Asker kommune

Asker kommune er i hovedsak positiv til de endringene som foreslås. Å få en klarere regel for når saksbehandlingsfristen begynner å løpe er positivt både for kommunen og søkere, og skaper større forutberegnelighet. Det er også positivt at forslaget forsøker å balansere kommunens og søkers interesser ved at kommunen gis noen virkemidler når søknadene er mangelfulle.

Kommunen har ikke noen særskilte merknader knyttet til at fristen endres til å løpe fra mottak av søknaden. Som nevnt rydder dette opp i et uklart regelverk og en ulik praksis som gir grobunn for konflikt mellom søker og kommunen.

Når saksbehandlingsfristen begynner å løpe fra mottak bør reglene om tidsfristberegning være så konkrete og detaljerte som mulig slik at det er liten tvil om når tiden begynner å løpe ved mottak, og når tiden starter igjen ved mottak av supplerende opplysninger. Et innspill er å legge til tiden som medgår til journalføring og arkivbehandling i saksbehandlingsfristen, slik at den lovbestemte saksbehandlingsfristen blir eksempelvis 13-14 uker fremfor 12 uker.

Et annet innspill er at det kan vurderes å se på ulike saksbehandlingsfrister for ulike typer søknader, og da særskilt dispensasjonssøknader. Det er i dag et stort fokus på at arealplaner bør endres istedenfor at det gis dispensasjoner. I tillegg krever også dispensasjonssaker ofte flere interne avklaringer i kommunen. Det er derfor ikke urimelig at saksbehandlingsfristen for slike søknader kan være lenger enn 12 uker.

Kommunen vil også fremheve noen mulige konsekvenser ved lovendringen. At fristen regnes fra søknad er mottatt vil kreve en endring av rutiner og systemer i byggesaksbehandlingen. I perioder med høy søknadsmengde vil det kunne være behov for høyere toppbemanning. Med et større tidspress for å forsøke å behandle sakene innenfor fristen vil det også kunne bli truffet flere vedtak med svakheter enn i dag. En konsekvens av dette er at man vil kunne få flere klagesaker og begjæringer om omgjøring. Det kan også bli en konsekvens at kommunen får flere perioder med store tap av gebyrinntekter hvis den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden hos byggesaksavdelingen blir for lang.

Konsekvensen av å oversitte saksbehandlingsfristen vil være som i dag. Vi mener at når det foreslås en slik omfattende endring av tidsfristberegningen bør det også vurderes å se på reglene om gebyr. Den økonomiske situasjonen er i mange kommuner krevende, og det er ikke gitt at det er midler til å øke bemanningen, permanent eller periodevis, slik departementet beskriver i høringsnotatet. For en byggesaksavdeling, som kun finansieres av selvkost, vil gebyrtap kunne ha store konsekvenser. En mulig endring kan for eksempel være å sette en nedre grense for hvor mye kommunen kan tape i gebyr.

Kommunen støtter forslaget om at kommunen skal kunne forlenge fristen der søknaden mangler opplysninger som alltid skal med. Etter vårt syn er den foreslåtte bestemmelsen noe uklar, og litt krevende å lese. Det er også lett å blande denne bestemmelsen med regelen i byggesaksforskriften (SAK) § 7-2 om at tid til feilretting av opplysninger ikke medgår i saksbehandlingsfristen (denne bestemmelse er foreslått flyttet til § 21-7 nest siste ledd). Kommunen foreslår at bestemmelsen endres slik at saksbehandlingsfristen automatisk forlenges med tre uker når søknader mangler opplysninger som alltid skal være. Eventuelt at kommunen varsler fristforlengelse én gang. Det fremstår byråkratisk at kommunen aktivt må forlenge fristen med én uke opptil tre ganger.

Kommunen vil bemerke at dagens SAK§ 7-2 første ledd må videreføres når det gjelder tidsfristene for klagesaker. I forslaget står det kun at bestemmelsen flyttes til § 21-7 i loven. Loven regulerer ikke klageorganets saksbehandlingsfrist og virkningen av at det bes om flere opplysninger i klagesaksbehandlingen.

Kommunen mener det er positivt at reglene om avvisning av søknad kodifiseres og kommer klart frem av loven. Det er også hensiktsmessig at kommunen kan, men ikke har en plikt til å avvise en søknad. Det er hensiktsmessig at kommunen kan, men ikke har plikt til, å avvise en søknad. Dette gir rom for skjønnsutøvelse og mulighet til å hjelpe søkere med å ferdigstille søknader.

Samtidig mener vi at det er uakseptabelt at et avvisningsvedtak ikke skal regnes som et enkeltvedtak med tilhørende klageadgang. Å kunne avvise en søknad uten mulighet for klage er en tilsidesettelse av grunnleggende demokratiske rettigheter og forvaltningsprinsipper.

Vi vil derfor understreke at det kun bør være adgang til å avvise en søknad uten klagerett i de tilfeller hvor en særlovmyndighet allerede har avvist søknaden etter sitt regelverk. I alle andre tilfeller må avvisningsvedtak kunne påklages.

Forarbeidene til lovendringen åpner for en tolkning som gir kommunen adgang til å avvise på grunn av mangelfulle opplysninger uten klagerett. Lovteksten i § 21-7 oppfattes imidlertid annerledes, og denne uklarheten er uheldig. Når det kan reises tvil om fortolkning av loven, må det være adgang til å få dette prøvd av en overordnet klageinstans.

Retten til klageadgang er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti. Dersom klageadgang fjernes, gis kommunen ensidig definisjonsmakt til å avgjøre hva som er en mangelfull søknad og når det eventuelt kreves dispensasjon. Dette er ikke akseptabelt.

Vi anbefaler derfor at klageadgangen opprettholdes for avvisningsvedtak, med unntak for de tilfeller der særlovmyndighet allerede har gitt en klar og utvetydig uttalelse om avvisning.

I høringsnotatet fremgår det at kommunen ikke kan avvise søknaden hvis den kun mottar noen av de opplysningene den har bedt om. Kommunen må da sende et nytt mangelbrev. For å sikre at avvisningshjemmelen blir brukt på riktig måte bør man vurdere om dette bør tydeliggjøres i lov eller forskrift. En utilsiktet virkning med avvisningsadgangen vil kunne være at kommuner avviser søknader for å unngå gebyrtap.