Vi i SOS-barnebyer takker for muligheten til å gi innspill til høringen om NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid. Vi ønsker å rose barnevernsutvalget for deres omfattende arbeid med denne rapporten. I vårt høringsinnspill går vi gjennom hvert kapittel og gir våre merknader og anbefalinger til departementet.
SOS-barnebyers arbeid er forankret i barnekonvensjonen og retningslinjene for alternativ omsorg. Barnekonvensjonen anerkjenner barn som individuelle rettighetshavere med egne behov og interesser, og den fastsetter en rekke rettigheter som skal sikre deres trivsel og utvikling. Disse rettighetene inkluderer retten til liv, overlevelse og utvikling, retten til utdanning, retten til beskyttelse mot vold og utnyttelse, retten til å bli hørt og retten til å delta i beslutningsprosesser som angår dem.
Retningslinjene for alternativ omsorg er utviklet av FN og bygger på prinsippene i barnekonvensjonen. Disse retningslinjene gir veiledning om hvordan barn som ikke kan bo hos sine biologiske foreldre, kan få trygg og adekvat omsorg. Retningslinjene legger vekt på at barnets beste skal være det sentrale hensynet i alle beslutninger om alternativ omsorg. De understreker også prinsippet om at barn bør ha rett til å vokse opp i et familiemiljø og opprettholde tilknytning til sin opprinnelige familie så langt det er mulig og hensiktsmessig.
Videre fokuserer retningslinjene på behovet for å styrke alternative omsorgsformer, som fosterhjem, adopsjon og institusjonell omsorg. Retningslinjene legger vekt på å sikre at barn i alternativ omsorg får tilstrekkelig støtte, beskyttelse og oppfølging for å sikre deres fysiske, emosjonelle og sosiale utvikling.
Vårt høringsinnspill bygger på barnekonvensjonen og retningslinjene for alternativ omsorg, der vi vektlegger beskyttelsen av barns rettigheter og fremmer deres trivsel og utvikling. Ved å ta hensyn til barnets beste, betydningen av familiemiljøet og behovet for støtte og oppfølging, håper vi å bidra til å sikre at alle barn i alternativ omsorg får den omsorgen de har rett på.
Videre arbeid med denne NOU-en bør derfor bygge på disse grunnleggende prinsippene og standardene for barns rettigheter. Det innebærer å utvikle og implementere politikk og tiltak som fremmer barns velvære, sikrer trygge omsorgsformer og styrker beskyttelsen av sårbare barn.
Del 3. Styrket stilling for barn i barnevernet.
Kapittel 3 - Innledende kommentarer angående videreutdanning og kompetanseheving .
SOS-barnebyer er kjent med at tilbud om videreutdanning, der det er etablert tilskuddsordninger, ikke fungerer ensartet i henhold til målsetningen. Bufdir stiller ikke krav til tjenestene om hvor mye tid de ansatte faktisk skal få fristilt fra sitt ordinære arbeid for å delta i et parallelt utdanningsløp. Dette medfører at flere ansatte opplever at de ikke har tilstrekkelig tid til å studere. Vi er informert om at det i flere tjenester praktiserer at ansatte må avspasere fra sitt arbeid for å få tid til det ordinære studiearbeidet. Dette indikerer et gap mellom den politiske ledelsens ønske om økt kompetanse og enkelte tjenesters evne til å tilrettelegge for dette på lokalt nivå. Derfor anbefaler vi at Bufdirs retningslinjer til tjenestene som mottar disse tilskuddsordningene endres for å tydeliggjøre at ansatte skal få fristilt tid tilsvarende behovet for studiene.
Kapittel 7 – Barnerepresentantordning ( BRO ).
Vi i SOS-barnebyer mener at det er positivt og nødvendig å redusere antallet personer som barnet i barnevernet har kontakt med over tid. Dette vil ha en positiv effekt for både barneverntjenesten og barnets opplevelse av stabilitet, ettersom det blir færre personer å samarbeide med. Vi kan anta at færre relasjonsbrudd vil oppstå for barnet som følge av dette.
Samtidig har vi noen reservasjoner angående Barnerepresentantordningen (BRO), da den ikke adresserer årsakene til at eksisterende ordninger den skal erstatte ikke fungerer som tiltenkt. Selv om en ny ordning opprettes, kan vi forvente at den vil oppleve de samme sviktene som fører til brudd og involvering av like mange personer i barnets liv som det er nå, så lenge ikke eksisterende ordninger forbedres.
Utvalget hevder også at det er mangler i kompetansen knyttet til medvirkning (kapittel 6). Vi er ikke helt enige i dette. Svært mange saksbehandlere har god kompetanse, og får videreutdanning, blant annet gjennom Barnesamtalen. Vi bør ikke automatisk anta at mer kompetanse er løsningen der kompetanse allerede finnes. I stedet bør systemet og strukturen rundt kontaktpersonene og den totale arbeidsbelastningen deres vurderes, slik at den enkelte kontaktperson faktisk har kapasitet til å sikre reell medvirkning.
Vi er allerede klar over de store utfordringene med høy turnover innenfor barnevernet, og for mange ansatte slutter i faget ( Rapport Turnover i barnevernet/Bufdir ). Vi ser tilsvarende tendenser i tilgrensende yrker, men tallene er ikke like høye som i barnevernet.
Vi er også bekymret for arbeidsbelastningen og rekrutteringsbehovet som utvalget foreslår for BRO, både med tanke på antall barn per representant, tidsrammen BRO skal være tilgjengelig, og hvor i dagens system representanten skal ha sin stilling og myndighet.
Innføringen av BRO vil kreve rekruttering av mange ansatte, noe som kan sette press på en tjeneste som allerede preges av høy turnover og utfordringer med rekruttering.
Oppsummert mener vi at ideen bak BRO er positiv, men vi mener også at faktorer som fører til brudd må tas i betraktning og håndteres før en helt ny ordning iverksettes. SOS-barnebyer støtter derfor en forsøksordning i utvalgte kommuner, hvor faktorer som bidrar til høy turnover og sykefravær blir inkludert. Vi mener at ordningen og stillingen bør tilhøre regionene under statsforvalteren hvis en forsøksordning blir satt i gang. Dette skyldes det utvidede mandatet vi mener statsforvalteren bør ha når det gjelder det kommunale barnevernet, som vi videre utdyper i kapittel 26.
Kapittel 8 Barns prosessuelle rettigheter og klagemuligheter .
SOS-barnebyer er generelt positive til å senke aldersgrensen for barns partsstatus til 12 år i tråd med utvalgets forslag. Vi har likevel noen reservasjoner basert på det voksne ansvar for å ta beslutninger som er til barnets beste, og bekymring for at belastningen på barnet for å styre beslutninger og bære konsekvensene av dem kan bli for stor. Vi har observert tilfeller der medvirkningen har gått for langt, og barnet har overtatt både beslutningsansvaret og ansvaret for konsekvensene av disse beslutningene. Vi merker oss at aldersgrensen for å samtykke til frivillige hjelpetiltak fortsatt er satt til 15 år, og vi mener at dette er positivt og i tråd med ovennevnte begrunnelser.
Vi ser det som positivt at barnets prosessuelle rettigheter totalt sett blir styrket, men ber departementet om å gi klare retningslinjer slik at partsrettighetene blir en styrke for barnet og ikke en belastning. Det bør tydeliggjøres at det endelige ansvaret for barnets beste ligger hos de voksne så lenge barnet er under 18 år.
Det er positivt at utvalget også har vurdert barns klageadgang. SOS-barnebyer reagerte negativt og med undring da barns rett til å klage til barnekomiteen ble avslått av flertallet i Stortinget med begrunnelsen om at Norge allerede hadde tilstrekkelige nasjonale klageordninger. Tallene som utvalget har innhentet viser at svært få barn faktisk klager til Statsforvalteren, og vi kan anta at antallet ikke er representativt. SOS-barnebyer foreslår derfor at departementet grundig vurderer barns mulighet til å klage, samt hvilke faktorer som påvirker et barns valg om å klage eller ikke, når barnet er uenig i vedtak og handlinger som blir gjort.
Kapittel 9 Innvandrere, nasjonale minoriteter og urfolk i barnevernet .
SOS-barnebyer vil berømme utvalget for å tydeliggjøre ansvaret barnevernet har for særskilt sårbare grupper av barn som kan oppleve seg dobbelt marginalisert.
Vi støtter samtlige forslag som fremmes av utvalget.
Del 4. Beslutninger i barnevernet.
Kapittel 11 Prinsippet om barnets beste og skjønnsutøvelse .
SOS-barnebyer mener det kan være tydeliggjørende at det innføres en momentliste for vurdering av barnets beste og støtter dermed forslaget.
Kapittel 12 Barneverntjenestens undersøkelser .
SOS-barnebyer støtter i hovedsak utvalgets forslag om barneverntjenestens undersøkelser. Vi ønsker imidlertid å inkludere håndteringen av gjentatte bekymringsmeldinger i den foreslåtte gradvise silingen av saker, slik at barn som gjentatte ganger er involvert i bekymringsmeldinger, såkalte «gjengangere», får grundigere og mer omfattende undersøkelser for å kartlegge deres behov bedre.
En spesifikk utfordring vi ser er flytting mellom kommuner. I dag kan barneverntjenesten gå glipp av viktig informasjon når en familie flytter mellom kommunegrensene. Barneverntjenesten er helt avhengig av at foreldrene selv opplyser om tidligere barnevernssaker før de kan innhente relevant informasjon. I noen tilfeller videreformidler barneverntjenesten bekymringene til den nye kommunen, men ofte avsluttes sakene ved flytting. Dette medfører alvorlige konsekvenser for de berørte barna i alvorlige saker og begrenser barneverntjenestens evne til å foreta grundige vurderinger. Hver kommune starter på nytt, og det tar tid før tjenesten blir godt kjent med familien. Dermed kan det ta for lang tid før barnet får den hjelpen det trenger.
SOS-barnebyer etterlyser et system som sikrer at viktig informasjon om barna og familiene blir delt på tvers av kommunegrensene. Utvalget nevner at Danmark har et felles register for bekymringsmeldinger, og dette kan være en løsning verdt å undersøke nærmere for Norge
Vi støtter implementeringen av tverrfaglige spesialistvurderinger, samtidig som vi ønsker å understreke viktigheten av at barneverntjenestene beholder og utnytter den kompetansen de allerede har. SOS-barnebyer er bekymret over den høye turnoveren i tjenesten. Det er nødvendig å aktivt motvirke turnover og styrke de ansattes faglige kompetanse. Vi er klar over at det er betydelig variasjon når det gjelder tjenestenes støtte og tilrettelegging for etter- og videreutdanning, til tross for at dette temaet har vært drøftet på politisk nivå i mange år nå. Vi er bekymret for at ansatte som har opparbeidet seg erfaring på grunnlag av disse utfordringene nevnt over, kan velge å forlate førstelinjen i barneverntjenesten.
SOS-barnebyer erkjenner at forslaget om å styrke samarbeidet med foreldre og barn, samtidig som behovet for hjelpetiltak avklares innen 30 dager, krever betydelige endringer i praksisen sammenlignet med dagens situasjon. Dette vil kreve økt kapasitet og fleksibilitet i tjenestene. Videre vil dette kreve raskere respons fra andre instanser når barneverntjenesten ber om informasjon. Vi er klar over at det ofte tar mye tid i tjenesten å følge opp andre instanser som skoler, PPT, helsestasjoner osv. og minne dem på å svare.
Når det gjelder offentlige meldere, er det grunn til å tro at et godt tverretatlig samarbeid bidrar til riktige og kvalitetsbevisste bekymringsmeldinger til barneverntjenesten. Dette handler blant annet om tillit mellom instansene. SOS-barnebyer er bekymret for at mangel på og dårlig tverretatlig samarbeid kan føre til lav tillit mellom tjenesten og medføre at instanser er tilbakeholdne med å melde bekymringer. Eksempler på aktører med meldeplikt, som familievernkontoret og fastleger, melder i liten grad bekymringer til barneverntjenesten, selv om de daglig er i kontakt med familier.
