Fokus på Barnevernet er en kontingentbasert, landsdekkende medlemsorganisasjon for barn, foreldre og foreldrenes familie i kontakt med barnevernet, offisielt stiftet i 2015. Vi driver omfattende likemannsarbeid gjennom telefonkontakt, digital korrespondanse mv., der vi bruker den erfaringsbrønnen våre medlemmer utgjør til å samle informasjon, støtte og utveksle erfaringer med mennesker i en vanskelig situasjon. Parallelt arbeider vi politisk for en bedre og rettidig offentlig omsorg for barn som trenger det. Vi bidrar til å utvikle barnevernet ved å samle og formidle den kunnskap og erfaringer vi sitter på, til andre aktører som journalister, myndigheter, politikere, fagpersoner eller brukere. Vi kommuniserer med barnevernsarbeidere, forskere, fagpersoner innen økonomi, samfunnsvitenskap, biologi, medisin, juss, psykologi m.m., og mange andre. Vi har arrangert større debatter og leverer selvstendige høringsuttalelser og innspill til politikere og byråkrater. Vi mottar ikke driftsmidler fra Bufdir.
NOU 2023:7 er ment å svare på et anmodningsvedtak fra Stortinget av 06.10.2020, i forhold til å: “sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.”
Fokus på Barnevernet mener NOU 2023:7 bør underkjennes da den ikke svarer på mandatet. Den er gjennomsyret av mangler og svakheter, og vi vil kun kommentere noen av disse:
Utvalget var ment å være et ekspertutvalg. Definisjonen på en ekspert er “en spesielt dyktig eller sakkyndig person” (Kilde: SNL). I en barnevernssak er det ingen som har full oversikt over saken og de underliggende forhold, bortsett fra foreldrene. At et ekspertutvalg oppnevnes uten en eneste foreldrerepresentant er bemerkelsesverdig. Vi identifiserer store mangler i arbeidet nettopp av den grunn: Utvalget mangler den innsikt som kommer når man følger en sak eller flere langs hele dens utvikling, og ser den fra familiens side. At dette perspektivet helt er utelatt, er en alvorlig mangel i utredningen.
Man gjengir et kort sammendrag av innspill fra privatpersoner, hovedsakelig brukere, men vi ser ikke at disse innspillene har hatt noen innvirkning på utvalgets arbeid eller vurderinger. Det har også vært gjennomført flere møter med en organisasjon for barnevernsforeldre, men denne har ikke legitimitet i brukermiljøet og har heller ikke fått satt noe preg på utredningen.
Til tross for at utvalget flere steder kommer inn på at barnevernets feil kan slå begge veier, er det lite erkjennelse å spore i drøftinger, vurderinger og løsningsforslag, av at barn omsorgsovertas av barnevernet uten god grunn .
Siden forholdet aldri er blitt gransket vet vi ikke omfanget av feil omsorgsovertakelser vs. riktige, men prof. em. i psykologi Lars Smith legitimerte gjennom en kronikk i Morgenbladet i 2013, en feilprosent på over 90 % for ufunderte omsorgsovertakelser. Kronikken utløste noen få tilsvar, men legitimeringen gikk rett inn i barnevernets praksis og har blitt værende der siden. Debatten er nærmere omtalt her: https://ombarnevernet.wordpress.com/2018/08/22/barnevernets-feil-en-elegant-spraklig-finte/
I strafferetten kan ikke en person bli dømt uten at saken etterforskes og tvil skal komme tiltalte til gode. I barnevernsretten blir en fradømt omsorg kun ut ifra mistanke, og til og med “ut ifra fare for fremtidig omsorgssvikt”.
Dette er en grusomhet av ufattelige dimensjoner på grunn av de skader som påføres barna gjennom en slik handling. En ekstra grad av alvorlighet tilføres ettersom handlingen er intendert og utført av landets myndigheter, selv om retten påberoper seg å handle ut ifra barnets beste. Det gjør det også ekstra vanskelig å kommunisere forholdet utad fordi vanlige borgere vegrer seg mot å ta dette inn over seg da bevisstheten om det gjør så ufattelig vondt. Fokus på Barnevernet har flere medlemmer som har mistet større deler av det sosiale nettverket sitt, utelukkende pga. akkurat dette.
At et regjeringsoppnevnt utvalg unnlater å se på dette forholdet med tilstrekkelig omfang, dybde og alvor, er en betydelig unnlatelsessynd. Utvalgets saksforståelse handler ikke utelukkende, men med stor overvekt, om beskyttelse av barn mot deres foreldre.
Det finnes foreldre som ikke kan eller vil ta vare på sine barn. Men de er langt færre enn de ca. tusen barn som omsorgsovertas hvert år (det riktige tallet er ikke statistikkbelagt hos SSB eller andre instanser).
Barn trenger også beskyttelse mot barnehageassistenter som rakker ned på dem, lærere som mobber, fritidsledere som utnytter dem seksuelt, kommunestyrer som ikke bevilger penger til spesialpedagoger og tilrettelagt læringsmateriell, osv. Barn trenger beskyttelse mot vold og overgrep og hjelp til å få oppfylt sine rettigheter uansett hvor de er og uansett hvem de er sammen med.
Vi har lovfestet vern mot at barn ikke får legehjelp ved hjelp av sine foreldre, men vi har intet lovfestet vern mot at barn ikke får hjelp med skolesituasjonen sin.
Rettsvern for barn og familier som utsettes for dårlig og/eller uriktig begrunnede omsorgsovertakelser, mangler i praksis.
Det å bli fratatt sine foreldre og flyttet ut av hjemmet med tvang, mot barnets vilje, oppleves av barnet som vold: Fysisk, psykisk og emosjonell grov vold. I alle andre sammenhenger er vold mot barn både bannlyst og forbudt, men ikke fra barnevernets og politiets side.
