Kirkens Bymisjons innspill til NOU 2022: 18 «Mellom mobilitet og migrasjon»
Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Vi takker for anledningen til å gi innspill til arbeidsintegreringsutvalgets utredning.
Kirkens Bymisjon driver ulike tiltak rettet mot fattige EU-migranter, og vi møter en del av arbeidsinnvandrerne som befinner seg nederst i arbeidsmarkedshierarkiet. Mange har reist fra fattigdom i hjemlandet, har lite utdanning, begrensede språkkunnskaper og mangler et sosialt sikkerhetsnett. En del forsørger familiemedlemmer i hjemlandet, og har akutt behov for inntekt. Denne gruppa arbeidsinnvandrere opplever den største risikoen for arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Mange vet lite om sine rettigheter som arbeidstakere i Norge, og avstanden til myndighetsorganer og hjelpeapparat er ofte stor.
Våre innspill gjelder i første rekke hvordan integreringspolitikken bør utformes for å treffe en del av de mest utsatte arbeidsinnvandrerne.
Overordnede kommentarer
Det er positivt at integreringspolitikken videreutvikles og tilpasses nye behov, og vi er enige med utvalget i at det trengs en politikkforsterking for å bedre integreringen av arbeidsinnvandrere i Norge. Vi støtter forslaget om en differensiert integreringspolitikk, og stiller oss bak utvalgets uttalelse om at det viktigste for å bedre integreringen av arbeidsinnvandrere i Norge er å unngå at arbeidsmarkedet blir mer todelt. Vi er også enige i at integreringspolitikken bør omfatte både arbeidslivstiltak og målrettede integreringstiltak, samt at de ulike aspektene må ses i sammenheng.
Generelt synes vi at utredningen er grundig og god, men vi savner omtale av arbeidsinnvandrere med lang botid som ikke er folkeregistrert i Norge, og tiltak rettet mot denne gruppa. Det er snakk om en stor kategori arbeidsinnvandrere som er usynlig i utvalgets framstilling. Det er også ei gruppe arbeidsinnvandrere som er særlig utsatt og som det etter vårt syn derfor er viktig å inkludere i integreringstiltak. En del av tiltakene som foreslås er egnet til å forbedre integreringen av denne gruppa. På flere områder er det imidlertid behov for å supplere og tilpasse foreslåtte tiltak så de treffer bedre for ikke-bosatte arbeidsinnvandrere med lang botid og andre utsatte arbeidsinnvandrere.
Vi savner dessuten en grundigere behandling av velferdspolitiske tiltak for å fremme integrering. I utredningen forutsettes det at arbeidsinnvandrere som regel vil ha tilgang til velferdsytelser, mens i praksis er det store grupper arbeidsinnvandrere som i dag står utenfor viktige deler av velferdssystemet. Det er høye terskler for å omfattes av velferdsordninger som er knyttet til bosted, og i tillegg har mange arbeidsinnvandrere store vanskeligheter med å få tilgang til de rettighetene de faktisk har. Vi etterlyser tiltak som sikrer at arbeidsinnvandrere faktisk er inkludert i velferdssystemet og har tilgang til viktige velferdsordninger. Innsatsen for å sikre arbeidsinnvandreres grunnleggende sosiale behov må styrkes, og blant annet må det gjøres mer for å sikre forsvarlige boforhold og motvirke bostedsløshet blant fattige arbeidsinnvandrere.
Nærmere om arbeidsinnvandrere med lang botid som ikke er folkeregistrert i Norge
Utvalget omtaler arbeidsinnvandrere som ikke er folkeregistrert i Norge som pendlere eller personer på korttidsopphold. Denne beskrivelsen er ikke dekkende, da store grupper innvandrere bor og jobber i Norge i lang tid uten å være registrert som bosatt. Særlig gjelder dette for dem som har en løs eller usikker tilknytning til arbeidslivet. Skatteetaten stiller svært strenge og omfattende krav til dokumentasjon for å registrere arbeidsinnvandrere som bosatt i Norge. Mange av dem som mangler fast arbeid eller et fast sted å bo, strever med å oppfylle kravene som stilles. I tillegg er det mange som ikke prøver å bli folkeregistrert i Norge og som aldri er i kontakt med Skatteetaten fordi de mangler informasjon om at det er riktig å bli registrert som bosatt.
