Høringsuttalelse fra VID vitenskapelige høgskole til rapport om kvalitets- og akkrediteringskrav for norske universiteter
VID vitenskapelige høgskole takker for muligheten til å gi høringsuttalelse til rapporten om kvalitets- og akkrediteringskrav for norske universiteter, med forslag om endringer i gjeldende regelverk.
Høringsuttalelsen går inn på enkelte av forslagene i rapporten, men vil innledningsvis gjøre kort rede for hvordan VID selv har utviklet ambisjoner om universitetsstatus på bakgrunn av gjeldende regelverk, som er av særlig interesse for VID som høringsinstans i saken.
Da VID ble etablert 1. januar 2016, hadde høgskolen to doktorgradsprogrammer og status som vitenskapelig høyskole. Spørsmålet om universitetsstatus ble raskt aktualisert etter etableringen. I strategiplanen for 2018–2028 som VIDs styre fastsatte høsten 2017, ble en mulig universitetsambisjon antydet gjennom en formulering om å vurdere å øke antall doktorgradsprogrammer med tanke på utvikling mot et verdibasert universitet. Som følge av veksten VID hadde i den første femårsperioden etter etableringen, ble universitetsambisjonen stadig mer realistisk. I mars 2021 fattet VIDs styre vedtak om å uttrykke målet at VID skal oppnå status som universitet helt eksplisitt. Styret fastsatte høsten 2021 en ny strategiplan for 2022–2024 som beskriver første fase av VIDs arbeid med å bli et verdibasert universitet.
VID har derfor forholdt seg til dagens kriterier for å bli universitet siden etableringen i 2016. De gjeldende kriteriene har påvirket strategiske valg som institusjoner med universitetsambisjoner må gjøre. Som et eksempel har VID i utgangspunktet planlagt for å etablere to nye doktorgradsprogrammer for å møte kriteriet om fire doktorgradsprogrammer for å bli akkreditert som universitet. VID søkte NOKUT høsten 2022 om akkreditering av et tredje program, ph.d. i helse og samhandling. Utvidelse med et tredje program innenfor helsevitenskap er noe VID ville ha gjort uavhengig av universitetsambisjonene, da det er et naturlig steg å ta, gitt høgskolens vekst og behovet for å sikre selvakkrediteringsmyndighet innenfor VIDs største fagområde. Det er derimot ikke sikkert at å utvide med enda et, fjerde doktorgradsprogram er hensiktsmessig gitt VIDs størrelse og sammensetning av fagområder per i dag og i overskuelig framtid.
Etter VIDs syn synliggjør dette eksempelet hvordan dagens kriterier, og særlig kravet om fire doktorgradsprogrammer, bidrar til å legge for sterke føringer på strategiske valg for institusjoner med universitetsambisjoner, uten at valgene som tas nødvendigvis fremmer kvalitetsutvikling for institusjonene. Gjeldende kriterier bidrar på den måten også til å gjøre institusjonene mer like hverandre enn nødvendig eller ønskelig. På overordnet nivå mener VID at det er viktig med et variert institusjonslandskap innenfor sektoren og at særnorske kriterier for å oppnå universitetsstatus bør fjernes. VID var derfor svært tilfredse med at Kunnskapsdepartementet nedsatte ekspertgruppen og ga den det mandatet det fikk.
VID vil gi ekspertgruppen honnør for å ha gjort et svært grundig arbeid som har munnet ut i en god og oversiktlig rapport. VID stiller seg også bak mange av vurderingene ekspertgruppen gir til kjenne, både når det gjelder styrker og svakheter ved dagens kriterier og forslag til endringer. VID vil i høringsuttalelsen ikke gå inn i hvert enkelt forslag som ekspertgruppen har kommet med, men tematiserer forslag og problemstillinger som anses som særlig viktig å framheve eller problematisere.