Utvalget påpeker betydelige mangler når det gjelder barns medvirkning, og at barneverntjenesten i mange tilfeller tar beslutninger uten tilstrekkelig involvering av barna. Det blir tydelig understreket at kontaktpersoner i barneverntjenesten bør tilbringe mer tid med både foreldre og barn for å etablere relasjoner og få tilstrekkelig kunnskap som grunnlag for vurderingene. I tillegg fremheves mangelen på faglige vurderinger som en bekymring. SOS-barnebyer støtter intensjonen, men ser det som en utfordring for barneverntjenesten å imøtekomme disse behovene med dagens bemanning, som allerede opplever betydelig arbeidspress og knapp tid i hverdagen. Videre ønsker vi å understreke at barn ikke har en plikt til å uttale seg, og det er viktig at tjenestene tar hensyn til dette og dokumenterer tilfeller der barnet ikke ønsker å delta.
Kapittel 13 Frivillige plasseringer .
Utvalget reflekterer over hvorvidt frivillige plasseringer faktisk oppleves som frivillige for barna og foreldrene. Dette er en viktig betraktning som fortjener oppmerksomhet. Samtidig må vi erkjenne at barneverntjenesten har tvangsbeføyelser i sitt mandat, og det er derfor lite sannsynlig at dette tvetydige dilemmaet kan fjernes helt.
Vi ønsker velkommen en videre utdypning og diskusjon rundt dette temaet. Det er spesielt viktig å fokusere på hvilke typer saker og i hvilket omfang "frivillig tvang" gjelder, det vil si situasjoner der utfallet er det samme uavhengig av de private partenes synspunkter.
SOS-barnebyer vil også påpeke verdien av frivillighet i hjelpetiltak og plasseringer. Det er interessant at utvalget foreslår en utvidelse av samtaleprosessen som metode, og vi mener at dette bør prøves ut i noen nemnder for videre vurdering. Vi mener at bruk av samtaleprosesser vil styrke de private partenes rettssikkerhet og faktiske mulighet til å gi samtykke. Samtidig bør det vurderes om dette bør gjelde for alle typer frivillige plasseringer og om nemndene har tilstrekkelig kapasitet til å gjennomføre omfattende prosesser med flere involverte parter.
Kapittel 14 Barnevernet akuttiltak .
SOS-barnebyer ser positivt på nedgangen i antall akuttvedtak. Vi er imidlertid klar over at det alltid vil være behov for akuttvedtak for noen barn og familier. Det er viktig å sikre kvalitet og gjennomføre disse vedtakene så skånsomt som mulig. Når det oppstår akuttsituasjoner, befinner barn og foreldre seg i en krisesituasjon, og dette bør tas hensyn til ved forbedringer og kvalitetssikring. Det er også viktig å ta hensyn til familiens og barnets evne til å ta imot informasjon og veiledning. Risikoen for å utvikle traumer er stor både i håndteringen av situasjonen og i det som har ført til behovet for akuttvedtaket. Det er derfor nødvendig å sikre kunnskap om hvordan man møter voksne og barn i krise, samt hvordan man begrenser traumer.
Det bør også bemerkes at mange akuttplasseringer gjennomføres på en skånsom måte uten dramatikk. Noen ganger blir for eksempel barnet kjørt til et familiemedlem. Det er derfor feil å konkludere med at akutt nødvendigvis betyr dramatisk og traumatisk.
Utvalget foreslår en tverrfaglig spesialistvurdering ved akuttplasseringer. Vi mener at dette er unødvendig med tanke på at det allerede er innført en tverrfaglig helsekartlegging. Det er lite hensiktsmessig å opprette parallelle ordninger som potensielt kan skape uklarheter og som i praksis har samme funksjon. Derfor mener vi at det er bedre å utvide den eksisterende tverrfaglige helsekartleggingen, som utvalget sekundært foreslår.
Kapittel 15 Nemds- og domstolsbehandling
Når det gjelder forslaget om mal for barneverntjenestens begjæringer til nemnda foreslår vi at en slik mal utarbeides i samarbeid med praksisfeltet. Vi er også enig i utvalgets forslag om at det skal være embetsdommere og ikke dommerfullmektige som behandler og avgjør barnevernssaker. Vi støtter at det innføres en vervsliste hvor advokaters kompetanse om barn og unges behov, samt kompetanse på barnevernsjuridiske problemstillinger er kvalitetssikret. Hvordan en slik ordning skal se ut bør se nærmere på mht. lignende ordninger og hvordan en slik liste oppleves relevant for foreldre og barn i barnevernet. Vi foreslår at det utarbeides en kriterieliste for sikre nødvendig kompetanse/spesialisering. Videre at det bør vurderes om Advokatforeningen kan få ansvaret for å administrere en slik ordning, slik som Psykologforeningen og Legeforeningen har ansvaret for ulike godkjenninger innenfor sine felt.
Vi får tilbakemelding om i akuttsaker hvor man benytter samtaleprosess fører til at barn og/eller unge må bo lenger i midlertidige løsninger. Det er derfor etter vårt syn fornuftig å både vurdere kriterier for sakstyper hvor man kan benytte samtaleprosess, samt evaluere ordningen. Vi støtter også at det utredes om samtaleprosess kan brukes «forebyggende» i saker med hjelpetiltak hvor det er vanskelig for barneverntjenesten å komme i posisjon til å gi gode nok tiltak.
Kapittel 16 Sakkyndige i barnevernssaker .
Utvalget påpeker at den sakkyndiges uttalelser kan ha stor betydning for et barn og dets families situasjon og fremtid. Det vises også til at tilliten til de sakkyndige er høyest hos dommere og lavest hos privatpersoner.
SOS-barnebyer støtter utvalgets forslag om å forskriftsfeste krav til sakkyndiges mandat, arbeid og rapport. Det bør også klart fremgå av forskriften at sakkyndige skal vurdere og presentere flere enn én forståelse av omsorgssituasjonen. Videre bør det presiseres at uttalelsen ikke kan baseres utelukkende på tilgjengelige dokumenter. Det bør stilles krav om at sakkyndige har direkte kontakt med de involverte parter. Dokumenter i en sak kan ikke betraktes som rene fakta, da de alltid inneholder vurderinger basert på skjønn og kan være ufullstendige. Derfor bør sakkyndige også ha mulighet til å be om ytterligere opplysninger fra nemnda/retten.
Vi støtter også utvalgets forslag om å ha to sakkyndige, slik Tilregnelighetsutvalget har foreslått. Det bør også stilles tydelige krav til barnefaglig kompetanse og annen relevant kompetanse i forhold til barnets alder, identitet, kultur, etnisitet og kognitive funksjon.
Del 5. Tiltak nå barn bor utenfor hjemmet.
Kapittel 18 Barn og foreldres rett til gjenforening og samvær .
SOS-barnebyer støtter utvalgets forslag om å tydeliggjøre oppfølging og planlegging for biologiske foreldre. Dette kan være konstruktivt for foreldrenes forståelse av konkrete endringer som må gjøres for å forbedre omsorgskompetansen, samt for å iverksette mer treffsikre tiltak. Vi ønsker å understreke betydningen av en bred forståelse og ramme for foreldrenes bistandsbehov, som ikke nødvendigvis begrenser seg til omsorgskompetanse, men også omfatter områder som boforhold, økonomi, arbeid og helse, med mer. Medvirkning alene er ikke tilstrekkelig for å avdekke alle behov, og det bør spesifikt tas hensyn til dette i behovskartleggingen.
En tydeligere plan med klare målsetninger vil også kunne påvirke vurderingen av samvær og gjenforening positivt. Vi er enige i at samtaleprosesser kan være hensiktsmessige i arbeidet med utarbeidelse av planer og oppfølging, men vi ønsker samtidig å understreke viktigheten av å ha et spekter av tiltak som kan bidra til mer individuelt tilpassede prosesser.
Når det gjelder tilbud om krisehjelp til foreldre etter omsorgsovertakelse, har vi noen forbehold. De fleste omsorgsovertakelsene er planlagte, og med tanke på betydningen av relasjoner for å kunne bistå mennesker generelt, anbefaler vi at hjelpen introduseres når det besluttes å bringe saken inn for nemnda. Et kriseteam, som tidligere skissert, kan være hensiktsmessig ved akuttplasseringer. Uansett hvor ansvaret legges, bør det, som utvalget også presiserer, være tjenester med kompetanse innen krise- og traumearbeid.
Vi støtter tydeliggjøringen av familievernets oppgaver og rolle overfor foreldre som har mistet omsorgen. Det bør også bli tydeligere hvilken rolle familievernet har i selve omsorgsovertakelsen, det vil si om de kan eller bør uttale seg om saken, og i så fall på hvilken måte. Kan familievernet bli innkalt som vitner i nemnds- eller rettsbehandlinger? Vi har fått tilbakemeldinger om at noen foreldre oppsøker familievernet med den tro at de vil hjelpe dem med å få tilbake barnet.
SOS-barnebyer er svært positive til at utvalget fokuserer på varigheten av plasseringer og viktigheten av forutsigbarhet, spesielt for barna og foreldrene. Det er vanskelig å forutsi varigheten nøyaktig, som utvalget påpeker, men det bør likevel være en ramme som oppleves som forutsigbar, samtidig med mulighet for endringer.
Vi støtter også ideen om oppfølging etter gjenforening. Uansett hvor lang plasseringen har vært, er det avgjørende for både barn og foreldre å kunne tilbakeføres sammen. Det bør være tydelig veiledningsmateriale tilgjengelig for dette formålet.
Når det gjelder samvær og de foreslåtte tiltakene fra utvalget, opplever vi at de er begrensede og mangelfulle. Samvær spiller en betydelig rolle for alle involverte, både på positive og negative måter. Vi ser også konsekvensene av mangelen på fosterhjem når det gjelder geografisk nærhet og plassering av søsken. La oss presentere et eksempel som dessverre ikke er unikt: To søsken under 10 år bor i separate fosterhjem og må reise i åtte timer hver vei en gang i uken for å ha samvær med moren sin. Moren har ikke mulighet til å reise til barna. Dette eksempelet illustrerer for oss de negative konsekvensene av mangelen på tilgjengelige fosterhjem og plassering av søsken. Det er svært sannsynlig at barna i dette eksempelet utvikler negative følelser mot moren og at samværet blir en belastning. SOS-barnebyer mener at samvær bør tilrettelegges i tråd med barnets behov og at det bør legges til rette for geografisk nærhet der det er til barnets beste. Videre bør det være et prinsipp at foreldrene kommer til barnet hvis det ikke foreligger spesielle grunner til at dette ikke er mulig (for eksempel helsemessige årsaker). Hvis foreldrene ikke kan komme til barnet, bør det legges til rette slik at samværet ikke blir en belastning for barnet.
Når det gjelder samvær med personer som ikke er biologiske foreldre, mener vi at barnet bør ha mulighet til å medvirke i hvem som er viktige i deres liv.
Vi ønsker også å rette oppmerksomheten mot søskenplasseringer i fosterhjem, da dette temaet nevnes i dette kapittelet, men omtales lite i kapittel 19 om fosterhjem. Vi er glade for at det som SOS-barnebyer har jobbet lenge for, nå er inkludert i den nye barnevernsloven. Vi har også utviklet modellen "Under Samme Tak" for søskenplasseringer, som noen kommuner benytter seg av. Vi er tydelige på at hvis det er til barnets beste at søsken bor sammen, så skal de få muligheten til det. Dersom de ikke får bo sammen, bryter dette både med FNs barnekonvensjon og Retningslinjene for Alternativ Omsorg.
Kapittel 19 Fosterhjem .
Fosterhjem er det mest brukte alternativet når et barn ikke lenger kan bo hjemme hos sine biologiske foreldre, slik utvalget påpeker. Det er viktig å aktivt jobbe for å unngå manglende stabilitet, uforutsigbarhet og brudd i fosterhjemssituasjonen.