Det store flertallet av arbeidsinnvandrerne vi i Kirkens Bymisjon møter er ikke folkeregistrert her, og mange av dem har lang botid. Også andre organisasjoner som bistår utsatte arbeidsinnvandrere, som Caritas og Frelsesarmeen, opplyser at ikke-bosatte arbeidsinnvandrere utgjør en stor andel av dem som bruker tilbudene deres. Det kan være snakk om personer med opptil 10-15 års botid i Norge.
Kommentarer til utvalgets anbefalinger:
18.2.1 Norskopplæring
Vi støtter flertallets forslag om en lovfestet rett til norskopplæring og forslaget om at første modul skal være gratis. Vi frykter imidlertid at både et krav om depositum og høy grad av egenbetaling for senere moduler vil ekskludere en del av de mest utsatte arbeidsinnvandrerne. De vil sannsynligvis heller ikke ha mulighet til å få norskundervisning dekket av arbeidsgiver. Vi oppfordrer derfor til å se på muligheter for unntak fra kravet om egenbetaling, og/eller supplere med et gratis tilbud for norskopplæring som er særlig rettet mot denne målgruppa.
18.2.3 Samfunnskunnskap
Vi støtter forslaget om en lovfestet rett til opplæring i samfunnskunnskap i form av et kurs kort tid etter ankomst. Å orientere om blant annet arbeidsliv, rettigheter og hjelpeapparat vil være et viktig tiltak både for å styrke integreringen og forebygge utnytting i arbeidslivet. Det er viktig at form og innhold i slike introduksjonskurs tilpasses ulike kategorier arbeidsinnvandrere med ulik bakgrunn og ulike forutsetninger.
18.2.4 Informasjon og kommunikasjon
Vi er svært positive til forslaget om å styrke informasjon til arbeidsinnvandrere i ankomstfasen. I tillegg til at informasjonen tilpasses lokale og regionale forhold, mener vi at det er viktig at det tilpasses ulike kategorier arbeidsinnvandrere. Tilbudet må være differensiert både med tanke på innholdet som formidles og hvordan en når ut til ulike målgrupper. Det er spesielt viktig å nå ut til dem som i dag har minst kunnskap om systemet og rettigheter i Norge, og det trengs informasjonstiltak som er særlig innrettet for denne gruppa. Det er viktig at digitale løsninger og informasjonsmateriell som utvikles er egnet til å nå denne målgruppa.
Vi er positive til at frivillige organisasjoner kan ha en rolle i informasjonsarbeidet, ikke minst for å sikre at det er tilpasset de mest utsatte arbeidsinnvandrerne. For at informasjonsarbeidet skal ha tilfredsstillende effekt, bør det ses i sammenheng med behovet for lavterskeltilbud for målgruppa med et tverrfaglig tilbud som omfatter praktisk bistand, veiledning, oppfølging, rettsinformasjon og rettshjelp.
18.3 Arbeids- og velferdspolitikken
Vi er enige i at tiltak for stabile og trygge arbeidsforhold er helt grunnleggende for integreringen, og at de må ha en helt sentral plass i integreringspolitikken. Utvalget har etter vårt syn flere gode forslag til tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet som kommer alle utsatte grupper til gode. Det er positivt at utvalget framhever behovet for tiltak som handler om bedre bistand og oppfølging av utnytta arbeidstakere, i tillegg til tiltak som handler om kontroll og sanksjon av kriminelle aktører på arbeidsgiversida. Vi er glade for at utvalget framhever betydningen av konkrete tiltak for å styrke bistanden til utnyttede arbeidsinnvandrere, styrking av organisasjonene på feltet og styrket rettshjelp i saker som gjelder lønnsinndrivelse. Vi er enige i at det trengs en styrking av den generelle rettshjelpsordningen i tråd med rettshjelpsutvalgets forslag. For å kunne fange opp flere saker om utnytting i arbeidslivet, mener vi at det i tillegg er nødvendig med lavterskel rettshjelptiltak som er særlig rettet mot utsatte arbeidsinnvandrere.
