Høringsuttalelse fra Menneskerettighet MR-N, org.nr. 913682637, til NOU 2023:7 Menneskerettighet MR-N er en liten organisasjon som gjennom rundt 10 år har arbeidet med å kartlegge problemer knyttet til norsk barnevern og brudd på menneskererettigheter i forbindelse med dette feltet. Høringsfristen er satt til 26. juni 2023 og vi avgir dette høringssvaret knyttet til del II i NOU-en. Utvalget som har laget rapporten skal være et "ekspertutvalg", men NOU-en synes mer styrt av ideologi enn vitenskap! Vi oppfatter del II som fundamentet for hele NOU-en, og svikt der vil undergrave hele NOU-en. Norge er dømt gjentatte ganger i EMD for brudd på menneskerettigheter i barnevernssaker de siste årene. Utvalget postulerer: «Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har dokumentert brudd på barn og foreldres rettigheter i spørsmål om gjenforening. Utvalget har i sine vurderinger lagt til grunn at det har skjedd store endringer på disse områdene de siste årene, blant annet ved at omfanget av samvær har økt, og det er en klar tendens til at gjenforeningsmålet opprettholdes i de fleste saker. Den nye barnevernsloven inneholder også flere endringer og presiseringer for å møte kritikken fra EMD. Tilstanden er derfor en annen i dag enn den var for ganske få år tilbake.» (side 6, avsnittet «Barn og foreldres rett til gjenforening og samvær») Utvalget «legger til grunn» at de nå kan ta utgangspunkt i en annen og liksom forbedret virkelighet, uten å ville forholde seg til den virkeligheten og de utfordringene som faktisk er dokumentert. Dette oppfatter vi som svært problematisk. Det framstår som en uvitenskapelig tilnærming, og representerer en gjentagelse av det vi har sett gang på gang de siste 60 årene. Etter at det er kommet kraftig kritikk mot det norske barnevernet har vi fått bortforklaring, ansvarsfraskrivelse og påstand om at de nå har lært og skal arbeide på en helt ny måte. Noe som gjentatte ganger har vist seg IKKE å være korrekt. Det meste har fått fortsette som før! Vi vil konkretisere noen kommentarer og innspill: Gjennom en lang periode har barnevernet praktisert «langtidsplassering» av barn, definert som saker der barnevernet planlegger å holde barna borte fra biologisk familie til barna er 18/23 år gamle, og disse plasseringene har barnevernet tenkt å gjøre permanente ved at de har fulgt opp med systematisk ødelegging av relasjoner mellom barn og biologisk familie, systematisk ødelegging av fremmedkulturelle barns mulighet for å holde på biologisk, religiøs, språklig og kulturell identitet. Det som er bedrevet her er tradisjonell norsk «fornorskningspolitikk» og sammenfaller med det som tidligere er avdekket gjennom granskinger av forholdene for «tyskerbarn», barn av «tatere og omstreifere» og nå sist gjennom «sannhetskommisjonen» om fornorskningen mot samer, kvener og skogfinner. Slike langtidsplasseringer er også brukt i tilfeller der det slett ikke er bevist noen form for "omsorgssvikt". De er ofte bygd på påstander om "fare for fremtidig omsorgssvikt", noe som i en rettssikkerhetssammenheng framstår som ekstremt utfordrende! Hvor er bevisene? Mangelen på dokumentasjon og grunnlag er nettopp en av kjerneankepunktene fra EMD mot norske barnevernssaker. Der slike plasseringer har fått vare over tid - og siden de var definert som "langtidsplasseringer" i utgangspunktet, er det ikke så underlig at de varer - har de utrolig nok fått aksept fra EMD og Høyesterett. Vi vil regne disse blant de groveste krenkelsene, og så lenge de ikke ordnes, består selvsagt menneskeretts- og rettssikkerhetsbruddene – og de forsterkes ytterligere nettopp ved at de får fortsette. En endret praksis i andre og nyere saker vil enda sterkere synliggjøre og stigmatisere de tidligere ofrene. Dette blir en helt uakseptanbel forskjellsbehandling! Vi er ikke overbevist om at Norge har fått en ny og bedret praksis fra norsk barnevern, og at denne nye praksisen vil få bestå. Hvor lang tid må vi ha for å kunne slå fast varig endring av praksis? Vi ser mange tegn på at barnevernet fortsetter som før, men ikler