Kvalitet som overordnet vurderingskriterium
Rapporten synliggjør at ekspertgruppen mener at kvalitet, snarere enn kvantitet, på utdanning og forskning skal være det overordnede vurderingskriteriet for å oppnå status som universitet. VID er enig med ekspertgruppen i at kvalitet må være det overordnede spørsmålet når NOKUT skal vurdere om en institusjon skal få universitetsstatus. VID vil understreke at kvalitet også med gjeldende kriterier er det overordnede spørsmålet som skal vurderes i akkrediteringsprosessen, men særlig kravet om at en institusjon må ha fire selvstendige doktorgradsprogrammer for å oppnå universitetsstatus handler mer om institusjonens størrelse enn kvaliteten på virksomheten. VID stiller seg bak ekspertgruppens forslag om at det skal holde å ha ett doktorgradsprogram for å kunne få akkreditering som universitet.
Stabil forskerutdanning
I tillegg til at en institusjon må ha minst ett doktorgradsprogram, foreslår ekspertgruppen å videreføre kriteriet om stabil forskerutdanning gjennom kvantitative krav knyttet til opptak og uteksaminering av doktorgradsstudenter/-kandidater. Det er denne delen av ekspertgruppens forslag som VID har størst reservasjoner mot.
VID stiller seg bak prinsippet om å videreføre krav til opptak og gjennomstrømming i doktorgradsutdanningen(e), men anser at det konkrete forslaget ekspertgruppen kommer med knyttet til gjennomstrømming (disputaser per år) er lite hensiktsmessig. Med gjeldende kriterier er kravet på dette området at to av de fire doktorgradsprogrammene over en treårsperiode må ha hatt minst fem disputaser per år. Ekspertgruppen foreslår at antall disputaser per år skal telles på institusjonsnivå istedenfor på programnivå, og setter tallet til femten. Forslaget innebærer dermed at de kvantitative kravene til gjennomstrømming i doktorgradsutdanningene i praksis skjerpes fra ti til femten disputaser per år, uten at ekspertgruppen diskuterer eller begrunner hvorfor det er behov for å øke kravet på dette området.
Samtidig foreslår ekspertgruppen å ha unntaksbestemmelser for såkalte smale institusjoner, med krav for denne kategorien av institusjoner på fem disputaser per år. Det framgår av rapporten at ekspertgruppen med «smale institusjoner» mener institusjoner som har ett doktorgradsprogram. Dermed gjøres det et skarpt skille mellom institusjoner med ett doktorgradsprogram og institusjoner med mer enn ett doktorgradsprogram, hvor det kvantitative kravet til gjennomstrømming er vesentlig skjerpet for sistnevnte kategori.
For institusjoner med to doktorgradsprogrammer vil forslaget innebære at de må ha femti prosent flere disputaser per år per program enn institusjoner med ett doktorgradsprogram. Det framstår for VID ikke som et logisk krav. Den (sannsynligvis) utilsiktede konsekvensen av dette er at institusjoner enten må være veldig små/smale eller ha en viss størrelse for å kunne oppnå universitetsstatus, mens institusjoner som faller mellom det å være smal etter ekspertgruppens definisjon og bred, vil ha vanskeligheter med å oppfylle akkrediteringskravene for å bli universitet.
Et annet spørsmål er hvordan inndelingen mellom smalt og bredt universitet vil påvirke akkrediteringsgrunnlaget for et smalt universitet dersom det skulle være naturlig for institusjonen å bygge ut virksomheten med ett eller flere doktorgradsprogrammer. Gitt at det er et ganske stort gap mellom de foreslåtte kravene for smale og brede universiteter med hensyn til antall ph.d.-studenter og antall disputaser per når, er det sannsynlig at en utvidelse for en smal institusjon vil kunne medføre at kravene på dette området ikke dekkes i en lengre periode. Dermed vil ekspertgruppens forslag kunne bidra til å sementere institusjonsstørrelsene for de smale institusjonene.
