Det er svært bra og viktig at helserisikoen ved kjemisk eksponering kommer fram i lyset og at oljepionerene nå kan få en viss kompensasjon.
Men kommisjonsflertallets avgrensninger mht. tid og hvilke grupper kompensasjonsordningen skal omfatte er feil, jeg støtter derfor Erikstein sine særmerknader.
- Ingen grupper som har jobbet offshore kan utelukkes, heller ikke de som har arbeidet onshore.
- Kompensasjonsordningen må gjelde også for etter 1985.
Å avgrense til 1985 er helt absurd, det vet alle som arbeidet i industrien på den tiden. Jeg selv begynte i drift og vedlikehold på Mongstad 1985, og arbeidet deretter på offshore fra 86 til 2013. Først som mekaniker, deretter som automasjonsingeniør fra 1994. Vi lærte ikke noe spesielt om kreftrisikoen ved Benzen! Det kom fokus på løsemidler og risiko for svekket hukommelse på slutten av 80-tallet, men de langvarige helseskadene og risiko for kreft som spesielt benzen kunne medføre var det ikke særlig opplæring eller oppmerksomhet på.
Et konkret eksempel som jeg selv opplevde: På slutten av 80-tallet var det en stor lekkasje fra dieseltanken om bord på plattformen jeg arbeidet på som mekaniker. Vi måtte manuelt fjerne diesel som hadde lekket ut og samlet seg i diverse hulrom rundt tanken. Vi stod i timevis og øste opp diesel med bøtter og spann, i ordets rette forstand. Tilkomsten var vrien flere steder og jeg og flere andre vasset inn i området for å komme bedre til. Vi stod med diesel opp til låret og øste. Kjeledressen ble gjennomvåt av diesel og det dampet benzen rundt oss. Flere ble kvalme og fikk vondt i hodet. Den akutte risikoen ble vurdert, spesielt brannfaren og at enkelte ble dårlig av å puste inn dampen, men den langsiktige helserisikoen ble ikke diskutert eller vurdert.
I ettertid har jeg tenkt på hvor lite vi visste, og hvor lite ledelsen om bord visste. Det var heller ikke innarbeidet kultur for å sette foten ned og kreve en "Sikker jobb analyse" - det var ikke kommet den gang.
Tidsavgreningen fram til 1985 er teoretisk, den hviler på at det da kom nye og bedre HMS-bestemmelser. En slik tidsavgrensning reflekterer et gigantisk gap i forståelse av hva som var bestemmelser på papiret, og hva som var praksis. Det tok lang tid å få gjennomført forbedringer ute i det virkelige liv.
Problemene med kjemisk eksponering er der fortsatt!
Det skorter fortsatt på kunnskap, om bl.a. bruk av verneutstyr, hvilke grupper som kan bli eksponert osv. Mange petroleumsanlegg er gamle, med bl.a. venter som ikke merket slik at personellet ikke blir advart mot utslipp. Designkriteriene er heller ikke tydelige og gode nok slik at nye anlegg også har svakheter som kan medføre unødvendig eksponering.
Tidsavgreningen må derfor som minimum gjelde fram til 1995, slik Erikstein påpeker i sin særmerknad.
En sluttkommentar: Det er som sagt fortsatt store utfordringer med kjemikalieeksponering for de som arbeider i petroleumsindustrien, både offshore og på land. Men også arbeidere i annen industri og anleggsvirksomhet er utsatt. Nå vurderes oljepionerene, og det er viktig og riktig. Dette er en industri med enorme overskudd og ressurser, en industri som har hatt enorm betydning for Norge i over femti år. Men bak hele denne problemstillingen som kommisjonen har arbeidet med ligger et generelt problem, og det er vanskelighetene med å få yrkesskadeerstatning. Bevisbyrden er veltet over på den som blir syk, dette må endres på! Det må bli virksomhetenes oppgave å motbevise at sykdommen ikke har noe med arbeidsforholdene å gjøre. Sett i lys av dette problemet er det viktig at utvalget som senere skal vurdere søknader om kompensasjon er nedsatt av de ulike partene i arbeidslivet og innehar spisskompetanse på de praktiske arbeidsforholdene innen petroleum.
