NorSea vil med dette uttale seg om den foreliggende rapporten hvor NVE og direktoratsgruppen identifiserer nye utredningsområder for havvind på norsk sokkel. NorSea vil støtte opp om en ambisiøs og framtidsrettet satsing for å skape en ny industri basert på havvind som igjen er nødvendig for å sikre nok kraft forenlig med det grønne skiftet.
Direktoratgruppens framlegg framstår som en grundig og tverrfaglig prosess i en ny og spennende form. Altså et viktig steg i retning av å legge til rette for at det skal kunne utlyses areal for havenergi langs hele kysten. Utredningsprosessen vil også klarlegge hvilke områder som eventuelt må reduseres og eller utelukkes på grunn av for store interessekonflikter.
NorSea ønsker med bakgrunn i snart 60 års basevirksomhet for offshoreindustrien, og med klar støtte av eierne (Wilhelmsen), å ta en rolle i energiskiftet og særlig havvind. NorSea vil både opptre som serviceselskap, hvor man er involvert i en rekke industrielle initiativ, og som utvikler av havvind gjennom konsortiene Ventyr Energy og Blåse Energi. Gjennom disse to konsortiene, som nå arbeider med sine søknader i de pågående konsesjonsrundene for henholdsvis Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord, har NorSea også brakt sentrale europeiske og internasjonale spillere (Parkwind og Copenhagen Infrastructure Partners) til norsk havvindutvikling.
NorSea vil også peke på hvordan store baseområder langs kysten, som dag i hovedsak betjener olje og gassvirksomheten, kan bli en innsatsfaktor som bidrar kostnadene ved utbygging og drift – og dermed redusere LCOE for havvind. Arealtilgang med naturlig nærhet til etablerte offshorebaser med naturlig kapasitet eller utvidelsespotensiale, kan gi kostnadsfordeler.
Myndighetene har i alle faser uttrykt en hovedmålsetting om å bygge ny industri for Norge, i tillegg til selve kraftleveransen. Spesielt at man skal bygge på skuldrene; altså kompetansen, kapasiteten og fagfolkene i norsk leverandørindustri og offshorevirksomhet. Som igjen gir ny industri med verdiskapning, ringvirkninger og arbeidsplasser i Norge. Det forutsetter stabile rammevilkår, og en aktiv tildelingspolitikk. Utviklingen av norsk havvindindustri vil forutsette at man trekker på internasjonal kapital og kompetanse, som understreker behovet for forutsigbarhet.
Nettopp havvind er pekt på som den største framtidsmuligheten for den petromaritime industrisektoren. God framdrift i konsekvensutredninger er avgjørende for å ha en «arealreserve» for framtidig tildelinger. Utredningen må etterfølges av jevnlige og ambisiøse utlysninger og tildelinger. Bare hvis konsekvensutredningsprosessen er betryggende og grundig, kombinert med høy framdrift, vil man kunne gjennomføre utlysninger og tildelinger med tilstrekkelig legimitet hvor hensyn til miljø og naturmangfold og i særdeleshet sameksistens med andre havets næringer er troverdig utredet, hørt og avklart.
Konsekvensutredningsprosessen skal også bidra til at Norge kan nå målsettingen om ha tildelt områder for utbygging av 30 GW havvind innen 2040. De to «ekstra» områdene knyttet til Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord må prioriteres slik at disse kan være klar for neste planlagte utlysning av nye areal i 2025. Men man må ikke stoppe der: For å gi leverandørkjeden og søker-konsortiene en forutsigbarhet om at havenergi skal være en framtidig næring å satse på, må man også arbeide for at mer areal enn bare de to utvidelsene er klare til utlysning i 2025.
Norges ambisjoner om å bli en ledende nasjon innen flytende havvind vil kreve at tilstrekkelig nye områder som utredes og utlyses blir for flytende havvind. Flytende havvind er i tidlig fase både teknologisk og med tanke på utvikling av kostnadseffektiv industriell produksjon, noe som blir avgjørende for å få kostnaden ned. Tilgang til store nok areal og utsikter til en jevn tilgang til nye prosjekter vil bli helt avgjørende for at industrien og investorer vil foreta nødvendige investeringer i utvikling av havner, utstyr og drive industriutvikling med tilstrekkelig kapasitet og teknologi til serieproduksjon. Uten en sikkerhet for at store nok nye prosjekter kommer, eller lange stopp perioder mellom hvert prosjekt, vil det bli krevende - om ikke umulig - å tiltrekke investeringer. Dette igjen vil føre til at både teknologiutvikling og bygging av flytende havvind i stor grad vil importeres fra utlandet og dermed begrense grunnlaget for kompetanse og verdiskapning i Norge.