VID er enig i at det bør foreligge kvantitative krav som sikrer stabil forskerutdanning, men mener at ekspertgruppens forslag må justeres og gjøres mer finmasket for å sikre at kravene er forholdsmessige ut fra institusjonenes ulike størrelser og grad av bredde. Et alternativ er at det utformes et prinsipp for kvantifiseringen som er skalerbart til ulike institusjonsstørrelser. Ved et skalerbart prinsipp er det samtidig viktig at kriteriene tar høyde for at en institusjon for en periode kan ha vanskeligheter med å dekke kravene dersom den utvider med et nytt doktorgradsprogram. Kriteriene bør etter VIDs mening utformes slik at dette ikke automatisk medfører at akkrediteringsgrunnlaget faller bort med umiddelbar virkning.
I forlengelsen av diskusjonen om de kvantitative kravene for å sikre stabil forskerutdanning foreslår ekspertgruppen også at tidsrommet for tellingen skal være fleksibelt, ved at søkerinstitusjonen selv kan velge om gjennomsnittlig gjennomstrømning skal beregnes ut fra de siste tre eller fem årene forut for året akkrediteringssøknaden sendes. Ekspertgruppen begrunner behovet for slik fleksibilitet med at koronapandemien viste at institusjoner som har hatt stabil doktorgradsutdanning over mange år, kan oppleve en midlertidig reduksjon i antall kandidater av uforutsette grunner. VID er skeptisk til dette forslaget. Effekten av selve koronapandemien på dette området vil etter alt å dømme ikke være av betydning når de nye kriteriene trer i kraft, og VID ser det ikke som ønskelig å legge inn for mange særvilkår i kriteriene.
Strategi og oppfyllelse av samfunnsoppdraget som kriterium
Ekspertgruppen foreslår at oppfyllelse av samfunnsoppdraget skal være et kriterium i vurderingen av om en institusjon dekker kravene til å bli akkreditert som universitet gjennom å gjøre institusjonens strategi og måloppnåelse knyttet til strategien til gjenstand for en kvalitativ vurdering. Begrunnelsen for forslaget er at det vil legge til rette for et universitetslandskap som består av institusjoner med ulike profiler og samfunnsoppdrag, og sånn sett motvirke den ensrettende effekten som dagens kriterier til en viss grad har. VID støtter målsetningen om et universitetslandskap bestående av institusjoner med ulike profiler. VID anser selv at nettopp høgskolens særegne profil er et av argumentene for at VID bør bli universitet, og har gode erfaringer med å jobbe med strategiutvikling i lys av høgskolens profil og samfunnsoppdrag. VID støtter likevel ikke at strategi som mål på oppfyllelse av samfunnsoppdrag innføres som et kriterium. Etter VIDs syn er strategiarbeid og strategiplaner nødvendige midler for å oppnå kvalitet, men har ikke i seg selv verdi som en kvalitetsindikator. En vurdering av måloppnåelse knyttet til strategi vil også måtte ta utgangspunkt i hvordan strategien og målene er formulert, noe som kan forfordele institusjoner som har uttalt høye ambisjoner i sin strategi og favorisere institusjoner med mindre ambisiøse strategier. Dermed er det også en fare for at et slikt kriterium vil påvirke hvordan institusjonene utformer sine strategier og senker ambisjonsnivået for å sikre måloppnåelsen knyttet til strategien.
Kvalitative, skjønnsmessige vurderinger
Det er også grunn til å peke på at samfunnsoppdrag og strategi foreslås som enda en side ved søkerinstitusjonen som skal underlegges en kvalitativ, skjønnsmessig vurdering. Ekspertgruppens forslag innebærer samlet sett at NOKUT og de sakkyndige komiteene som skal behandle og vurdere akkrediteringssøknadene må gjøre svært mange vurderinger basert på skjønn. Ekspertgruppens forslag inkluderer også en avsluttende helhetlig (kvalitativ) vurdering på toppen av alle vurderingene som gjøres knyttet til de ulike kriteriene. Det er en viss risiko for at vekten av skjønnsmessige vurderinger totalt sett vil gjøre det vanskelig å etablere en god og forutsigbar forvaltningspraksis for den akkrediterende myndigheten i slike saker. Ekspertgruppen peker også selv på denne utfordringen, og foreslår på generelt grunnlag opprydning og tydeliggjøring i regelverket som hjemler kriteriene for å motvirke at omfanget av subsumsjonsskjønnet blir for stort i søknadsbehandlingen. VID støtter ekspertgruppen i dette, men vil også be departementet være særlig bevisst på denne utfordringen i det videre arbeidet med å ferdigstille akkrediteringskriteriene.