sin praksis nye begreper og ny innpakning. Vi har sett at tallet på samvær økes hos enkelte, men midlertidig, for så å reduseres igjen. Mange andre har slett ikke fått økt tallet på samvær i det hele, selv om signalene fra EMD, domstolene og departementet har vært tydelige. Vi hadde forventet at dette ble undersøkt og dokumentert av utvalget! Ministerkomiteen har registrert domfellelsene mot Norge som ett systembrudd. Dette innebærer at det foreligger en systemsvikt som som er mer omfattende enn de sakene som EMD har domfelt. Skivenesutvalget har valgt å se totalt bort fra dette i sin NOU og forslag til endringer omfatter ikke en gransking for å reparere disse sakene. Videre skriver utvalget at EMD sakene har medført mer samvær. Ministerkomiteen har derimot i sine møter konkludert med at de nå registrerer en viss økning, men dette er fremdeles ikke bra nok til at de vil lukke sakene. Fremdeles nekter nemnda og barnevernet å radikalt øke samvær hvor det har blitt utmålt for lite samvær og erfaringsmessig øker de med maks to samvær i året. Vi kan ikke se at utvalget problematiserer dette. Kurven "Omsorgsovertakelser 2006-2021" er laget av Jan Myhre og den viser hvordan tallet på omsorgsovertagelser eksploderte i årene fra 2010 til 2015, med mer enn en fordobling, og hvordan tallet deretter er blitt redusert igjen. Kurven demonstrerer at det var praktisert andre terskler og andre prinsipper i disse årene. Svært mange av klagene på norsk barnevern og norsk rettsvesen til EMD skriver seg fra denne perioden. “Tersklene” for omsorgsovertakelser i Norge i disse årene var svært lave og problematiske, og tallet på "langtidsplasseringer" rekordhøyt. Disse omsorgsovertakelsene var åpenbart i svært stor grad styrt av ideologi og mange av disse omsorgsovertakelsene manglet faktisk grunnlag. Rettssikkerheten og menneskerettighetene sviktet fundamentalt, jfr de mange dommene fra EMD. Tallet på omsorgsovertakelser er nå tilbake på nivået fra før 2008, men de barna og foreldrene som i årene 2010-2015 ble utsatt for en forfeilet og særdeles aggressiv praksis, har knapt nok fått så mye som en beklagelse. Hålogaland lagmannsrett avsa 25. mai 2023 dom i en sak som gjaldt oppreisningserstatning for brudd på EMK artikkel 8 og barnevernets neglisjering av å skulle arbeide for "tilbakeføring" av barnet. En enstemmig rett konkluderte med brudd på artikkel 8 og gav oppreisningserstatning til mor. Saken gjaldt en mor og hennes barn (født 2013) som ble tatt fra mor umiddelbart etter fødsel. Mor og barn har hatt samvær fire ganger i året. Krav om tilbakeføring ble avvist i 2015. Mor har fått et nytt barn, der det - etter undersøkelsessak - er konkludert at det "ikke var behov for tiltak eller oppfølging". Grunnlaget for "langtidsplassering" av barnet født i 2013 har derfor åpenbart ikke vært tilstede. Mor krevde 2,5 millioner i erstatning. Domstolen gav henne kr 100.000! Saken ankes til Høyesterett. Barnet bør selvsagt også gis erstatning for at det ikke har vært arbeidet for tilbakeføring til biologisk familie. Problemstillingene som er tatt opp i denne saken er sentrale og viktige, og det er både overraskende og skuffende at utvalget har valgt å se bort fra denne problemstillingen. Lobbendommen kom i EMD høsten 2019. Norsk Høyesterett fulgte opp med sine dommer i mars 2020 og Departementets nye signaler ble sendt ut 10. juni 2020. Det er åpenbart for kort tid for en ny praksis å festne seg og virke over tid.Vi har sett at tallet på samvær økes for noen familier, men bare midlertidig, for så å reduseres igjen. Mange andre har slett ikke fått økt tallet på samvær, selv om signalene fra domstolene og departementet har vært tydelige. Her burde utvalget ha dokumentert tilstanden og utviklingen, ikke bare antatt. Noen foreldre har fått erstatning fra EMD, og noen få har fått fra norske domstoler. Noen foreldre har fått beklagelse fra statsråder eller lokale myndigheter. Erstatningsbeløpene som er gitt er på et rystende, uforståelig og totalt uakseptabelt lavt nivå. Å motta en til to månedslønner for alvorlige og