Vi støtter forslaget om en tydeligere ansvarsfordeling mellom fosterforeldre, barneverntjenesten og biologiske foreldre. Samtidig er det noe uklart i forslaget når det gjelder om fosterforeldre kan ha myndighet i barnets digitale hverdag som er så viktig i dag. Dette omfatter skoleaktiviteter, fritidsaktiviteter, banktjenester og helse, som alle foresatte må håndtere flere ganger i uken. Det ville være hensiktsmessig om utvalget spesifikt nevnte dette, slik at den daglige omsorgen for barnet ikke møter unødvendige hindringer. Det er mulig at "Prudent Parent Standards" som det vises til, også implisitt omhandler dette, men det bør klargjøres for å unngå misforståelser.
SOS-barnebyer støtter forslaget om å innføre rådslag ved flytting. Vi mener det er viktig å initiere dette så tidlig som mulig for å oppnå en best mulig forebyggende effekt.
Vi støtter også tanken om å skape like rammevilkår for fosterforeldre uavhengig av hvilken kommune de bor i. Utvalget og departementets Fosterhjemsstrategi betrakter ordinære fosterhjem som en oppgave og ikke en lønnet jobb. Selv om det ideelt sett kan være en differensiering mellom ulike typer fosterhjem, er realiteten at det er svært få spesialiserte fosterhjem hvor økonomisk kompensasjon er forventet. Dette fører til at barn som trenger spesialiserte fosterhjem ofte blir plassert i ordinære fosterhjem, slektningers eller nettverks fosterhjem, eller til og med institusjoner etter flere brudd i ordinære fosterhjem. Dette er informasjon vi har fått fra flere aktører innen praksisfeltet, barnevernsbarn og fosterforeldre. Som et resultat av den endrede politikken med overgangen fra institusjoner til fosterhjem, har det skjedd en forskyvning i hvilke barn som får hvilke omsorgstiltak. Dette er noe som ikke kan ignoreres i diskusjonen om rammevilkår for ordinære fosterhjem. Inntil de differensierte fosterhjemmene er i stand til å imøtekomme behovene til de barna de er ment for, må myndighetene ta hensyn til de faktiske forholdene og på lengre sikt betrakte ordinære fosterhjem og slektningers eller nettverks fosterhjem som en oppgave snarere enn en lønnet jobb, når målsetningen er oppnådd.
SOS-barnebyer støtter forslaget om å utrede spesifikke tiltak for oppfølging og veiledning av fosterhjem som tar imot barn med en annen kulturell og språklig bakgrunn enn fosterforeldrene. Dette er i samsvar med barnekonvensjonen og Retningslinjene for Alternativ omsorg.
Når det gjelder rekrutteringsstrategien for fosterhjem, mener vi at det er viktig å oppnå en bedre forståelse av hvorfor noen velger å bli fosterhjem, mens andre ikke ønsker det i det hele tatt eller slutter som fosterhjem. Vi vil spesielt peke på resultatene fra undersøkelsen utført av Norsk Fosterhjemsforening i 2023, og Barneombudets «Blod er ikke alltid tykkere enn vann» rapport om fosterhjem, som gir verdifull innsikt i denne problematikken.
Kapittel 20 Institusjon.
Det er ubestridelig at tidlig innsats, effektive tiltak og minimalt med relasjonsbrudd er til det beste for alle barn. Det er også klart at en familiebasert ramme er det optimale for de fleste barn. Imidlertid vil det alltid være barn som trenger spesialisert hjelp og støtte rundt seg. Diskusjonen om hvorvidt spesialistene skal være innenfor helse- eller barnevernssektoren er en tilknyttet debatt. Uansett vår vilje og gode hensikter kan vi ikke forebygge oss unna at slike barn eksisterer.
Samtidig er det barn som ønsker å bo på institusjon fordi de ikke klarer nærheten i en familie, eller som én sa: "Jeg har nok med min egen familie." Det er ikke overraskende at barn på institusjon føler seg ensomme og fortvilet, gitt at de har opplevd gjentatte brudd over tid. Sannsynligvis har de vært gjennom flere fosterhjem og deltatt i flere hjelpetiltak. Etter slike erfaringer er det forståelig at de kan føle seg desillusjonerte og miste troen på at noen ønsker dem eller at noe kan hjelpe dem.
Det er positivt at det er en intensjon om å utvide tilbudet av spesialiserte fosterhjem, men det er svært optimistisk å tro at dette alene vil dekke det faktiske behovet. Vi må derfor erkjenne denne realiteten og akseptere at det er barn av ulike årsaker som både ønsker og trenger å være på institusjon i en periode. Imidlertid bør institusjoner ikke være den siste utveien, men heller komme inn tidligere for å unngå brudd som er svært sannsynlige. Barn trenger ikke planlagt motgang.
I våre samtaler med tidligere institusjonsboere har SOS-barnebyer fått tydelige beskjeder om at denne opplevelsen reddet dem. Deres stemmer bør også bli tatt på alvor.
Videre er det avgjørende å innse at noen få barn innenfor barnevernet utgjør en fare for seg selv og/eller andre. Disse barna bør ha rett til hjelp fra spesialister som besitter kompetanse og ressurser til å ivareta og hjelpe dem.
SOS-barnebyer mener også at det er hensiktsmessig å avvente anbefalingene fra Institusjonsutvalget som kommer senere høst i 2023. Dette vil gi verdifull innsikt og perspektiv for videre diskusjoner og beslutninger.
Kapittel 21 Kontinuitet og familieliv for barn som ikke kan tilbakeføres til opprinnelige foreldre .
SOS-barnebyer støtter utvalgets forslag om å lovfeste en tydelig plikt for barneverntjenesten til å regelmessig vurdere om barnets situasjon krever vedtak som bedre ivaretar barnets behov for kontinuitet, tilhørighet og familieliv. Når det gjelder innføringen av en ordning med oppvekstadopsjon, er vi usikre på i hvilken grad dette forslaget møter behovene til både barn, foreldre og fosterforeldre. Vi legger vekt på ordninger som sikrer barn trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, og vi er usikre på hvor relevant oppvekstadopsjon vil være for mange.
Vi anbefaler å vurdere rådene i Barneombudets rapport om fosterhjem, "Blod er ikke tykkere enn vann", da disse kan være mer relevante når det gjelder å møte behovene til flere barn i fosterhjem enn det en oppvekstadopsjon kan dekke. Det er kjent at barn, inkludert små barn, som blir plassert i fosterhjem og har opplevd ulike former for traumer i de første leveårene, kan møte ekstra store utfordringer i senere oppvekst. Dette kan legge betydelige krav på fosterforeldrene. Dette er et tema som gjentatte ganger har blitt fremhevet, og det har vært et krav om at barnevernet ikke alltid gir tilstrekkelig hjelp, oppfølging og veiledning når fosterforeldre og fosterbarn befinner seg i denne krevende situasjonen.
Det finnes flere tilfeller der fosterforeldre har fått utilstrekkelig oppfølging og veiledning fra barnevernstjenestene, og dette har vært en sentral årsak til at barnet ikke har oppnådd stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i oppveksten. På grunn av manglende oppfølging og veiledning blir flere fosterforeldre utbrent, opplever samlivsbrudd, og noen ser seg til slutt nødt til å avslutte fosterhjemsavtalen. Dette er et problem som berører kontinuiteten og stabiliteten i barnas liv, og det kan ikke løses gjennom verken adopsjon eller oppvekstadopsjon. Dette er noe utvalget burde ha drøftet nærmere og kommet med konkrete forbedringsforslag. Vi mener det kan være hensiktsmessig å utforske muligheten for å sikre barn en form for oppvekstfamilie uten å ty til adopsjon.
Del 6. Systemer for bedre rettsikkerhet og kvalitet.
Kapittel 22 Ettervern for gode overganger til voksenlivet.
Lovverket for å sikre god oppfølging etter barnevern for ungdom og unge voksne ble innført gjennom den nye barnevernsloven. Dessverre har praksisen i kommunene ikke i tilstrekkelig grad oppfylt disse kravene. Vi støtter derfor utvalgets forslag om å styrke det faglige arbeidet med ettervern.
Et viktig mål med ettervern er å støtte og hjelpe barnet på veien til en best mulig start på voksenlivet. En viktig forutsetning for dette er arbeidet med å forberede barnet på overgangen, og dette arbeidet må starte mye tidligere. Vi støtter utvalgets forslag om å utvikle og tilpasse en grunnmodell for hjelpetiltak og oppfølgings- og støttefunksjoner, slik at flere ungdommer i barnevernet kan få den ettervernhjelpen de trenger.
En annen utfordring vi ønsker å ta opp er behovet for å styrke ettervernstilbudet, spesielt for ungdommer med nedsatt kognitiv funksjon. Disse ungdommene har ofte betydelige funksjonshemminger og omfattende behov for støtte. Fosterfamilier har ofte begrenset kompetanse til å imøtekomme disse behovene, og det er begrenset tilgang på omsorgsboliger. Vi mener det er nødvendig med et tettere samarbeid mellom barneverntjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester. Det bør bli tydeligere at ettervernstilbudet er et helhetlig ansvar som krever samarbeid på tvers av ulike instanser.
Kapittel 23 Systemer for bedre rettsikkerhet og kvalitet.
Vi har ingen merknader til dette kapittelet.
Kapittel 24 – Organiseringen av barnevernet .
Utvalget har presist oppsummert situasjonen i de mange kommunale barnevernstjenestene, der ressurser, kompetanse, kvalitet og kontinuitet utgjør utfordringer både i store og små kommuner. Blant annet har utvalget påpekt den varierende kvaliteten på faglige vurderinger og begrunnelser, manglende kartlegging av barn og familiers behov for hjelp, begrenset bruk av eller tilgang til passende og effektive hjelpetiltak, samt svak oppfølging av barn og foreldre mens barna er i fosterhjem eller institusjon.
Barnevernet er en kommunal tjeneste som hver enkelt kommune er ansvarlig for. Kommunene har frihet til å organisere tjenesten innenfor lovens rammer. Som en del av oppvekstreformen er en betydelig del av finansieringen av barnevernets arbeid flyttet over til kommunenes rammebudsjett. Dette har gitt kommunene større handlingsrom til å organisere barnevernet og oppvekstfeltet i tråd med deres egne ønsker.
Det er viktig å erkjenne at disse organisatoriske endringene også kan ha bidratt til utfordringer knyttet til ressurser og kvalitet i barnevernstjenestene. Det er derfor nødvendig å se nærmere på hvordan disse endringene har påvirket tjenestene og sikre at barn og familier mottar den hjelpen de trenger på en effektiv og kvalitetsmessig god måte.
Barnevernet er en av de mest inngripende tjenestene som kommunene har ansvar for, og arbeidet innebærer betydelig risiko. På grunn av oppgavene og mandatet til barnevernet, er det et sterkt behov for rettssikkerhet og kvalitet i tjenestene som tilbys. Derfor er det svært problematisk at det er stor variasjon i kapasitet og kvalitet innen det kommunale barnevernet. Barnevernloven og barnevernsreformen tar sikte på å adressere behovet for større likhet og mer likeverdige tjenester.
Det er viktig å erkjenne at barn og familier som er involvert med barnevernet, har rett til å bli møtt med en ensartet og høy kvalitet på tjenestene uavhengig av hvilken kommune de befinner seg i. Barnevernet har et ansvar for å sikre at rettighetene og behovene til barn og familier ivaretas på en rettferdig og effektiv måte. Det krever at det legges til rette for gode systemer, kompetanseutvikling og kvalitetssikring i alle deler av barnevernet, slik at barn og familier kan få den støtten de trenger på en trygg og forsvarlig måte.
Rammene for barnevernets arbeid er regulert gjennom lover og forskrifter. I tillegg er kommunens økonomi avgjørende for hvilke ressurser barnevernet har til rådighet for å utføre sine oppgaver. Behovet for barneverntjenester varierer mellom ulike kommuner, avhengig av barn og familiers behov. Noen kommuner har lave utgifter, mens andre har betydelig høyere utgifter til barnevern. Mange kommuner og tjenester sliter med høy turnover, noe som i stor grad påvirker kvaliteten og kompetansen i kommunen. Vi kunne ønsket at utvalget hadde inkludert utfordringene knyttet til turnover når de vurderte organiseringen, og ber departementet ta dette med i videre behandling av rapporten.
