Byråd for næring og eierskap avgir i henhold til delegert fullmakt følgende høringsuttalelse for Oslo kommune:
Generelle kommentarer til forslaget
Som det fremgår av Prop. 60 L (2017-2018) på side 55, påpekte Oslo kommune i sitt høringssvar i forbindelse med vedtakelsen av alkoholloven § 10-5 at «det bør klargjøres i loven i hvilke tilfeller Helsedirektoratet skal sanksjonere skjenkesteder ved brudd på reklameforbudet.»
Kommunene er som kjent pålagt å følge opp brudd på alkoholreklameforbudet med prikktildeling, jf. alkoholforskriften kapittel 10, alkoholloven § 9-2, og alkoholforskriften kapittel 14.
Oslo kommune opprettholder sitt tidligere innspill om at det kan bli en overlappende oppfølging av saker på dette feltet, når det vedtas overtredelsesgebyr mot virksomheter som har skjenkebevilling i kommunen. Det er klart at hjemmelen for ileggelse av gebyr ikke er tillagt kommunene, og denne nye hjemmelen er ment å omfatte andre tilfeller enn det lovgiver har satt rammer for gjennom prikktildeling etter alkoholforskriften. Det er likevel en risiko for at bevillingshavere både kan bli fulgt opp med kommunal prikktildeling og statlige sanksjoner i form av overtredelsesgebyr. Det vises til departementets forståelse av dobbeltstraff, jf. Prop. 60 L side 59. En slik situasjon er ikke nødvendigvis juridisk problematisk, men det kan ha en praktisk side til den konkrete kontrolloppfølgingen som er verdt å belyse.
Kommunen mener at det for aktører som rammes av disse to oppfølgingssporene, ikke alltid vil være opplagt at dette er ulik myndighetsutøvelse. Med tanke på de beløpsstørrelsene det legges opp til i høringsnotatet, kan det tenkes at ileggelsen av gebyr også kan utfordre samarbeidet mellom næringen og kommunen.
Kommunen som bevillingsmyndighet har normalt tettere oppfølging av bevillingshavere enn statlige myndigheter har. Erfaringsvis vil spørsmål angående gebyrer derfor bli rettet til kommunen. Kommunen ønsker at det gis tydelig informasjon om tematikken til bevillingshaverne i forkant av vedtak om overtredelsesgebyr.
Departementet fremmer i høringsnotatet forslag om en øvre ramme på 20 G, eller 5 prosent av omsetningen, for overtredelser av alkoholreklameforbudet. For de andre overtredelsene som kan medføre overtredelsesgebyr etter alkoholloven § 10-5 forslår departementet en øvre ramme for overtredelsesgebyret på 15 G, eller 4 prosent av omsetningen.
Kommunen mener det bør være en felles øvre ramme for alle overtredelsene som kan medføre gebyr. Dette er lovteknisk mer oversiktlig og det er hovedsakelig sammenlignbare overtredelser. Dette er også i tråd med kommunens ønske om forutsigbarhet for næringen.
Som argumentasjon for differensierte øvre rammer for gebyr skriver departmentet følgende:
«Videre vil aktørene på reklameområdet ofte oppnå en åpenbar fordel med alkoholreklame. Dette stiller seg noe annerledes for de øvrige overtredelsene etter alkoholloven med tilhørende forskrifter. Eksempelvis vil ikke virksomheter som utleverer privatimportert alkoholholdig drikk til mindreårige eller rusmiddelpåvirkede personer oppnå tilsvarende fordel av å gjøre dette.”
Selv om det er ulike situasjoner som her beskrives, så mener kommunen at aktører som bryter de øvrige reglene, også vil kunne tilegne seg en markedsfordel ved at de benytter seg av en kundegruppe som ikke andre gjør eller skal gjøre. Selv om omfanget av slike overtredelser sannsynligvis er mindre enn brudd på alkoholreklameforbudet, så vil alvorligheten i bruddet være sammenlignbart. Dette spesielt med tanke på at det å hindre mindreåriges tilgang til alkohol er en viktig nasjonal målsetning på dette feltet.
Basert på de resterende vurderingsmomentene som det legges opp til i en sak, fremstår det som at en felles ramme fortsatt vil være i overensstemmelsen med kravene til individuell utmåling, jf. forarbeidene til forvaltningsloven Prop. 62 L (2015-2016) side 195.