NorSea vil også anbefale at hybridkabler blir utredet både for 2025-arealet og for de mer langsiktige områdene, der det er naturlig (Nordsjøen). Vi vil også understreke viktigheten av nærhet til knutepunkter mellom land og hav, slik at det ligger godt til rette for næringsutvikling og teknologi for utjevning av kraftproduksjon (balansekraft). Samtidig som områder også lang fra kysten inkluderes, men med nærhet til olje- og gassinstallasjoner, med tanke teknologiutvikling og elektrifisering offshore.
NVEs forslag omfatter mange områder og store areal. En prioritering må foretas, og det er naturlig å legge vekt på sameksistens med fiskeri og andre næringsinteresser og hvor naturverdier blir vurdert, samtidig om kraftbehov og tilgang på nett blir framholdt.
Flere av områdene er såkalte SVO’er (særlig verdifulle og sårbare områder). Det må understrekes at status som SVO ikke er til hinder for næringsvirksomhet. Selvsagt skal man vise særlig aktsomhet for de faktiske naturverdiene i området, hvor man har en kunnskapsbasert tilnærming i vurdering av om aktiviteter må innfri særskilte krav eller begrenses.
For å sike god støtte for vindindustrien i Norge er det viktig at alle deler av landet ser direkte ringvirkninger. De nordlige områdene har særlige utfordringer med tanke på geografisk avstand til store etablerte kraftmarkeder. Samtidig er det også lett å peke på næringssvake områder i nord, som gjennom havvind i de nordlige områdene i NVE-rapporten, kan bli styrket industrielt. Derfor bør denne særlige problemstillingen bringes opp allerede nå i denne strategiske konsekvensutredningen, ikke minst for å bringe legitimitet til prosessen. Utredningen bør dermed også inneholde mer operative problemstillinger, særlig knyttet til utbygging og markeder.
Direktoratgruppens framlegg framstår som en grundig og tverrfaglig prosess i en ny og spennende form. Altså et viktig steg i retning av å legge til rette for at det skal kunne utlyses areal for havenergi langs hele kysten. Utredningsprosessen vil også klarlegge hvilke områder som eventuelt må reduseres og eller utelukkes på grunn av for store interessekonflikter.
NorSea ønsker med bakgrunn i snart 60 års basevirksomhet for offshoreindustrien, og med klar støtte av eierne (Wilhelmsen), å ta en rolle i energiskiftet og særlig havvind. NorSea vil både opptre som serviceselskap, hvor man er involvert i en rekke industrielle initiativ, og som utvikler av havvind gjennom konsortiene Ventyr Energy og Blåse Energi. Gjennom disse to konsortiene, som nå arbeider med sine søknader i de pågående konsesjonsrundene for henholdsvis Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord, har NorSea også brakt sentrale europeiske og internasjonale spillere (Parkwind og Copenhagen Infrastructure Partners) til norsk havvindutvikling.
NorSea vil også peke på hvordan store baseområder langs kysten, som dag i hovedsak betjener olje og gassvirksomheten, kan bli en innsatsfaktor som bidrar kostnadene ved utbygging og drift – og dermed redusere LCOE for havvind. Arealtilgang med naturlig nærhet til etablerte offshorebaser med naturlig kapasitet eller utvidelsespotensiale, kan gi kostnadsfordeler.
Myndighetene har i alle faser uttrykt en hovedmålsetting om å bygge ny industri for Norge, i tillegg til selve kraftleveransen. Spesielt at man skal bygge på skuldrene; altså kompetansen, kapasiteten og fagfolkene i norsk leverandørindustri og offshorevirksomhet. Som igjen gir ny industri med verdiskapning, ringvirkninger og arbeidsplasser i Norge. Det forutsetter stabile rammevilkår, og en aktiv tildelingspolitikk. Utviklingen av norsk havvindindustri vil forutsette at man trekker på internasjonal kapital og kompetanse, som understreker behovet for forutsigbarhet.