Vi mener det er viktig at utvalget fremhever kravene til hva som utgjør en forsvarlig barneverntjeneste, samt behovet for strengere sanksjoner mot kommuner som gjentatte ganger svikter. SOS-barnebyer har tidligere foreslått en ROBEK-lignende ordning for kommuner som ikke klarer å levere forsvarlige barneverntjenester.
Grunnloven og barnekonvensjonen pålegger staten å sikre at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Selv om ansvaret for barnevernet er delegert til kommunene, fritar det ikke staten fra sitt ansvar. Staten har derfor en spesiell forpliktelse til å følge med på om alle kommunale barneverntjenester er i stand til å utføre oppgavene de er tildelt.
Gjentatte tilsyn over flere år har avdekket alvorlige mangler internt i barneverntjenesten, og vi leser stadig om barn som ikke får den nødvendige hjelpen de trenger på grunn av begrensede ressurser når det gjelder kapasitet, kompetanse og økonomi.
En av årsakene til dette er den begrensede muligheten til å gripe inn overfor kommuner som ikke leverer forsvarlige barneverntjenester. Vi er enige med utvalget i at dette er problematisk, og mener derfor at staten, som tilsynsmyndighet, burde ha sanksjonsmuligheter overfor kommunene. Det bør derfor utredes hvordan et slikt mandat kan implementeres, og det kan vurderes i hvilken grad det kan følge prinsippene tilsvarende ROBEK-listen.
Videre foreslår flertallet i utvalget å utrede om ansvaret for barnevernet bør overføres fra kommunene til staten, eventuelt med muligheten for at noen større kommuner i tillegg til Oslo kan ha det overordnede ansvaret for barnevernet. Vi støtter mindretallet i utvalget i dette forslaget. Vi mener at essensielle velferdssystemer bør være så nært målgruppen som mulig for å sikre geografisk og demografisk forståelse, samt involvere lokalsamfunnet i tjenestene. Tjenestene som berører barn, må være nært tilknyttet barna.
For øvrig har vi ingen utfyllende merknader til andre forslag foreslått i dette kapittelet.
Kapittel 25 Samarbeid og tidlig innsats .
Utvalget beskriver godt hvor skoen trykker når det gjelder samarbeid og tidlig innsats og har utpekt særlig fire utfordringer:
· Ansvaret for barn med sammensatte vansker er uavklart og lite koordinert.
· Familier med komplekse behov får ikke hjelp som virker.
· Oppfølgningen av utsatte gravide og spedbarns-foreldre er mangelfull og lite samordnet.
· Det mangler kunnskap om og tiltak for bedre samarbeid.
Vi deler utvalgets særskilt utpekte utfordringer, og mener at dette er fire prekære utfordringer barn, foreldre og barneverntjenesten opplever i dag.
25.5.2 Uavklart og dårlig koordinert ansvar for barn med komplekse utfordringer. Vi er helt enige med utvalget i at det er nødvendig å reise spørsmål om ansvaret for barn med sammensatte vansker er tilstrekkelig avklart og koordinert, spesielt når de trenger tiltak og tjenester fra ulike instanser og muligens flere forvaltningsnivåer. Det er blitt innført flere ordninger, veiledere og behandlingsplaner for denne målgruppen, som utvalget også nevner i rapporten. For eksempel har vi den lovpålagte barnekoordinator-ordningen, pakkeforløpet for psykisk og somatisk helse for barn i barnevernet, og tverrfaglig helsekartlegging ved omsorgsovertakelse. Intensjonen, mandatet og ambisjonen bak hver av disse ordningene er gode, men i praksis ser vi at de ikke fungerer slik de er ment å gjøre. De bidrar til ytterligere fragmentering av tilbudene som målgruppen trenger og har tilgang til. Ressursene som er tildelt disse ordningene er utilstrekkelige, og koordineringen av tilbudene varierer betydelig fra kommune til kommune, noe som resulterer i at de ikke når ut til alle som virkelig har behov for dem.
Vi støtter Barneombudets kommentar, som er sitert i rapporten, om behovet for å avklare ansvarsforholdet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, og for tydelige retningslinjer om hvilke tilbud som skal være tilgjengelige på kommunalt nivå. Vi mener at dette er et ansvar som hviler på departementet, og i tillegg til utvalgets forslag, foreslår vi at det iverksettes en omfattende forskriftsprosess som tydeliggjør hvilke tilbud som skal være tilgjengelige og hvordan de skal utformes.
25.5.3 Familier med komplekse utfordringer får ikke effektiv hjelp. I vår undersøkelse blant barnevernsledere i 2022 spurte vi om tilgangen til hjelpetiltakene som er nødvendige for å hjelpe familier med komplekse utfordringer knyttet til rus, vold, utagerende atferd, økonomi osv. Svarene avslører at mange barnevernstjenester ikke har de nødvendige hjelpetiltakene som trengs for å gi helhetlig og tilstrekkelig hjelp til familier med komplekse utfordringer. Vi foreslår at departementet undersøker hvordan ressursene, kompetansen og hjelpetiltakene i barneverntjenesten kan styrkes for å sikre lik tilgang til tjenester på tvers av alle tjenestesteder, tilpasset familiens behov.
25.5.4 Manglende og fragmentert oppfølging av sårbare gravide og foreldre til spedbarn. Utvalget beskriver på en treffende måte i dette avsnittet det vi innen barnevernet kaller "generasjonsbarnevernet" - altså det faktum at barn som har hatt kontakt med barnevernet i sin egen oppvekst, ofte selv ender opp med å få kontakt med barnevernet når de blir foreldre, og dermed opprettholder en ond sirkel av barnevernsinngrep som gjentar seg fra generasjon til generasjon. Vi er enige med utvalget når det gjelder behovet for spesifikke oppfølgingstiltak for denne gruppen, men vi understreker samtidig at slike tiltak må undersøkes og tilpasses grundig for å møte målgruppens behov.
Vi er enige med utvalget i at det er viktigere å støtte opp om det arbeidet som allerede utføres i tjenesten, heller enn å foreslå en rekke nye tiltak. Vi er også enige i utvalgets forslag om å styrke implementeringen av kunnskapsbaserte tiltak som involverer tidlig og koordinert innsats overfor barn og familier som står overfor komplekse utfordringer.
Kapittel 26 Tilsyn, kontroll og læring .
Utvalget har i dette kapittelet fremhevet viktige og relevante problemstillinger knyttet til dagens tilsyns- og kontrollsystem. Det påpekes at tilsyn ikke nødvendigvis fører til læring og kvalitetsforbedring i tjenestene, og at det eksisterer organisatoriske utfordringer hos tilsynsaktørene, som videre beskrives i avsnitt 26.5.2. Det er allerede iverksatt flere tiltak og utviklingsarbeid for å forbedre tilsynet med barnevernet. I tråd med utvalget ønsker heller ikke vi å kommentere alle utfordringene som tas opp i dette kapittelet. Vi vil imidlertid oppfordre departementet til å avholde et eget innspillsmøte og igangsette utredningsarbeid på dette området etter at de nevnte tiltakene er implementert.
Vi støtter forslagene som beskrives i avsnitt 26.6.2 om et mer helhetlig og samordnet tilsyn. En gjennomgang av dagens tilsyns- og kontrollordninger er etterlengtet, og som tidligere nevnt mener vi at dette bør gjøres etter at utviklingsarbeidet og tiltakene som departementet har igangsatt, er evaluert og ligger til grunn for videre arbeid.
Vi er også enige i behovet for mer effektive og tilgjengelige klageordninger i enkeltsaker, slik det beskrives i avsnitt 26.6.3. Forslagene om en klageportal, tidsfrister for behandling av klager og økt tilgjengelighet av informasjon er viktige for å ivareta rettighetene til barn og foreldre, og spesielt viktig for å opprettholde tilliten til barneverntjenesten. Vi mener imidlertid at barns mulighet til å klage bør styrkes ytterligere, og at Norge bør tilslutte seg FNs barnekonvensjons tredje tilleggsprotokoll, som gir barn rett til å klage til FNs barnekomité ved brudd på deres rettigheter.
Vi støtter forslagene i avsnitt 26.6.4 og 26.6.5 uten ytterligere merknader, og viser til våre tidligere merknader angående BRO.
Kapittel 27 Godkjenning av personell i barnevernet .
Utvalget har i dette kapittelet grundig beskrevet dagens system og identifisert svakheter, styrker og nødvendige endringer. Vi ønsker å fremheve to spesifikke punkter og støtter ellers de foreslåtte tiltakene uten ytterligere merknader.
Først vil vi ta opp skikkethetsvurderinger i utdanningene. Som ferdig utdannede praktikere vil man møte et mangfold av mennesker i krise, og dette krever en personlig skikkethet og representativitet som dagens opptaksprosesser til barnevernsutdanningene ikke nødvendigvis legger til rette for. Utvalget har grundig oppsummert de gjeldende kriteriene for skikkethetsvurderinger i utdanningssystemet. En artikkel i Khrono datert 20.03.2023 påpeker at færre tvilsmeldinger kan føre til flere uskikkete studenter i arbeidslivet. Samme artikkel viser at mange tvilsmeldinger ikke har blitt behandlet av nemndene, eller i noen tilfeller, ingen av dem. Vi deler utvalgets vurderinger om at skikkethetsvurderingene bør evalueres med sikte på å øke bruken av disse kriteriene i dagens utdanningssystem. Vi mener også at det bør vurderes å innføre opptaksprøver på linje med politiutdanningen.
Til slutt vil vi kommentere vurderingen av en autorisasjons- eller godkjenningsordning i barnevernet. Vi støtter utvalgets mindretall og mener at det bør innføres en autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer. Dette vil gi barn og familier større trygghet ved å sikre at de får bistand fra fagpersoner med nødvendig kompetanse og ferdigheter for å møte deres behov. Det vil også fungere som en sikkerhetsventil ved å kunne tilbakekalle autorisasjonen i tilfeller av uprofesjonell og uetisk praksis i barnevernet, blant annet.
Kapittel 28 Åpenhet, dialog og tillit i barnevernet.
Åpenhet i barneverntjenesten er svært viktig for å opprettholde tilliten til en tjeneste som griper inn i mange familiers liv. Som utvalget påpeker i sin rapport, er det allerede et betydelig tillitsnivå til vårt velferdssystem og barneverntjenesten, og det er noe vi må jobbe for å opprettholde. Utvalget peker på flere utfordringer på dette området, blant annet i forbindelse med vår undersøkelse om "barnevernsdebatten i sosiale medier" og dialogen om tjenesten. Vi ser klart behovet for en mer åpen dialog og innsikt i barneverntjenesten for å redusere polariseringen i debatten. Et av tiltakene som utvalget foreslår, og som vi støtter, er å inkludere foreldrenes og barnas medvirkning i den årlige tilstandsrapporten. Vi mener dette er en viktig tilnærming for å gi foreldrene spesielt muligheten til å påvirke tjenesten.
Avslutningsvis støtter vi utvalgets synspunkt angående medias tilgang til nemndsbehandlingene. Vi mener at en økt medietilgang kan medføre risiko for at partene, spesielt barna, får begrenset mulighet til å gi trygge og uforbeholdne forklaringer.
Kapittel 29 Forskning og kunnskapsutvikling .
Vi er enige med utvalget når det gjelder behovet for mer omfattende og bedre data-, statistikk- og forskningsgrunnlag innen barnevernfeltet. Selv om det finnes noe tilgjengelig data, oppleves det som lite tilgjengelig for interessenter i feltet og for praktikerne i tjenestene. Derfor støtter vi utvalgets forslag om behovet for en felles infrastruktur for innsamling, sammenstilling og formidling av data innen barnevernfeltet. For at en slik felles informasjonskilde skal fungere, må datagrunnlaget gjennomgå en vurdering av holdbarhet og kvalitet, samt være basert på forskningsbasert kunnskap.
Vi deler utvalgsmedlem Kvisviks betraktninger om viktigheten av å aktivt inkludere praksisfeltets erfaringer og kunnskap i utvalgets rapport. Vi mener at en slik felles informasjonskilde også må inkludere praksisfeltet i større grad enn det som gjøres i dag.
For øvrig støtter vi utvalgets forslag i dette kapittelet.
