Høring - NOU 2022 : 19 Oljepionerene - en kompensasjonsordning
Høringsuttalelse fra pensjonert oljedirektør Rolf Wiborg
Statoil 1975-1978, Phillips Petroleum Company Norway 1978-1997, Oljedirektoratet 1997-2014.
Statoil 1975-1978, Phillips Petroleum Company Norway 1978-1997, Oljedirektoratet 1997-2014.
Bakgrunn:
Fartstid offshore fra flyttbare borerigger 1975-1982 (Statoil/Phillips) og fra de mange faste installasjonene i forbindelse med produksjon og transport av olje og gass i Ekofiskområdet (Phillips) 1978-1989 samt 1992-1997. I årene 1989-1992 tilbrakte jeg en del tid på plattformer i Mexico Gulfen. Jeg var ansvarlige for alle i havet, både kontraktorer og Phillips ansatte, i flere perioder. De siste årene som viseadministrerende direktør for Phillips Norge. Jeg opplevde pionertiden på nært hold. Jeg har stått sammen med noen av de som er rammet av kjemikalieskader i mange arbeidssituasjoner. Jeg var direktør i Oljedirektoratet da dykkerproblemene omsider ble tatt alvorlig rundt tusenårsskifte. Det var helt naturlig å følge opp da kjemikalieskadene ble avdekket, selv om OD da var delt og dette var Petroleumstilsynets anvarsområde. Jeg ble kontaktet av Arbeidsmiljøskaddes Landsforening vinteren 2014. Jeg var med på rapporten de utarbeidet i 2014 (ref.litteraturlisten i NOU). Jeg har vært på møter i Stortinget og departement samt deltatt i utallige sammenheng for å støtte de skadde som ofte sliter med formuleringer skriftlig og muntlig.
De siste årene har jeg spesielt jobbet med saken til Bjarne Kapstad. Jeg vitnet både i Tingretten og Lagmannsretten, og jeg var sterkt involvert i anken til Høyesterett. Den ble avvist (under en arbeidsukes behandlingstid) selv om STAMIs direktør skriftlig bekreftet at en av hans ansatte hadde brutt interne retningslinjer ved å vitne for forsikringsselskapet. Saken havnet i Strasbourg. Norge risikerer enda en dom fordi rettssystemet ikke ivaretar den lille kvinne/mann.
De siste årene har jeg spesielt jobbet med saken til Bjarne Kapstad. Jeg vitnet både i Tingretten og Lagmannsretten, og jeg var sterkt involvert i anken til Høyesterett. Den ble avvist (under en arbeidsukes behandlingstid) selv om STAMIs direktør skriftlig bekreftet at en av hans ansatte hadde brutt interne retningslinjer ved å vitne for forsikringsselskapet. Saken havnet i Strasbourg. Norge risikerer enda en dom fordi rettssystemet ikke ivaretar den lille kvinne/mann.
Kommentarer til rapporten/innspill:
Det har tatt lang tid før kjemikalieproblematikken offshore ble seriøst utredet. Denne rapporten fortjener ros for grundighet, ærlighet og ydmykhet.
På linje med mange tilsvarende arbeidsoperasjoner på land visste vi ikke nok om kjemikaliefarene på plattformene de første 20-30 årene. Først på midten av nittitallet kom det skikkelig fokus på kjemikaliebruk og fullverdig verneutstyr. Samforskriften sommeren 1995 ble en milepæl. Plattformer var designet uten tilstrekkelig ventilasjonsmuligheter. Mange avluftingspunkter og eksosutslipp var plassert slik at personell måtte gå forbi å puste inn giftige stoffer. Noen lå sågar slik at når vinden var ugunstig ble avgasser dratt inn i ventilasjonssystemene til både boliger og verksted/kontorer. Så langt jeg kan se rapporteres det fortsatt om slike "utluftingspunkt" på plattformer installert før tusenårsskifte! Disse utgjør en klar risiko for framtidige kjemikalieskader, som påpekt av utvalgsmedlem Erikstein:
Legionærsyken i Stavanger : Hotell Atlantic hadde et kjølesystem på et tak på baksiden. Utslippet var i høyde med busser og andre høye kjøretøy som passerte i gaten. Det kunne "slå ned" på fotgjengere på fortauene. De fleste som passerte ble ikke syke, men noen med immunforsvar svekket av andre årsaker ble rammet hardt. (Slik er det også med kjemikalieskader offshore. Noen "gikk forbi" til feil tid eller var mer disponert for å bli rammet .) - Eksempelet viser hvordan feil design, feil drift og manglende vedlikehold endte opp med noen veldige syke. Hvem har ansvaret i slike tilfelle? "Skorsteinene var ikke høye nok" - her var det damputslippet på et tak som lå lavt i forhold til veien bak hotellet. Skulle ansvarlig myndighet ha fanget dette opp da byggetillatelsen ble behandlet? Visste de noe om legionærsyken (bakterievekst i lunkent/varmt vann) da søknaden om luftkjølingsanlegget ble behandlet?