Privatpersoner som tar barn fra foreldrene og oppfyller definisjonen på grov omsorgsunndragelse, kan straffes med fengsel inntil seks år. Et barn spør ikke om det i et dataarkiv ligger en lovtekst som gjennom en votering i Stortinget tillater en slik handling; barnet ser bare den faktiske situasjonen: at noen fratar det foreldrene, hjemmet og tryggheten sin.
Helt siden 1920-tallet i England har man visst at å holde barn borte fra foreldrene mer enn noen timer (opptil et par-tre dager for de større barna) påfører barnet alvorlig skade, ofte livsvarig. John Bowlbys rapport til WHO om dette i 1951 utløste arbeider som endte med at både norske og andre lands helsemyndigheter la om sin praksis for barn på sykehus på sent 60-tall og tidlig 70-tall, nettopp fordi den tidligere atskillelsen påførte barna så store skader.
Disse skadene som selve omsorgsovertakelsen påfører barna, er ikke noe sted nevnt eller drøftet i rapporten. De drøftes heller aldri i barnevernssaker. Til gjengjeld møter vi dem igjen i alle barn som har opplevd dette, som skader og traumer, ofte flere tiår etter hendelsen. Barna, nå voksne, er ofte ikke selv klar over årsaksforholdet.
Barn som selv vil ut av et hjem må for all del hjelpes til det. De blir ikke skadet av å bli flyttet - de er skadet på forhånd, og de må vernes fra ytterligere skade, men det å unnlate å gi barn beskyttelse mot uriktig omsorgsovertakelse fra barnevernets side, er det verste man kan gjøre mot et barn; for noen verre enn å ta barnets liv. Den påstanden begrunnes med de selvmordene som barn begår i, eller etter, oppholdet i barnevernets omsorg.
Utvalget har vår fulle støtte i å verne barn mot skadelige foreldre - ingen beskytter eller legitimerer det disse foreldrene gjør, men man kan ikke lukke øynene og passivt godta skader påført av landets myndigheter . Skade er skade. Barn må vernes mot skadelige inngrep fra barnevern, politi og andre offentlige instanser i like stor grad som mot foreldre.
Når utvalget da for eksempel vurderer mulighet for skade på barn ved samvær, må man ta med at i de sakene hvor barnet er uriktig flyttet, vil et kort samvær med gode foreldre som man deretter blir separert fra på nytt, kunne være så smertefullt for barnet (og foreldrene) at de heller lar være å utsette seg for smerten. Barnet kan også få voldsomme reaksjoner både før og etter samvær av samme grunn. (se også eget avsnitt og samvær og tilbakeføring).
Mangel på nødvendig kompetanse og erfaring fremheves som et av de fire grunnleggende problemområdene som utvalget har identifisert. Vi vil her ta for oss kompetanse separat.
NOUen gir ingen presis analyse av hvilken kompetanse saksbehandlere og andre ansatte i barnevernet mangler. Det er en betydelig svakhet ved arbeidet, for da vet man heller ikke hvilken kompetanse man skal sette inn, og hvor den skal hentes fra. Man ser heller ikke hvilke tjenestefeil som bunner i manglende kompetanse og hvilke forhold som vil rette seg dersom riktig kompetanse blir satt inn.
Kompetanse som resultat av erfaring blir trukket fram som en viktig faktor. Dersom erfaring skal være viktig som kompetansegivende faktor, må det bety at barnevernet var bedre før, og/eller at personell med lang erfaring har gode resultater. Det har vi verken sett dokumentert gjennom studier eller rapportert fra våre medlemmer.
En utfordring som trekkes frem, er at det går lang tid mellom hver gang mange av barnevernstjenestene må håndtere saker med høy alvorlighetsgrad. Det gjør at det blir vanskelig å få mengdetrening på slike saker. Men er det mengdetrening på sakshåndteringen, eller vurderingsevnen som svikter? Manglende mengdetrening gir usikkerhet, nøling, varierende praksis og handlinger som ikke medfører ønsket resultat. Dette kan gi dårligere kvalitet på tjenesten, men det motsatte følger ikke logisk: Lang erfaring og mye mengdetrening er ingen garanti for god kvalitet i tjenesten og god rettssikkerhet for brukerne , inkludert barna: Man kan like gjerne få mengdetrening og lang erfaring med hvordan man skal konstruere falske saker, begå mened uten å bli tatt, bygge opp falske narrativer rundt en person, stigmatisere og isolere vedkommende i lokalmiljøet og få personen utestengt fra det lokale arbeidslivet, osv., osv. - handlinger og forhold som rapporteres fra mange av våre medlemmer. Man er derfor nødt til å se på hva man har mengdetrening på, ikke bare at man har det.
Hva fører mangelen på rett kompetanse til?
Mangel på kompetanse fører til usikkerhet, feil vurderinger, feil beslutninger, kompenserende atferd og handlinger, samt et sterkt behov for å skjule, beskytte og rettferdiggjøre sine feilgrep.
Riktig kompetanse gjør at klienten føler seg trygg og ivaretatt, og konfliktnivået dempes framfor å heves. Saken blir håndtert riktig, klienten opplever forutsigbarhet og korrekte rammer. Vurderinger og beslutninger blir korrekte og oppleves logiske, og samsvarer med vurderinger gjort av andre aktører som er inne i saken. Det blir iverksatt tiltak som så langt mulig er tilpasset den faktiske situasjonen, og uansett hva som er sagt eller gjort før, vil en forelder bli beroliget og mindre stresset når vedkommende ser at barnet får god og riktig hjelp.
Rett kompetanse vil medføre at saker ikke blir vanskelige, krevende og ikke minst kompliserte - det er mangelen på kompetanse som i særlig grad kompliserer sakene. Dette er blitt gjentatt år etter år fra våre medlemmers side, at sakene blir forvansket og rotet til når barnevernet kommer inn. Barnevernet tilfører et ekstra lag med konflikt og problemer, fremfor å løse disse.