Maria Reklev, fagrådgiver
Olivia Salles, fagrådgiver
Daniel Bøhn Rayner, politisk rådgiver
SOS-barnebyers arbeid er forankret i barnekonvensjonen og retningslinjene for alternativ omsorg. Barnekonvensjonen anerkjenner barn som individuelle rettighetshavere med egne behov og interesser, og den fastsetter en rekke rettigheter som skal sikre deres trivsel og utvikling. Disse rettighetene inkluderer retten til liv, overlevelse og utvikling, retten til utdanning, retten til beskyttelse mot vold og utnyttelse, retten til å bli hørt og retten til å delta i beslutningsprosesser som angår dem.
Retningslinjene for alternativ omsorg er utviklet av FN og bygger på prinsippene i barnekonvensjonen. Disse retningslinjene gir veiledning om hvordan barn som ikke kan bo hos sine biologiske foreldre, kan få trygg og adekvat omsorg. Retningslinjene legger vekt på at barnets beste skal være det sentrale hensynet i alle beslutninger om alternativ omsorg. De understreker også prinsippet om at barn bør ha rett til å vokse opp i et familiemiljø og opprettholde tilknytning til sin opprinnelige familie så langt det er mulig og hensiktsmessig.
Videre fokuserer retningslinjene på behovet for å styrke alternative omsorgsformer, som fosterhjem, adopsjon og institusjonell omsorg. Retningslinjene legger vekt på å sikre at barn i alternativ omsorg får tilstrekkelig støtte, beskyttelse og oppfølging for å sikre deres fysiske, emosjonelle og sosiale utvikling.
Vårt høringsinnspill bygger på barnekonvensjonen og retningslinjene for alternativ omsorg, der vi vektlegger beskyttelsen av barns rettigheter og fremmer deres trivsel og utvikling. Ved å ta hensyn til barnets beste, betydningen av familiemiljøet og behovet for støtte og oppfølging, håper vi å bidra til å sikre at alle barn i alternativ omsorg får den omsorgen de har rett på.
Videre arbeid med denne NOU-en bør derfor bygge på disse grunnleggende prinsippene og standardene for barns rettigheter. Det innebærer å utvikle og implementere politikk og tiltak som fremmer barns velvære, sikrer trygge omsorgsformer og styrker beskyttelsen av sårbare barn.
Del 3. Styrket stilling for barn i barnevernet.
Kapittel 3 - Innledende kommentarer angående videreutdanning og kompetanseheving .
SOS-barnebyer er kjent med at tilbud om videreutdanning, der det er etablert tilskuddsordninger, ikke fungerer ensartet i henhold til målsetningen. Bufdir stiller ikke krav til tjenestene om hvor mye tid de ansatte faktisk skal få fristilt fra sitt ordinære arbeid for å delta i et parallelt utdanningsløp. Dette medfører at flere ansatte opplever at de ikke har tilstrekkelig tid til å studere. Vi er informert om at det i flere tjenester praktiserer at ansatte må avspasere fra sitt arbeid for å få tid til det ordinære studiearbeidet. Dette indikerer et gap mellom den politiske ledelsens ønske om økt kompetanse og enkelte tjenesters evne til å tilrettelegge for dette på lokalt nivå. Derfor anbefaler vi at Bufdirs retningslinjer til tjenestene som mottar disse tilskuddsordningene endres for å tydeliggjøre at ansatte skal få fristilt tid tilsvarende behovet for studiene.
Kapittel 7 – Barnerepresentantordning ( BRO ).
Vi i SOS-barnebyer mener at det er positivt og nødvendig å redusere antallet personer som barnet i barnevernet har kontakt med over tid. Dette vil ha en positiv effekt for både barneverntjenesten og barnets opplevelse av stabilitet, ettersom det blir færre personer å samarbeide med. Vi kan anta at færre relasjonsbrudd vil oppstå for barnet som følge av dette.
Samtidig har vi noen reservasjoner angående Barnerepresentantordningen (BRO), da den ikke adresserer årsakene til at eksisterende ordninger den skal erstatte ikke fungerer som tiltenkt. Selv om en ny ordning opprettes, kan vi forvente at den vil oppleve de samme sviktene som fører til brudd og involvering av like mange personer i barnets liv som det er nå, så lenge ikke eksisterende ordninger forbedres.
Utvalget hevder også at det er mangler i kompetansen knyttet til medvirkning (kapittel 6). Vi er ikke helt enige i dette. Svært mange saksbehandlere har god kompetanse, og får videreutdanning, blant annet gjennom Barnesamtalen. Vi bør ikke automatisk anta at mer kompetanse er løsningen der kompetanse allerede finnes. I stedet bør systemet og strukturen rundt kontaktpersonene og den totale arbeidsbelastningen deres vurderes, slik at den enkelte kontaktperson faktisk har kapasitet til å sikre reell medvirkning.
Vi er allerede klar over de store utfordringene med høy turnover innenfor barnevernet, og for mange ansatte slutter i faget ( Rapport Turnover i barnevernet/Bufdir ). Vi ser tilsvarende tendenser i tilgrensende yrker, men tallene er ikke like høye som i barnevernet.
Vi er også bekymret for arbeidsbelastningen og rekrutteringsbehovet som utvalget foreslår for BRO, både med tanke på antall barn per representant, tidsrammen BRO skal være tilgjengelig, og hvor i dagens system representanten skal ha sin stilling og myndighet.
Innføringen av BRO vil kreve rekruttering av mange ansatte, noe som kan sette press på en tjeneste som allerede preges av høy turnover og utfordringer med rekruttering.
Oppsummert mener vi at ideen bak BRO er positiv, men vi mener også at faktorer som fører til brudd må tas i betraktning og håndteres før en helt ny ordning iverksettes. SOS-barnebyer støtter derfor en forsøksordning i utvalgte kommuner, hvor faktorer som bidrar til høy turnover og sykefravær blir inkludert. Vi mener at ordningen og stillingen bør tilhøre regionene under statsforvalteren hvis en forsøksordning blir satt i gang. Dette skyldes det utvidede mandatet vi mener statsforvalteren bør ha når det gjelder det kommunale barnevernet, som vi videre utdyper i kapittel 26.
Kapittel 8 Barns prosessuelle rettigheter og klagemuligheter .
SOS-barnebyer er generelt positive til å senke aldersgrensen for barns partsstatus til 12 år i tråd med utvalgets forslag. Vi har likevel noen reservasjoner basert på det voksne ansvar for å ta beslutninger som er til barnets beste, og bekymring for at belastningen på barnet for å styre beslutninger og bære konsekvensene av dem kan bli for stor. Vi har observert tilfeller der medvirkningen har gått for langt, og barnet har overtatt både beslutningsansvaret og ansvaret for konsekvensene av disse beslutningene. Vi merker oss at aldersgrensen for å samtykke til frivillige hjelpetiltak fortsatt er satt til 15 år, og vi mener at dette er positivt og i tråd med ovennevnte begrunnelser.
Vi ser det som positivt at barnets prosessuelle rettigheter totalt sett blir styrket, men ber departementet om å gi klare retningslinjer slik at partsrettighetene blir en styrke for barnet og ikke en belastning. Det bør tydeliggjøres at det endelige ansvaret for barnets beste ligger hos de voksne så lenge barnet er under 18 år.
Det er positivt at utvalget også har vurdert barns klageadgang. SOS-barnebyer reagerte negativt og med undring da barns rett til å klage til barnekomiteen ble avslått av flertallet i Stortinget med begrunnelsen om at Norge allerede hadde tilstrekkelige nasjonale klageordninger. Tallene som utvalget har innhentet viser at svært få barn faktisk klager til Statsforvalteren, og vi kan anta at antallet ikke er representativt. SOS-barnebyer foreslår derfor at departementet grundig vurderer barns mulighet til å klage, samt hvilke faktorer som påvirker et barns valg om å klage eller ikke, når barnet er uenig i vedtak og handlinger som blir gjort.
Kapittel 9 Innvandrere, nasjonale minoriteter og urfolk i barnevernet .
SOS-barnebyer vil berømme utvalget for å tydeliggjøre ansvaret barnevernet har for særskilt sårbare grupper av barn som kan oppleve seg dobbelt marginalisert.
Vi støtter samtlige forslag som fremmes av utvalget.
Del 4. Beslutninger i barnevernet.
Kapittel 11 Prinsippet om barnets beste og skjønnsutøvelse .
SOS-barnebyer mener det kan være tydeliggjørende at det innføres en momentliste for vurdering av barnets beste og støtter dermed forslaget.
Kapittel 12 Barneverntjenestens undersøkelser .
SOS-barnebyer støtter i hovedsak utvalgets forslag om barneverntjenestens undersøkelser. Vi ønsker imidlertid å inkludere håndteringen av gjentatte bekymringsmeldinger i den foreslåtte gradvise silingen av saker, slik at barn som gjentatte ganger er involvert i bekymringsmeldinger, såkalte «gjengangere», får grundigere og mer omfattende undersøkelser for å kartlegge deres behov bedre.
En spesifikk utfordring vi ser er flytting mellom kommuner. I dag kan barneverntjenesten gå glipp av viktig informasjon når en familie flytter mellom kommunegrensene. Barneverntjenesten er helt avhengig av at foreldrene selv opplyser om tidligere barnevernssaker før de kan innhente relevant informasjon. I noen tilfeller videreformidler barneverntjenesten bekymringene til den nye kommunen, men ofte avsluttes sakene ved flytting. Dette medfører alvorlige konsekvenser for de berørte barna i alvorlige saker og begrenser barneverntjenestens evne til å foreta grundige vurderinger. Hver kommune starter på nytt, og det tar tid før tjenesten blir godt kjent med familien. Dermed kan det ta for lang tid før barnet får den hjelpen det trenger.
SOS-barnebyer etterlyser et system som sikrer at viktig informasjon om barna og familiene blir delt på tvers av kommunegrensene. Utvalget nevner at Danmark har et felles register for bekymringsmeldinger, og dette kan være en løsning verdt å undersøke nærmere for Norge
Vi støtter implementeringen av tverrfaglige spesialistvurderinger, samtidig som vi ønsker å understreke viktigheten av at barneverntjenestene beholder og utnytter den kompetansen de allerede har. SOS-barnebyer er bekymret over den høye turnoveren i tjenesten. Det er nødvendig å aktivt motvirke turnover og styrke de ansattes faglige kompetanse. Vi er klar over at det er betydelig variasjon når det gjelder tjenestenes støtte og tilrettelegging for etter- og videreutdanning, til tross for at dette temaet har vært drøftet på politisk nivå i mange år nå. Vi er bekymret for at ansatte som har opparbeidet seg erfaring på grunnlag av disse utfordringene nevnt over, kan velge å forlate førstelinjen i barneverntjenesten.
SOS-barnebyer erkjenner at forslaget om å styrke samarbeidet med foreldre og barn, samtidig som behovet for hjelpetiltak avklares innen 30 dager, krever betydelige endringer i praksisen sammenlignet med dagens situasjon. Dette vil kreve økt kapasitet og fleksibilitet i tjenestene. Videre vil dette kreve raskere respons fra andre instanser når barneverntjenesten ber om informasjon. Vi er klar over at det ofte tar mye tid i tjenesten å følge opp andre instanser som skoler, PPT, helsestasjoner osv. og minne dem på å svare.
Når det gjelder offentlige meldere, er det grunn til å tro at et godt tverretatlig samarbeid bidrar til riktige og kvalitetsbevisste bekymringsmeldinger til barneverntjenesten. Dette handler blant annet om tillit mellom instansene. SOS-barnebyer er bekymret for at mangel på og dårlig tverretatlig samarbeid kan føre til lav tillit mellom tjenesten og medføre at instanser er tilbakeholdne med å melde bekymringer. Eksempler på aktører med meldeplikt, som familievernkontoret og fastleger, melder i liten grad bekymringer til barneverntjenesten, selv om de daglig er i kontakt med familier.
