Vi viser til utsendte høringsnotat om endringer i inndelingslova. Bakgrunnen er ønsket om å overstyre Kristiansand bystyre i saken om mulig oppsplitting, der bystyret avviser en innbyggerhøring, mens statsråden er uenig med lokalpolitikerne i Kristiansand. Vi varsler her at vi er uenige i forslaget fra kommunal- og distriktsdepartementet. Næringsforeningen er kritisk til at man ut fra en fastlåst politisk situasjon i en enkelt kommune, endrer prinsipper om lokalt selvstyre i Norge.
Næringsforeningen i Kristiansandsregionen organiserer 1200 virksomheter. Regionen vi dekker har 55 prosent av innbyggerne i Agder, et fylke med 5,6 prosent av landets innbyggere. Betydningen av en sterk regionhovedstad kan ikke overdrives, og det har stor betydning for næringslivet at Kristiansand ikke må bruke de neste fire år på å splitte opp en nylig sammenslått kommune.
Vi står foran store endringer i vårt næringsliv i årene som kommer. Agder er en eksportregion, og har i en årrekke konkurrert om å være den største i landet (når eksport av olje og gass trekkes fra). Næringslivet står klar for nye investeringer og etableringer, som krever en kommune som bruker sine ressurser på dette, og ikke interne prosesser knyttet oppsplitting av fagmiljøer. Agder har ingen kommune som kan måle seg med de ressursene Kristiansand har. Også i Arendal ser man med bekymring på det som departementet nå tar initiativ til, fordi man er avhengig av en sterk regionhovedstad.
Forslaget som departementet har sendt ut, har nasjonal interesse siden det reduserer det lokale selvstyret. Vedtas dette vil staten få utvidet mulighet til å overstyre kommunene i saker man tidligere har argument for at kommunene skal bestemme selv. På side 8 i notatet understreker departementet at man ikke bør begrense det lokale selvstyret “mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål”. Vi har store vansker for å se de nasjonale målene i denne saken. Vi snakker om et lovlig fattet vedtak i Stortinget som slår sammen Søgne, Songdalen og Kristiansand. Diskusjon om sammenslåing av disse kommunene hadde allerede pågått i årevis, blant annet med bakgrunn i at dette er et bo- og arbeidsmarked. Dagpendlingen er stor fra Søgne og Songdalen inn til Kristiansand, og vedtak som fattes av Kristiansand bystyre griper inn i hverdagen til folk. Videre ser vi at de gamle kommunene ikke klarte å levere gode nok tjenester, særlig overfor svake grupper. Et eksempel er barnevern som ble slått sammen et par år før kommunesammenslåingen.
Eksemplene over er gitt med henvisning til opplistingen på side 4 (tredje avsnitt) i notatet. Det er dermed også naturlig å peke på side 6, siste avsnitt, der man konkluderer at “kommunen som oftest selv er den beste til å vurdere om det er behov for en høring”.
Basert på blant annet momentene gitt over, var konklusjonen klar i Kristiansand: Det er ikke behov for høring. Og man henviser til de spesifikke argumentene som er gitt. Eller for å formulere det mer tabloid: Du skal stå opp tidlig for å finne et tidspunkt i Kristiansands historie som det passer dårligere å havne i en slik konflikt med staten. Tidsvinduet for havvind er for eksempel nå. Den tiden legger staten opp til at kommunen skal bruke på interne prosesser i stedet for å skjøtte sin rolle som tilrettelegger for nye investeringer.
I forlengelse av dette, er det naturlig å peke på kvalitet på saksbehandling, der rapporter (for eksempel Menons rapport “Størrelse teller” og Generalistkommuneutvalget), peker på betydningen av store fagmiljøer. Men også de som jobber i nye Kristiansand, er tydelige: Større fagmiljø er bra for kvaliteten på jobben de gjør, og det frister lite å gå tilbake til slik det var (https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/34V8ke/stortrives-i-storkommunen-det-var-utrolig-saarbart-i-songdalen)
Avslutningsvis vil vi påpeke at departementet driver en bevisst tilsløring av alvoret i forslaget, når de på side 9 (tredje avsnitt), skriver at hjemmelen de foreslår, ikke gir departementet en plikt i å høre innbyggerne i slike saker, men en mulighet. Lik den muligheten kommunene har i dag. Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn at departementet foreslår en endring, fordi man ikke er fornøyd med hvordan en av kommunene bruker selvstyret sitt. Men departementet ønsker samme frihet som de straffer Kristiansand for å bruke. Dette er ikke bare inkonsekvent argumentasjon. Man endrer også nasjonal lovgivning basert på at man ikke liker måten et enkelt bystyre anvender reglene som alle norske kommuner er underlagt. Vi får her en varig endring av regelverket, som gir departementet en utvidet mulighet til å overstyre lokaldemokratiet i slike saker. Fullmakten blir også formulert slik at departementet kan overstyre etter eget skjønn, og ikke er bundet til en bestemt praksis.
