NOU 2023:7, Trygg barndom sikker fremtid: høringsuttalelse fra Oslo tingrett
Oslo tingrett viser til høringsuttalelsen fra Dommerforeningens fagutvalg for offentlig rett, og slutter oss fullt ut til denne.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-barnevernsutvalgets-nou-20237/id2968371/?uid=a434e431-b58a-4d23-a728-bc5d016e69cf
I tillegg bemerker Oslo tingrett følgende:
Gjennomgående er utredningen preget av kritiske merknader og lav tillit til barnevernstjenesten i sin nåværende form, basert på innhentet informasjon og omfattende forskningsfunn. Det fremmes et stort antall forslag om å flytte oppgaver ut av kommunene og å legge inn omfattende innslag av andre eksperter og kontrollører .
I det videre arbeidet vil det etter vårt syn være svært viktig å ha fokus på i hvilken grad barnevernstjenesten ved slike grep vil utvikles til å bli en rent administrativ myndighet som ikke selv forvalter faglig arbeid og faglig skjønn. Det bør etter vårt syn vurderes alternative forbedringstiltak som i større grad er rettet mot å ruste opp barnevernstjenesten selv, slik at fenomenet hvor opparbeidet faglig kompetanse og erfaring i stor grad forlater førstelinjetjenesten snus. Barnevernstjenestens førstelinje bør altså etter vårt syn heller fylles med innhold og faglig kompetanse og forutsetninger for å ivareta barnevernets viktige oppgaver, og på ulike måter gjøres til et mer attraktivt arbeidssted for kompetent fagutdannet personell i et langsiktig perspektiv.
Når det gjelder forslaget om Barnerepresentantordning (BRO) i kapittel 7 , vil vi påpeke at forslaget på flere punkter framstår lite realistisk. Det hviler på en forutsetning om at akkurat denne ordningen ikke vil bære med seg de praktiske og organisasjonsmessige hindringene man har påpekt i eksisterende systemer og som man ønsker å unngå, uten at det forklares hvordan dette skal være mulig. Det forutsettes også helt uvanlig stor personlig tilpasning for de ansatte, tilsvarende uten noen forankring i forklaringer på hvordan det skal være mulig. Vi ser ellers ordningen som risikofylt med tanke på konsekvensene for bemanning i barnevernstjenesten for øvrig, som utvalget drøfter i noen grad.
Det forutsettes at en barnefaglig utdannet person, gjennom et helt forløp av en barnevernssak fra barnet flyttes eller vurderes flyttet, og så lenge barnet bor i tiltak utenfor hjemmet, skal være en stabil barnerepresentant, i hovedregel fram til barnet fyller 25 år. Rollen som beskrives kan på mange måter beskrives som en tenkt «drømmesaksbehandler» for et barn i barnevernet, med rammer for oppgaveutførelsen som vil framstå som en utopi for dagens saksbehandlere, og dette er egnet til ettertanke.
Representanten er tiltenkt en mengde oppgaver som forutsetter kunnskap, oversikt og kompetanse, og den skal blant annet erstatte talsperson eller annen som skal bidra til barnets medvirkning, tilsynsfører med fosterhjem og delvis tilsyn med institusjon, herunder slik at det klages på forhold som ikke fungerer. Representanten skal ikke bare viderebringe barnets syn, men også gjøre egne vurderinger, og dessuten etterspørre mer informasjon og utredninger ved behov. Vedkommende skal være utpreget aktiv og framoverlent og påse at barnet får ivaretatt sine rettigheter og mottar tjenester og ytelser fra ulike instanser. Representanten skal opparbeide en tillitsrelasjon til barnet og være veldig tilgjengelig (kunne kontaktes av barnet til enhver tid), og skal delta på de arenaer der barnet har rett til å medvirke, for eksempel på møter og i ansvarsgrupper, og dessuten være kontaktpunkt mellom barnet og andre, og til enhver tid orientert om det som skjer. Fokus på kontinuitet og tillit er helt gjennomgående.