Utvalget påpeker betydelige mangler når det gjelder barns medvirkning, og at barneverntjenesten i mange tilfeller tar beslutninger uten tilstrekkelig involvering av barna. Det blir tydelig understreket at kontaktpersoner i barneverntjenesten bør tilbringe mer tid med både foreldre og barn for å etablere relasjoner og få tilstrekkelig kunnskap som grunnlag for vurderingene. I tillegg fremheves mangelen på faglige vurderinger som en bekymring. SOS-barnebyer støtter intensjonen, men ser det som en utfordring for barneverntjenesten å imøtekomme disse behovene med dagens bemanning, som allerede opplever betydelig arbeidspress og knapp tid i hverdagen. Videre ønsker vi å understreke at barn ikke har en plikt til å uttale seg, og det er viktig at tjenestene tar hensyn til dette og dokumenterer tilfeller der barnet ikke ønsker å delta.
Kapittel 13 Frivillige plasseringer .
Utvalget reflekterer over hvorvidt frivillige plasseringer faktisk oppleves som frivillige for barna og foreldrene. Dette er en viktig betraktning som fortjener oppmerksomhet. Samtidig må vi erkjenne at barneverntjenesten har tvangsbeføyelser i sitt mandat, og det er derfor lite sannsynlig at dette tvetydige dilemmaet kan fjernes helt.
Vi ønsker velkommen en videre utdypning og diskusjon rundt dette temaet. Det er spesielt viktig å fokusere på hvilke typer saker og i hvilket omfang "frivillig tvang" gjelder, det vil si situasjoner der utfallet er det samme uavhengig av de private partenes synspunkter.
SOS-barnebyer vil også påpeke verdien av frivillighet i hjelpetiltak og plasseringer. Det er interessant at utvalget foreslår en utvidelse av samtaleprosessen som metode, og vi mener at dette bør prøves ut i noen nemnder for videre vurdering. Vi mener at bruk av samtaleprosesser vil styrke de private partenes rettssikkerhet og faktiske mulighet til å gi samtykke. Samtidig bør det vurderes om dette bør gjelde for alle typer frivillige plasseringer og om nemndene har tilstrekkelig kapasitet til å gjennomføre omfattende prosesser med flere involverte parter.
Kapittel 14 Barnevernet akuttiltak .
SOS-barnebyer ser positivt på nedgangen i antall akuttvedtak. Vi er imidlertid klar over at det alltid vil være behov for akuttvedtak for noen barn og familier. Det er viktig å sikre kvalitet og gjennomføre disse vedtakene så skånsomt som mulig. Når det oppstår akuttsituasjoner, befinner barn og foreldre seg i en krisesituasjon, og dette bør tas hensyn til ved forbedringer og kvalitetssikring. Det er også viktig å ta hensyn til familiens og barnets evne til å ta imot informasjon og veiledning. Risikoen for å utvikle traumer er stor både i håndteringen av situasjonen og i det som har ført til behovet for akuttvedtaket. Det er derfor nødvendig å sikre kunnskap om hvordan man møter voksne og barn i krise, samt hvordan man begrenser traumer.
Det bør også bemerkes at mange akuttplasseringer gjennomføres på en skånsom måte uten dramatikk. Noen ganger blir for eksempel barnet kjørt til et familiemedlem. Det er derfor feil å konkludere med at akutt nødvendigvis betyr dramatisk og traumatisk.
Utvalget foreslår en tverrfaglig spesialistvurdering ved akuttplasseringer. Vi mener at dette er unødvendig med tanke på at det allerede er innført en tverrfaglig helsekartlegging. Det er lite hensiktsmessig å opprette parallelle ordninger som potensielt kan skape uklarheter og som i praksis har samme funksjon. Derfor mener vi at det er bedre å utvide den eksisterende tverrfaglige helsekartleggingen, som utvalget sekundært foreslår.
Kapittel 15 Nemds- og domstolsbehandling
Når det gjelder forslaget om mal for barneverntjenestens begjæringer til nemnda foreslår vi at en slik mal utarbeides i samarbeid med praksisfeltet. Vi er også enig i utvalgets forslag om at det skal være embetsdommere og ikke dommerfullmektige som behandler og avgjør barnevernssaker. Vi støtter at det innføres en vervsliste hvor advokaters kompetanse om barn og unges behov, samt kompetanse på barnevernsjuridiske problemstillinger er kvalitetssikret. Hvordan en slik ordning skal se ut bør se nærmere på mht. lignende ordninger og hvordan en slik liste oppleves relevant for foreldre og barn i barnevernet. Vi foreslår at det utarbeides en kriterieliste for sikre nødvendig kompetanse/spesialisering. Videre at det bør vurderes om Advokatforeningen kan få ansvaret for å administrere en slik ordning, slik som Psykologforeningen og Legeforeningen har ansvaret for ulike godkjenninger innenfor sine felt.
Vi får tilbakemelding om i akuttsaker hvor man benytter samtaleprosess fører til at barn og/eller unge må bo lenger i midlertidige løsninger. Det er derfor etter vårt syn fornuftig å både vurdere kriterier for sakstyper hvor man kan benytte samtaleprosess, samt evaluere ordningen. Vi støtter også at det utredes om samtaleprosess kan brukes «forebyggende» i saker med hjelpetiltak hvor det er vanskelig for barneverntjenesten å komme i posisjon til å gi gode nok tiltak.
Kapittel 16 Sakkyndige i barnevernssaker .
Utvalget påpeker at den sakkyndiges uttalelser kan ha stor betydning for et barn og dets families situasjon og fremtid. Det vises også til at tilliten til de sakkyndige er høyest hos dommere og lavest hos privatpersoner.
SOS-barnebyer støtter utvalgets forslag om å forskriftsfeste krav til sakkyndiges mandat, arbeid og rapport. Det bør også klart fremgå av forskriften at sakkyndige skal vurdere og presentere flere enn én forståelse av omsorgssituasjonen. Videre bør det presiseres at uttalelsen ikke kan baseres utelukkende på tilgjengelige dokumenter. Det bør stilles krav om at sakkyndige har direkte kontakt med de involverte parter. Dokumenter i en sak kan ikke betraktes som rene fakta, da de alltid inneholder vurderinger basert på skjønn og kan være ufullstendige. Derfor bør sakkyndige også ha mulighet til å be om ytterligere opplysninger fra nemnda/retten.
Vi støtter også utvalgets forslag om å ha to sakkyndige, slik Tilregnelighetsutvalget har foreslått. Det bør også stilles tydelige krav til barnefaglig kompetanse og annen relevant kompetanse i forhold til barnets alder, identitet, kultur, etnisitet og kognitive funksjon.
Del 5. Tiltak nå barn bor utenfor hjemmet.
Kapittel 18 Barn og foreldres rett til gjenforening og samvær .
SOS-barnebyer støtter utvalgets forslag om å tydeliggjøre oppfølging og planlegging for biologiske foreldre. Dette kan være konstruktivt for foreldrenes forståelse av konkrete endringer som må gjøres for å forbedre omsorgskompetansen, samt for å iverksette mer treffsikre tiltak. Vi ønsker å understreke betydningen av en bred forståelse og ramme for foreldrenes bistandsbehov, som ikke nødvendigvis begrenser seg til omsorgskompetanse, men også omfatter områder som boforhold, økonomi, arbeid og helse, med mer. Medvirkning alene er ikke tilstrekkelig for å avdekke alle behov, og det bør spesifikt tas hensyn til dette i behovskartleggingen.
En tydeligere plan med klare målsetninger vil også kunne påvirke vurderingen av samvær og gjenforening positivt. Vi er enige i at samtaleprosesser kan være hensiktsmessige i arbeidet med utarbeidelse av planer og oppfølging, men vi ønsker samtidig å understreke viktigheten av å ha et spekter av tiltak som kan bidra til mer individuelt tilpassede prosesser.
Når det gjelder tilbud om krisehjelp til foreldre etter omsorgsovertakelse, har vi noen forbehold. De fleste omsorgsovertakelsene er planlagte, og med tanke på betydningen av relasjoner for å kunne bistå mennesker generelt, anbefaler vi at hjelpen introduseres når det besluttes å bringe saken inn for nemnda. Et kriseteam, som tidligere skissert, kan være hensiktsmessig ved akuttplasseringer. Uansett hvor ansvaret legges, bør det, som utvalget også presiserer, være tjenester med kompetanse innen krise- og traumearbeid.
Vi støtter tydeliggjøringen av familievernets oppgaver og rolle overfor foreldre som har mistet omsorgen. Det bør også bli tydeligere hvilken rolle familievernet har i selve omsorgsovertakelsen, det vil si om de kan eller bør uttale seg om saken, og i så fall på hvilken måte. Kan familievernet bli innkalt som vitner i nemnds- eller rettsbehandlinger? Vi har fått tilbakemeldinger om at noen foreldre oppsøker familievernet med den tro at de vil hjelpe dem med å få tilbake barnet.
SOS-barnebyer er svært positive til at utvalget fokuserer på varigheten av plasseringer og viktigheten av forutsigbarhet, spesielt for barna og foreldrene. Det er vanskelig å forutsi varigheten nøyaktig, som utvalget påpeker, men det bør likevel være en ramme som oppleves som forutsigbar, samtidig med mulighet for endringer.
Vi støtter også ideen om oppfølging etter gjenforening. Uansett hvor lang plasseringen har vært, er det avgjørende for både barn og foreldre å kunne tilbakeføres sammen. Det bør være tydelig veiledningsmateriale tilgjengelig for dette formålet.
Når det gjelder samvær og de foreslåtte tiltakene fra utvalget, opplever vi at de er begrensede og mangelfulle. Samvær spiller en betydelig rolle for alle involverte, både på positive og negative måter. Vi ser også konsekvensene av mangelen på fosterhjem når det gjelder geografisk nærhet og plassering av søsken. La oss presentere et eksempel som dessverre ikke er unikt: To søsken under 10 år bor i separate fosterhjem og må reise i åtte timer hver vei en gang i uken for å ha samvær med moren sin. Moren har ikke mulighet til å reise til barna. Dette eksempelet illustrerer for oss de negative konsekvensene av mangelen på tilgjengelige fosterhjem og plassering av søsken. Det er svært sannsynlig at barna i dette eksempelet utvikler negative følelser mot moren og at samværet blir en belastning. SOS-barnebyer mener at samvær bør tilrettelegges i tråd med barnets behov og at det bør legges til rette for geografisk nærhet der det er til barnets beste. Videre bør det være et prinsipp at foreldrene kommer til barnet hvis det ikke foreligger spesielle grunner til at dette ikke er mulig (for eksempel helsemessige årsaker). Hvis foreldrene ikke kan komme til barnet, bør det legges til rette slik at samværet ikke blir en belastning for barnet.
Når det gjelder samvær med personer som ikke er biologiske foreldre, mener vi at barnet bør ha mulighet til å medvirke i hvem som er viktige i deres liv.
Vi ønsker også å rette oppmerksomheten mot søskenplasseringer i fosterhjem, da dette temaet nevnes i dette kapittelet, men omtales lite i kapittel 19 om fosterhjem. Vi er glade for at det som SOS-barnebyer har jobbet lenge for, nå er inkludert i den nye barnevernsloven. Vi har også utviklet modellen "Under Samme Tak" for søskenplasseringer, som noen kommuner benytter seg av. Vi er tydelige på at hvis det er til barnets beste at søsken bor sammen, så skal de få muligheten til det. Dersom de ikke får bo sammen, bryter dette både med FNs barnekonvensjon og Retningslinjene for Alternativ Omsorg.
Kapittel 19 Fosterhjem .
Fosterhjem er det mest brukte alternativet når et barn ikke lenger kan bo hjemme hos sine biologiske foreldre, slik utvalget påpeker. Det er viktig å aktivt jobbe for å unngå manglende stabilitet, uforutsigbarhet og brudd i fosterhjemssituasjonen.
Vi støtter forslaget om en tydeligere ansvarsfordeling mellom fosterforeldre, barneverntjenesten og biologiske foreldre. Samtidig er det noe uklart i forslaget når det gjelder om fosterforeldre kan ha myndighet i barnets digitale hverdag som er så viktig i dag. Dette omfatter skoleaktiviteter, fritidsaktiviteter, banktjenester og helse, som alle foresatte må håndtere flere ganger i uken. Det ville være hensiktsmessig om utvalget spesifikt nevnte dette, slik at den daglige omsorgen for barnet ikke møter unødvendige hindringer. Det er mulig at "Prudent Parent Standards" som det vises til, også implisitt omhandler dette, men det bør klargjøres for å unngå misforståelser.