Vi savner imidlertid forslag om velferdspolitiske tiltak for å forbedre arbeidsinnvandreres sosiale situasjon. Det er et stort integreringsproblem at mange arbeidsinnvandrere i dag står utenfor viktige velferdsordninger og ikke har sikkerhet for grunnleggende sosiale behov. Mange har begrensede rettigheter fordi de ikke anses å ha bosted i Norge, selv om de kan ha bodd og jobbet her i flere år. Det er altså en stor gruppe mennesker som betaler skatt og bidrar til den norske velferden, men som i dag ikke får tilgang til helt sentrale velferdsytelser og står uten et sosialt sikkerhetsnett. Praksisen er urimelig, og har brutale konsekvenser for dem det gjelder.
Reglene om bostedsbaserte velferdsordninger er ikke oppdatert og tilpasset EØS-borgere med en flytende oppholdsstatus. Mange arbeidsinnvandrere har uforutsigbare arbeidsforhold, og tidsperspektivet for oppholdet er uklart og kan forandre seg over tid. Som utvalget får godt fram, ender et flertall av arbeidsinnvandrerne fra EØS med å bli fast etablert i Norge, selv om mange i utgangspunktet ser for seg å returnere til hjemlandet. Gjeldende regelverk er uklart og bærer preg av å være utformet for andre grupper. En del av det eksisterende sosialrettslige rammeverket er innrettet for og forutsetter bofasthet, og passer dårlig for en del europeiske arbeidsinnvandrere.
Regelverket håndheves dessuten svært strengt, og forvaltningspraksis har i løpet av det siste tiåret blitt strammet kraftig inn. Regeltolking og dokumentasjonskrav har blitt strengere, uten at det er gjort endringer i lov eller forskrift. Innstrammingene rammer de mest utsatte arbeidsinnvandrerne, som ikke har en stabil arbeidssituasjon, som mangler forsvarlig bolig eller har vanskeligheter med å skaffe den omfattende dokumentasjonen som kreves.
Å være sosialt utsatt synes i dag et argument mot å gi sosial beskyttelse. Å mangle et fast sted å bo og å ha dårlige og ustabile arbeidsforhold taler mot at personen har velferdsrettigheter. Norske myndigheters praksis bidrar dermed til å ekskludere en del av arbeidsinnvandrerne som også er viktige å inkludere. Dagens praktisering av regelverket forsterker marginalisering av allerede utsatte grupper, øker risikoen for utnytting, og er et betydelig hinder for integrering av arbeidsinnvandrere.
For å ha fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven er det et krav at personen har «bopel» i Norge. Tidligere var det nok å ha registreringsbevis for EØS-borgere, dvs. at alle som jobbet og hadde oppholdsgrunnlag i Norge oppfylte kravet. Praksis er senere strammet inn, og NAV gjør i dag en vurdering av personens tilknytning til riket. Arbeidsinnvandrere uten langvarig arbeidskontrakt, uten familie i Norge, som ikke snakker norsk og som kanskje mangler et fast sted å bo, vil ofte ikke anses å ha sterk nok tilknytning. De har dermed svært begrensa sosiale rettigheter, og har for eksempel ikke rett til sosialhjelp eller midlertidig botilbud.
For å bli registrert som «bosatt» i Norge, er kravet i folkeregisterloven at du har oppholdt deg lovlig i Norge i seks måneder. Arbeidsinnvandrere uten langvarige kontrakter på arbeid og bolig har ofte problemer med å bli registrert som bosatt, selv om de kan ha bodd og jobbet i Norge i mange år. Uten norsk personnummer får du ikke fastlege, noe som er særlig problematisk siden dette gjelder arbeidstakerne med den største risikoen for arbeidsulykker og -skader. Ikke-bosatte arbeidsinnvandrere vil ofte ha problemer med å få sykemelding, ha vanskeligere for å få utløst sykepenger og større vanskeligheter med å få nødvendig behandling og rehabilitering etter skade. Det rammer ekstra hardt fordi det ofte er snakk om personer som ikke anses å ha bopel i Norge, og som dermed ikke har krav på sosialhjelp i perioder hvor de ikke har annen inntekt, for eksempel mens de venter på å få utbetalt sykepenger, eller hvis de får avslag på søknaden. Arbeidsinnvandrere uten personnummer som blir syke eller skadet kan lett havne i en svært prekær situasjon.