Usikkerhet kompenseres med arroganse og unødvendig maktbruk. Feilvurderinger og beslutninger fører til skader på barnet, enten på grunn av feil tiltak eller mangel på tiltak. Uvirksomme tiltak i hjemmet kan heldigvis redde barnet fra skade, forutsatt at de ikke setter familien i en forverret situasjon. Derfor vil våre medlemmer bli motivert til å svare positivt på undersøkelser om nytte og fornøydhet med tiltak, selv om tiltakene ikke har hatt noen effekt.
Som nevnt i tidligere avsnitt vil enhver tvungen flytting av et barn oppleves som vold og er derfor også et maktovergrep mot barnet. Forsøkene på å skjule, beskytte og rettferdiggjøre egne feilgrep fører til lovbrudd, dårlige tjenester, mer skade på barnet, mer skade på foreldrene. Alt sammen fører til økte kostnader for samfunnet, fordi det koster mer å gjøre noe feil enn å gjøre det riktig.
Barnevernfaglig kvalitetssystem vil ikke kunne kompensere for den form for manglende kompetanse som barnevernansatte har.
Det er viktig å skille på de tilfellene og de forholdene der foreldre og barn har samme interesse, og der de har motstridende. Rett til familieliv er eksempel på en sammenfallende interesse: Brudd på denne retten er like mye brudd på barnets rett til et liv med sine foreldre som det er brudd på foreldrenes rett til et liv med sitt barn - forutsatt at familielivet ikke skader barnet mer enn en omsorgsovertakelse.
Barn har et biologisk fundert behov for å være nær sine foreldre for å utvikle seg normalt psykisk og emosjonelt, muligens også fysisk siden omsorgsovertatte barn stanser i veksten. Dette behovet er like reelt som behovet for næring, vann, luft og sol. Behovet dokumenteres av den skade et barn påføres dersom forelderen ikke er til stede på grunn av for eksempel sykdom eller rus. At en forelder kjemper for barnets rett til å få behovet for å være nær sine egne dekket, har av barnevernet helt fram til dags dato blitt slått ned på og motarbeidet, ofte ved å straffe barnet ved å nekte samvær eller gjøre samværene så lite hyggelige som mulig. Det kan omfatte å fortelle barnet negative (ikke nødvendigvis sanne) ting om foreldrene før samvær, stresse barnet, ha samværet på et lite hyggelig sted, sørge for at barnet er dårlig kledd eller mangler avtalt utstyr for å delta på en aktivitet, gi motstridende beskjeder til foreldre og barn, sette inn tilsynsførere som får beskjed om å opptre på en bestemt måte, osv. Vi ser dessverre at kreativiteten er betydelig når det gjelder å skape dårlige minner og inntrykk hos barnet knyttet til samvær, noe som også kan bekreftes av personer med erfaring som tilsynsførere for barnevernet.
I sammenheng må nevnes noe som barn selv har tatt opp gjentatte ganger både i voksenstyrte rapporter og gjennom egne utsagn: Det er ofte ikke viktig for dem at en forelder som har gjort noe galt blir straffet. De ønsker ofte heller ikke å bli fjernet fra forelderen: De ønsker å bli fjernet fra det som skader dem, eller at det som skader fjernes fra dem . De ønsker at pappa eller mamma skal slutte med det gale slik at barnet kan være sammen med resten av forelderen. Det er et imperativ alle voksne, og i særdeleshet barnevernet, må ta inn over seg: Hvis barnet ønsker å være sammen med far uten at han slår, må vi kanskje gipse den armen som slår bak på ryggen (billedlig talt) og la far og barn være sammen på den måten. Mer konkret: Vi må lage systemer og grenser som kun hindrer skade på barn, ikke fratar dem noe de trenger, og iallfall ikke hvis det kun er “for sikkerhets skyld”.
I mange tilfeller argumenterer barnevernet med at barnet må slippe å møte en forelder for ikke å risikere å bli re-traumatisert. Den samme evalueringen må gjøres i forhold til alle andre personer barnet skal møte, ikke minst barnevernet som jo i alle saker om tvungen omsorgsovertakelse har påført barnet traumer i forbindelse med flyttingen, kanskje også i etterkant. Av den grunn avviser vi alle forslag hvor barnevernet pålegges å hjelpe omsorgsovertatte barn til å utforme klager eller lignende. Den typen hjelp må gis av andre.
Den samme retraumatiseringen er gjeldende for alle voksne som selv har blitt påført tilsvarende skader tidligere i livet, enten av barnevernet eller andre offentlige instanser, og foreldre som har blitt traumatisert av at barna deres har blitt skadet. Når statsråden nå har åpnet for en debatt om å vurdere ansvarsfordeling mellom stat og kommune og alternative organiseringsformer for et hjelpeapparat (selv om dette ikke var utvalgets oppgave), må man ta dette forholdet i betraktning: Av hensyn til alle de traumatiserte barna som har blitt skadet av et dysfunksjonelt barnevern, må et nytt fungerende hjelpeapparat for barn etableres med de rette elementene på rett sted.
Det vektlegges at barnet får en trygg og god relasjon til fosterhjemmet. Det tas ikke høyde for å sikre at fosterhjemmet faktisk fungerer godt for barnet. Det tas heller ikke høyde for at nær sagt hvem som helst kan gjennomføre et PRIDE-kurs, og at siling av fosterhjem er minimal, eller at flere fosterhjem saboterer samvær på ulike vis.
Vi henter fra NOUen: “… barneverntjenesten jevnlig skal vurdere om det er behov for å endre samværsplanen” (s. 270)
NOU tar ikke høyde for at flere barneverntjenester og rettsinstanser har en tendens til å begrense samvær i de tilfeller der saken ankes av foreldrene.
Barnevernsansatte har ikke kompetanse til å avgjøre hvorvidt negative reaksjoner fra barn/unge i etterkant av samvær skyldes retraumatisering eller er sorgreaksjoner. Derfor må vi spørre på hvilket grunnlag en samværsplan skal endres? Enhver omsorgsovertakelse er å anse som midlertidig. Et av kriteriene for at foreldre skal kunne søke erstatning, er om de har fått tildelt for lite samvær. Likevel åpner utvalget for å begrense samværet. Det er vanskelig å forstå hvordan dette bedrer rettssikkerhet for familien og dermed også barnet.