Avgjørelsesmyndighet – faglig eller politisk?
Ekspertgruppen foreslår at endelig vedtak om universitetsstatus ikke lenger skal skje gjennom kongelig resolusjon, men at avgjørelsen legges til NOKUTs styre. Ekspertgruppens konklusjon begrunnes med at det skal være en tydelig todeling i hvem som fastsetter kriteriene for å bli universitet (det politiske nivået) og hvem som beslutter at kriteriene i hvert enkelt tilfelle er oppfylt (forvaltningsnivået).
VID er enig med ekspertgruppen i at det politiske nivået fortsatt skal fastsette kriteriene for å oppnå universitetsstatus, mens forvaltningsnivået (NOKUT) fortsatt skal gjøre den faglige vurderingen av om kriteriene er oppfylt. Denne todelingen tilsier likevel etter VIDs syn at den endelige, formelle beslutningen ikke bør ligge hos NOKUT, da det politiske nivået kan fatte en slik beslutning på grunnlag av forvaltningsnivåets faglige vurderinger og anbefalinger. VID anser at de viktigste argumentene for at den endelige beslutningen fortsatt skal gjøres gjennom kongelig resolusjon, er at en slik beslutning fortsatt har – i større grad enn ekspertgruppen synes å mene – stor nasjonal betydning. Det er et prinsipielt poeng å beholde formell demokratisk kontroll over den endelige beslutningen. VID vil imidlertid understreke at høgskolen har stor tillit til at NOKUT vil forvalte et eventuelt ansvar for også å fatte en endelig beslutning på en god måte dersom beslutningsmyndigheten legges der, og ser ingen risiko for at dette skal føre til mer lukkede eller kvalitativt dårligere akkrediteringsprosesser.
VID støtter ekspertgruppens vurdering om at «universitet» beholdes som én kategori. VID er, avhengig av hvordan de reviderte kriteriene for universitetsstatus blir, skeptisk til å beholde kategorien «vitenskapelig høyskole». Dersom ett doktorgradsprogram er nok for å bli universitet, vil det innebære at kravene til universitet og vitenskapelig høyskole blir identiske, mens de faglige fullmaktene mellom de to institusjonskategoriene er forskjellige. VID anser dette som uryddig, og ser det ikke som sannsynlig at en institusjon vil ønske å være en vitenskapelig høyskole, med færre faglige fullmakter, heller enn et universitet, slik ekspertgruppen antyder at kan være tenkelig.
Ekspertgruppen gir uttrykk for at felles doktorgradsprogram som gis i samarbeid med andre institusjoner skal kunne telles med i vurderingen om universitetsstatus, i motsetning til hva tilfellet er i dag. Ekspertgruppen skriver samtidig at en forutsetning for dette er at institusjonen har selvstendig rett til å tildele doktorgrad innenfor vesentlige deler av virksomheten. I og med at selvstendig rett til å tildele doktorgrad innenfor vesentlige deler av virksomheten er kriteriet ekspertgruppen foreslår på dette området, innebærer denne forutsetningen at fellesgradssamarbeid ikke kan telles med. Her er det uklart hva ekspertgruppen egentlig mener. VID mener at felles doktorgradsprogram i samarbeid med andre institusjoner bør kunne telles med, også når fellesgradssamarbeidet er innenfor et fagområde som er vesentlig for institusjonens virksomhet. Det bør likevel være krav om at en institusjon har minst ett selvstendig doktorgradsprogram og at institusjonen er likeverdig partner i fellesgradssamarbeidet.