Det var befriende å lese kommisjonens forståelse/vilje til å bruke en offentlig kompensasjonsmodell på linje med den dykkerne fikk. Dagens skattefradrag gjør at kostnadene for skattebetalerne blir nesten de samme som om man skulle ha forsøkt å gjøre rettighetshaverne ansvarlig. Det vil helt sikkert være tidsbesparende å unngå diskusjoner med selskapene om eier- ansvarsforhold før og nå. Noen av selskapene har solgt seg helt ned og forlatt Norge, andre er kjøpt opp elller fusjonert. De skadde har ventet lenge nok som påpekt av kommisjonen. Honnør til kommisjonen for å skjære igjennom her.
1. Jeg slutter meg til høringsuttalelsene fra hhv. LO i Trondheim og omegn og mitt eget fagforbund Industri og Energi.
Innføringen av Samforskriften i 1995 er det riktig sluttpunkt for en offentlig finansiert ordning. Skader etter 1995 bør fullt og helt være operatør/rettighetshavers ansvar slik lover og regelverk legger opp til.
Da blir det viktig et de kommende lovendringene hindrer at operatør/rettighethavere kan skyve forsikringsselskapene foran seg. Rettspraksis i dag er at operatøren er fraværende. Arbeidsgiveransvaret er dermed fullstendig pulverisert. De skadde er overlatt til å kjempe mot forsikringsselskap med betalte eksperter som aldri har vært på en plattform og dommere som heller ikke vet hva de har vært igjennom!
2. Alle som har fartstid før sommeren 1995 og som oppfyller de medisinske kriteriene for klare kjemikalieskader bør inkluderes,- modell 4. De andre modellene risikerer å utelukke de som er blitt syke av eksos og avluftingsdamper. Medlem Erikstein har rett i at konsulentens antagelser om antall skadde i perioden er sterkt overdrevet. Det er 28 år siden 1995. Vi har god oversikt over de som er syke men kanskje litt mindre klarhet i dødsfall som kan tilbakeføres til kjemikaliepåvirkning. Tallene konsulenten har kommet til virker meningsløse.
Hovedbegrunnelsen for denne modellen er likebehandling. Den er enkel å forklare/forsvare slik jeg ser det. Dersom kommende lovendringer sikrer at individer/grupper som ble/blir skadet etter 1995 får utredningshjelp og hjelp til å få de forsikringsutbetalingene de har krav på, så tror jeg at vi får et system der rettsstaten er gjenopprettet. Arbeidsgiver må igjen stilles ansvarlig for sine ansatte, også når de er pensjonister rammet av senskader.
(Premiene for forsikringene vil nok gå opp, men de gir skattefradrag. Våre ansatte ble syke, vi hadde tatt ut forsikringer, men mange fikk/får ikke det de hadde/har krav på.)