Det er samtidig forutsatt at representantene skal være ansatt på heltid, organisert av en ny statlig etat. Her skal det være kapasitet med erfarne og stabile representanter som kan oppnevnes på kort varsel i saker der dette trengs, uten å forsinke saken, for så å kunne tilby utstrakt tilgjengelighet og kontinuitet kanskje over en årrekke. Et eksempel som benyttes er at straks det er truffet et akuttvedtak, så skal det oppnevnes en representant, som så i tide før nemndas behandling – kanskje allerede av en klage – skal ha opparbeidet et tillitsforhold til barnet, ha skaffet seg oversikt og gjort seg opp en mening om barnets behov og hvilket videre forløp som best kan ivareta barnets beste, og så ivareta representasjonen med full tilgjengelighet i overskuelig framtid. Det forklares ikke hvordan dette skal være mulig å oppnå, og det må bemerkes at det forutsettes oppnådd innenfor et offentlig arbeidsforhold med de rammer som nødvendigvis vil gjelde for dette.
Barnevernssektoren er preget av høy turnover, og det er under enhver omstendighet vanskelig å se for seg at representanten skal bli værende i oppdrag for enkeltbarn gjennom en årrekke, uten å «slutte», slippe taket eller å ta pause slik at den grunnleggende kontinuiteten ikke brytes. Allerede når utvalget skriver at det må utredes hvordan en slik arbeidssituasjon kan organiseres, og at det må være et saksbehandlingssystem som sikrer at andre kan overta ved ferier, permisjoner og lignende , er det vanskelig å se hvordan ordningen skal skape større kontinuitet enn det som allerede tilstrebes for eksempel for en saksbehandler i den kommunale barnevernstjenesten. Det er nærliggende å spørre om ikke barnevernstjenesten selv burde tilføres ressurser for å løse oppdraget bedre, fremfor å sette store ressurser inn på å kontrollere og overprøve hvordan oppdraget løses.
Det bør også vurderes mer overordnet i hvilken grad det er heldig å lage en rekke innretninger som skal kontrollere eller utfordre barnevernstjenesten, også i samarbeid med barnet eller andre private parter. Dette må forventes å skape vanskelige tillitsforhold for barnevernstjenesten selv. Det er heller ikke umiddelbart enkelt å se for seg hvordan den statlig ansatte representanten skal kunne ivareta sitt kontroll oppdrag slik utvalget forutsetter, samtidig som vedkommende er underlagt styringsrett og lojalitetsplikt i det statlige arbeidsforholdet.
Utfra et rettssikkerhetsperspektiv mener vi også at fokus på advokatenes rolle er svært viktig. Et vesentlig skritt i retning av øket rettssikkerhet er høyere kompetanse hos privatpraktiserende advokater som bistår de private partene i barnevernssakene. Dette forutsetter noe utover et akkrediteringssystem. Det fordrer tilgang til tilrettelagte og spesialiserte opplæringsmoduler og en salærsats og et salærsystem som gjør arbeidet regningssvarende for advokatene, og som dessuten tillater at det kan brukes nødvendig tid på deltakende opplæring for fullmektiger.
Advokatenes uavhengighet av de offentlige myndighetene må være sikret, og vi mener at unntak fra det frie advokatvalg vanskelig kan aksepteres, også der klienten er et barn. Dette gjelder ikke minst dersom utvalgets forslag om barnerepresentasjonsordning (BRO) følges opp, og den statlig ansatte representanten skal kunne instruere barnets advokat slik det forutsettes for yngre barn.
Det er på den annen side ikke til hinder for uavhengighet at det offentlige ivaretar et opplæringsansvar for de aktørene som er vesentlige for å ivareta rettssikkerheten. Når utvalget foreslår et «dommersammensatt» faglig forum for videre utvikling av prosessuelle garantier bemerkes at her vil også advokater kunne ha en viktig rolle.