Mvh Jorunn Birkeland, tidligere offshorearbeider
Men kommisjonsflertallets avgrensninger mht. tid og hvilke grupper kompensasjonsordningen skal omfatte er feil, jeg støtter derfor Erikstein sine særmerknader.
- Ingen grupper som har jobbet offshore kan utelukkes, heller ikke de som har arbeidet onshore.
- Kompensasjonsordningen må gjelde også for etter 1985.
Å avgrense til 1985 er helt absurd, det vet alle som arbeidet i industrien på den tiden. Jeg selv begynte i drift og vedlikehold på Mongstad 1985, og arbeidet deretter på offshore fra 86 til 2013. Først som mekaniker, deretter som automasjonsingeniør fra 1994. Vi lærte ikke noe spesielt om kreftrisikoen ved Benzen! Det kom fokus på løsemidler og risiko for svekket hukommelse på slutten av 80-tallet, men de langvarige helseskadene og risiko for kreft som spesielt benzen kunne medføre var det ikke særlig opplæring eller oppmerksomhet på.
Et konkret eksempel som jeg selv opplevde: På slutten av 80-tallet var det en stor lekkasje fra dieseltanken om bord på plattformen jeg arbeidet på som mekaniker. Vi måtte manuelt fjerne diesel som hadde lekket ut og samlet seg i diverse hulrom rundt tanken. Vi stod i timevis og øste opp diesel med bøtter og spann, i ordets rette forstand. Tilkomsten var vrien flere steder og jeg og flere andre vasset inn i området for å komme bedre til. Vi stod med diesel opp til låret og øste. Kjeledressen ble gjennomvåt av diesel og det dampet benzen rundt oss. Flere ble kvalme og fikk vondt i hodet. Den akutte risikoen ble vurdert, spesielt brannfaren og at enkelte ble dårlig av å puste inn dampen, men den langsiktige helserisikoen ble ikke diskutert eller vurdert.
I ettertid har jeg tenkt på hvor lite vi visste, og hvor lite ledelsen om bord visste. Det var heller ikke innarbeidet kultur for å sette foten ned og kreve en "Sikker jobb analyse" - det var ikke kommet den gang.
Tidsavgreningen fram til 1985 er teoretisk, den hviler på at det da kom nye og bedre HMS-bestemmelser. En slik tidsavgrensning reflekterer et gigantisk gap i forståelse av hva som var bestemmelser på papiret, og hva som var praksis. Det tok lang tid å få gjennomført forbedringer ute i det virkelige liv.
Problemene med kjemisk eksponering er der fortsatt!
Det skorter fortsatt på kunnskap, om bl.a. bruk av verneutstyr, hvilke grupper som kan bli eksponert osv. Mange petroleumsanlegg er gamle, med bl.a. venter som ikke merket slik at personellet ikke blir advart mot utslipp. Designkriteriene er heller ikke tydelige og gode nok slik at nye anlegg også har svakheter som kan medføre unødvendig eksponering.
Tidsavgreningen må derfor som minimum gjelde fram til 1995, slik Erikstein påpeker i sin særmerknad.
En sluttkommentar: Det er som sagt fortsatt store utfordringer med kjemikalieeksponering for de som arbeider i petroleumsindustrien, både offshore og på land. Men også arbeidere i annen industri og anleggsvirksomhet er utsatt. Nå vurderes oljepionerene, og det er viktig og riktig. Dette er en industri med enorme overskudd og ressurser, en industri som har hatt enorm betydning for Norge i over femti år. Men bak hele denne problemstillingen som kommisjonen har arbeidet med ligger et generelt problem, og det er vanskelighetene med å få yrkesskadeerstatning. Bevisbyrden er veltet over på den som blir syk, dette må endres på! Det må bli virksomhetenes oppgave å motbevise at sykdommen ikke har noe med arbeidsforholdene å gjøre. Sett i lys av dette problemet er det viktig at utvalget som senere skal vurdere søknader om kompensasjon er nedsatt av de ulike partene i arbeidslivet og innehar spisskompetanse på de praktiske arbeidsforholdene innen petroleum.
Mvh Jorunn Birkeland, tidligere offshorearbeider