Ekspertgruppen foreslår å slå sammen studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften for å rydde og samle regelverket som regulerer kravene til institusjonsakkreditering. VID støtter dette.
Høringsuttalelsen går inn på enkelte av forslagene i rapporten, men vil innledningsvis gjøre kort rede for hvordan VID selv har utviklet ambisjoner om universitetsstatus på bakgrunn av gjeldende regelverk, som er av særlig interesse for VID som høringsinstans i saken.
Da VID ble etablert 1. januar 2016, hadde høgskolen to doktorgradsprogrammer og status som vitenskapelig høyskole. Spørsmålet om universitetsstatus ble raskt aktualisert etter etableringen. I strategiplanen for 2018–2028 som VIDs styre fastsatte høsten 2017, ble en mulig universitetsambisjon antydet gjennom en formulering om å vurdere å øke antall doktorgradsprogrammer med tanke på utvikling mot et verdibasert universitet. Som følge av veksten VID hadde i den første femårsperioden etter etableringen, ble universitetsambisjonen stadig mer realistisk. I mars 2021 fattet VIDs styre vedtak om å uttrykke målet at VID skal oppnå status som universitet helt eksplisitt. Styret fastsatte høsten 2021 en ny strategiplan for 2022–2024 som beskriver første fase av VIDs arbeid med å bli et verdibasert universitet.
VID har derfor forholdt seg til dagens kriterier for å bli universitet siden etableringen i 2016. De gjeldende kriteriene har påvirket strategiske valg som institusjoner med universitetsambisjoner må gjøre. Som et eksempel har VID i utgangspunktet planlagt for å etablere to nye doktorgradsprogrammer for å møte kriteriet om fire doktorgradsprogrammer for å bli akkreditert som universitet. VID søkte NOKUT høsten 2022 om akkreditering av et tredje program, ph.d. i helse og samhandling. Utvidelse med et tredje program innenfor helsevitenskap er noe VID ville ha gjort uavhengig av universitetsambisjonene, da det er et naturlig steg å ta, gitt høgskolens vekst og behovet for å sikre selvakkrediteringsmyndighet innenfor VIDs største fagområde. Det er derimot ikke sikkert at å utvide med enda et, fjerde doktorgradsprogram er hensiktsmessig gitt VIDs størrelse og sammensetning av fagområder per i dag og i overskuelig framtid.
Etter VIDs syn synliggjør dette eksempelet hvordan dagens kriterier, og særlig kravet om fire doktorgradsprogrammer, bidrar til å legge for sterke føringer på strategiske valg for institusjoner med universitetsambisjoner, uten at valgene som tas nødvendigvis fremmer kvalitetsutvikling for institusjonene. Gjeldende kriterier bidrar på den måten også til å gjøre institusjonene mer like hverandre enn nødvendig eller ønskelig. På overordnet nivå mener VID at det er viktig med et variert institusjonslandskap innenfor sektoren og at særnorske kriterier for å oppnå universitetsstatus bør fjernes. VID var derfor svært tilfredse med at Kunnskapsdepartementet nedsatte ekspertgruppen og ga den det mandatet det fikk.
VID vil gi ekspertgruppen honnør for å ha gjort et svært grundig arbeid som har munnet ut i en god og oversiktlig rapport. VID stiller seg også bak mange av vurderingene ekspertgruppen gir til kjenne, både når det gjelder styrker og svakheter ved dagens kriterier og forslag til endringer. VID vil i høringsuttalelsen ikke gå inn i hvert enkelt forslag som ekspertgruppen har kommet med, men tematiserer forslag og problemstillinger som anses som særlig viktig å framheve eller problematisere.