Ifølge NOUen skal det foretas en bred og grundig vurdering for å avgjøre om barnets tilknytning til fosterhjemmet kan være til hinder for tilbakeføring. Det framkommer ikke hvem som skal foreta denne vurderingen, og heller ikke hvilke premisser den skal bygges på.
Barnevernet skal jevnlig vurdere om gjenforeningsmålsetting bør opprettholdes eller forlates. Hvilket grunnlag har barnevernansatte for å gjøre dette? På hvilken måte er dette i tråd med EMD-dommene Norge er dømt i, og hvordan bedrer denne typen vurdering rettssikkerheten for familien? Hvilke reelle kriterier skal legges i grunn for denne type vurdering?
Hvordan kan foreldre bevise at det er “overveiende sannsynlig” at de er gode omsorgspersoner når de fleste barnevernansatte ikke selv kan spesielt mye om omsorg? Verken master- eller bachelorstudiet i barnevern gir denne typen kompetanse. Mange barnevernsansatte har dessuten selv en bakgrunn som inneholder omsorgssvikt.
“Vanskene som barnet opplever må overstige den uro og bekymring som de fleste barn vil føle ved skifte av omsorgsbase” (s. 264). Hvorfor skal dette prinsippet kun gjelde ved tilbakeføring? Hvorfor sikres ikke omsorgsovertakelse med samme prinsipp?
Kapittel 21 tar for seg barn som ikke kan tilbakeføres til opprinnelige foreldre. Enhver omsorgsovertakelse skal anses som midlertidig, likevel påpekes at dersom foreldre er særlig uegnet eller om det er gått betydelig tid, skal kunne legges til grunn for permanent overtakelse. Det savnes begrunnelsen med spesifikke kriterier for hvorfor foreldre regnes som særlig uegnet. Det er kun personer som er nærstående til noen som har vært utsatt, eller selv har blitt utsatt, for barnevernets overgrep som vet hva barnevernet kan velge å legge til grunn i slike tilfeller. Et minstekrav burde vært at foreldrene hadde brutt noen lovverk og var straffedømt for det de var anklaget for å ha utsatt barna for.
Videre trekkes fram barnets behov for stabilitet. Det savnes at det stilles samme krav til barnevernet. For mange barn flyttes mellom ulike fosterhjem. NOUen adresserer ikke bekymring og tiltak knyttet til barnevernets egen mangel på stabilitet.
Hva med tilfeller der barnet har blitt så fremmedgjort og fiendtliggjort mot egen familie at tilbakeføring ikke nytter? Eller der barnet er så skadet av Stockholm-syndromet at det blir vanskelig med gjenforening? Vil NOUen forsvare at slike omsorgsovertakelser gjøres permanente?
Har barnevernet lett i alle deler av barnets biologiske familie i de tilfeller der foreldre reelt er uaktuelle for tilbakeføring? Hvordan skal det bedre rettsikkerheten for barn og familier at barnevernet gis rom for å vurdere at tilbakeføring aldri kan skje?
Samlet sett: Hvordan harmonerer forslag om å endre samværsplaner, endre tidsrammene for å gjenoppta saker, samt gi opp mål om tilbakeføring etter 3 år med plikten til å arbeide for gjenforening?
En utvidelse av barnevernets allerede for store myndighet, slik utvalget legger opp til, vil i realiteten begrense rettssikkerheten ytterligere, og ganske sikkert resultere i flere dommer mot Norge i EMD.
Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig å innføre et organisatorisk skille mellom et kommunalt hjelpebarnevern og et statlig tvangsbarnevern, slik mange har tatt til orde for.
Analysen går ut på at dersom det innføres et organisatorisk skille mellom hjelpe- og tvangsbarnevernet vil Staten overta ansvaret for saken når den blir alvorlig, og ikke bare bistå kommunene innenfor enkelte sakstyper. Ansvarsdelingen vil i en slik modell gjelde alle kommuner, inkludert de som i dag har gode forutsetninger for å ivareta ansvaret selv . Utvalget har derfor vurdert en slik løsning som mindre hensiktsmessig.
En barnevernssak som utvikler seg til å bli alvorlig, men ikke var det fra tidligere, bør reise spørsmål om det skyldes barnevernets mangel på evne til å nærme seg en familie og iverksette hjelp uten å skade. Saker blir ikke mer kompliserte ved å gi riktig hjelp, men livshendelser kan inntreffe underveis. Er ikke saken alvorlig i utgangspunktet, skal heller ikke barnevernet involveres uten at det er frivillig, (jfr. BVL).
Det at et statlig organ overtar eller får en sak selv om kommunen har forutsetning for å ivareta ansvaret selv, brukes som argument for å dømme løsningen om delingsmodell som mindre hensiktsmessig . Det er svært vanskelig å se hvilken sammenheng og logikk som er lagt til grunn for denne type argumentasjon. Vi kjenner ikke til kommuner som blant foreldrene selv fremstår som uten feilhåndterte saker.
Videre står det i NOU: “Et organisatorisk skille mellom et «tvangs- og hjelpebarnevern» vil også i begrenset grad kunne løse utfordringer ved manglende kompetanse og kontinuitet i saker der barn og familier mottar, og skal fortsette å motta, frivillige tiltak. Det vil også kunne føre til mer byråkrati og mindre kontinuitet i saksbehandlingen, ved at barn og foreldre vil bli utsatt for flere overlappende utredninger og saker vil bli overført frem og tilbake mellom flere nivåer og aktører ...”
Vår kommentar: Når hjelp skilles fra tvang vil ikke mangel på kompetanse hos den ene kunne føre til uønskede konsekvenser for den andre. Overlappende utredninger og overføringer frem og tilbake er et organisatorisk forhold. Tvangsbarnevernet vil måtte utføre alle utredninger som vil ha betydning for evt. tvangsvedtak. Disse vil bli oversendt hjelpeinstansen dersom tvang ikke trengs. Tvangsenheten vil være overordnet instans i disse sakene, og hjelpetjenesten jobber under dem. De vil ikke drive saksbehandling, men sosialt hjelpearbeid.