Oslo tingrett viser til høringsuttalelsen fra Dommerforeningens fagutvalg for offentlig rett, og slutter oss fullt ut til denne.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-barnevernsutvalgets-nou-20237/id2968371/?uid=a434e431-b58a-4d23-a728-bc5d016e69cf
I tillegg bemerker Oslo tingrett følgende:
Gjennomgående er utredningen preget av kritiske merknader og lav tillit til barnevernstjenesten i sin nåværende form, basert på innhentet informasjon og omfattende forskningsfunn. Det fremmes et stort antall forslag om å flytte oppgaver ut av kommunene og å legge inn omfattende innslag av andre eksperter og kontrollører .
I det videre arbeidet vil det etter vårt syn være svært viktig å ha fokus på i hvilken grad barnevernstjenesten ved slike grep vil utvikles til å bli en rent administrativ myndighet som ikke selv forvalter faglig arbeid og faglig skjønn. Det bør etter vårt syn vurderes alternative forbedringstiltak som i større grad er rettet mot å ruste opp barnevernstjenesten selv, slik at fenomenet hvor opparbeidet faglig kompetanse og erfaring i stor grad forlater førstelinjetjenesten snus. Barnevernstjenestens førstelinje bør altså etter vårt syn heller fylles med innhold og faglig kompetanse og forutsetninger for å ivareta barnevernets viktige oppgaver, og på ulike måter gjøres til et mer attraktivt arbeidssted for kompetent fagutdannet personell i et langsiktig perspektiv.
Når det gjelder forslaget om Barnerepresentantordning (BRO) i kapittel 7 , vil vi påpeke at forslaget på flere punkter framstår lite realistisk. Det hviler på en forutsetning om at akkurat denne ordningen ikke vil bære med seg de praktiske og organisasjonsmessige hindringene man har påpekt i eksisterende systemer og som man ønsker å unngå, uten at det forklares hvordan dette skal være mulig. Det forutsettes også helt uvanlig stor personlig tilpasning for de ansatte, tilsvarende uten noen forankring i forklaringer på hvordan det skal være mulig. Vi ser ellers ordningen som risikofylt med tanke på konsekvensene for bemanning i barnevernstjenesten for øvrig, som utvalget drøfter i noen grad.
Det forutsettes at en barnefaglig utdannet person, gjennom et helt forløp av en barnevernssak fra barnet flyttes eller vurderes flyttet, og så lenge barnet bor i tiltak utenfor hjemmet, skal være en stabil barnerepresentant, i hovedregel fram til barnet fyller 25 år. Rollen som beskrives kan på mange måter beskrives som en tenkt «drømmesaksbehandler» for et barn i barnevernet, med rammer for oppgaveutførelsen som vil framstå som en utopi for dagens saksbehandlere, og dette er egnet til ettertanke.
Representanten er tiltenkt en mengde oppgaver som forutsetter kunnskap, oversikt og kompetanse, og den skal blant annet erstatte talsperson eller annen som skal bidra til barnets medvirkning, tilsynsfører med fosterhjem og delvis tilsyn med institusjon, herunder slik at det klages på forhold som ikke fungerer. Representanten skal ikke bare viderebringe barnets syn, men også gjøre egne vurderinger, og dessuten etterspørre mer informasjon og utredninger ved behov. Vedkommende skal være utpreget aktiv og framoverlent og påse at barnet får ivaretatt sine rettigheter og mottar tjenester og ytelser fra ulike instanser. Representanten skal opparbeide en tillitsrelasjon til barnet og være veldig tilgjengelig (kunne kontaktes av barnet til enhver tid), og skal delta på de arenaer der barnet har rett til å medvirke, for eksempel på møter og i ansvarsgrupper, og dessuten være kontaktpunkt mellom barnet og andre, og til enhver tid orientert om det som skjer. Fokus på kontinuitet og tillit er helt gjennomgående.