Uten personnummer er det dessuten svært vanskelig å få BankID. Selv om det på papiret skal være nok med d-nummer, krever norske banker i dag personnummer. Uten bankID er kommunikasjon med det offentlige langt vanskeligere, og det er for eksempel ikke mulig å logge inn på Helsenorge, samt mye vanskeligere å søke om ytelser fra NAV og registrere nødvendig dokumentasjon i deres system. Det kreves omfattende dokumentasjon når man søker om ytelser som sykepenger på papir, og mange som søker på papir får søknaden avvist av formelle grunner. Å mangle bankID og digitale tilganger fører altså til betydelig rettstap. I et gjennomdigitalisert samfunn er dessuten mange hverdagslige gjøremål tungvinte uten bankID. Personer uten bankID vil for eksempel ikke ha tilgang til betalingsløsninger som Vipps, og vil ofte ha vanskeligheter med å bestille flybilletter o.l. over nett.
Dagens forvaltningspraksis er ikke i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Norges institusjon for menneskerettigheters (NIMs) utredning «Bostedsløse EU-migranters rett til husly» fra desember 2022 viser for eksempel at Norge har menneskerettslige forpliktelser knyttet til arbeidsinnvandreres rett til bolig som ikke overholdes i dag. Det er også grunn til å undersøke nærmere om dagens praksis er i tråd med EØS-rettslige krav og likebehandlingsprinsippet.
Et annet velferdspolitisktiltak som er viktig både for å fremme integrering og motvirke arbeidslivskriminalitet, er å styrke arbeidsinnvandreres tilgang til forsvarlig bolig. Til forskjell fra flere andre utsatte grupper, omtales ikke EU-migranter og arbeidsinnvandrere i regjeringens strategi for den boligsosiale politikken, og tiltak på feltet er ikke innrettet for dem. Det er et klart behov for å forsterke innsatsen mot bostedsløshet og uforsvarlige boforhold blant arbeidsinnvandrere som del av integreringspolitikken.
Sikkerhet for grunnleggende sosiale behov er en forutsetning for integrering. Arbeidsinnvandrere som bor og jobber i Norge må inkluderes i velferdssystemet, og her er det behov for å se på både juridiske, strukturelle og praktiske hindre. Vi anbefaler derfor følgende velferdspolitiske tiltak for å fremme integrering av arbeidsinnvandrere:
· Forvaltningspraksis må endres for å sikre at arbeidsinnvandrere som bor og jobber i Norge omfattes av bostedsbaserte velferdsordninger. Å reversere innstramminger i forvaltningspraksis for bostedsbaserte velferdsordninger er et enkelt og treffsikkert tiltak for bedre integrering av arbeidsinnvandrere.
· Regelverket for bostedsbaserte velferdsordninger bør gjennomgås og oppdateres, slik at reguleringen er klarere og bedre tilpasset arbeidsinnvandrere som ikke er fast etablert i Norge, og slik at det sikrer at Norges internasjonale forpliktelser overfor denne gruppa blir ivaretatt. Reglene bør angi både minimumsrettigheter som gjelder for alle og klarere regler for når arbeidsinnvandrere skal inkluderes i ordinære ordninger.
· Boligsosialt arbeid rettet mot arbeidsinnvandrere må styrkes. Fattige EU-migranter bør inkluderes som en prioritert målgruppe blant vanskeligstilte på boligmarkedet. Det er behov for flere egnede boliger for utsatte arbeidsinnvandrere, og utvikling av et større mangfold av botilbud som er særlig tilpasset for målgruppa, for eksempel piloter for nøkterne og rimelige botilbud tilpasset arbeidssøkere og arbeidstakere i en etableringsfase. Tiltak for å forbedre arbeidsinnvandreres boforhold må styrkes.
· Tiltak for å sikre arbeidsinnvandreres tilgang til rettigheter bør styrkes. Det trengs lavterskeltiltak som er særlig innrettet for målgruppen, med tilbud om informasjon, tverrfaglig bistand, oppfølging og rettshjelp.
