
Forslaget gjelder alle barn uavhengig av partsstatus eller ikke. I dag er det Statsforvalteren som behandler eventuelle klager i saker om frivillige tiltak. Forslaget er begrunnet med at plasseringer som barnet ikke selv ønsker er inngripende, og at rettsikkerhetsgarantiene som ligger til grunn ved nemndsbehandling derfor bør gjelde.
Forslaget innebærer at alle barn skal ha denne retten, uavhengig av alder. For barn uten partsrettigheter legges det opp til at barneverntjenesten skal bistå barn som motsetter seg tiltak.
Forslaget reiser spørsmål om hva slags/hvilken type utsagn fra barnet som kan/skal forstås og tolkes som en faktisk klage.
Det kan også være vanskelig å konstatere om et barns utsagn er situasjonsbestemt eller faktisk uttrykk for en konsistent holdning. Det fremstår som vanskelig å kunne vurdere om et utsagn fra et barn som uttrykker motstand mot å flytte vil være å anse som en klage, eller om barnet faktisk og helt spesifikt må uttale at det ønsker å benytte seg av klageretten.
Det er ikke angitt noen aldersgrense for å klage i forslaget. Små barn vil umulig kunne forholde seg til klagebegrepet og artikulere at det faktisk ønsker å benytte seg av klageretten. Mange vil heller ikke ha en alder og modenhet som tilsier at de vil være i stand til å forholde seg til informasjon om flytting før kort tid før det faktisk skjer. Dersom barnet motsetter seg flyttingen når det faktisk skal flyttes åpnes det for at barneverntjenesten må bistå barnet med å fremme sak for nemnda samtidig som det er nødvendig å jobbe for å trygge barnet i den nye omsorgsituasjonen. Barnevernstjenesten erfarer at en forventet og naturlig motstand mot flytting ofte kan forta seg etter noen tid i den nye omsorgsbasen.
Når det gjelder hvilken behandlingsform som skal benyttes foreslås at « nemnda må ta stilling til behandlingsformen i disse sakene, herunder om det skal benyttes samtaleprosess ». Det er ikke foreslått en nedre aldersgrense for når barnet kan delta i samtaleprosess eller forhandlingsmøte i nemnda. Her vil foreldrene og barnevernstjenesten være representert ved advokat. Barn uten partsrettigheter (nåværende 15/foreslått 12) som deltar i egen klagesak mottar ikke juridisk bistand i prosessen, noe som kan forringe barnets rettssikkerhet.
Det vil også kunne være vanskelig for yngre barna å sette seg inn i hvordan f.eks. et hjelpetiltak som besøkshjem vil kunne bedre foreldrenes omsorgsevne og dermed være til barnets beste.
Forslaget åpner for at barnet vil kunne bli involvert i flere parallelle prosesser for nemnda/domstolene, ved at foreldrene eksempelvis kan ha fremmet sak for nemnda om tilbakeføring, samtidig som barnet selv har klaget over et flyttevedtak som også skal behandles i nemnda. Slike samtidige prosesser vurderes å kunne være en uforholdsmessig belastning for barn i utsatte livssituasjoner.
Kommunen støtter ikke forslaget.
Forslag 10: Lovfesting av momentliste i bestemmelsen om barnets beste - foreslått endring i § 1-3 Barnets beste:
Det foreslås å ta inn en momentliste med de viktigste vurderingstemaene for å ramme inn barnevernets skjønn, for å motvirke at prinsippet om barnets beste blir forstått ulikt. Det forutsettes at beslutningstakere på alle nivåer i barnevernsystemet vurderer relevansen og betydningen av hvert moment, og begrunner hvordan og hvorfor et moment er relevant/ikke relevant.
Lovfesting av en momentliste ble foreslått av Barnevernslovutvalget i NOU 2016:16. Departementet valgte ikke å følge opp forslaget i høringsnotatet til ny lov. Man inntok en åpen formulering om barnets beste, og at hva som er til barnets beste må avgjøres etter en konkret vurdering av det enkelte barns behov. Det ble samtidig foreslått å lovfeste at barnets beste er et « grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører et barn etter loven». En overvekt av høringsinstansene støttet departementets vurderinger og forslag som så ble opprettholdt i Prop. 133L (2020-2021) og videre i ny lov.
Begrunnelsen var at en slik liste fremsto som overordnet og generell, og ga liten veiledning for konkrete vurderinger i enkeltsaker. Videre at barnevernets vurderinger uansett være basert på en bred helhetsvurdering av alle relevante forhold i den enkelte sak med utgangspunkt i det enkeltes barns behov. Det ble også pekt på at en slik liste kunne fremstå som uttømmende, og ha som utilsiktet følge at barnevernet overså andre viktige momenter i saken ved utelukkende å vurdere lovbestemte momenter.