Saken må stoppes her. Det må være grenser for hva staten skal bruke tid og penger på. Og da har vi ikke en gang pekt på hvor mye det koster å splitte opp en kommune som nylig ble slått sammen.
For utdypende kommentarer, kontakt næringspolitisk leder Roar Vigeland Osmundsen, 412 44 323.
Kristiansand 31. mai 2023
Næringsforeningen i Kristiansandsregionen organiserer 1200 virksomheter. Regionen vi dekker har 55 prosent av innbyggerne i Agder, et fylke med 5,6 prosent av landets innbyggere. Betydningen av en sterk regionhovedstad kan ikke overdrives, og det har stor betydning for næringslivet at Kristiansand ikke må bruke de neste fire år på å splitte opp en nylig sammenslått kommune.
Vi står foran store endringer i vårt næringsliv i årene som kommer. Agder er en eksportregion, og har i en årrekke konkurrert om å være den største i landet (når eksport av olje og gass trekkes fra). Næringslivet står klar for nye investeringer og etableringer, som krever en kommune som bruker sine ressurser på dette, og ikke interne prosesser knyttet oppsplitting av fagmiljøer. Agder har ingen kommune som kan måle seg med de ressursene Kristiansand har. Også i Arendal ser man med bekymring på det som departementet nå tar initiativ til, fordi man er avhengig av en sterk regionhovedstad.
Forslaget som departementet har sendt ut, har nasjonal interesse siden det reduserer det lokale selvstyret. Vedtas dette vil staten få utvidet mulighet til å overstyre kommunene i saker man tidligere har argument for at kommunene skal bestemme selv. På side 8 i notatet understreker departementet at man ikke bør begrense det lokale selvstyret “mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål”. Vi har store vansker for å se de nasjonale målene i denne saken. Vi snakker om et lovlig fattet vedtak i Stortinget som slår sammen Søgne, Songdalen og Kristiansand. Diskusjon om sammenslåing av disse kommunene hadde allerede pågått i årevis, blant annet med bakgrunn i at dette er et bo- og arbeidsmarked. Dagpendlingen er stor fra Søgne og Songdalen inn til Kristiansand, og vedtak som fattes av Kristiansand bystyre griper inn i hverdagen til folk. Videre ser vi at de gamle kommunene ikke klarte å levere gode nok tjenester, særlig overfor svake grupper. Et eksempel er barnevern som ble slått sammen et par år før kommunesammenslåingen.
Eksemplene over er gitt med henvisning til opplistingen på side 4 (tredje avsnitt) i notatet. Det er dermed også naturlig å peke på side 6, siste avsnitt, der man konkluderer at “kommunen som oftest selv er den beste til å vurdere om det er behov for en høring”.
Basert på blant annet momentene gitt over, var konklusjonen klar i Kristiansand: Det er ikke behov for høring. Og man henviser til de spesifikke argumentene som er gitt. Eller for å formulere det mer tabloid: Du skal stå opp tidlig for å finne et tidspunkt i Kristiansands historie som det passer dårligere å havne i en slik konflikt med staten. Tidsvinduet for havvind er for eksempel nå. Den tiden legger staten opp til at kommunen skal bruke på interne prosesser i stedet for å skjøtte sin rolle som tilrettelegger for nye investeringer.
I forlengelse av dette, er det naturlig å peke på kvalitet på saksbehandling, der rapporter (for eksempel Menons rapport “Størrelse teller” og Generalistkommuneutvalget), peker på betydningen av store fagmiljøer. Men også de som jobber i nye Kristiansand, er tydelige: Større fagmiljø er bra for kvaliteten på jobben de gjør, og det frister lite å gå tilbake til slik det var (https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/34V8ke/stortrives-i-storkommunen-det-var-utrolig-saarbart-i-songdalen)
Avslutningsvis vil vi påpeke at departementet driver en bevisst tilsløring av alvoret i forslaget, når de på side 9 (tredje avsnitt), skriver at hjemmelen de foreslår, ikke gir departementet en plikt i å høre innbyggerne i slike saker, men en mulighet. Lik den muligheten kommunene har i dag. Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn at departementet foreslår en endring, fordi man ikke er fornøyd med hvordan en av kommunene bruker selvstyret sitt. Men departementet ønsker samme frihet som de straffer Kristiansand for å bruke. Dette er ikke bare inkonsekvent argumentasjon. Man endrer også nasjonal lovgivning basert på at man ikke liker måten et enkelt bystyre anvender reglene som alle norske kommuner er underlagt. Vi får her en varig endring av regelverket, som gir departementet en utvidet mulighet til å overstyre lokaldemokratiet i slike saker. Fullmakten blir også formulert slik at departementet kan overstyre etter eget skjønn, og ikke er bundet til en bestemt praksis.
Saken må stoppes her. Det må være grenser for hva staten skal bruke tid og penger på. Og da har vi ikke en gang pekt på hvor mye det koster å splitte opp en kommune som nylig ble slått sammen.
For utdypende kommentarer, kontakt næringspolitisk leder Roar Vigeland Osmundsen, 412 44 323.
Kristiansand 31. mai 2023