18.5 Kunnskapsutvikling
Vi er enige i at kunnskapsgrunnlaget om arbeidsinnvandrere må styrkes. Det gjelder spesielt de mest utsatte arbeidsinnvandrerne, som har en løs tilknytning til arbeidslivet og som i mange tilfeller ikke er folkeregistrert i Norge. Denne gruppa er i dag svært lite synlig i statistikk og offisielle framstillinger av arbeidsinnvandrere fordi det aller meste av SSBs tall og beregninger gjelder bosatt populasjon. Det er stort behov for mer kunnskap om ikke-bosatte arbeidsinnvandrere, og det er viktig at de inkluderes i undersøkelser av arbeidsinnvandreres liv og levekår.
Vi etterlyser mer kunnskap om boforhold og bostedsløshet blant arbeidsinnvandrere i Norge. Arbeidsinnvandrere telles ikke ordentlig i de regelmessige kartleggingene av bostedsløse, og vises derfor dårlig i offisiell statistikk over bostedsløshet i Norge. Ikke-bosatte omfattes ikke av SSBs oversikt over boforhold, som danner grunnlaget for tallfestingen av vanskeligstilte på boligmarkedet, og mange av arbeidsinnvandrerne som sannsynligvis bor dårligst er derfor ikke regnet med.
Kirkens Bymisjon er en åpen og inkluderende ideell organisasjon som arbeider i over 50 byer og steder i hele Norge, blant mennesker som strever med hverdagen på ulike måter. Vår visjon er at alle mennesker erfarer respekt, rettferdighet og omsorg. Vi takker for anledningen til å gi innspill til arbeidsintegreringsutvalgets utredning.
Kirkens Bymisjon driver ulike tiltak rettet mot fattige EU-migranter, og vi møter en del av arbeidsinnvandrerne som befinner seg nederst i arbeidsmarkedshierarkiet. Mange har reist fra fattigdom i hjemlandet, har lite utdanning, begrensede språkkunnskaper og mangler et sosialt sikkerhetsnett. En del forsørger familiemedlemmer i hjemlandet, og har akutt behov for inntekt. Denne gruppa arbeidsinnvandrere opplever den største risikoen for arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Mange vet lite om sine rettigheter som arbeidstakere i Norge, og avstanden til myndighetsorganer og hjelpeapparat er ofte stor.
Våre innspill gjelder i første rekke hvordan integreringspolitikken bør utformes for å treffe en del av de mest utsatte arbeidsinnvandrerne.
Overordnede kommentarer
Det er positivt at integreringspolitikken videreutvikles og tilpasses nye behov, og vi er enige med utvalget i at det trengs en politikkforsterking for å bedre integreringen av arbeidsinnvandrere i Norge. Vi støtter forslaget om en differensiert integreringspolitikk, og stiller oss bak utvalgets uttalelse om at det viktigste for å bedre integreringen av arbeidsinnvandrere i Norge er å unngå at arbeidsmarkedet blir mer todelt. Vi er også enige i at integreringspolitikken bør omfatte både arbeidslivstiltak og målrettede integreringstiltak, samt at de ulike aspektene må ses i sammenheng.
Generelt synes vi at utredningen er grundig og god, men vi savner omtale av arbeidsinnvandrere med lang botid som ikke er folkeregistrert i Norge, og tiltak rettet mot denne gruppa. Det er snakk om en stor kategori arbeidsinnvandrere som er usynlig i utvalgets framstilling. Det er også ei gruppe arbeidsinnvandrere som er særlig utsatt og som det etter vårt syn derfor er viktig å inkludere i integreringstiltak. En del av tiltakene som foreslås er egnet til å forbedre integreringen av denne gruppa. På flere områder er det imidlertid behov for å supplere og tilpasse foreslåtte tiltak så de treffer bedre for ikke-bosatte arbeidsinnvandrere med lang botid og andre utsatte arbeidsinnvandrere.
