Formannskapet i Tønsberg kommune har den 3.5.2023 vedtatt følgende høringsuttalelse til forslag om endringer i inndelingslova:
Tønsberg kommune stiller seg noe undrende til hvorfor dette endringsforslaget blir fremmet nå. Kommunen har fått en forståelse av at lovendringsforslaget har direkte sammenheng med et vedtak i bystyret i Kristiansand kommune om å ikke igangsette en prosess for en mulig deling av nåværende Kristiansand kommune og derfor heller ikke gjennomføre innbyggerhøring.
Tønsberg kommunen mener at det er utfordrende med en lovhjemmel som gir departementet rett til på eget initiativ å overprøve lokale myndigheters beslutninger. Høringsnotatets vurdering av hvilken konsekvens lovendringen vil ha for kommunenes selvstyre er mangelfull. Vurderingen retter seg bare mot fordelene for staten, uten nærmere drøftelser av begrensningen og betydningen endringen vil ha for kommunene. Selv om endringen ikke gir hjemmel til å pålegge kommunen å gjennomføre selve innbyggerhøringen, vil det i gitte tilfeller være en overprøving av kommunenes vilje og ønske.
Departementet begrunnelse for forslaget er at det vil gi en bedre sammenheng i regelverket og at det samsvarer godt med at inndelingslova gir departementet det overordnete ansvaret for utredningen i den enkelte grenseendringssak. I forarbeidene til inndelingslova ble disse problemstillingene vurdert annerledes. Høringsnotatet gir ingen tydelig beskrivelse av hva som har endret seg siden loven ble vedtatt, eller hva som begrunner et annet standpunkt enn den gang.
Mange kommuner ble slått sammen før ny kommunelov trådte i kraft i 2018, både frivillig, på initiativ fra Statsforvalteren og gjennom tvangsvedtak. Staten var pådriver til en kommunereform og etablering av større og mer robuste kommuner. Høringsnotatet omtaler verken denne prosessen eller erfaringer som viser at det er behov for en klar hjemmel for departementet til å kunne gjennomføre en innbyggerhøring. Det er Tønsberg kommunes bekymring at departementets reelle begrunnelse for endringsforslaget faktisk er at den nye lovhjemmelen skal anvendes i de sakene hvor kommunene ikke er enige med departementet om å gjennomføre en innbyggerhøring.
Tønsberg kommune mener at det er viktig at de opprinnelige vurderingene fra forarbeidene til inndelingsloven opprettholdes. Blant annet uttalte departementet i Ot.prp.nr.41 (2000-2001) s. 36 at
Departementet vurderte som nemnt om eit statleg organ burde få heimel til å påleggje kommunane å høyre innbyggjarane, eller alternativt at det statlege organet får heimel til sjølv å halde slik høyring, jf omtalen i kapittel 3 om ordningane i Danmark og Sverige. Slike føresegner ville kunne fungere som eit «ris bak spegelen». Men departementet såg også fleire ulemper med slike pålegg eller tiltak frå staten, og peika på at kommunane som oftast sjølv er dei beste til å vurdere om det trengst ei høyring. Departementet meiner generelt at det skal sterke omsyn til før det blir gitt ein statleg påleggsheimel. Å gi staten høve til å påleggje kommunane å halde innbyggjarhøyring, vil vere lite i samsvar med prinsippet om lokalt folkestyre .
Her er beskriver departementet en tilsvarende statlig hjemmel om innbyggerhøring som «ris bak speilet». Det vil si at de ved lovforslaget vurderte dette som en form skjult trussel. I tillegg uttalte de at de så flere ulemper med et slikt tiltak fra statens side. Departementet konkluderte da også med at det er kommunene selv som oftest er de beste til å vurdere om det trengs en innbyggerhøring.
Tønsberg kommune mener at de vurderinger som tidligere lå til grunn for at staten ikke skulle få hjemmel til å gjennomføre innbyggerhøring, er like viktige i dag. Disse tidligere vurderingene er heller ikke tatt inn i nåværende høringsnotat, og drøftingen av lovendringen framstår dermed som ufullstendig og lite objektiv. Det eneste som nå nevnes er at departementet den gang vurderte en statlig hjemmel for de tilfeller hvor kommunene ikke selv ønsker en høring eller viser liten interesse, eller at høringsgruppen er for liten eller for stor. Departementets konklusjon var likevel at en slik hjemmel ville være inngripende overfor kommunene og ha liten praktisk verdi.
Tønsberg kommune mener at departementets opprinnelige vurdering om at dette er et inngripende tiltak, er svært vesentlig. Dette er et avgjørende grunnlag for ikke å innføre lovendringen. Dagens hovedregel sier at kommunene bør innhente innbyggernes synspunkter, noe som gir kommunestyret plikt til å foreta en lokal vurdering av høringsspørsmålet. Inndelingslova pålegger ikke kommunen å begrunne avgjørelser om å ikke gjennomføre innbyggerhøringer, og lovens intensjon er at det er opp til kommunestyret å avgjøre om egne innbyggere skal høres.
Oppsummert er Tønsberg kommunes oppfatning at departementet argumenter for lovendringen har liten betydning i forhold til prinsippet om kommunalt selvstyre og lokale demokrati.