Lykke til i det videre arbeidet
På linje med mange tilsvarende arbeidsoperasjoner på land visste vi ikke nok om kjemikaliefarene på plattformene de første 20-30 årene. Først på midten av nittitallet kom det skikkelig fokus på kjemikaliebruk og fullverdig verneutstyr. Samforskriften sommeren 1995 ble en milepæl. Plattformer var designet uten tilstrekkelig ventilasjonsmuligheter. Mange avluftingspunkter og eksosutslipp var plassert slik at personell måtte gå forbi å puste inn giftige stoffer. Noen lå sågar slik at når vinden var ugunstig ble avgasser dratt inn i ventilasjonssystemene til både boliger og verksted/kontorer. Så langt jeg kan se rapporteres det fortsatt om slike "utluftingspunkt" på plattformer installert før tusenårsskifte! Disse utgjør en klar risiko for framtidige kjemikalieskader, som påpekt av utvalgsmedlem Erikstein:
Legionærsyken i Stavanger : Hotell Atlantic hadde et kjølesystem på et tak på baksiden. Utslippet var i høyde med busser og andre høye kjøretøy som passerte i gaten. Det kunne "slå ned" på fotgjengere på fortauene. De fleste som passerte ble ikke syke, men noen med immunforsvar svekket av andre årsaker ble rammet hardt. (Slik er det også med kjemikalieskader offshore. Noen "gikk forbi" til feil tid eller var mer disponert for å bli rammet .) - Eksempelet viser hvordan feil design, feil drift og manglende vedlikehold endte opp med noen veldige syke. Hvem har ansvaret i slike tilfelle? "Skorsteinene var ikke høye nok" - her var det damputslippet på et tak som lå lavt i forhold til veien bak hotellet. Skulle ansvarlig myndighet ha fanget dette opp da byggetillatelsen ble behandlet? Visste de noe om legionærsyken (bakterievekst i lunkent/varmt vann) da søknaden om luftkjølingsanlegget ble behandlet?
Det var befriende å lese kommisjonens forståelse/vilje til å bruke en offentlig kompensasjonsmodell på linje med den dykkerne fikk. Dagens skattefradrag gjør at kostnadene for skattebetalerne blir nesten de samme som om man skulle ha forsøkt å gjøre rettighetshaverne ansvarlig. Det vil helt sikkert være tidsbesparende å unngå diskusjoner med selskapene om eier- ansvarsforhold før og nå. Noen av selskapene har solgt seg helt ned og forlatt Norge, andre er kjøpt opp elller fusjonert. De skadde har ventet lenge nok som påpekt av kommisjonen. Honnør til kommisjonen for å skjære igjennom her.
1. Jeg slutter meg til høringsuttalelsene fra hhv. LO i Trondheim og omegn og mitt eget fagforbund Industri og Energi.
Innføringen av Samforskriften i 1995 er det riktig sluttpunkt for en offentlig finansiert ordning. Skader etter 1995 bør fullt og helt være operatør/rettighetshavers ansvar slik lover og regelverk legger opp til.
Da blir det viktig et de kommende lovendringene hindrer at operatør/rettighethavere kan skyve forsikringsselskapene foran seg. Rettspraksis i dag er at operatøren er fraværende. Arbeidsgiveransvaret er dermed fullstendig pulverisert. De skadde er overlatt til å kjempe mot forsikringsselskap med betalte eksperter som aldri har vært på en plattform og dommere som heller ikke vet hva de har vært igjennom!
2. Alle som har fartstid før sommeren 1995 og som oppfyller de medisinske kriteriene for klare kjemikalieskader bør inkluderes,- modell 4. De andre modellene risikerer å utelukke de som er blitt syke av eksos og avluftingsdamper. Medlem Erikstein har rett i at konsulentens antagelser om antall skadde i perioden er sterkt overdrevet. Det er 28 år siden 1995. Vi har god oversikt over de som er syke men kanskje litt mindre klarhet i dødsfall som kan tilbakeføres til kjemikaliepåvirkning. Tallene konsulenten har kommet til virker meningsløse.
Hovedbegrunnelsen for denne modellen er likebehandling. Den er enkel å forklare/forsvare slik jeg ser det. Dersom kommende lovendringer sikrer at individer/grupper som ble/blir skadet etter 1995 får utredningshjelp og hjelp til å få de forsikringsutbetalingene de har krav på, så tror jeg at vi får et system der rettsstaten er gjenopprettet. Arbeidsgiver må igjen stilles ansvarlig for sine ansatte, også når de er pensjonister rammet av senskader.
(Premiene for forsikringene vil nok gå opp, men de gir skattefradrag. Våre ansatte ble syke, vi hadde tatt ut forsikringer, men mange fikk/får ikke det de hadde/har krav på.)
Lykke til i det videre arbeidet