Den øvre rammen er angitt i prosent av årlig omsetning, i forslaget 4 og 5 prosent, og 15 og 20 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Den modellen som gir det høyeste beløpet skal anvendes som øvre ramme i en sak. Det legges opp til at den øvre rammen angitt i G også blir benyttet i de tilfellene der det ikke er mulig å måle omsetning.
Basert på dagens G vil gebyret der den beregningen skal benyttes, tilsi et maksbeløp på 2 229 540 kr.
Omsetningen virker å skulle basere seg på rene omsetningstall. I de største bryggeriene i Norge vil det for eksempel tilsi omsetningstall i milliardklassen. Her vil gebyrene ha en maksimal ramme på flere titalls millioner.
Dette vil neppe gjøre seg gjeldende i majoriteten av sakene, og er heller ikke den endelige gebyrsummen i en sak. Men at rammen kan medføre slike økonomiske størrelser, kan fremstå uforholdsmessig. I tillegg bemerkes det at et så stort sprik mellom rammene i de ulike modellene fremstår lite rimelig.
Kommunen mener det ikke fremgår tydelig i høringsnotatet hvilken fleksibilitet som mistes ved å angi et minstegebyr, jf. høringsnotatets side 16. Fra kommunens ståsted fremstår det likevel mer forutsigbart at minstegebyret angis. Med tanke på at det skal være fornuftig ressursbruk å forfølge en sak med ileggelse av gebyr, bør det være oppgitt et minstegebyr i forskriften.
Vurderingsmomentene departementet trekker frem i punkt 5.5 fremstår isolert sett som fornuftige. Kommunen støtter forslaget om at det også kan legges vekt på om overtredelsene retter seg mot eller har særlig virkning på barn og unge, eller berører et stort antall personer.
Kommunen vil likevel bemerke at mange vurderingsmomenter, samt at momentene både følger av den nye forskriften og forvaltningsloven §§ 44 og 46, vil kunne påvirke hensynet til forutberegnelighet. I kommunens høringssvar i 2018 ble det gitt støtte til at gebyret skulle ha faste satser. Slik kommunen vurderer dette nå, er det fortsatt argumenter som tilsier at det vil gi en mindre ressurskrevende og forutsigbar saksbehandling. Kommunen legger til grunn at en omfattende saksbehandling er en bevisst følge av at departementet ønsker mer skjønnsmessige vurderinger i disse sakene.
Generelle kommentarer til forslaget
Som det fremgår av Prop. 60 L (2017-2018) på side 55, påpekte Oslo kommune i sitt høringssvar i forbindelse med vedtakelsen av alkoholloven § 10-5 at «det bør klargjøres i loven i hvilke tilfeller Helsedirektoratet skal sanksjonere skjenkesteder ved brudd på reklameforbudet.»
Kommunene er som kjent pålagt å følge opp brudd på alkoholreklameforbudet med prikktildeling, jf. alkoholforskriften kapittel 10, alkoholloven § 9-2, og alkoholforskriften kapittel 14.
Oslo kommune opprettholder sitt tidligere innspill om at det kan bli en overlappende oppfølging av saker på dette feltet, når det vedtas overtredelsesgebyr mot virksomheter som har skjenkebevilling i kommunen. Det er klart at hjemmelen for ileggelse av gebyr ikke er tillagt kommunene, og denne nye hjemmelen er ment å omfatte andre tilfeller enn det lovgiver har satt rammer for gjennom prikktildeling etter alkoholforskriften. Det er likevel en risiko for at bevillingshavere både kan bli fulgt opp med kommunal prikktildeling og statlige sanksjoner i form av overtredelsesgebyr. Det vises til departementets forståelse av dobbeltstraff, jf. Prop. 60 L side 59. En slik situasjon er ikke nødvendigvis juridisk problematisk, men det kan ha en praktisk side til den konkrete kontrolloppfølgingen som er verdt å belyse.
Kommunen mener at det for aktører som rammes av disse to oppfølgingssporene, ikke alltid vil være opplagt at dette er ulik myndighetsutøvelse. Med tanke på de beløpsstørrelsene det legges opp til i høringsnotatet, kan det tenkes at ileggelsen av gebyr også kan utfordre samarbeidet mellom næringen og kommunen.
Kommunen som bevillingsmyndighet har normalt tettere oppfølging av bevillingshavere enn statlige myndigheter har. Erfaringsvis vil spørsmål angående gebyrer derfor bli rettet til kommunen. Kommunen ønsker at det gis tydelig informasjon om tematikken til bevillingshaverne i forkant av vedtak om overtredelsesgebyr.