livsvarige menneskeretts-krenkelser, må føles som en ny og grov krenkelse. Da framstår rettssikkerhetsbrudd og menneskerettighetsbrudd på "billigsalg".Så lav verdi blir satt på retten til et familieliv og retten til egen identitet, kultur, språk og religion! Vi må få en grundig gransking av det som har foregått: en sannhetskommisjon for norsk barnevern. NOU-en har en rekke henvisninger til tidligere forskning utført av personene som selv er med i utvalget. Det er kanskje ikke så underlig, men det er beklagelig om utvalget ser det som sin oppgave å videreføre gamle feilslutninger. Enda alvorligere er det at litteraturlisten og referansesystemet i NOU-en mangler henvisninger til en rekke sentrale studier og rapporter. Det ser ut til at rapporter som avdekker offentlig omsorgssvikt systematisk er utelukket fra grunnlaget til NOU-en, og rapporter, studier og rettsavgjørelser som kritiserer tvangsadopsjon, mangler på samme vis. Det betyr at NOU-en gir et ensidig og falskt bilde av virkeligheten, og forsøker å selge dette bildet til norske politikere. Igjen føler vi at NOU-en formidler ideologi og ikke vitenskap. Det er uforståelig at man mangler referanse til Samnangerrapporten (Thea Totland og Geir Kjell Andersland - 2020), til Drægebørapporten (2003) og til oppfølgeren av den NOU 2004:23, Barnehjem og spesialskoler under lupen. Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945-1960. Er adopsjon til “beste” for barn? «Tvangsadopsjon» er en annen alvorlig utfordring for norske myndigheter i et rettssikkerhets- og menneskerettsperspektiv. "Tvangsadopsjoner" vil kunne være menneskerettsbrudd, og framstår som alvorlige brudd på foreldres rettigheter, men i minst like stor grad på barnas rettigheter, som har vært fratatt enhver mulighet for å protestere og ytre seg om sine interesser. Internasjonat har tvangsadopsjoner vært oppfattet som forbrytelser mot menneskeheten, og det er gitt dommer på opp til 50 års fengsel for disse. Det er en menneskerett for foreldre å ta seg av sine barn, og barna har en like sterk rett til å vokse opp i og med biologisk familie. Mange av dem som selv er adopterte har ytret seg i denne retningen i den siste tiden, etter at de har oppdaget at de har levd sine liv bygd på løgner produsert av adopsjonsbyråer og myndigheter. Gjennom mange tiår har det i mediene vært avdekket alvorlige brudd på grunnleggende krav til dokumentasjon og åpenhet i forbindelse med adopsjoner. Dette gjelder både innenlandske og utenlandske adopsjoner. Myndighetene har vist en total uvilje mot å undersøke forholdene selv etter gjentatte avsløringer i pressen. Adopsjonsbyråene har motsatt seg undersøkelser, hevdet at det ikke finnes dokumentasjon og synes systematisk å ha ødelagt dokumentasjon. Gjennom slik ødelegging av bevis har de kunnet opprettholde en fasade av at de arbeider for «barnets beste». Her har det oppstått en helt ny situasjon de siste årene ved at DNA-testing gir mulighet til å avdekke nære familierelasjoner også der hvor dokumentasjon er tilintetgjort og relasjoner systematisk totalt ødelagt. Det er dette som har avslørt kidnapping av barn og menneskehandel de siste årene. Vi er bare i den innledende fasen til å få dette dokumentert. På 1990-tallet ble det avslørt underliggende korrupsjon og regelrett handel med barn fra Vietnam. Dette er også seinere blitt dokumentert: “Amerikanske diplomater hevder å ha funnet beviser for handel med adoptivbarn i Vietnam, og viser blant annet til opplysninger fra nåværende og tidligere ansatte i adopsjonsselskap.” (Stavanger Aftenblad / NTB 29. april 2008.) Statsråd Toppe har nå krevd granskning av menneskehandel knyttet til enkelte utenlandsadopsjoner. Granskingen bør uten tvil utvides. Alle adopterte bør få tilbud om DNAtesting, slik at de kan forsøke å rydde usikkerhet rundt egen identitet av veien. Det er neppe tvil om at de samme holdningene som har fått styre utenlandsadopsjonene, også har vært aktive i forhold til innenlandsadopsjoner. De serverer påstander om behov for absolutt taushet og produserte historier som forklaring på