Domstoladministrasjonen (heretter DA) er sentraladministrasjonen for de alminnelige domstolene og for jordskifterettene, og har som sin oppgave å legge til rette for at domstolene fungerer optimalt. Vår uttalelse er derfor begrenset til å gjelde enkelte deler av utvalgets utredning, som knytter seg til mer overordnete spørsmål av mulig betydning for domstolenes virksomhet.
DA er i prinsippet positiv til utvalgets forslag om BRO, men tar forbehold om hvordan en nærmere ordning vil se ut. Hvilken rolle og rettigheter barnets representant er tiltenkt å ha i domstolsbehandlingen av barnevernssaken må avklares nærmere. Det samme gjelder eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser en slik ordning måtte ha for domstolenes behandling av barnevernssaker. Det antar vi at departementet vil komme tilbake til senere.
Utvalget peker på behov for mer lik praksis i domstolene og behov for økt kompetanse. Det pekes på at bruk av veiledere og maler kan være et nyttig tiltak. Det er DA enig i, og har allerede sammen med domstolene utarbeidet en ny veileder for behandling av barnevernssaker i tingrett og lagmannsrett, se https://www.domstol.no/no/domstoladministrasjonen/publikasjoner-og-veiledere/publikasjoner-og-veiledere/ . Samtidig ble malene, blant annet for mandat til sakkyndig, endret. Ellers fremhever vi at det pågår et kontinuerlig og systematisk kompetansearbeid i domstolene, med ulike kurs og tiltak for dommere, f. eks. kollegaveiledning og hospitering, både lokalt, regionalt og nasjonalt. En del av dette handler også om tverrfaglig kompetanseutvikling hos dommere. Slike tiltak koster penger og krever ledig tid hos dommerne. Bevilgningene og ressurstilgangen for domstolene vil derfor være en faktor i det videre arbeid med utvalgets forslag.
Rask behandling av barnevernssaker, som utvalget er opptatt av, er stadig gjenstand for oppmerksomhet i domstolene. Dette henger sammen med organisering av domstolene og den enkelte dommers kompetanse. Begge deler jobbes det aktivt med. I den nye domstolstrukturen med færre og større rettskretser (hver rettskrets med 1-4 rettssteder) er man i full gang med å utvikle faggrupper av dommere som gir anledning til moderat/økt spesialisering. Større fagmiljøer i hver rettskrets gjør at dommerne utvikler fagkunnskapen sin og etablerer gode saksbehandlingsrutiner i fellesskap. Det er bra for rettssikkerheten. Barnevernssaker kan i større grad behandles av embetsdommere, ikke dommerfullmektiger, som utvalget også skriver om. Større rettskretser med flere rettssteder gir økt fleksibilitet, som gjør det mulig å behandle barnevernssakene raskere ved bedre utnyttelse av ledig dommerkapasitet der den til enhver tid er.
DA ønsker et sentralt, landsdekkende register over sakkyndige med særlig kompetanse innenfor barne- og barnevernssaker, slik også utvalget foreslår. Det vil gi flere fordeler, og er noe domstolene har etterspurt over flere år.
Utvalget peker på behov for å innføre lyd- og bildeopptak av rettsforhandlinger og peker på at det må bevilges penger til det. DA er enig, og har i mange år bedt om det. Dersom ansvarlige politiske myndigheter bevilger penger, er domstolene klare til å ta dette i bruk. Det vil både øke rettssikkerheten og gjøre det mulig å korte ned den totale saksbehandlingstiden i den enkelte sak.
DA er i prinsippet positiv til utvalgets forslag om BRO, men tar forbehold om hvordan en nærmere ordning vil se ut. Hvilken rolle og rettigheter barnets representant er tiltenkt å ha i domstolsbehandlingen av barnevernssaken må avklares nærmere. Det samme gjelder eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser en slik ordning måtte ha for domstolenes behandling av barnevernssaker. Det antar vi at departementet vil komme tilbake til senere.
Utvalget peker på behov for mer lik praksis i domstolene og behov for økt kompetanse. Det pekes på at bruk av veiledere og maler kan være et nyttig tiltak. Det er DA enig i, og har allerede sammen med domstolene utarbeidet en ny veileder for behandling av barnevernssaker i tingrett og lagmannsrett, se https://www.domstol.no/no/domstoladministrasjonen/publikasjoner-og-veiledere/publikasjoner-og-veiledere/ . Samtidig ble malene, blant annet for mandat til sakkyndig, endret. Ellers fremhever vi at det pågår et kontinuerlig og systematisk kompetansearbeid i domstolene, med ulike kurs og tiltak for dommere, f. eks. kollegaveiledning og hospitering, både lokalt, regionalt og nasjonalt. En del av dette handler også om tverrfaglig kompetanseutvikling hos dommere. Slike tiltak koster penger og krever ledig tid hos dommerne. Bevilgningene og ressurstilgangen for domstolene vil derfor være en faktor i det videre arbeid med utvalgets forslag.
Rask behandling av barnevernssaker, som utvalget er opptatt av, er stadig gjenstand for oppmerksomhet i domstolene. Dette henger sammen med organisering av domstolene og den enkelte dommers kompetanse. Begge deler jobbes det aktivt med. I den nye domstolstrukturen med færre og større rettskretser (hver rettskrets med 1-4 rettssteder) er man i full gang med å utvikle faggrupper av dommere som gir anledning til moderat/økt spesialisering. Større fagmiljøer i hver rettskrets gjør at dommerne utvikler fagkunnskapen sin og etablerer gode saksbehandlingsrutiner i fellesskap. Det er bra for rettssikkerheten. Barnevernssaker kan i større grad behandles av embetsdommere, ikke dommerfullmektiger, som utvalget også skriver om. Større rettskretser med flere rettssteder gir økt fleksibilitet, som gjør det mulig å behandle barnevernssakene raskere ved bedre utnyttelse av ledig dommerkapasitet der den til enhver tid er.
DA ønsker et sentralt, landsdekkende register over sakkyndige med særlig kompetanse innenfor barne- og barnevernssaker, slik også utvalget foreslår. Det vil gi flere fordeler, og er noe domstolene har etterspurt over flere år.
Utvalget peker på behov for å innføre lyd- og bildeopptak av rettsforhandlinger og peker på at det må bevilges penger til det. DA er enig, og har i mange år bedt om det. Dersom ansvarlige politiske myndigheter bevilger penger, er domstolene klare til å ta dette i bruk. Det vil både øke rettssikkerheten og gjøre det mulig å korte ned den totale saksbehandlingstiden i den enkelte sak.