Utvalget ser ut til å ha misforstått hvordan en sak utvikler seg, hvilket vi tror skyldes manglende vurderingsgrunnlag. De har påvist at ansatte i tjenesten ikke har den kompetansen de skal, men utvalget vurderer likevel forholdet kun sett fra de påvist inkompetente ansattes side. kompetansemangelen innebærer blant annet forståelse for egen påvirkning og egne feil.
NOU 2023:7 er ment å svare på et anmodningsvedtak fra Stortinget av 06.10.2020, i forhold til å: “sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.”
Fokus på Barnevernet mener NOU 2023:7 bør underkjennes da den ikke svarer på mandatet. Den er gjennomsyret av mangler og svakheter, og vi vil kun kommentere noen av disse:
Utvalget var ment å være et ekspertutvalg. Definisjonen på en ekspert er “en spesielt dyktig eller sakkyndig person” (Kilde: SNL). I en barnevernssak er det ingen som har full oversikt over saken og de underliggende forhold, bortsett fra foreldrene. At et ekspertutvalg oppnevnes uten en eneste foreldrerepresentant er bemerkelsesverdig. Vi identifiserer store mangler i arbeidet nettopp av den grunn: Utvalget mangler den innsikt som kommer når man følger en sak eller flere langs hele dens utvikling, og ser den fra familiens side. At dette perspektivet helt er utelatt, er en alvorlig mangel i utredningen.
Man gjengir et kort sammendrag av innspill fra privatpersoner, hovedsakelig brukere, men vi ser ikke at disse innspillene har hatt noen innvirkning på utvalgets arbeid eller vurderinger. Det har også vært gjennomført flere møter med en organisasjon for barnevernsforeldre, men denne har ikke legitimitet i brukermiljøet og har heller ikke fått satt noe preg på utredningen.
Til tross for at utvalget flere steder kommer inn på at barnevernets feil kan slå begge veier, er det lite erkjennelse å spore i drøftinger, vurderinger og løsningsforslag, av at barn omsorgsovertas av barnevernet uten god grunn .
Siden forholdet aldri er blitt gransket vet vi ikke omfanget av feil omsorgsovertakelser vs. riktige, men prof. em. i psykologi Lars Smith legitimerte gjennom en kronikk i Morgenbladet i 2013, en feilprosent på over 90 % for ufunderte omsorgsovertakelser. Kronikken utløste noen få tilsvar, men legitimeringen gikk rett inn i barnevernets praksis og har blitt værende der siden. Debatten er nærmere omtalt her: https://ombarnevernet.wordpress.com/2018/08/22/barnevernets-feil-en-elegant-spraklig-finte/
I strafferetten kan ikke en person bli dømt uten at saken etterforskes og tvil skal komme tiltalte til gode. I barnevernsretten blir en fradømt omsorg kun ut ifra mistanke, og til og med “ut ifra fare for fremtidig omsorgssvikt”.
Dette er en grusomhet av ufattelige dimensjoner på grunn av de skader som påføres barna gjennom en slik handling. En ekstra grad av alvorlighet tilføres ettersom handlingen er intendert og utført av landets myndigheter, selv om retten påberoper seg å handle ut ifra barnets beste. Det gjør det også ekstra vanskelig å kommunisere forholdet utad fordi vanlige borgere vegrer seg mot å ta dette inn over seg da bevisstheten om det gjør så ufattelig vondt. Fokus på Barnevernet har flere medlemmer som har mistet større deler av det sosiale nettverket sitt, utelukkende pga. akkurat dette.
At et regjeringsoppnevnt utvalg unnlater å se på dette forholdet med tilstrekkelig omfang, dybde og alvor, er en betydelig unnlatelsessynd. Utvalgets saksforståelse handler ikke utelukkende, men med stor overvekt, om beskyttelse av barn mot deres foreldre.
Det finnes foreldre som ikke kan eller vil ta vare på sine barn. Men de er langt færre enn de ca. tusen barn som omsorgsovertas hvert år (det riktige tallet er ikke statistikkbelagt hos SSB eller andre instanser).
Barn trenger også beskyttelse mot barnehageassistenter som rakker ned på dem, lærere som mobber, fritidsledere som utnytter dem seksuelt, kommunestyrer som ikke bevilger penger til spesialpedagoger og tilrettelagt læringsmateriell, osv. Barn trenger beskyttelse mot vold og overgrep og hjelp til å få oppfylt sine rettigheter uansett hvor de er og uansett hvem de er sammen med.
Vi har lovfestet vern mot at barn ikke får legehjelp ved hjelp av sine foreldre, men vi har intet lovfestet vern mot at barn ikke får hjelp med skolesituasjonen sin.
Rettsvern for barn og familier som utsettes for dårlig og/eller uriktig begrunnede omsorgsovertakelser, mangler i praksis.
Det å bli fratatt sine foreldre og flyttet ut av hjemmet med tvang, mot barnets vilje, oppleves av barnet som vold: Fysisk, psykisk og emosjonell grov vold. I alle andre sammenhenger er vold mot barn både bannlyst og forbudt, men ikke fra barnevernets og politiets side.
Privatpersoner som tar barn fra foreldrene og oppfyller definisjonen på grov omsorgsunndragelse, kan straffes med fengsel inntil seks år. Et barn spør ikke om det i et dataarkiv ligger en lovtekst som gjennom en votering i Stortinget tillater en slik handling; barnet ser bare den faktiske situasjonen: at noen fratar det foreldrene, hjemmet og tryggheten sin.
Helt siden 1920-tallet i England har man visst at å holde barn borte fra foreldrene mer enn noen timer (opptil et par-tre dager for de større barna) påfører barnet alvorlig skade, ofte livsvarig. John Bowlbys rapport til WHO om dette i 1951 utløste arbeider som endte med at både norske og andre lands helsemyndigheter la om sin praksis for barn på sykehus på sent 60-tall og tidlig 70-tall, nettopp fordi den tidligere atskillelsen påførte barna så store skader.