fraværet av biologisk familie. NOU-en viser til britisk praksis, og den fremstilles som forbilledlig. Men den britiske praksisen har vært og er fortsatt svært omstridt, og den er avslørt både i medier og gjennom domsavgjørelser og granskinger. Noen eksempler: Menneskerettskomiteen (utgått fra både under- og overhus) i det britiske parlamentet kom i juli 2022 med en knusende rapport om adopsjonssystemet: https://publications.parliament.uk/pa/jt5803/jtselect/jtrights/270/summary.html?fbclid=IwAR1G THwINl_3LKTeUiOcl9GOYrdfI7wnNCKcJV20YJNyl1aIr3px3e_k8Wo Denne rapporten handler om eldre praksis, men systemet er ikke blitt bedre. Det har vært snakket om 1000 ulovlige adopsjoner i året og det britiske systemet blr dømt i internasjonal rett i 2015, og de måtte da endre praksis. Er dette noe å forsøke å markedsføre i Norge? Sliter ikke det norske rettsvesenet og barnevernet tilstrekkelig med egenproduserte utfordringer? 'Stalinist' social workers 'took children from loving mothers' “Social workers behaved like officials in 'Stalin's Russia or Mao's China' in attempting to remove children from loving mothers, senior judges have said. They warned that social workers in two separate cases tried to put children in foster care without giving their mothers a proper chance to prove they were fit parents. (Lord Justice Aikens, https://www.dailymail.co.uk/news/article1265416/Glimmer-hope-parents-court-halts-forced-adoption-18-month-olddaughter.html?fbclid=IwAR0YAwjAJDxMadKBJrIF3qkctYtF8P7yimoVzUl9fWZPb6SRaIIqdl19oA) MP claims 1,000 children 'wrongly' adopted every year • A Liberal Democrat MP is claiming up to 1,000 children a year in England are being adopted for the "wrong" reasons and should stay with their families. John Hemming says the threshold for taking children into care is also often too low. Mr Hemming, who set up the Justice for Families to help families who believe their children have been wrongly taken into care, said the child protection system was in «crisis».( https://www.bbc.com/news/uk-politics-16157124 ) Utvalgsleder Skivenes har lenge vært en sterk forsvarer for tvangsadopsjoner, og hun viser i den sammenheng til "forskning". Et av fundamentene i denne forskningen er studien til Bohman & Sigvardsson fra Stockholm, publisert i 1980. Angivelig skal denne forskningen vise at adopsjoner er bra for barn. Det er ikke det rapporten faktisk viser! "A prospective, longitudinal study of children registered for adoption : A 15-YEAR FOLLOW-UP M. Bohman, S. Sigvardsson First published: April 1980 https://doi.org/10.1111/j.1600-0447.1980.tb00586.x Bohman & Sigvardsson fulgte gjennom mange år 624 barn som før de var fylt ett år skulle flyttes fra hjemmene sine og adopteres av fremmede. Det viste seg gjennom det første året at bare 168 faktisk ble adoptert, mens 203 ble fosterbarn og 208 vendte tilbake til sin mor. De fleste av de nevnte fosterbarna ble også adoptert etter hvert og hele 70% av dem var således adoptert ved sju års alderen, men alle disse er likevel i resultatene beholdt som fosterbarn. Da barna i denne undersøkelsen var 11 år gamle klassifiserte lærerne 20% av guttene i alle de tre gruppene som problembarn i motsetning til bare 8 - 12% av kontrollbarna, og fosterjentene ble bedømt like negativt som guttene, mens "hjemmejentene" og adoptivjentene ble bedømt betydelig bedre. Fosterbarna hadde dårligere resultater enn både hjemmebarna og kontrollbarna. Da barna var 15 år gamle, var 2 - 3 ganger flere av både fosterbarna og hjemmebarna klassifisert som mistilpasset sammenlignet med kontrollbarna, mens adoptivbarna ikke skilte seg fra kontrollbarna. Derimot hadde adoptivguttene signifikant dårligere resultater enn kontrollbarna i to skolefag og adoptivjentene i ett fag, mens hjemmebarna (guttene) hadde dårligere resultater i tre fag og fosterguttene dårligere resultater i alle sju skolefagene. De hjemmeboende jentene og fosterjentene var dårligere i to fag. Ved sesjonen avvek både fosterguttene og hjemmeguttene kraftig negativt fra kontrollgruppene i alle testene, i motsetning til