Feiring AS

Det påstås gjentatte ganger at vi kaster veldig mye stein i Norge, men det finnes i 2025 ingen dokumentert overforbruk av stein i Norge hvis vi går i dybden på tallene, kun i et for overordnet aggregert perspektiv for hele landet.

Byggeråstoffer som pukk, grus og sand brukes kun når det er nødvendig, og i majoriteten av tilfeller oppstår overskuddsmasser i store offentlige prosjekter som vei, vann og avløp, jernbane og annen samfunnsnyttig infrastruktur. Disse prosjektene er politisk forankret og styrt gjennom planverk og investeringsvedtak. Bransjen er allerede svært marginpresset etter flere år med sterk kostnadsvekst på innsatsfaktorer som drivstoff, sprengstoff, slitestål og lønn. En avgift vil derfor måtte legges direkte på produktene, og i en åpen konkurranseutsatt markedsøkonomi som vi har i Norge også føre til at de andre alternativene som rammes av avgiften vil kunne heve prisene. Dette vil altså gi økte kostnader for hele samfunnet.

Det er staten, fylkeskommunene og kommunene som er de største bestillerne av byggeråstoff. En avgift vil dermed i stor grad ramme det offentlige selv, ved å gi «mindre vei for pengene», større vedlikeholdsetterslep, dyrere skoler, sykehus og boliger, samt en svekket evne til å gjennomføre nødvendige klimatilpasnings- og beredskapstiltak.

Ekspertgruppen viser til rapporten M-2074, som er publisert i 2021, og bygger på tall i årene før dette. Siden den gang har utviklingen knyttet til gjenbruk av overskuddsmasser gått med kvantesprang. Leverandørene har investert milliarder i nye løsninger som gir sirkularitet. Blant annet har Feiring etablert vaskeverk som produserer god betongsand fra maskinsand – et biprodukt fra pukkverksproduksjon. Dette sparer den jomfruelige natursanden i regionen. Franzefoss og NOAH investerer i vaskeverk for forurenset masse i Oslo, i 100-millionersklassen. Tilsvarende vaskeverk er det da snart minst 8 av i Norge. I tillegg er det etter rapporten ble produsert etablert en rekke selskaper som driver utelukkende med gjenbruksstein. De konvensjonelle pukkverksaktørene rapporterer at de går i samme retning, som for eksempel Franzefoss som rapporterer at 30 % av sin omsetning nå kommer fra sirkulær aktivitet. Feiring har også i samme periode mangedoblet sin egen andel. Dette viser at bransjen selv driver frem utviklingen – uten avgift.

En flat avgift bygger på en feilaktig antakelse om at pris er hovedbarrieren mot gjenbruk. I virkeligheten er det i mange tilfeller kvaliteten på overskuddsmassene som avgjør om de kan brukes til det formål det faktisk er etterspørsel etter . I Oslo-området ser vi for eksempel store overskudd av lavkvalitetsmasser fra tunnelprosjekter, av bergarter som leirskifer og knollekalk. Disse har dårlige mekaniske og kjemiske egenskaper, og er vanskelige å bruke i nye konstruksjoner, selv når de tilbys gratis. Å presse slike masser inn i nye prosjekter vil kunne redusere levetiden, gi høyere totalkostnader og dårligere bærekraft. Det vil være svært store forskjeller i hva som er hovedutfordringen ulike steder i landet, da både massebalansen og kvaliteten er svært varierende, så det finnes ikke ett grep som gir ønsket effekt over alt. Byggebransjen er en rasjonell bransje med pressede marginer, så der det er mulig å gjenbruke massene gjøres dette allerede.

Det er malt et feilaktig bilde at Norge «går tom for stein». Direktoratet for mineralforvaltning har påpekt at regulerte forekomster kan tømmes innen 30 år med dagens uttakstakt, og en del kortere i enkelte kommuner. Dette er likevel en relativt lang horisont i et reguleringsperspektiv, og sier lite om hvorvidt det er kritisk. Utfordringen er først og fremst knyttet til regulering nær de store byene, der arealene er presset. Her er gjenbruk viktig, men det må ikke gå på bekostning av kvalitet. Steinuttak beslaglegger relativt lite areal på nasjonal basis, og inngrepene er midlertidige. Når uttaket er ferdig, kan områdene fylles tilbake med overskuddsmasser og tilbakeføres til natur, rekreasjon eller nye formål. Dette ble dokumentert allerede i ECON-rapporten fra 1999, som slo fast at pukk- og grusnæringens naturinngrep er forsvinnende små sammenlignet med skogbruk, jordbruk, boligbygging og veier. Nevnte ECON-rapport ble publisert i forbindelse med utredning av Naturavgift i Norge på 90-tallet, som var en debatt som er svært sammenlignbar med den som nå har blusset opp igjen knyttet til avgift på deponi og uttak av jomfruelig material.

Nederland har innført forbud mot deponering av masser med gjenbrukspotensial. Dette regelverket tar også hensyn til transportavstand når gjenbruksvurderinger gjøres. Det er imidlertid viktig å understreke at Nederland og Norge er fundamentalt ulike. Norge har lange transportavstander, annen topografi og langt større tilgang på ressurser. Det som fungerer i Nederland, vil derfor ikke nødvendigvis være bærekraftig i norsk sammenheng.

Gjenbruk er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. En avgift kan i verste fall forsterke målkonflikter: Det kan bli mer lønnsomt å transportere lavkvalitetsmasser over lange avstander, med høyere utslipp som resultat. Det kan redusere boligbyggingen ytterligere, som allerede er på et lavt nivå. Og det kan gi dårligere levetid og kvalitet på infrastruktur dersom lavkvalitetsmaterialer presses inn i prosjektene.

I Stor-Oslo ser vi at enkelte produkter fra overskuddstein med lavere kvalitet i perioder tilbys gratis, og likevel får man ikke omsatt hele overskuddet. Dette indikerer at det er massebalansen i regionen og evt. kvaliteten på massene som er problemet, ikke prisen.

Prosjektet Arna–Stanghelle er et eksempel, der man selv etter en lang utredning av alternativer. endte med sjødeponi etter de valgte bærekrafts-/prisvektede kriteriene. Dette i hovedsak fordi overskuddsmassene lå for langt unna markedene. En avgift på jomfruelig materiale i størrelsesorden kr 25,- som det snakkes om ville ikke endret dette utfallet.

Vi mener at det finnes bedre virkemidler enn en avgift for å fremme sirkularitet i byggeråstoffbransjen:

Vi vil også henvise til vårt høringssvar til NOU 2022:8 Ny minerallov. Som vi beskriver der mener vi at et sentralt virkemiddel for å fremme bedre ressursutnyttelse er etableringen av en nasjonal undergrunnsdatabase etter modell fra Nederland.

En slik database bør:

Med en slik nasjonal kunnskapsbase kan man få kontinuerlig oppdatert oversikt over ressurspotensialet i massene, identifisere hvilke overskuddsmasser som kan gjenbrukes, og gjøre det enklere å utarbeide regionale og kommunale massehåndteringsplaner. Dette er et tiltak som både vil fremme sirkularitet og redusere behovet for symbolpolitiske virkemidler som flate avgifter.

Vi deler målet om økt sirkularitet, men mener en avgift på jomfruelig pukk, grus og deponi vil være et feil virkemiddel. Den vil ikke gi styringseffekt, men øke kostnadene, redusere kvaliteten og skape nye miljøproblemer. Norge trenger virkemidler som faktisk fremmer bærekraftige løsninger – ikke symbolpolitikk og grønnvasking.