Disse skadene som selve omsorgsovertakelsen påfører barna, er ikke noe sted nevnt eller drøftet i rapporten. De drøftes heller aldri i barnevernssaker. Til gjengjeld møter vi dem igjen i alle barn som har opplevd dette, som skader og traumer, ofte flere tiår etter hendelsen. Barna, nå voksne, er ofte ikke selv klar over årsaksforholdet.
Barn som selv vil ut av et hjem må for all del hjelpes til det. De blir ikke skadet av å bli flyttet - de er skadet på forhånd, og de må vernes fra ytterligere skade, men det å unnlate å gi barn beskyttelse mot uriktig omsorgsovertakelse fra barnevernets side, er det verste man kan gjøre mot et barn; for noen verre enn å ta barnets liv. Den påstanden begrunnes med de selvmordene som barn begår i, eller etter, oppholdet i barnevernets omsorg.
Utvalget har vår fulle støtte i å verne barn mot skadelige foreldre - ingen beskytter eller legitimerer det disse foreldrene gjør, men man kan ikke lukke øynene og passivt godta skader påført av landets myndigheter . Skade er skade. Barn må vernes mot skadelige inngrep fra barnevern, politi og andre offentlige instanser i like stor grad som mot foreldre.
Når utvalget da for eksempel vurderer mulighet for skade på barn ved samvær, må man ta med at i de sakene hvor barnet er uriktig flyttet, vil et kort samvær med gode foreldre som man deretter blir separert fra på nytt, kunne være så smertefullt for barnet (og foreldrene) at de heller lar være å utsette seg for smerten. Barnet kan også få voldsomme reaksjoner både før og etter samvær av samme grunn. (se også eget avsnitt og samvær og tilbakeføring).
Mangel på nødvendig kompetanse og erfaring fremheves som et av de fire grunnleggende problemområdene som utvalget har identifisert. Vi vil her ta for oss kompetanse separat.
NOUen gir ingen presis analyse av hvilken kompetanse saksbehandlere og andre ansatte i barnevernet mangler. Det er en betydelig svakhet ved arbeidet, for da vet man heller ikke hvilken kompetanse man skal sette inn, og hvor den skal hentes fra. Man ser heller ikke hvilke tjenestefeil som bunner i manglende kompetanse og hvilke forhold som vil rette seg dersom riktig kompetanse blir satt inn.
Kompetanse som resultat av erfaring blir trukket fram som en viktig faktor. Dersom erfaring skal være viktig som kompetansegivende faktor, må det bety at barnevernet var bedre før, og/eller at personell med lang erfaring har gode resultater. Det har vi verken sett dokumentert gjennom studier eller rapportert fra våre medlemmer.
En utfordring som trekkes frem, er at det går lang tid mellom hver gang mange av barnevernstjenestene må håndtere saker med høy alvorlighetsgrad. Det gjør at det blir vanskelig å få mengdetrening på slike saker. Men er det mengdetrening på sakshåndteringen, eller vurderingsevnen som svikter? Manglende mengdetrening gir usikkerhet, nøling, varierende praksis og handlinger som ikke medfører ønsket resultat. Dette kan gi dårligere kvalitet på tjenesten, men det motsatte følger ikke logisk: Lang erfaring og mye mengdetrening er ingen garanti for god kvalitet i tjenesten og god rettssikkerhet for brukerne , inkludert barna: Man kan like gjerne få mengdetrening og lang erfaring med hvordan man skal konstruere falske saker, begå mened uten å bli tatt, bygge opp falske narrativer rundt en person, stigmatisere og isolere vedkommende i lokalmiljøet og få personen utestengt fra det lokale arbeidslivet, osv., osv. - handlinger og forhold som rapporteres fra mange av våre medlemmer. Man er derfor nødt til å se på hva man har mengdetrening på, ikke bare at man har det.
Hva fører mangelen på rett kompetanse til?
Mangel på kompetanse fører til usikkerhet, feil vurderinger, feil beslutninger, kompenserende atferd og handlinger, samt et sterkt behov for å skjule, beskytte og rettferdiggjøre sine feilgrep.
Riktig kompetanse gjør at klienten føler seg trygg og ivaretatt, og konfliktnivået dempes framfor å heves. Saken blir håndtert riktig, klienten opplever forutsigbarhet og korrekte rammer. Vurderinger og beslutninger blir korrekte og oppleves logiske, og samsvarer med vurderinger gjort av andre aktører som er inne i saken. Det blir iverksatt tiltak som så langt mulig er tilpasset den faktiske situasjonen, og uansett hva som er sagt eller gjort før, vil en forelder bli beroliget og mindre stresset når vedkommende ser at barnet får god og riktig hjelp.
Rett kompetanse vil medføre at saker ikke blir vanskelige, krevende og ikke minst kompliserte - det er mangelen på kompetanse som i særlig grad kompliserer sakene. Dette er blitt gjentatt år etter år fra våre medlemmers side, at sakene blir forvansket og rotet til når barnevernet kommer inn. Barnevernet tilfører et ekstra lag med konflikt og problemer, fremfor å løse disse.
Usikkerhet kompenseres med arroganse og unødvendig maktbruk. Feilvurderinger og beslutninger fører til skader på barnet, enten på grunn av feil tiltak eller mangel på tiltak. Uvirksomme tiltak i hjemmet kan heldigvis redde barnet fra skade, forutsatt at de ikke setter familien i en forverret situasjon. Derfor vil våre medlemmer bli motivert til å svare positivt på undersøkelser om nytte og fornøydhet med tiltak, selv om tiltakene ikke har hatt noen effekt.
Som nevnt i tidligere avsnitt vil enhver tvungen flytting av et barn oppleves som vold og er derfor også et maktovergrep mot barnet. Forsøkene på å skjule, beskytte og rettferdiggjøre egne feilgrep fører til lovbrudd, dårlige tjenester, mer skade på barnet, mer skade på foreldrene. Alt sammen fører til økte kostnader for samfunnet, fordi det koster mer å gjøre noe feil enn å gjøre det riktig.