Tønsberg kommune stiller seg noe undrende til hvorfor dette endringsforslaget blir fremmet nå. Kommunen har fått en forståelse av at lovendringsforslaget har direkte sammenheng med et vedtak i bystyret i Kristiansand kommune om å ikke igangsette en prosess for en mulig deling av nåværende Kristiansand kommune og derfor heller ikke gjennomføre innbyggerhøring.
Tønsberg kommunen mener at det er utfordrende med en lovhjemmel som gir departementet rett til på eget initiativ å overprøve lokale myndigheters beslutninger. Høringsnotatets vurdering av hvilken konsekvens lovendringen vil ha for kommunenes selvstyre er mangelfull. Vurderingen retter seg bare mot fordelene for staten, uten nærmere drøftelser av begrensningen og betydningen endringen vil ha for kommunene. Selv om endringen ikke gir hjemmel til å pålegge kommunen å gjennomføre selve innbyggerhøringen, vil det i gitte tilfeller være en overprøving av kommunenes vilje og ønske.
Departementet begrunnelse for forslaget er at det vil gi en bedre sammenheng i regelverket og at det samsvarer godt med at inndelingslova gir departementet det overordnete ansvaret for utredningen i den enkelte grenseendringssak. I forarbeidene til inndelingslova ble disse problemstillingene vurdert annerledes. Høringsnotatet gir ingen tydelig beskrivelse av hva som har endret seg siden loven ble vedtatt, eller hva som begrunner et annet standpunkt enn den gang.
Mange kommuner ble slått sammen før ny kommunelov trådte i kraft i 2018, både frivillig, på initiativ fra Statsforvalteren og gjennom tvangsvedtak. Staten var pådriver til en kommunereform og etablering av større og mer robuste kommuner. Høringsnotatet omtaler verken denne prosessen eller erfaringer som viser at det er behov for en klar hjemmel for departementet til å kunne gjennomføre en innbyggerhøring. Det er Tønsberg kommunes bekymring at departementets reelle begrunnelse for endringsforslaget faktisk er at den nye lovhjemmelen skal anvendes i de sakene hvor kommunene ikke er enige med departementet om å gjennomføre en innbyggerhøring.
Tønsberg kommune mener at det er viktig at de opprinnelige vurderingene fra forarbeidene til inndelingsloven opprettholdes. Blant annet uttalte departementet i Ot.prp.nr.41 (2000-2001) s. 36 at
Departementet vurderte som nemnt om eit statleg organ burde få heimel til å påleggje kommunane å høyre innbyggjarane, eller alternativt at det statlege organet får heimel til sjølv å halde slik høyring, jf omtalen i kapittel 3 om ordningane i Danmark og Sverige. Slike føresegner ville kunne fungere som eit «ris bak spegelen». Men departementet såg også fleire ulemper med slike pålegg eller tiltak frå staten, og peika på at kommunane som oftast sjølv er dei beste til å vurdere om det trengst ei høyring. Departementet meiner generelt at det skal sterke omsyn til før det blir gitt ein statleg påleggsheimel. Å gi staten høve til å påleggje kommunane å halde innbyggjarhøyring, vil vere lite i samsvar med prinsippet om lokalt folkestyre .
Her er beskriver departementet en tilsvarende statlig hjemmel om innbyggerhøring som «ris bak speilet». Det vil si at de ved lovforslaget vurderte dette som en form skjult trussel. I tillegg uttalte de at de så flere ulemper med et slikt tiltak fra statens side. Departementet konkluderte da også med at det er kommunene selv som oftest er de beste til å vurdere om det trengs en innbyggerhøring.
Tønsberg kommune mener at de vurderinger som tidligere lå til grunn for at staten ikke skulle få hjemmel til å gjennomføre innbyggerhøring, er like viktige i dag. Disse tidligere vurderingene er heller ikke tatt inn i nåværende høringsnotat, og drøftingen av lovendringen framstår dermed som ufullstendig og lite objektiv. Det eneste som nå nevnes er at departementet den gang vurderte en statlig hjemmel for de tilfeller hvor kommunene ikke selv ønsker en høring eller viser liten interesse, eller at høringsgruppen er for liten eller for stor. Departementets konklusjon var likevel at en slik hjemmel ville være inngripende overfor kommunene og ha liten praktisk verdi.
Tønsberg kommune mener at departementets opprinnelige vurdering om at dette er et inngripende tiltak, er svært vesentlig. Dette er et avgjørende grunnlag for ikke å innføre lovendringen. Dagens hovedregel sier at kommunene bør innhente innbyggernes synspunkter, noe som gir kommunestyret plikt til å foreta en lokal vurdering av høringsspørsmålet. Inndelingslova pålegger ikke kommunen å begrunne avgjørelser om å ikke gjennomføre innbyggerhøringer, og lovens intensjon er at det er opp til kommunestyret å avgjøre om egne innbyggere skal høres.
Oppsummert er Tønsberg kommunes oppfatning at departementet argumenter for lovendringen har liten betydning i forhold til prinsippet om kommunalt selvstyre og lokale demokrati.