Forslagsstillers intensjon med lovendringen er åpenbart ikke i henhold til inndelingslovens formål:
«Formålet med denne lova er å leggje til rette for ei kommune- og fylkesinndeling som innafor ramma av det nasjonale fellesskap kan sikre eit funksjonsdyktig lokalt folkestyre og ei effektiv lokalforvaltning. Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning. Verksemda etter denne lova skal byggje på prinsippet om lokal medverknad og initiativrett til grenseendringar.»
De endringene som Departementet ønsker gjennomført, er ikke i henhold til formålets tekst: «Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning» . Departementets egen rapport fra Statsforvalteren i Agder peker helt klart på at en oppdeling vil være mindre hensiktsmessig og gi dårligere og dyrere tjenester for befolkningen.
Utredningen rundt hvem som skal ha kompetanse til å gjennomføre folkeavstemning og/eller innbyggerhøring er allerede grundig gjennomført. Dette beskriver departementet selv i høringsnotatets kapittel 2. Det er godt beskrevet hvorfor loven er slik den er i dag. Dette lovendringsforslaget fremstår ikke som et prinsipielt begrunnet forslag til lovendring, det fremstår som et spesifikt ønske om å endre loven for å tilfredsstille et valgløfte gitt av opposisjonspolitiker Trygve Slagsvold Vedum på torget i Tangvall foran 200 tilhørere. Dette er et dårlig utgangspunkt for å gjennomføre lovendringer. Lovendringer av dette slaget bør også kunne stå seg dersom andre regjeringer, med andre motiver, valgløfter og målsetninger kommer til makten. Dersom dette lovendringsforslaget går igjennom, er det betimelig å stille spørsmål om hva neste regjering vil foreslå av tilsvarende lovendringer? Det er lett å se for seg hvordan andre populistiske krefter kan bruke tilsvarende metode for å lage lover for å overkjøre lokaldemokratiet også på andre måter, og på den måten utfordre demokratiet slik vi kjenner det i dag.
I høringsnotatets kapittel 3 står departementets begrunnelse for endringsforslaget:
«Forslaget er ment å gi et verktøy til staten i saker om grenseendring etter inndelingslova, med mål om å opplyse saken så godt som mulig når departementet tar initiativ til å utrede en grenseendring»
«I tilfeller der kommunen selv ønsker å innhente innbyggernes syn, kan departementet vurdere om kommunens høring er tilstrekkelig eller om det er nødvendig at det gjennomføres ytterligere høring av innbyggerne.»
De endringene som Departementet ønsker gjennomført, er ikke i henhold til formålets tekst: «Endringar i kommune- eller fylkesinndelinga bør medverke til å skape formålstenlege einingar som kan gi innbyggjarane og næringslivet tilfredsstillande tenester og forvaltning» . Departementets egen rapport fra Statsforvalteren i Agder peker helt klart på at en oppdeling vil være mindre hensiktsmessig og gi dårligere og dyrere tjenester for befolkningen.
Utredningen rundt hvem som skal ha kompetanse til å gjennomføre folkeavstemning og/eller innbyggerhøring er allerede grundig gjennomført. Dette beskriver departementet selv i høringsnotatets kapittel 2. Det er godt beskrevet hvorfor loven er slik den er i dag. Dette lovendringsforslaget fremstår ikke som et prinsipielt begrunnet forslag til lovendring, det fremstår som et spesifikt ønske om å endre loven for å tilfredsstille et valgløfte gitt av opposisjonspolitiker Trygve Slagsvold Vedum på torget i Tangvall foran 200 tilhørere. Dette er et dårlig utgangspunkt for å gjennomføre lovendringer. Lovendringer av dette slaget bør også kunne stå seg dersom andre regjeringer, med andre motiver, valgløfter og målsetninger kommer til makten. Dersom dette lovendringsforslaget går igjennom, er det betimelig å stille spørsmål om hva neste regjering vil foreslå av tilsvarende lovendringer? Det er lett å se for seg hvordan andre populistiske krefter kan bruke tilsvarende metode for å lage lover for å overkjøre lokaldemokratiet også på andre måter, og på den måten utfordre demokratiet slik vi kjenner det i dag.
I høringsnotatets kapittel 3 står departementets begrunnelse for endringsforslaget:
«Forslaget er ment å gi et verktøy til staten i saker om grenseendring etter inndelingslova, med mål om å opplyse saken så godt som mulig når departementet tar initiativ til å utrede en grenseendring»
«I tilfeller der kommunen selv ønsker å innhente innbyggernes syn, kan departementet vurdere om kommunens høring er tilstrekkelig eller om det er nødvendig at det gjennomføres ytterligere høring av innbyggerne.»