Nettopp havvind er pekt på som den største framtidsmuligheten for den petromaritime industrisektoren. God framdrift i konsekvensutredninger er avgjørende for å ha en «arealreserve» for framtidig tildelinger. Utredningen må etterfølges av jevnlige og ambisiøse utlysninger og tildelinger. Bare hvis konsekvensutredningsprosessen er betryggende og grundig, kombinert med høy framdrift, vil man kunne gjennomføre utlysninger og tildelinger med tilstrekkelig legimitet hvor hensyn til miljø og naturmangfold og i særdeleshet sameksistens med andre havets næringer er troverdig utredet, hørt og avklart.
Konsekvensutredningsprosessen skal også bidra til at Norge kan nå målsettingen om ha tildelt områder for utbygging av 30 GW havvind innen 2040. De to «ekstra» områdene knyttet til Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord må prioriteres slik at disse kan være klar for neste planlagte utlysning av nye areal i 2025. Men man må ikke stoppe der: For å gi leverandørkjeden og søker-konsortiene en forutsigbarhet om at havenergi skal være en framtidig næring å satse på, må man også arbeide for at mer areal enn bare de to utvidelsene er klare til utlysning i 2025.
Norges ambisjoner om å bli en ledende nasjon innen flytende havvind vil kreve at tilstrekkelig nye områder som utredes og utlyses blir for flytende havvind. Flytende havvind er i tidlig fase både teknologisk og med tanke på utvikling av kostnadseffektiv industriell produksjon, noe som blir avgjørende for å få kostnaden ned. Tilgang til store nok areal og utsikter til en jevn tilgang til nye prosjekter vil bli helt avgjørende for at industrien og investorer vil foreta nødvendige investeringer i utvikling av havner, utstyr og drive industriutvikling med tilstrekkelig kapasitet og teknologi til serieproduksjon. Uten en sikkerhet for at store nok nye prosjekter kommer, eller lange stopp perioder mellom hvert prosjekt, vil det bli krevende - om ikke umulig - å tiltrekke investeringer. Dette igjen vil føre til at både teknologiutvikling og bygging av flytende havvind i stor grad vil importeres fra utlandet og dermed begrense grunnlaget for kompetanse og verdiskapning i Norge.
NorSea vil også anbefale at hybridkabler blir utredet både for 2025-arealet og for de mer langsiktige områdene, der det er naturlig (Nordsjøen). Vi vil også understreke viktigheten av nærhet til knutepunkter mellom land og hav, slik at det ligger godt til rette for næringsutvikling og teknologi for utjevning av kraftproduksjon (balansekraft). Samtidig som områder også lang fra kysten inkluderes, men med nærhet til olje- og gassinstallasjoner, med tanke teknologiutvikling og elektrifisering offshore.
NVEs forslag omfatter mange områder og store areal. En prioritering må foretas, og det er naturlig å legge vekt på sameksistens med fiskeri og andre næringsinteresser og hvor naturverdier blir vurdert, samtidig om kraftbehov og tilgang på nett blir framholdt.
Flere av områdene er såkalte SVO’er (særlig verdifulle og sårbare områder). Det må understrekes at status som SVO ikke er til hinder for næringsvirksomhet. Selvsagt skal man vise særlig aktsomhet for de faktiske naturverdiene i området, hvor man har en kunnskapsbasert tilnærming i vurdering av om aktiviteter må innfri særskilte krav eller begrenses.
For å sike god støtte for vindindustrien i Norge er det viktig at alle deler av landet ser direkte ringvirkninger. De nordlige områdene har særlige utfordringer med tanke på geografisk avstand til store etablerte kraftmarkeder. Samtidig er det også lett å peke på næringssvake områder i nord, som gjennom havvind i de nordlige områdene i NVE-rapporten, kan bli styrket industrielt. Derfor bør denne særlige problemstillingen bringes opp allerede nå i denne strategiske konsekvensutredningen, ikke minst for å bringe legitimitet til prosessen. Utredningen bør dermed også inneholde mer operative problemstillinger, særlig knyttet til utbygging og markeder.