Synspunktet har fremdeles gyldighet. Det er også grunn til å peke på at en slik liste kan medføre et uheldig fokus på hvilke momenter som skal ha forrang i forhold til andre momenter, og forringe de individuelle vurderinger som må ligge til grunn i hver enkelt sak
Det kan bemerkes at noen momenter også er overlappende med de grunnleggende bestemmelsene nedfelt i barnevernsloven, eksempelvis i § 1-8 som pålegger barnevernet å ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken, og § 1-5 som handler om barns rett til omsorg og rett til familieliv.
Kommunen støtter ikke forslaget.
Forslag 54: Krav om oppfølging av barn og foreldre ved og etter gjenforening - foreslått ny § 8-7 Oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om oppheving av omsorgsovertagelse
Forslaget innebærer at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for gjenforening samt følge opp barn og foreldre i en periode opp til seks måneder etter at det er truffet vedtak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.
Det er viktig å ivareta rettssikkerheten til barnet ved gjenforening og en plan for gjenforeningen og en plikt for barneverntjenesten til å følge opp både barn og foreldre vil kunne bidra til dette. Dette er viktig av flere grunner. Det er viktig at foreldre og barn tilbys nødvendig hjelp for å etablere relasjoner rammer og rutiner i familien. Videre vil barneverntjenesten med dette pålegges å følge med på situasjonen, fange opp behov for hjelpetiltak og å bidra til barnets utvikling.
Kommunen støtter forslaget.
Forslag 71: Ny ordning med oppvekstadopsjon - foreslått ny § 5-12 Vedtak om overføring av foreldreansvar til fosterforeldre
Forslaget innebærer at det innføres et nytt tiltak etter barnevernsloven – oppvekstadopsjon. Forslaget innebærer at nemnda kan treffe vedtak om overføring av foreldreansvar fra biologiske foreldre til fosterforeldre, jfr. barneloven § 30. Gjenforeningsmålet må være oppgitt jfr. nytt femte ledd i § 8-3 Barneverntjenestens oppfølgingsplikt. Fosterforeldrene vil i kraft av foreldreansvaret få beslutningsmyndighet i saker om helsehjelp, skole, innmelding/utmelding av trossamfunn, pass, navneendringer. Enkelte juridiske bånd til biologiske foreldre består (arverett, odelsrett og statsborgerskap).
Barnevernet erfarer at fosterforeldrene i mange tilfeller ikke har nødvendig rettslig og faktisk myndighet til å ta beslutninger som oppleves som viktige for barnet i hverdagen og for barnets fremtid. Ofte har fosterbarn og biologiske foreldre ulik oppfatning om denne type spørsmål, noe som kan være svært krevende for barnet å måtte forholde seg til og innrette seg etter.
I de tilfellene der det er konstatert at gjenforeningsmålet er oppgitt er det i dag kun adopsjon som sikrer en permanent omsorgsbase. I tilfeller der adopsjon av ulike grunner ikke er aktuelt, vil den foreslåtte ordningen kunne oppnå noe av den samme tryggheten for barnet. Det vil styrke fosterforeldrenes muligheter for å gi barnet nødvendig hjelp, støtte og omsorg og slik bidra til å sikre barn kontinuitet og stabilitet uten at man bryter de juridiske bånd til foreldre slik en adopsjon vil gjøre.
Oppvekstadopsjon vil også kunne bidra til unngå videre rettsprosesser med de belastninger det har for barnet.
I lys av at antall adopsjonssaker har gått vesentlig ned de siste to årene vil den foreslåtte ordningen kunne bidra til at flere barn gis den samme tryggheten som en ordinær adopsjon innebærer.
Kommunen støtter forslaget.
Forslag 87: Utredning av ansvarsoverføring (flertallsforslag)
Det utredes om ansvaret for barnevernstjenestens oppgaver bør flyttes fra kommunene til staten (utvalgets flertall, medlemmene Skivenes, Søvig, Aleksandersen, Flatebø, Heggberget, Klæboe, Lauvås, Lekhal, Nordanger, Salvanes, Solberg og Øpsen. Utvalgets mindretall, medlemmene Apeland og Kvisvik).
Kommunen er enig i mindretallets begrunnelse og innvending: « Mindretallet mener at med ny barnevernslov, der fokuset er lagt på den samlede oppvekstinnsatsen lokalt, vil flytting av ansvar fra kommune til stat være lite hensiktsmessig. Det vil innebære en oppsplitting, som kan vanskeliggjøre å lykkes med den samlede og helhetlige innsatsen».
Kommunen støtter ikke forslaget