«Gerrymandering» gjør sitt inntog i norsk politikk:
En kommunedeling vil definitivt berøre alle kommunens innbyggere. Statsforvalteren slår fast at den også vil ha betydelige ringvirkninger for hele regionen. Departementets lovforslag legger opp til at de kan velge å kun høre de som (de antar) er enige med dem selv, eller legge opp avstemningen slik at de får flertall for sitt syn, uavhengig av hva flertallet av den berørte befolkningen faktisk mener. Denne særdeles udemokratiske fremgangsmåten er en kjent problemstilling fra USA, og omtales som «Gerrymandering».
«På samme måte vil det være opp til departementet å avgjøre hvem som skal høres. Dette betyr at departementet kan avgjøre om alle innbyggerne i kommunen skal høres, eller kun innbyggere i deler av kommunen. I vurderingen av hvem som skal høres, bør det ses hen til sakens omfang, og om den berører alle eller bare noen av kommunens innbyggere.»
Gerrymandering er et demokratisk problem, og dersom departementet ønsker dette innført som standard prosedyre i norsk demokrati, så bør det komme som et resultat av en bred og prinsipiell debatt, ikke snikinnført for å tilfredsstille et spesifikt valgløfte. Departementet ønsker her å innføre en overflødig lov. Begrunnelsen for lovendringen er at departementet skal kunne høre innbyggerne når de ønsker å utrede deling iverksatt etter departementets initiativrett. «Etter forslaget kan høring skje ved folkeavstemning, opinionsundersøkelse, spørreundersøkelse, møte eller på annen måte.» Denne muligheten for høring har allerede departementet i dagens lovverk, de har til og med benyttet seg av den allerede i det spesifikke tilfellet Kristiansand. Departementet har gitt statsforvalteren i oppdrag å utrede konsekvensene ved en deling, og statsforvalteren har hørt alle relevante instanser inkludert folkeaksjoner og alle privatpersoner som har ønsket å uttale seg. Departementet vet utmerket godt hva innbyggerne mener, (dersom de har lest sin egen utredning fra statsforvalteren) så intensjonen bak lovendringen er allerede oppfylt i gjeldende lovverk. Endringsforslaget inneholder enda ordet rådgivende: «Bestemmelsen åpner for at departementet kan gjennomføre en lokal rådgivende folkeavstemning.» Dette understreker ytterligere at innbyggere kun skal høres, men ikke ha bestemmelsesrett. Dette uthuler intensjonen med endringsforslaget ytterligere, og forsterker et inntrykk av at denne lovendringen ikke handler om å høre innbyggere, men om å få viljen sin.
«På samme måte vil det være opp til departementet å avgjøre hvem som skal høres. Dette betyr at departementet kan avgjøre om alle innbyggerne i kommunen skal høres, eller kun innbyggere i deler av kommunen. I vurderingen av hvem som skal høres, bør det ses hen til sakens omfang, og om den berører alle eller bare noen av kommunens innbyggere.»
Gerrymandering er et demokratisk problem, og dersom departementet ønsker dette innført som standard prosedyre i norsk demokrati, så bør det komme som et resultat av en bred og prinsipiell debatt, ikke snikinnført for å tilfredsstille et spesifikt valgløfte. Departementet ønsker her å innføre en overflødig lov. Begrunnelsen for lovendringen er at departementet skal kunne høre innbyggerne når de ønsker å utrede deling iverksatt etter departementets initiativrett. «Etter forslaget kan høring skje ved folkeavstemning, opinionsundersøkelse, spørreundersøkelse, møte eller på annen måte.» Denne muligheten for høring har allerede departementet i dagens lovverk, de har til og med benyttet seg av den allerede i det spesifikke tilfellet Kristiansand. Departementet har gitt statsforvalteren i oppdrag å utrede konsekvensene ved en deling, og statsforvalteren har hørt alle relevante instanser inkludert folkeaksjoner og alle privatpersoner som har ønsket å uttale seg. Departementet vet utmerket godt hva innbyggerne mener, (dersom de har lest sin egen utredning fra statsforvalteren) så intensjonen bak lovendringen er allerede oppfylt i gjeldende lovverk. Endringsforslaget inneholder enda ordet rådgivende: «Bestemmelsen åpner for at departementet kan gjennomføre en lokal rådgivende folkeavstemning.» Dette understreker ytterligere at innbyggere kun skal høres, men ikke ha bestemmelsesrett. Dette uthuler intensjonen med endringsforslaget ytterligere, og forsterker et inntrykk av at denne lovendringen ikke handler om å høre innbyggere, men om å få viljen sin.
Konklusjon:
Lovforslaget bør avvises i sin helhet. Alternativt lovforslag vil være å bringe klarhet og begrensninger i departementets anledning til å gripe inn overfor det lokale selvstyret i henhold til Grunnloven § 49, og i samsvar med regjeringens egen tillitsreform.
For Folkeaksjonen Ja til Søgne i Kristiansand, 1. juni 2023
For Folkeaksjonen Ja til Søgne i Kristiansand, 1. juni 2023