adoptivbarna. Noen år senere var bare ca 16% av hjemmeguttene registrert for kriminalitet og alkoholmisbruk sammenlignet med hele 30% av fosterguttene. Hjemmeguttenes resultater samsvarte med kontrollbarna og adoptivbarna. Hvis vi skal hente ut overordnet kunnskap fra denne studien, er det at de barna som gjorde det best, både faglig og sosialt, var "kontrollgruppen": de barna som hadde fått lov til å vokse opp hjemme hos mor og far, uten noen form for omsorgsovertakelse. Dersom myndighetene ønsker "barnets beste" bør følgelig studien fra 1980 få myndighetene til å bli langt mer restriktive i å bruke omsorgsovertakelser, og selv adopsjon av barna til ressurssterke kan ikke oppveie for skadene som er påført barna gjennom omsorgsovertakelsen. Ville ikke det å ha fått vokse opp hos sine "ubrukelige" mødre UTEN stresset og skadene som ble forårsaket av omsorgsovertakelsen, ha gitt bedre skoleresultater, bedre helse og lavere kriminalitet? Vedlegg: NOU-en framstilles som vitenskapelig. Hva skal vi kunne kreve og forvente av forskning? Forskning er systematiske søk etter ny innsikt gjennom bruk av ulike vitenskapelige metoder. Forskningens mål er å gi oss ny og bedre innsikt. Forskningen har noen grunnleggende normer: Sannhetsnormen er ufravikelig. Forskningen skal søke sannhet, og redelighet og ærlighet er en absolutt forutsetning. Metodologinormen stiller krav om saklighet, klarhet, etterrettelighet og etterprøvbarhet. De institusjonelle normene skal sikre at forskningen er åpen, kollektiv, uavhengig og kritisk. Forskningen har noen grunnleggende og ufravikelige verdier: respekt for likeverd, frihet og selvbestemmelse, beskyttelse mot risiko for skade og urimelig belastning, rettferdighet i prosedyrer og fordeling av goder og byrder Forskere må være åpne om risiko og vitenskapelig usikkerhet, og de må unngå at forskningen blir til skade for mennesker, samfunn, natur og miljø. https://www.forskningsetikk.no/retningslinjer/hum-sam/forskningsetiske-retningslinjer-forsamfunnsvitenskap-og-humaniora/ Undersøker vi forskningsresultater vil vi ofte oppdage at de i praksis ligger langt unna de normene og verdiene de påberoper seg. I praksis er det ofte kommersielle interesser eller politiske føringer som får styre konklusjonene. Det har vært relativt mange oppslag om dette de siste årene “Resultatene var vridd i over halvparten av studier i psykiatri og psykologi” (https://forskning.no/om-forskning/resultatene-var-vridd-i-over-halvparten-av-studier-i-psykiatriog-psykologi/1363274?fbclid=IwAR3en-62f0ptytE1TyKt7EtXe52asCDBAoqlFK26fpCb7E2mv-fd8Zxy88 og “Når resultatene ikke viser det forskerne eller oppdragsgiverne ønsker, lar mange være å offentliggjøre dem.” (https://forskning.no/forskningsetikk-forskningen-du-ikke-far-se-om-forskning/storre-problemenn-forskningsjuks/490065) Hva finner vi om vi undersøker forskning som legges til grunn i NOU2023:7? Det har vært avdekket store feil og mangler i norsk barnevern de siste årene. Mange av disse avsløringene har vist hvordan barns og foreldres rettigheter er blitt grovt krenket. Mange barn er blitt forsømt og skadet under offentlig omsorg. Vi finner ikke disse rapportene omtalt eller vist til i NOU-en. “Samnangerrapporten” (2020) Advokatene Thea Totland ( Barneadvkatene / Stiftelsen Barns Rettigheter) og Geir Kjell Andersland (tidligere direktør for BUFETAT Vest 2004-2009 og fylkesnemndsleder 2009-2018) har på oppdrag fra Samnanger kommune undersøkt tre barnevernssaker. Rapporten er lagt fram i to deler, der første del kom i august 2019, og del to i april 2020. Den endelige rapportens konklusjoner er sterke: “Hovedkonklusjoner Granskingen har avdekket at barneverntjenesten i Samnanger i de granskede sakene på en rekke punkter har opptrådt i strid med både FNs barnekonvensjon, barnevernloven og god forvaltningsskikk. Dette gjelder blant annet: • Manglende skriftlighet og dokumentasjon. Det er et gjennomgående trekk i alle tre sakene at barneverntjenestens vurderinger i liten grad er dokumentert. Dette er brudd på god forvaltningsskikk og representerer et