Lillestrøm kommune vurderer forslaget som inngripende overfor det kommunale selvstyret og er med det kritisk til lovforslaget. Kommuneloven stadfester det kommunale selvstyret. I §§ 2.1. og 2.2. heter det blant annet: Det kommunale selvstyret bør ikke begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål, og begrensninger i det kommunale selvstyret må ha hjemmel i lov. Lillestrøm kommune sin vurdering er at dette forslaget begrenser selvstyret mer enn nødvendig.
Departementet begrunner ønsket om endring, med at de har initiativrett og det overordnete ansvaret for utredningen. Loven gir ingen føringer for hva som ligger i nødvendig utredning, bortsett fra at departementet skal gi kommunene/fylkeskommunene anledning til å uttale seg. Forarbeidene peker på at aktuelle tema i en utredning kan være folketall, areal, geografi, demografiske utviklingstrekk, flytteaktivitet, pendling osv.
Inndelingslovens § 10 om at kommunen bør gjennomføre innbyggerhøring, er ikke knyttet til utredningen i seg selv, men til kommunens beslutningsgrunnlag når den skal uttale seg til departementet. Det er opp til kommunestyret selv å vurdere behovet for innbyggerhøring før kommunens uttalelse. Kommunestyret har ingen plikt til å gjennomføre høring, ingen plikt til å begrunne hvorfor ev. høring ikke er gjennomført og heller ingen plikt til å rette seg etter en ev. høring i sin uttalelse til departementet.
Når departementet ønsker hjemmel til selv å gjennomføre innbyggerhøring, er det vanskelig å forstå dette annerledes enn at kommunenes uttalelser ikke vurderes som godt nok, og at departementet derfor har behov for selv å gjøre lokalpolitiske vurderinger utover kommunens innspill. Dette ble i 2000 vurdert som inngripende overfor kommunene. Også med tanke på avgrensningen av en innbyggerhøring, var vurderingen i 2000 at det er vanskelig å finne skarpe kriterium for avgrensning av virkeområdet og at det er kommunestyret selv som er nærmest til å vurdere hva som er mest formålstjenlig.
Forslaget til lovendring flytter makt fra kommunene til departementet, ikke ved at kommunenes uttalelsesrett og muligheten til å høre sine innbyggere fjernes, men ved at departementet selv tar på seg rollen som lokalpolitisk myndighet og trer inn i kommunens rolle i vurderingen av lokale hensyn.
Staten har i dag kompetanse til å fastsette de kommunale og fylkeskommunale grensene. Dersom det er nasjonale hensyn som er viktigere enn de lokale, trenger ikke en statlig beslutning å være i tråd med kommunenes/fylkeskommunenes innspill. Dette er kompetanse Lillestrøm kommune fullt ut støtter at staten har, men Lillestrøm kommune støtter ikke at staten skal ta på seg rollen som lokalpolitisk myndighet og gjøre de lokalpolitiske vurderingene.
I høringsnotatet påpekes det at vurderingen som ble gjort i 2000 om at en hjemmel for et statlig organ til å gjennomføre innbyggerhøring neppe vil ha praktisk verdi, ikke stemmer lenger. Lillestrøm kommune vil påpeke at vurderingen om at en slik hjemmel er inngripende 5 overfor kommunene og lite i samsvar med prinsippet om lokalt folkestyre fortsatt er like gjeldende.
Departementet begrunner ønsket om endring, med at de har initiativrett og det overordnete ansvaret for utredningen. Loven gir ingen føringer for hva som ligger i nødvendig utredning, bortsett fra at departementet skal gi kommunene/fylkeskommunene anledning til å uttale seg. Forarbeidene peker på at aktuelle tema i en utredning kan være folketall, areal, geografi, demografiske utviklingstrekk, flytteaktivitet, pendling osv.
Inndelingslovens § 10 om at kommunen bør gjennomføre innbyggerhøring, er ikke knyttet til utredningen i seg selv, men til kommunens beslutningsgrunnlag når den skal uttale seg til departementet. Det er opp til kommunestyret selv å vurdere behovet for innbyggerhøring før kommunens uttalelse. Kommunestyret har ingen plikt til å gjennomføre høring, ingen plikt til å begrunne hvorfor ev. høring ikke er gjennomført og heller ingen plikt til å rette seg etter en ev. høring i sin uttalelse til departementet.
Når departementet ønsker hjemmel til selv å gjennomføre innbyggerhøring, er det vanskelig å forstå dette annerledes enn at kommunenes uttalelser ikke vurderes som godt nok, og at departementet derfor har behov for selv å gjøre lokalpolitiske vurderinger utover kommunens innspill. Dette ble i 2000 vurdert som inngripende overfor kommunene. Også med tanke på avgrensningen av en innbyggerhøring, var vurderingen i 2000 at det er vanskelig å finne skarpe kriterium for avgrensning av virkeområdet og at det er kommunestyret selv som er nærmest til å vurdere hva som er mest formålstjenlig.
Forslaget til lovendring flytter makt fra kommunene til departementet, ikke ved at kommunenes uttalelsesrett og muligheten til å høre sine innbyggere fjernes, men ved at departementet selv tar på seg rollen som lokalpolitisk myndighet og trer inn i kommunens rolle i vurderingen av lokale hensyn.
Staten har i dag kompetanse til å fastsette de kommunale og fylkeskommunale grensene. Dersom det er nasjonale hensyn som er viktigere enn de lokale, trenger ikke en statlig beslutning å være i tråd med kommunenes/fylkeskommunenes innspill. Dette er kompetanse Lillestrøm kommune fullt ut støtter at staten har, men Lillestrøm kommune støtter ikke at staten skal ta på seg rollen som lokalpolitisk myndighet og gjøre de lokalpolitiske vurderingene.
I høringsnotatet påpekes det at vurderingen som ble gjort i 2000 om at en hjemmel for et statlig organ til å gjennomføre innbyggerhøring neppe vil ha praktisk verdi, ikke stemmer lenger. Lillestrøm kommune vil påpeke at vurderingen om at en slik hjemmel er inngripende 5 overfor kommunene og lite i samsvar med prinsippet om lokalt folkestyre fortsatt er like gjeldende.