Vi savner dessuten en grundigere behandling av velferdspolitiske tiltak for å fremme integrering. I utredningen forutsettes det at arbeidsinnvandrere som regel vil ha tilgang til velferdsytelser, mens i praksis er det store grupper arbeidsinnvandrere som i dag står utenfor viktige deler av velferdssystemet. Det er høye terskler for å omfattes av velferdsordninger som er knyttet til bosted, og i tillegg har mange arbeidsinnvandrere store vanskeligheter med å få tilgang til de rettighetene de faktisk har. Vi etterlyser tiltak som sikrer at arbeidsinnvandrere faktisk er inkludert i velferdssystemet og har tilgang til viktige velferdsordninger. Innsatsen for å sikre arbeidsinnvandreres grunnleggende sosiale behov må styrkes, og blant annet må det gjøres mer for å sikre forsvarlige boforhold og motvirke bostedsløshet blant fattige arbeidsinnvandrere.
Nærmere om arbeidsinnvandrere med lang botid som ikke er folkeregistrert i Norge
Utvalget omtaler arbeidsinnvandrere som ikke er folkeregistrert i Norge som pendlere eller personer på korttidsopphold. Denne beskrivelsen er ikke dekkende, da store grupper innvandrere bor og jobber i Norge i lang tid uten å være registrert som bosatt. Særlig gjelder dette for dem som har en løs eller usikker tilknytning til arbeidslivet. Skatteetaten stiller svært strenge og omfattende krav til dokumentasjon for å registrere arbeidsinnvandrere som bosatt i Norge. Mange av dem som mangler fast arbeid eller et fast sted å bo, strever med å oppfylle kravene som stilles. I tillegg er det mange som ikke prøver å bli folkeregistrert i Norge og som aldri er i kontakt med Skatteetaten fordi de mangler informasjon om at det er riktig å bli registrert som bosatt.
Det store flertallet av arbeidsinnvandrerne vi i Kirkens Bymisjon møter er ikke folkeregistrert her, og mange av dem har lang botid. Også andre organisasjoner som bistår utsatte arbeidsinnvandrere, som Caritas og Frelsesarmeen, opplyser at ikke-bosatte arbeidsinnvandrere utgjør en stor andel av dem som bruker tilbudene deres. Det kan være snakk om personer med opptil 10-15 års botid i Norge.
Kommentarer til utvalgets anbefalinger:
18.2.1 Norskopplæring
Vi støtter flertallets forslag om en lovfestet rett til norskopplæring og forslaget om at første modul skal være gratis. Vi frykter imidlertid at både et krav om depositum og høy grad av egenbetaling for senere moduler vil ekskludere en del av de mest utsatte arbeidsinnvandrerne. De vil sannsynligvis heller ikke ha mulighet til å få norskundervisning dekket av arbeidsgiver. Vi oppfordrer derfor til å se på muligheter for unntak fra kravet om egenbetaling, og/eller supplere med et gratis tilbud for norskopplæring som er særlig rettet mot denne målgruppa.
18.2.3 Samfunnskunnskap
Vi støtter forslaget om en lovfestet rett til opplæring i samfunnskunnskap i form av et kurs kort tid etter ankomst. Å orientere om blant annet arbeidsliv, rettigheter og hjelpeapparat vil være et viktig tiltak både for å styrke integreringen og forebygge utnytting i arbeidslivet. Det er viktig at form og innhold i slike introduksjonskurs tilpasses ulike kategorier arbeidsinnvandrere med ulik bakgrunn og ulike forutsetninger.
18.2.4 Informasjon og kommunikasjon
Vi er svært positive til forslaget om å styrke informasjon til arbeidsinnvandrere i ankomstfasen. I tillegg til at informasjonen tilpasses lokale og regionale forhold, mener vi at det er viktig at det tilpasses ulike kategorier arbeidsinnvandrere. Tilbudet må være differensiert både med tanke på innholdet som formidles og hvordan en når ut til ulike målgrupper. Det er spesielt viktig å nå ut til dem som i dag har minst kunnskap om systemet og rettigheter i Norge, og det trengs informasjonstiltak som er særlig innrettet for denne gruppa. Det er viktig at digitale løsninger og informasjonsmateriell som utvikles er egnet til å nå denne målgruppa.
Vi er positive til at frivillige organisasjoner kan ha en rolle i informasjonsarbeidet, ikke minst for å sikre at det er tilpasset de mest utsatte arbeidsinnvandrerne. For at informasjonsarbeidet skal ha tilfredsstillende effekt, bør det ses i sammenheng med behovet for lavterskeltilbud for målgruppa med et tverrfaglig tilbud som omfatter praktisk bistand, veiledning, oppfølging, rettsinformasjon og rettshjelp.