Kvalitet som overordnet vurderingskriterium
Rapporten synliggjør at ekspertgruppen mener at kvalitet, snarere enn kvantitet, på utdanning og forskning skal være det overordnede vurderingskriteriet for å oppnå status som universitet. VID er enig med ekspertgruppen i at kvalitet må være det overordnede spørsmålet når NOKUT skal vurdere om en institusjon skal få universitetsstatus. VID vil understreke at kvalitet også med gjeldende kriterier er det overordnede spørsmålet som skal vurderes i akkrediteringsprosessen, men særlig kravet om at en institusjon må ha fire selvstendige doktorgradsprogrammer for å oppnå universitetsstatus handler mer om institusjonens størrelse enn kvaliteten på virksomheten. VID stiller seg bak ekspertgruppens forslag om at det skal holde å ha ett doktorgradsprogram for å kunne få akkreditering som universitet.
Stabil forskerutdanning
I tillegg til at en institusjon må ha minst ett doktorgradsprogram, foreslår ekspertgruppen å videreføre kriteriet om stabil forskerutdanning gjennom kvantitative krav knyttet til opptak og uteksaminering av doktorgradsstudenter/-kandidater. Det er denne delen av ekspertgruppens forslag som VID har størst reservasjoner mot.
VID stiller seg bak prinsippet om å videreføre krav til opptak og gjennomstrømming i doktorgradsutdanningen(e), men anser at det konkrete forslaget ekspertgruppen kommer med knyttet til gjennomstrømming (disputaser per år) er lite hensiktsmessig. Med gjeldende kriterier er kravet på dette området at to av de fire doktorgradsprogrammene over en treårsperiode må ha hatt minst fem disputaser per år. Ekspertgruppen foreslår at antall disputaser per år skal telles på institusjonsnivå istedenfor på programnivå, og setter tallet til femten. Forslaget innebærer dermed at de kvantitative kravene til gjennomstrømming i doktorgradsutdanningene i praksis skjerpes fra ti til femten disputaser per år, uten at ekspertgruppen diskuterer eller begrunner hvorfor det er behov for å øke kravet på dette området.
Samtidig foreslår ekspertgruppen å ha unntaksbestemmelser for såkalte smale institusjoner, med krav for denne kategorien av institusjoner på fem disputaser per år. Det framgår av rapporten at ekspertgruppen med «smale institusjoner» mener institusjoner som har ett doktorgradsprogram. Dermed gjøres det et skarpt skille mellom institusjoner med ett doktorgradsprogram og institusjoner med mer enn ett doktorgradsprogram, hvor det kvantitative kravet til gjennomstrømming er vesentlig skjerpet for sistnevnte kategori.
For institusjoner med to doktorgradsprogrammer vil forslaget innebære at de må ha femti prosent flere disputaser per år per program enn institusjoner med ett doktorgradsprogram. Det framstår for VID ikke som et logisk krav. Den (sannsynligvis) utilsiktede konsekvensen av dette er at institusjoner enten må være veldig små/smale eller ha en viss størrelse for å kunne oppnå universitetsstatus, mens institusjoner som faller mellom det å være smal etter ekspertgruppens definisjon og bred, vil ha vanskeligheter med å oppfylle akkrediteringskravene for å bli universitet.
Et annet spørsmål er hvordan inndelingen mellom smalt og bredt universitet vil påvirke akkrediteringsgrunnlaget for et smalt universitet dersom det skulle være naturlig for institusjonen å bygge ut virksomheten med ett eller flere doktorgradsprogrammer. Gitt at det er et ganske stort gap mellom de foreslåtte kravene for smale og brede universiteter med hensyn til antall ph.d.-studenter og antall disputaser per når, er det sannsynlig at en utvidelse for en smal institusjon vil kunne medføre at kravene på dette området ikke dekkes i en lengre periode. Dermed vil ekspertgruppens forslag kunne bidra til å sementere institusjonsstørrelsene for de smale institusjonene.