Barnevernfaglig kvalitetssystem vil ikke kunne kompensere for den form for manglende kompetanse som barnevernansatte har.
Det er viktig å skille på de tilfellene og de forholdene der foreldre og barn har samme interesse, og der de har motstridende. Rett til familieliv er eksempel på en sammenfallende interesse: Brudd på denne retten er like mye brudd på barnets rett til et liv med sine foreldre som det er brudd på foreldrenes rett til et liv med sitt barn - forutsatt at familielivet ikke skader barnet mer enn en omsorgsovertakelse.
Barn har et biologisk fundert behov for å være nær sine foreldre for å utvikle seg normalt psykisk og emosjonelt, muligens også fysisk siden omsorgsovertatte barn stanser i veksten. Dette behovet er like reelt som behovet for næring, vann, luft og sol. Behovet dokumenteres av den skade et barn påføres dersom forelderen ikke er til stede på grunn av for eksempel sykdom eller rus. At en forelder kjemper for barnets rett til å få behovet for å være nær sine egne dekket, har av barnevernet helt fram til dags dato blitt slått ned på og motarbeidet, ofte ved å straffe barnet ved å nekte samvær eller gjøre samværene så lite hyggelige som mulig. Det kan omfatte å fortelle barnet negative (ikke nødvendigvis sanne) ting om foreldrene før samvær, stresse barnet, ha samværet på et lite hyggelig sted, sørge for at barnet er dårlig kledd eller mangler avtalt utstyr for å delta på en aktivitet, gi motstridende beskjeder til foreldre og barn, sette inn tilsynsførere som får beskjed om å opptre på en bestemt måte, osv. Vi ser dessverre at kreativiteten er betydelig når det gjelder å skape dårlige minner og inntrykk hos barnet knyttet til samvær, noe som også kan bekreftes av personer med erfaring som tilsynsførere for barnevernet.
I sammenheng må nevnes noe som barn selv har tatt opp gjentatte ganger både i voksenstyrte rapporter og gjennom egne utsagn: Det er ofte ikke viktig for dem at en forelder som har gjort noe galt blir straffet. De ønsker ofte heller ikke å bli fjernet fra forelderen: De ønsker å bli fjernet fra det som skader dem, eller at det som skader fjernes fra dem . De ønsker at pappa eller mamma skal slutte med det gale slik at barnet kan være sammen med resten av forelderen. Det er et imperativ alle voksne, og i særdeleshet barnevernet, må ta inn over seg: Hvis barnet ønsker å være sammen med far uten at han slår, må vi kanskje gipse den armen som slår bak på ryggen (billedlig talt) og la far og barn være sammen på den måten. Mer konkret: Vi må lage systemer og grenser som kun hindrer skade på barn, ikke fratar dem noe de trenger, og iallfall ikke hvis det kun er “for sikkerhets skyld”.
I mange tilfeller argumenterer barnevernet med at barnet må slippe å møte en forelder for ikke å risikere å bli re-traumatisert. Den samme evalueringen må gjøres i forhold til alle andre personer barnet skal møte, ikke minst barnevernet som jo i alle saker om tvungen omsorgsovertakelse har påført barnet traumer i forbindelse med flyttingen, kanskje også i etterkant. Av den grunn avviser vi alle forslag hvor barnevernet pålegges å hjelpe omsorgsovertatte barn til å utforme klager eller lignende. Den typen hjelp må gis av andre.
Den samme retraumatiseringen er gjeldende for alle voksne som selv har blitt påført tilsvarende skader tidligere i livet, enten av barnevernet eller andre offentlige instanser, og foreldre som har blitt traumatisert av at barna deres har blitt skadet. Når statsråden nå har åpnet for en debatt om å vurdere ansvarsfordeling mellom stat og kommune og alternative organiseringsformer for et hjelpeapparat (selv om dette ikke var utvalgets oppgave), må man ta dette forholdet i betraktning: Av hensyn til alle de traumatiserte barna som har blitt skadet av et dysfunksjonelt barnevern, må et nytt fungerende hjelpeapparat for barn etableres med de rette elementene på rett sted.
Det vektlegges at barnet får en trygg og god relasjon til fosterhjemmet. Det tas ikke høyde for å sikre at fosterhjemmet faktisk fungerer godt for barnet. Det tas heller ikke høyde for at nær sagt hvem som helst kan gjennomføre et PRIDE-kurs, og at siling av fosterhjem er minimal, eller at flere fosterhjem saboterer samvær på ulike vis.
Vi henter fra NOUen: “… barneverntjenesten jevnlig skal vurdere om det er behov for å endre samværsplanen” (s. 270)
NOU tar ikke høyde for at flere barneverntjenester og rettsinstanser har en tendens til å begrense samvær i de tilfeller der saken ankes av foreldrene.
Barnevernsansatte har ikke kompetanse til å avgjøre hvorvidt negative reaksjoner fra barn/unge i etterkant av samvær skyldes retraumatisering eller er sorgreaksjoner. Derfor må vi spørre på hvilket grunnlag en samværsplan skal endres? Enhver omsorgsovertakelse er å anse som midlertidig. Et av kriteriene for at foreldre skal kunne søke erstatning, er om de har fått tildelt for lite samvær. Likevel åpner utvalget for å begrense samværet. Det er vanskelig å forstå hvordan dette bedrer rettssikkerhet for familien og dermed også barnet.
Ifølge NOUen skal det foretas en bred og grundig vurdering for å avgjøre om barnets tilknytning til fosterhjemmet kan være til hinder for tilbakeføring. Det framkommer ikke hvem som skal foreta denne vurderingen, og heller ikke hvilke premisser den skal bygges på.