SOS-barnebyer støtter forslaget om å innføre rådslag ved flytting. Vi mener det er viktig å initiere dette så tidlig som mulig for å oppnå en best mulig forebyggende effekt.
Vi støtter også tanken om å skape like rammevilkår for fosterforeldre uavhengig av hvilken kommune de bor i. Utvalget og departementets Fosterhjemsstrategi betrakter ordinære fosterhjem som en oppgave og ikke en lønnet jobb. Selv om det ideelt sett kan være en differensiering mellom ulike typer fosterhjem, er realiteten at det er svært få spesialiserte fosterhjem hvor økonomisk kompensasjon er forventet. Dette fører til at barn som trenger spesialiserte fosterhjem ofte blir plassert i ordinære fosterhjem, slektningers eller nettverks fosterhjem, eller til og med institusjoner etter flere brudd i ordinære fosterhjem. Dette er informasjon vi har fått fra flere aktører innen praksisfeltet, barnevernsbarn og fosterforeldre. Som et resultat av den endrede politikken med overgangen fra institusjoner til fosterhjem, har det skjedd en forskyvning i hvilke barn som får hvilke omsorgstiltak. Dette er noe som ikke kan ignoreres i diskusjonen om rammevilkår for ordinære fosterhjem. Inntil de differensierte fosterhjemmene er i stand til å imøtekomme behovene til de barna de er ment for, må myndighetene ta hensyn til de faktiske forholdene og på lengre sikt betrakte ordinære fosterhjem og slektningers eller nettverks fosterhjem som en oppgave snarere enn en lønnet jobb, når målsetningen er oppnådd.
SOS-barnebyer støtter forslaget om å utrede spesifikke tiltak for oppfølging og veiledning av fosterhjem som tar imot barn med en annen kulturell og språklig bakgrunn enn fosterforeldrene. Dette er i samsvar med barnekonvensjonen og Retningslinjene for Alternativ omsorg.
Når det gjelder rekrutteringsstrategien for fosterhjem, mener vi at det er viktig å oppnå en bedre forståelse av hvorfor noen velger å bli fosterhjem, mens andre ikke ønsker det i det hele tatt eller slutter som fosterhjem. Vi vil spesielt peke på resultatene fra undersøkelsen utført av Norsk Fosterhjemsforening i 2023, og Barneombudets «Blod er ikke alltid tykkere enn vann» rapport om fosterhjem, som gir verdifull innsikt i denne problematikken.
Kapittel 20 Institusjon.
Det er ubestridelig at tidlig innsats, effektive tiltak og minimalt med relasjonsbrudd er til det beste for alle barn. Det er også klart at en familiebasert ramme er det optimale for de fleste barn. Imidlertid vil det alltid være barn som trenger spesialisert hjelp og støtte rundt seg. Diskusjonen om hvorvidt spesialistene skal være innenfor helse- eller barnevernssektoren er en tilknyttet debatt. Uansett vår vilje og gode hensikter kan vi ikke forebygge oss unna at slike barn eksisterer.
Samtidig er det barn som ønsker å bo på institusjon fordi de ikke klarer nærheten i en familie, eller som én sa: "Jeg har nok med min egen familie." Det er ikke overraskende at barn på institusjon føler seg ensomme og fortvilet, gitt at de har opplevd gjentatte brudd over tid. Sannsynligvis har de vært gjennom flere fosterhjem og deltatt i flere hjelpetiltak. Etter slike erfaringer er det forståelig at de kan føle seg desillusjonerte og miste troen på at noen ønsker dem eller at noe kan hjelpe dem.
Det er positivt at det er en intensjon om å utvide tilbudet av spesialiserte fosterhjem, men det er svært optimistisk å tro at dette alene vil dekke det faktiske behovet. Vi må derfor erkjenne denne realiteten og akseptere at det er barn av ulike årsaker som både ønsker og trenger å være på institusjon i en periode. Imidlertid bør institusjoner ikke være den siste utveien, men heller komme inn tidligere for å unngå brudd som er svært sannsynlige. Barn trenger ikke planlagt motgang.
I våre samtaler med tidligere institusjonsboere har SOS-barnebyer fått tydelige beskjeder om at denne opplevelsen reddet dem. Deres stemmer bør også bli tatt på alvor.
Videre er det avgjørende å innse at noen få barn innenfor barnevernet utgjør en fare for seg selv og/eller andre. Disse barna bør ha rett til hjelp fra spesialister som besitter kompetanse og ressurser til å ivareta og hjelpe dem.
SOS-barnebyer mener også at det er hensiktsmessig å avvente anbefalingene fra Institusjonsutvalget som kommer senere høst i 2023. Dette vil gi verdifull innsikt og perspektiv for videre diskusjoner og beslutninger.
Kapittel 21 Kontinuitet og familieliv for barn som ikke kan tilbakeføres til opprinnelige foreldre .
SOS-barnebyer støtter utvalgets forslag om å lovfeste en tydelig plikt for barneverntjenesten til å regelmessig vurdere om barnets situasjon krever vedtak som bedre ivaretar barnets behov for kontinuitet, tilhørighet og familieliv. Når det gjelder innføringen av en ordning med oppvekstadopsjon, er vi usikre på i hvilken grad dette forslaget møter behovene til både barn, foreldre og fosterforeldre. Vi legger vekt på ordninger som sikrer barn trygghet, stabilitet og forutsigbarhet, og vi er usikre på hvor relevant oppvekstadopsjon vil være for mange.
Vi anbefaler å vurdere rådene i Barneombudets rapport om fosterhjem, "Blod er ikke tykkere enn vann", da disse kan være mer relevante når det gjelder å møte behovene til flere barn i fosterhjem enn det en oppvekstadopsjon kan dekke. Det er kjent at barn, inkludert små barn, som blir plassert i fosterhjem og har opplevd ulike former for traumer i de første leveårene, kan møte ekstra store utfordringer i senere oppvekst. Dette kan legge betydelige krav på fosterforeldrene. Dette er et tema som gjentatte ganger har blitt fremhevet, og det har vært et krav om at barnevernet ikke alltid gir tilstrekkelig hjelp, oppfølging og veiledning når fosterforeldre og fosterbarn befinner seg i denne krevende situasjonen.
Det finnes flere tilfeller der fosterforeldre har fått utilstrekkelig oppfølging og veiledning fra barnevernstjenestene, og dette har vært en sentral årsak til at barnet ikke har oppnådd stabilitet, kontinuitet og forutsigbarhet i oppveksten. På grunn av manglende oppfølging og veiledning blir flere fosterforeldre utbrent, opplever samlivsbrudd, og noen ser seg til slutt nødt til å avslutte fosterhjemsavtalen. Dette er et problem som berører kontinuiteten og stabiliteten i barnas liv, og det kan ikke løses gjennom verken adopsjon eller oppvekstadopsjon. Dette er noe utvalget burde ha drøftet nærmere og kommet med konkrete forbedringsforslag. Vi mener det kan være hensiktsmessig å utforske muligheten for å sikre barn en form for oppvekstfamilie uten å ty til adopsjon.
Del 6. Systemer for bedre rettsikkerhet og kvalitet.
Kapittel 22 Ettervern for gode overganger til voksenlivet.
Lovverket for å sikre god oppfølging etter barnevern for ungdom og unge voksne ble innført gjennom den nye barnevernsloven. Dessverre har praksisen i kommunene ikke i tilstrekkelig grad oppfylt disse kravene. Vi støtter derfor utvalgets forslag om å styrke det faglige arbeidet med ettervern.
Et viktig mål med ettervern er å støtte og hjelpe barnet på veien til en best mulig start på voksenlivet. En viktig forutsetning for dette er arbeidet med å forberede barnet på overgangen, og dette arbeidet må starte mye tidligere. Vi støtter utvalgets forslag om å utvikle og tilpasse en grunnmodell for hjelpetiltak og oppfølgings- og støttefunksjoner, slik at flere ungdommer i barnevernet kan få den ettervernhjelpen de trenger.
En annen utfordring vi ønsker å ta opp er behovet for å styrke ettervernstilbudet, spesielt for ungdommer med nedsatt kognitiv funksjon. Disse ungdommene har ofte betydelige funksjonshemminger og omfattende behov for støtte. Fosterfamilier har ofte begrenset kompetanse til å imøtekomme disse behovene, og det er begrenset tilgang på omsorgsboliger. Vi mener det er nødvendig med et tettere samarbeid mellom barneverntjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester. Det bør bli tydeligere at ettervernstilbudet er et helhetlig ansvar som krever samarbeid på tvers av ulike instanser.
Kapittel 23 Systemer for bedre rettsikkerhet og kvalitet.
Vi har ingen merknader til dette kapittelet.
Kapittel 24 – Organiseringen av barnevernet .
Utvalget har presist oppsummert situasjonen i de mange kommunale barnevernstjenestene, der ressurser, kompetanse, kvalitet og kontinuitet utgjør utfordringer både i store og små kommuner. Blant annet har utvalget påpekt den varierende kvaliteten på faglige vurderinger og begrunnelser, manglende kartlegging av barn og familiers behov for hjelp, begrenset bruk av eller tilgang til passende og effektive hjelpetiltak, samt svak oppfølging av barn og foreldre mens barna er i fosterhjem eller institusjon.
Barnevernet er en kommunal tjeneste som hver enkelt kommune er ansvarlig for. Kommunene har frihet til å organisere tjenesten innenfor lovens rammer. Som en del av oppvekstreformen er en betydelig del av finansieringen av barnevernets arbeid flyttet over til kommunenes rammebudsjett. Dette har gitt kommunene større handlingsrom til å organisere barnevernet og oppvekstfeltet i tråd med deres egne ønsker.
Det er viktig å erkjenne at disse organisatoriske endringene også kan ha bidratt til utfordringer knyttet til ressurser og kvalitet i barnevernstjenestene. Det er derfor nødvendig å se nærmere på hvordan disse endringene har påvirket tjenestene og sikre at barn og familier mottar den hjelpen de trenger på en effektiv og kvalitetsmessig god måte.
Barnevernet er en av de mest inngripende tjenestene som kommunene har ansvar for, og arbeidet innebærer betydelig risiko. På grunn av oppgavene og mandatet til barnevernet, er det et sterkt behov for rettssikkerhet og kvalitet i tjenestene som tilbys. Derfor er det svært problematisk at det er stor variasjon i kapasitet og kvalitet innen det kommunale barnevernet. Barnevernloven og barnevernsreformen tar sikte på å adressere behovet for større likhet og mer likeverdige tjenester.
Det er viktig å erkjenne at barn og familier som er involvert med barnevernet, har rett til å bli møtt med en ensartet og høy kvalitet på tjenestene uavhengig av hvilken kommune de befinner seg i. Barnevernet har et ansvar for å sikre at rettighetene og behovene til barn og familier ivaretas på en rettferdig og effektiv måte. Det krever at det legges til rette for gode systemer, kompetanseutvikling og kvalitetssikring i alle deler av barnevernet, slik at barn og familier kan få den støtten de trenger på en trygg og forsvarlig måte.
Rammene for barnevernets arbeid er regulert gjennom lover og forskrifter. I tillegg er kommunens økonomi avgjørende for hvilke ressurser barnevernet har til rådighet for å utføre sine oppgaver. Behovet for barneverntjenester varierer mellom ulike kommuner, avhengig av barn og familiers behov. Noen kommuner har lave utgifter, mens andre har betydelig høyere utgifter til barnevern. Mange kommuner og tjenester sliter med høy turnover, noe som i stor grad påvirker kvaliteten og kompetansen i kommunen. Vi kunne ønsket at utvalget hadde inkludert utfordringene knyttet til turnover når de vurderte organiseringen, og ber departementet ta dette med i videre behandling av rapporten.
Vi mener det er viktig at utvalget fremhever kravene til hva som utgjør en forsvarlig barneverntjeneste, samt behovet for strengere sanksjoner mot kommuner som gjentatte ganger svikter. SOS-barnebyer har tidligere foreslått en ROBEK-lignende ordning for kommuner som ikke klarer å levere forsvarlige barneverntjenester.