VID er enig i at det bør foreligge kvantitative krav som sikrer stabil forskerutdanning, men mener at ekspertgruppens forslag må justeres og gjøres mer finmasket for å sikre at kravene er forholdsmessige ut fra institusjonenes ulike størrelser og grad av bredde. Et alternativ er at det utformes et prinsipp for kvantifiseringen som er skalerbart til ulike institusjonsstørrelser. Ved et skalerbart prinsipp er det samtidig viktig at kriteriene tar høyde for at en institusjon for en periode kan ha vanskeligheter med å dekke kravene dersom den utvider med et nytt doktorgradsprogram. Kriteriene bør etter VIDs mening utformes slik at dette ikke automatisk medfører at akkrediteringsgrunnlaget faller bort med umiddelbar virkning.
I forlengelsen av diskusjonen om de kvantitative kravene for å sikre stabil forskerutdanning foreslår ekspertgruppen også at tidsrommet for tellingen skal være fleksibelt, ved at søkerinstitusjonen selv kan velge om gjennomsnittlig gjennomstrømning skal beregnes ut fra de siste tre eller fem årene forut for året akkrediteringssøknaden sendes. Ekspertgruppen begrunner behovet for slik fleksibilitet med at koronapandemien viste at institusjoner som har hatt stabil doktorgradsutdanning over mange år, kan oppleve en midlertidig reduksjon i antall kandidater av uforutsette grunner. VID er skeptisk til dette forslaget. Effekten av selve koronapandemien på dette området vil etter alt å dømme ikke være av betydning når de nye kriteriene trer i kraft, og VID ser det ikke som ønskelig å legge inn for mange særvilkår i kriteriene.
Strategi og oppfyllelse av samfunnsoppdraget som kriterium
Ekspertgruppen foreslår at oppfyllelse av samfunnsoppdraget skal være et kriterium i vurderingen av om en institusjon dekker kravene til å bli akkreditert som universitet gjennom å gjøre institusjonens strategi og måloppnåelse knyttet til strategien til gjenstand for en kvalitativ vurdering. Begrunnelsen for forslaget er at det vil legge til rette for et universitetslandskap som består av institusjoner med ulike profiler og samfunnsoppdrag, og sånn sett motvirke den ensrettende effekten som dagens kriterier til en viss grad har. VID støtter målsetningen om et universitetslandskap bestående av institusjoner med ulike profiler. VID anser selv at nettopp høgskolens særegne profil er et av argumentene for at VID bør bli universitet, og har gode erfaringer med å jobbe med strategiutvikling i lys av høgskolens profil og samfunnsoppdrag. VID støtter likevel ikke at strategi som mål på oppfyllelse av samfunnsoppdrag innføres som et kriterium. Etter VIDs syn er strategiarbeid og strategiplaner nødvendige midler for å oppnå kvalitet, men har ikke i seg selv verdi som en kvalitetsindikator. En vurdering av måloppnåelse knyttet til strategi vil også måtte ta utgangspunkt i hvordan strategien og målene er formulert, noe som kan forfordele institusjoner som har uttalt høye ambisjoner i sin strategi og favorisere institusjoner med mindre ambisiøse strategier. Dermed er det også en fare for at et slikt kriterium vil påvirke hvordan institusjonene utformer sine strategier og senker ambisjonsnivået for å sikre måloppnåelsen knyttet til strategien.
Kvalitative, skjønnsmessige vurderinger
Det er også grunn til å peke på at samfunnsoppdrag og strategi foreslås som enda en side ved søkerinstitusjonen som skal underlegges en kvalitativ, skjønnsmessig vurdering. Ekspertgruppens forslag innebærer samlet sett at NOKUT og de sakkyndige komiteene som skal behandle og vurdere akkrediteringssøknadene må gjøre svært mange vurderinger basert på skjønn. Ekspertgruppens forslag inkluderer også en avsluttende helhetlig (kvalitativ) vurdering på toppen av alle vurderingene som gjøres knyttet til de ulike kriteriene. Det er en viss risiko for at vekten av skjønnsmessige vurderinger totalt sett vil gjøre det vanskelig å etablere en god og forutsigbar forvaltningspraksis for den akkrediterende myndigheten i slike saker. Ekspertgruppen peker også selv på denne utfordringen, og foreslår på generelt grunnlag opprydning og tydeliggjøring i regelverket som hjemler kriteriene for å motvirke at omfanget av subsumsjonsskjønnet blir for stort i søknadsbehandlingen. VID støtter ekspertgruppen i dette, men vil også be departementet være særlig bevisst på denne utfordringen i det videre arbeidet med å ferdigstille akkrediteringskriteriene.