Barnevernet skal jevnlig vurdere om gjenforeningsmålsetting bør opprettholdes eller forlates. Hvilket grunnlag har barnevernansatte for å gjøre dette? På hvilken måte er dette i tråd med EMD-dommene Norge er dømt i, og hvordan bedrer denne typen vurdering rettssikkerheten for familien? Hvilke reelle kriterier skal legges i grunn for denne type vurdering?
Hvordan kan foreldre bevise at det er “overveiende sannsynlig” at de er gode omsorgspersoner når de fleste barnevernansatte ikke selv kan spesielt mye om omsorg? Verken master- eller bachelorstudiet i barnevern gir denne typen kompetanse. Mange barnevernsansatte har dessuten selv en bakgrunn som inneholder omsorgssvikt.
“Vanskene som barnet opplever må overstige den uro og bekymring som de fleste barn vil føle ved skifte av omsorgsbase” (s. 264). Hvorfor skal dette prinsippet kun gjelde ved tilbakeføring? Hvorfor sikres ikke omsorgsovertakelse med samme prinsipp?
Kapittel 21 tar for seg barn som ikke kan tilbakeføres til opprinnelige foreldre. Enhver omsorgsovertakelse skal anses som midlertidig, likevel påpekes at dersom foreldre er særlig uegnet eller om det er gått betydelig tid, skal kunne legges til grunn for permanent overtakelse. Det savnes begrunnelsen med spesifikke kriterier for hvorfor foreldre regnes som særlig uegnet. Det er kun personer som er nærstående til noen som har vært utsatt, eller selv har blitt utsatt, for barnevernets overgrep som vet hva barnevernet kan velge å legge til grunn i slike tilfeller. Et minstekrav burde vært at foreldrene hadde brutt noen lovverk og var straffedømt for det de var anklaget for å ha utsatt barna for.
Videre trekkes fram barnets behov for stabilitet. Det savnes at det stilles samme krav til barnevernet. For mange barn flyttes mellom ulike fosterhjem. NOUen adresserer ikke bekymring og tiltak knyttet til barnevernets egen mangel på stabilitet.
Hva med tilfeller der barnet har blitt så fremmedgjort og fiendtliggjort mot egen familie at tilbakeføring ikke nytter? Eller der barnet er så skadet av Stockholm-syndromet at det blir vanskelig med gjenforening? Vil NOUen forsvare at slike omsorgsovertakelser gjøres permanente?
Har barnevernet lett i alle deler av barnets biologiske familie i de tilfeller der foreldre reelt er uaktuelle for tilbakeføring? Hvordan skal det bedre rettsikkerheten for barn og familier at barnevernet gis rom for å vurdere at tilbakeføring aldri kan skje?
Samlet sett: Hvordan harmonerer forslag om å endre samværsplaner, endre tidsrammene for å gjenoppta saker, samt gi opp mål om tilbakeføring etter 3 år med plikten til å arbeide for gjenforening?
En utvidelse av barnevernets allerede for store myndighet, slik utvalget legger opp til, vil i realiteten begrense rettssikkerheten ytterligere, og ganske sikkert resultere i flere dommer mot Norge i EMD.
Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig å innføre et organisatorisk skille mellom et kommunalt hjelpebarnevern og et statlig tvangsbarnevern, slik mange har tatt til orde for.
Analysen går ut på at dersom det innføres et organisatorisk skille mellom hjelpe- og tvangsbarnevernet vil Staten overta ansvaret for saken når den blir alvorlig, og ikke bare bistå kommunene innenfor enkelte sakstyper. Ansvarsdelingen vil i en slik modell gjelde alle kommuner, inkludert de som i dag har gode forutsetninger for å ivareta ansvaret selv . Utvalget har derfor vurdert en slik løsning som mindre hensiktsmessig.
En barnevernssak som utvikler seg til å bli alvorlig, men ikke var det fra tidligere, bør reise spørsmål om det skyldes barnevernets mangel på evne til å nærme seg en familie og iverksette hjelp uten å skade. Saker blir ikke mer kompliserte ved å gi riktig hjelp, men livshendelser kan inntreffe underveis. Er ikke saken alvorlig i utgangspunktet, skal heller ikke barnevernet involveres uten at det er frivillig, (jfr. BVL).
Det at et statlig organ overtar eller får en sak selv om kommunen har forutsetning for å ivareta ansvaret selv, brukes som argument for å dømme løsningen om delingsmodell som mindre hensiktsmessig . Det er svært vanskelig å se hvilken sammenheng og logikk som er lagt til grunn for denne type argumentasjon. Vi kjenner ikke til kommuner som blant foreldrene selv fremstår som uten feilhåndterte saker.
Videre står det i NOU: “Et organisatorisk skille mellom et «tvangs- og hjelpebarnevern» vil også i begrenset grad kunne løse utfordringer ved manglende kompetanse og kontinuitet i saker der barn og familier mottar, og skal fortsette å motta, frivillige tiltak. Det vil også kunne føre til mer byråkrati og mindre kontinuitet i saksbehandlingen, ved at barn og foreldre vil bli utsatt for flere overlappende utredninger og saker vil bli overført frem og tilbake mellom flere nivåer og aktører ...”
Vår kommentar: Når hjelp skilles fra tvang vil ikke mangel på kompetanse hos den ene kunne føre til uønskede konsekvenser for den andre. Overlappende utredninger og overføringer frem og tilbake er et organisatorisk forhold. Tvangsbarnevernet vil måtte utføre alle utredninger som vil ha betydning for evt. tvangsvedtak. Disse vil bli oversendt hjelpeinstansen dersom tvang ikke trengs. Tvangsenheten vil være overordnet instans i disse sakene, og hjelpetjenesten jobber under dem. De vil ikke drive saksbehandling, men sosialt hjelpearbeid.
Utvalget ser ut til å ha misforstått hvordan en sak utvikler seg, hvilket vi tror skyldes manglende vurderingsgrunnlag. De har påvist at ansatte i tjenesten ikke har den kompetansen de skal, men utvalget vurderer likevel forholdet kun sett fra de påvist inkompetente ansattes side. kompetansemangelen innebærer blant annet forståelse for egen påvirkning og egne feil.