Departementet fremmer i høringsnotatet forslag om en øvre ramme på 20 G, eller 5 prosent av omsetningen, for overtredelser av alkoholreklameforbudet. For de andre overtredelsene som kan medføre overtredelsesgebyr etter alkoholloven § 10-5 forslår departementet en øvre ramme for overtredelsesgebyret på 15 G, eller 4 prosent av omsetningen.
Kommunen mener det bør være en felles øvre ramme for alle overtredelsene som kan medføre gebyr. Dette er lovteknisk mer oversiktlig og det er hovedsakelig sammenlignbare overtredelser. Dette er også i tråd med kommunens ønske om forutsigbarhet for næringen.
Som argumentasjon for differensierte øvre rammer for gebyr skriver departmentet følgende:
«Videre vil aktørene på reklameområdet ofte oppnå en åpenbar fordel med alkoholreklame. Dette stiller seg noe annerledes for de øvrige overtredelsene etter alkoholloven med tilhørende forskrifter. Eksempelvis vil ikke virksomheter som utleverer privatimportert alkoholholdig drikk til mindreårige eller rusmiddelpåvirkede personer oppnå tilsvarende fordel av å gjøre dette.”
Selv om det er ulike situasjoner som her beskrives, så mener kommunen at aktører som bryter de øvrige reglene, også vil kunne tilegne seg en markedsfordel ved at de benytter seg av en kundegruppe som ikke andre gjør eller skal gjøre. Selv om omfanget av slike overtredelser sannsynligvis er mindre enn brudd på alkoholreklameforbudet, så vil alvorligheten i bruddet være sammenlignbart. Dette spesielt med tanke på at det å hindre mindreåriges tilgang til alkohol er en viktig nasjonal målsetning på dette feltet.
Basert på de resterende vurderingsmomentene som det legges opp til i en sak, fremstår det som at en felles ramme fortsatt vil være i overensstemmelsen med kravene til individuell utmåling, jf. forarbeidene til forvaltningsloven Prop. 62 L (2015-2016) side 195.
Den øvre rammen er angitt i prosent av årlig omsetning, i forslaget 4 og 5 prosent, og 15 og 20 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Den modellen som gir det høyeste beløpet skal anvendes som øvre ramme i en sak. Det legges opp til at den øvre rammen angitt i G også blir benyttet i de tilfellene der det ikke er mulig å måle omsetning.
Basert på dagens G vil gebyret der den beregningen skal benyttes, tilsi et maksbeløp på 2 229 540 kr.
Omsetningen virker å skulle basere seg på rene omsetningstall. I de største bryggeriene i Norge vil det for eksempel tilsi omsetningstall i milliardklassen. Her vil gebyrene ha en maksimal ramme på flere titalls millioner.
Dette vil neppe gjøre seg gjeldende i majoriteten av sakene, og er heller ikke den endelige gebyrsummen i en sak. Men at rammen kan medføre slike økonomiske størrelser, kan fremstå uforholdsmessig. I tillegg bemerkes det at et så stort sprik mellom rammene i de ulike modellene fremstår lite rimelig.
Kommunen mener det ikke fremgår tydelig i høringsnotatet hvilken fleksibilitet som mistes ved å angi et minstegebyr, jf. høringsnotatets side 16. Fra kommunens ståsted fremstår det likevel mer forutsigbart at minstegebyret angis. Med tanke på at det skal være fornuftig ressursbruk å forfølge en sak med ileggelse av gebyr, bør det være oppgitt et minstegebyr i forskriften.
Vurderingsmomentene departementet trekker frem i punkt 5.5 fremstår isolert sett som fornuftige. Kommunen støtter forslaget om at det også kan legges vekt på om overtredelsene retter seg mot eller har særlig virkning på barn og unge, eller berører et stort antall personer.
Kommunen vil likevel bemerke at mange vurderingsmomenter, samt at momentene både følger av den nye forskriften og forvaltningsloven §§ 44 og 46, vil kunne påvirke hensynet til forutberegnelighet. I kommunens høringssvar i 2018 ble det gitt støtte til at gebyret skulle ha faste satser. Slik kommunen vurderer dette nå, er det fortsatt argumenter som tilsier at det vil gi en mindre ressurskrevende og forutsigbar saksbehandling. Kommunen legger til grunn at en omfattende saksbehandling er en bevisst følge av at departementet ønsker mer skjønnsmessige vurderinger i disse sakene.