Det er samtidig forutsatt at representantene skal være ansatt på heltid, organisert av en ny statlig etat. Her skal det være kapasitet med erfarne og stabile representanter som kan oppnevnes på kort varsel i saker der dette trengs, uten å forsinke saken, for så å kunne tilby utstrakt tilgjengelighet og kontinuitet kanskje over en årrekke. Et eksempel som benyttes er at straks det er truffet et akuttvedtak, så skal det oppnevnes en representant, som så i tide før nemndas behandling – kanskje allerede av en klage – skal ha opparbeidet et tillitsforhold til barnet, ha skaffet seg oversikt og gjort seg opp en mening om barnets behov og hvilket videre forløp som best kan ivareta barnets beste, og så ivareta representasjonen med full tilgjengelighet i overskuelig framtid. Det forklares ikke hvordan dette skal være mulig å oppnå, og det må bemerkes at det forutsettes oppnådd innenfor et offentlig arbeidsforhold med de rammer som nødvendigvis vil gjelde for dette.
Barnevernssektoren er preget av høy turnover, og det er under enhver omstendighet vanskelig å se for seg at representanten skal bli værende i oppdrag for enkeltbarn gjennom en årrekke, uten å «slutte», slippe taket eller å ta pause slik at den grunnleggende kontinuiteten ikke brytes. Allerede når utvalget skriver at det må utredes hvordan en slik arbeidssituasjon kan organiseres, og at det må være et saksbehandlingssystem som sikrer at andre kan overta ved ferier, permisjoner og lignende , er det vanskelig å se hvordan ordningen skal skape større kontinuitet enn det som allerede tilstrebes for eksempel for en saksbehandler i den kommunale barnevernstjenesten. Det er nærliggende å spørre om ikke barnevernstjenesten selv burde tilføres ressurser for å løse oppdraget bedre, fremfor å sette store ressurser inn på å kontrollere og overprøve hvordan oppdraget løses.
Det bør også vurderes mer overordnet i hvilken grad det er heldig å lage en rekke innretninger som skal kontrollere eller utfordre barnevernstjenesten, også i samarbeid med barnet eller andre private parter. Dette må forventes å skape vanskelige tillitsforhold for barnevernstjenesten selv. Det er heller ikke umiddelbart enkelt å se for seg hvordan den statlig ansatte representanten skal kunne ivareta sitt kontroll oppdrag slik utvalget forutsetter, samtidig som vedkommende er underlagt styringsrett og lojalitetsplikt i det statlige arbeidsforholdet.
Utfra et rettssikkerhetsperspektiv mener vi også at fokus på advokatenes rolle er svært viktig. Et vesentlig skritt i retning av øket rettssikkerhet er høyere kompetanse hos privatpraktiserende advokater som bistår de private partene i barnevernssakene. Dette forutsetter noe utover et akkrediteringssystem. Det fordrer tilgang til tilrettelagte og spesialiserte opplæringsmoduler og en salærsats og et salærsystem som gjør arbeidet regningssvarende for advokatene, og som dessuten tillater at det kan brukes nødvendig tid på deltakende opplæring for fullmektiger.
Advokatenes uavhengighet av de offentlige myndighetene må være sikret, og vi mener at unntak fra det frie advokatvalg vanskelig kan aksepteres, også der klienten er et barn. Dette gjelder ikke minst dersom utvalgets forslag om barnerepresentasjonsordning (BRO) følges opp, og den statlig ansatte representanten skal kunne instruere barnets advokat slik det forutsettes for yngre barn.
Det er på den annen side ikke til hinder for uavhengighet at det offentlige ivaretar et opplæringsansvar for de aktørene som er vesentlige for å ivareta rettssikkerheten. Når utvalget foreslår et «dommersammensatt» faglig forum for videre utvikling av prosessuelle garantier bemerkes at her vil også advokater kunne ha en viktig rolle.