Avgjørelsesmyndighet – faglig eller politisk?
Ekspertgruppen foreslår at endelig vedtak om universitetsstatus ikke lenger skal skje gjennom kongelig resolusjon, men at avgjørelsen legges til NOKUTs styre. Ekspertgruppens konklusjon begrunnes med at det skal være en tydelig todeling i hvem som fastsetter kriteriene for å bli universitet (det politiske nivået) og hvem som beslutter at kriteriene i hvert enkelt tilfelle er oppfylt (forvaltningsnivået).
VID er enig med ekspertgruppen i at det politiske nivået fortsatt skal fastsette kriteriene for å oppnå universitetsstatus, mens forvaltningsnivået (NOKUT) fortsatt skal gjøre den faglige vurderingen av om kriteriene er oppfylt. Denne todelingen tilsier likevel etter VIDs syn at den endelige, formelle beslutningen ikke bør ligge hos NOKUT, da det politiske nivået kan fatte en slik beslutning på grunnlag av forvaltningsnivåets faglige vurderinger og anbefalinger. VID anser at de viktigste argumentene for at den endelige beslutningen fortsatt skal gjøres gjennom kongelig resolusjon, er at en slik beslutning fortsatt har – i større grad enn ekspertgruppen synes å mene – stor nasjonal betydning. Det er et prinsipielt poeng å beholde formell demokratisk kontroll over den endelige beslutningen. VID vil imidlertid understreke at høgskolen har stor tillit til at NOKUT vil forvalte et eventuelt ansvar for også å fatte en endelig beslutning på en god måte dersom beslutningsmyndigheten legges der, og ser ingen risiko for at dette skal føre til mer lukkede eller kvalitativt dårligere akkrediteringsprosesser.
VID støtter ekspertgruppens vurdering om at «universitet» beholdes som én kategori. VID er, avhengig av hvordan de reviderte kriteriene for universitetsstatus blir, skeptisk til å beholde kategorien «vitenskapelig høyskole». Dersom ett doktorgradsprogram er nok for å bli universitet, vil det innebære at kravene til universitet og vitenskapelig høyskole blir identiske, mens de faglige fullmaktene mellom de to institusjonskategoriene er forskjellige. VID anser dette som uryddig, og ser det ikke som sannsynlig at en institusjon vil ønske å være en vitenskapelig høyskole, med færre faglige fullmakter, heller enn et universitet, slik ekspertgruppen antyder at kan være tenkelig.
Ekspertgruppen gir uttrykk for at felles doktorgradsprogram som gis i samarbeid med andre institusjoner skal kunne telles med i vurderingen om universitetsstatus, i motsetning til hva tilfellet er i dag. Ekspertgruppen skriver samtidig at en forutsetning for dette er at institusjonen har selvstendig rett til å tildele doktorgrad innenfor vesentlige deler av virksomheten. I og med at selvstendig rett til å tildele doktorgrad innenfor vesentlige deler av virksomheten er kriteriet ekspertgruppen foreslår på dette området, innebærer denne forutsetningen at fellesgradssamarbeid ikke kan telles med. Her er det uklart hva ekspertgruppen egentlig mener. VID mener at felles doktorgradsprogram i samarbeid med andre institusjoner bør kunne telles med, også når fellesgradssamarbeidet er innenfor et fagområde som er vesentlig for institusjonens virksomhet. Det bør likevel være krav om at en institusjon har minst ett selvstendig doktorgradsprogram og at institusjonen er likeverdig partner i fellesgradssamarbeidet.
Ekspertgruppen foreslår å slå sammen studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften for å rydde og samle regelverket som regulerer kravene til institusjonsakkreditering. VID støtter dette.