Grunnloven og barnekonvensjonen pålegger staten å sikre at barn i Norge får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Selv om ansvaret for barnevernet er delegert til kommunene, fritar det ikke staten fra sitt ansvar. Staten har derfor en spesiell forpliktelse til å følge med på om alle kommunale barneverntjenester er i stand til å utføre oppgavene de er tildelt.
Gjentatte tilsyn over flere år har avdekket alvorlige mangler internt i barneverntjenesten, og vi leser stadig om barn som ikke får den nødvendige hjelpen de trenger på grunn av begrensede ressurser når det gjelder kapasitet, kompetanse og økonomi.
En av årsakene til dette er den begrensede muligheten til å gripe inn overfor kommuner som ikke leverer forsvarlige barneverntjenester. Vi er enige med utvalget i at dette er problematisk, og mener derfor at staten, som tilsynsmyndighet, burde ha sanksjonsmuligheter overfor kommunene. Det bør derfor utredes hvordan et slikt mandat kan implementeres, og det kan vurderes i hvilken grad det kan følge prinsippene tilsvarende ROBEK-listen.
Videre foreslår flertallet i utvalget å utrede om ansvaret for barnevernet bør overføres fra kommunene til staten, eventuelt med muligheten for at noen større kommuner i tillegg til Oslo kan ha det overordnede ansvaret for barnevernet. Vi støtter mindretallet i utvalget i dette forslaget. Vi mener at essensielle velferdssystemer bør være så nært målgruppen som mulig for å sikre geografisk og demografisk forståelse, samt involvere lokalsamfunnet i tjenestene. Tjenestene som berører barn, må være nært tilknyttet barna.
For øvrig har vi ingen utfyllende merknader til andre forslag foreslått i dette kapittelet.
Kapittel 25 Samarbeid og tidlig innsats .
Utvalget beskriver godt hvor skoen trykker når det gjelder samarbeid og tidlig innsats og har utpekt særlig fire utfordringer:
· Ansvaret for barn med sammensatte vansker er uavklart og lite koordinert.
· Familier med komplekse behov får ikke hjelp som virker.
· Oppfølgningen av utsatte gravide og spedbarns-foreldre er mangelfull og lite samordnet.
· Det mangler kunnskap om og tiltak for bedre samarbeid.
Vi deler utvalgets særskilt utpekte utfordringer, og mener at dette er fire prekære utfordringer barn, foreldre og barneverntjenesten opplever i dag.
25.5.2 Uavklart og dårlig koordinert ansvar for barn med komplekse utfordringer. Vi er helt enige med utvalget i at det er nødvendig å reise spørsmål om ansvaret for barn med sammensatte vansker er tilstrekkelig avklart og koordinert, spesielt når de trenger tiltak og tjenester fra ulike instanser og muligens flere forvaltningsnivåer. Det er blitt innført flere ordninger, veiledere og behandlingsplaner for denne målgruppen, som utvalget også nevner i rapporten. For eksempel har vi den lovpålagte barnekoordinator-ordningen, pakkeforløpet for psykisk og somatisk helse for barn i barnevernet, og tverrfaglig helsekartlegging ved omsorgsovertakelse. Intensjonen, mandatet og ambisjonen bak hver av disse ordningene er gode, men i praksis ser vi at de ikke fungerer slik de er ment å gjøre. De bidrar til ytterligere fragmentering av tilbudene som målgruppen trenger og har tilgang til. Ressursene som er tildelt disse ordningene er utilstrekkelige, og koordineringen av tilbudene varierer betydelig fra kommune til kommune, noe som resulterer i at de ikke når ut til alle som virkelig har behov for dem.
Vi støtter Barneombudets kommentar, som er sitert i rapporten, om behovet for å avklare ansvarsforholdet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, og for tydelige retningslinjer om hvilke tilbud som skal være tilgjengelige på kommunalt nivå. Vi mener at dette er et ansvar som hviler på departementet, og i tillegg til utvalgets forslag, foreslår vi at det iverksettes en omfattende forskriftsprosess som tydeliggjør hvilke tilbud som skal være tilgjengelige og hvordan de skal utformes.
25.5.3 Familier med komplekse utfordringer får ikke effektiv hjelp. I vår undersøkelse blant barnevernsledere i 2022 spurte vi om tilgangen til hjelpetiltakene som er nødvendige for å hjelpe familier med komplekse utfordringer knyttet til rus, vold, utagerende atferd, økonomi osv. Svarene avslører at mange barnevernstjenester ikke har de nødvendige hjelpetiltakene som trengs for å gi helhetlig og tilstrekkelig hjelp til familier med komplekse utfordringer. Vi foreslår at departementet undersøker hvordan ressursene, kompetansen og hjelpetiltakene i barneverntjenesten kan styrkes for å sikre lik tilgang til tjenester på tvers av alle tjenestesteder, tilpasset familiens behov.
25.5.4 Manglende og fragmentert oppfølging av sårbare gravide og foreldre til spedbarn. Utvalget beskriver på en treffende måte i dette avsnittet det vi innen barnevernet kaller "generasjonsbarnevernet" - altså det faktum at barn som har hatt kontakt med barnevernet i sin egen oppvekst, ofte selv ender opp med å få kontakt med barnevernet når de blir foreldre, og dermed opprettholder en ond sirkel av barnevernsinngrep som gjentar seg fra generasjon til generasjon. Vi er enige med utvalget når det gjelder behovet for spesifikke oppfølgingstiltak for denne gruppen, men vi understreker samtidig at slike tiltak må undersøkes og tilpasses grundig for å møte målgruppens behov.
Vi er enige med utvalget i at det er viktigere å støtte opp om det arbeidet som allerede utføres i tjenesten, heller enn å foreslå en rekke nye tiltak. Vi er også enige i utvalgets forslag om å styrke implementeringen av kunnskapsbaserte tiltak som involverer tidlig og koordinert innsats overfor barn og familier som står overfor komplekse utfordringer.
Kapittel 26 Tilsyn, kontroll og læring .
Utvalget har i dette kapittelet fremhevet viktige og relevante problemstillinger knyttet til dagens tilsyns- og kontrollsystem. Det påpekes at tilsyn ikke nødvendigvis fører til læring og kvalitetsforbedring i tjenestene, og at det eksisterer organisatoriske utfordringer hos tilsynsaktørene, som videre beskrives i avsnitt 26.5.2. Det er allerede iverksatt flere tiltak og utviklingsarbeid for å forbedre tilsynet med barnevernet. I tråd med utvalget ønsker heller ikke vi å kommentere alle utfordringene som tas opp i dette kapittelet. Vi vil imidlertid oppfordre departementet til å avholde et eget innspillsmøte og igangsette utredningsarbeid på dette området etter at de nevnte tiltakene er implementert.
Vi støtter forslagene som beskrives i avsnitt 26.6.2 om et mer helhetlig og samordnet tilsyn. En gjennomgang av dagens tilsyns- og kontrollordninger er etterlengtet, og som tidligere nevnt mener vi at dette bør gjøres etter at utviklingsarbeidet og tiltakene som departementet har igangsatt, er evaluert og ligger til grunn for videre arbeid.
Vi er også enige i behovet for mer effektive og tilgjengelige klageordninger i enkeltsaker, slik det beskrives i avsnitt 26.6.3. Forslagene om en klageportal, tidsfrister for behandling av klager og økt tilgjengelighet av informasjon er viktige for å ivareta rettighetene til barn og foreldre, og spesielt viktig for å opprettholde tilliten til barneverntjenesten. Vi mener imidlertid at barns mulighet til å klage bør styrkes ytterligere, og at Norge bør tilslutte seg FNs barnekonvensjons tredje tilleggsprotokoll, som gir barn rett til å klage til FNs barnekomité ved brudd på deres rettigheter.
Vi støtter forslagene i avsnitt 26.6.4 og 26.6.5 uten ytterligere merknader, og viser til våre tidligere merknader angående BRO.
Kapittel 27 Godkjenning av personell i barnevernet .
Utvalget har i dette kapittelet grundig beskrevet dagens system og identifisert svakheter, styrker og nødvendige endringer. Vi ønsker å fremheve to spesifikke punkter og støtter ellers de foreslåtte tiltakene uten ytterligere merknader.
Først vil vi ta opp skikkethetsvurderinger i utdanningene. Som ferdig utdannede praktikere vil man møte et mangfold av mennesker i krise, og dette krever en personlig skikkethet og representativitet som dagens opptaksprosesser til barnevernsutdanningene ikke nødvendigvis legger til rette for. Utvalget har grundig oppsummert de gjeldende kriteriene for skikkethetsvurderinger i utdanningssystemet. En artikkel i Khrono datert 20.03.2023 påpeker at færre tvilsmeldinger kan føre til flere uskikkete studenter i arbeidslivet. Samme artikkel viser at mange tvilsmeldinger ikke har blitt behandlet av nemndene, eller i noen tilfeller, ingen av dem. Vi deler utvalgets vurderinger om at skikkethetsvurderingene bør evalueres med sikte på å øke bruken av disse kriteriene i dagens utdanningssystem. Vi mener også at det bør vurderes å innføre opptaksprøver på linje med politiutdanningen.
Til slutt vil vi kommentere vurderingen av en autorisasjons- eller godkjenningsordning i barnevernet. Vi støtter utvalgets mindretall og mener at det bør innføres en autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer. Dette vil gi barn og familier større trygghet ved å sikre at de får bistand fra fagpersoner med nødvendig kompetanse og ferdigheter for å møte deres behov. Det vil også fungere som en sikkerhetsventil ved å kunne tilbakekalle autorisasjonen i tilfeller av uprofesjonell og uetisk praksis i barnevernet, blant annet.
Kapittel 28 Åpenhet, dialog og tillit i barnevernet.
Åpenhet i barneverntjenesten er svært viktig for å opprettholde tilliten til en tjeneste som griper inn i mange familiers liv. Som utvalget påpeker i sin rapport, er det allerede et betydelig tillitsnivå til vårt velferdssystem og barneverntjenesten, og det er noe vi må jobbe for å opprettholde. Utvalget peker på flere utfordringer på dette området, blant annet i forbindelse med vår undersøkelse om "barnevernsdebatten i sosiale medier" og dialogen om tjenesten. Vi ser klart behovet for en mer åpen dialog og innsikt i barneverntjenesten for å redusere polariseringen i debatten. Et av tiltakene som utvalget foreslår, og som vi støtter, er å inkludere foreldrenes og barnas medvirkning i den årlige tilstandsrapporten. Vi mener dette er en viktig tilnærming for å gi foreldrene spesielt muligheten til å påvirke tjenesten.
Avslutningsvis støtter vi utvalgets synspunkt angående medias tilgang til nemndsbehandlingene. Vi mener at en økt medietilgang kan medføre risiko for at partene, spesielt barna, får begrenset mulighet til å gi trygge og uforbeholdne forklaringer.
Kapittel 29 Forskning og kunnskapsutvikling .
Vi er enige med utvalget når det gjelder behovet for mer omfattende og bedre data-, statistikk- og forskningsgrunnlag innen barnevernfeltet. Selv om det finnes noe tilgjengelig data, oppleves det som lite tilgjengelig for interessenter i feltet og for praktikerne i tjenestene. Derfor støtter vi utvalgets forslag om behovet for en felles infrastruktur for innsamling, sammenstilling og formidling av data innen barnevernfeltet. For at en slik felles informasjonskilde skal fungere, må datagrunnlaget gjennomgå en vurdering av holdbarhet og kvalitet, samt være basert på forskningsbasert kunnskap.
Vi deler utvalgsmedlem Kvisviks betraktninger om viktigheten av å aktivt inkludere praksisfeltets erfaringer og kunnskap i utvalgets rapport. Vi mener at en slik felles informasjonskilde også må inkludere praksisfeltet i større grad enn det som gjøres i dag.
For øvrig støtter vi utvalgets forslag i dette kapittelet.
Maria Reklev, fagrådgiver
Olivia Salles, fagrådgiver
Daniel Bøhn Rayner, politisk rådgiver