rettssikkerhetsproblem for de berørte barn og foreldre. • Manglende høring av barnas synspunkter. Barneverntjenesten er forpliktet til å innhente og vurdere å ta hensyn til barnas synspunkter når barna er gamle eller modne nok til å ha en oppfatning. Det er ikke sannsynliggjort at barna har medvirket eller har fått sine synspunkter referert og vurdert. • Manglende vurderinger av alternativer. Barneverntjenesten er forpliktet til å vurdere skånsomme alternativer når det gjennomføres akuttplasseringer. Dette ser ikke ut til å ha vært gjort. • Manglende hjelpetiltak. Barneverntjenesten er forpliktet til å sette inn adekvate hjelpetiltak der dette er mulig, fremfor å velge mer inngripende tiltak. Dette ble ikke gjort i tilstrekkelig grad. • Manglende revurderinger ved endret situasjon. Barneverntjenesten er forpliktet til å vurdere saken på nytt ved endringer i familiesituasjonen som kan ha betydning. Det fremgår ikke om dette er gjort. • Manglende vurdering av fosterhjem etter omsorgsovertakelse. Plikten til først å vurdere fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk er ikke overholdt. • Manglende begrunnelse for atskillelse av søsken. Søskens behov for og rett til å vokse opp sammen er ikke vurdert, og det er ikke begrunnet hvorfor de er plassert i ulike fosterhjem. Ingen av barna i de tre sakene har fått vokse opp med ett eller flere søsken. • Manglende kultursensitiv forståelse og kompetanse. Det er ikke tatt hensyn til barns krav på å kjenne sin etniske, kulturelle og språklige bakgrunn. • Mangelfullt tilsyn av fosterhjem. Plikten til å følge opp barn i fosterhjem har ikke vært overholdt i samsvar med kravene i barnevernloven. • Manglende rolleforståelse - sammenblanding av roller. I Samnanger kommune var rollene som sosialleder og barnevernleder kombinert i en stilling i den perioden de granskede sakene pågikk. Dette er to ulike funksjoner med ulike oppgaver. I de foreliggende sakene ser det ut til at rollene har glidd over i hverandre, med uheldige resultater for privat part. • Manglende informasjon til foreldre. Barneverntjenesten har ventet unødig lenge med å informere foreldre om tilbakeholdelse av barn og akuttplassering. • Ett barn er fullstendig fratatt sin barndom gjennom uforstandig offentlig omsorgsovertakelse. Barnet fremstår betydelig skadet etter plasseringen. • Utstrakt bruk av tvang og medisinering. Flere av barna har vært utsatt for tvang, medisinering og uforholdsmessig maktbruk. “ Flere av punktene i rapporten går direkte på barns rettigheter. Det er derfor uforståelig at utvalget ikke tar med denne rapporten i sitt grunnlag. Drægebø-utvalget Gjennom mange tiår i andre halvdel av 1900-tallet kom det krav om gransking av barnevernet og i særlig grad barnehjemmene i Bergen. Dette ble systematisk avvist av de ansvarlige myndighetene, men etter at mediene på slutten av 1990-tallet hadde kommet med alvorlige avsløringer, nedsatte Fylkesmannen i Bergen og Hordaland i 2001 et utvalg under ledelse av advokat Einar Drægebø. Rapporten ble lagt fram i 2003 og oppslagene ble store: “Grov omsorgssvikt dokumentert” “Barn ved flere barnehjem i Bergen har blitt utsatt for grove og krenkende fysiske og seksuelle overgrep. Et granskingsutvalg oppnevnt av Fylkesmannen i Hordaland har gransket forholdene på barnehjemmene i Bergen i perioden 1954-1980. Rapporten er rystende.” (ref) “Konklusjonen i rapporten er at svært mange barn har opplevd alvorlige mangler både ved den praktiske og den følelsesmessige omsorgen. Ved fire av elleve barnehjem er det påvist seksuelle overgrep mot enkelte av barna, til dels svært krenkende ifølge Drægebø. Overgrepene er utført av styrere og ansatte ved barnehjemmene, men også av besøkende og egen familie mens barna har hatt permisjon. Ved ni av barnehjemmene er det påvist fysiske overgrep og avstraffinger som også den gangen var i strid med loven.” Avsløringene ble fulgt opp gjennom NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen— Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner 1945–1980 og det ble etablert erstatningsordninger.