18.3 Arbeids- og velferdspolitikken
Vi er enige i at tiltak for stabile og trygge arbeidsforhold er helt grunnleggende for integreringen, og at de må ha en helt sentral plass i integreringspolitikken. Utvalget har etter vårt syn flere gode forslag til tiltak mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet som kommer alle utsatte grupper til gode. Det er positivt at utvalget framhever behovet for tiltak som handler om bedre bistand og oppfølging av utnytta arbeidstakere, i tillegg til tiltak som handler om kontroll og sanksjon av kriminelle aktører på arbeidsgiversida. Vi er glade for at utvalget framhever betydningen av konkrete tiltak for å styrke bistanden til utnyttede arbeidsinnvandrere, styrking av organisasjonene på feltet og styrket rettshjelp i saker som gjelder lønnsinndrivelse. Vi er enige i at det trengs en styrking av den generelle rettshjelpsordningen i tråd med rettshjelpsutvalgets forslag. For å kunne fange opp flere saker om utnytting i arbeidslivet, mener vi at det i tillegg er nødvendig med lavterskel rettshjelptiltak som er særlig rettet mot utsatte arbeidsinnvandrere.
Vi savner imidlertid forslag om velferdspolitiske tiltak for å forbedre arbeidsinnvandreres sosiale situasjon. Det er et stort integreringsproblem at mange arbeidsinnvandrere i dag står utenfor viktige velferdsordninger og ikke har sikkerhet for grunnleggende sosiale behov. Mange har begrensede rettigheter fordi de ikke anses å ha bosted i Norge, selv om de kan ha bodd og jobbet her i flere år. Det er altså en stor gruppe mennesker som betaler skatt og bidrar til den norske velferden, men som i dag ikke får tilgang til helt sentrale velferdsytelser og står uten et sosialt sikkerhetsnett. Praksisen er urimelig, og har brutale konsekvenser for dem det gjelder.
Reglene om bostedsbaserte velferdsordninger er ikke oppdatert og tilpasset EØS-borgere med en flytende oppholdsstatus. Mange arbeidsinnvandrere har uforutsigbare arbeidsforhold, og tidsperspektivet for oppholdet er uklart og kan forandre seg over tid. Som utvalget får godt fram, ender et flertall av arbeidsinnvandrerne fra EØS med å bli fast etablert i Norge, selv om mange i utgangspunktet ser for seg å returnere til hjemlandet. Gjeldende regelverk er uklart og bærer preg av å være utformet for andre grupper. En del av det eksisterende sosialrettslige rammeverket er innrettet for og forutsetter bofasthet, og passer dårlig for en del europeiske arbeidsinnvandrere.
Regelverket håndheves dessuten svært strengt, og forvaltningspraksis har i løpet av det siste tiåret blitt strammet kraftig inn. Regeltolking og dokumentasjonskrav har blitt strengere, uten at det er gjort endringer i lov eller forskrift. Innstrammingene rammer de mest utsatte arbeidsinnvandrerne, som ikke har en stabil arbeidssituasjon, som mangler forsvarlig bolig eller har vanskeligheter med å skaffe den omfattende dokumentasjonen som kreves.
Å være sosialt utsatt synes i dag et argument mot å gi sosial beskyttelse. Å mangle et fast sted å bo og å ha dårlige og ustabile arbeidsforhold taler mot at personen har velferdsrettigheter. Norske myndigheters praksis bidrar dermed til å ekskludere en del av arbeidsinnvandrerne som også er viktige å inkludere. Dagens praktisering av regelverket forsterker marginalisering av allerede utsatte grupper, øker risikoen for utnytting, og er et betydelig hinder for integrering av arbeidsinnvandrere.
For å ha fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven er det et krav at personen har «bopel» i Norge. Tidligere var det nok å ha registreringsbevis for EØS-borgere, dvs. at alle som jobbet og hadde oppholdsgrunnlag i Norge oppfylte kravet. Praksis er senere strammet inn, og NAV gjør i dag en vurdering av personens tilknytning til riket. Arbeidsinnvandrere uten langvarig arbeidskontrakt, uten familie i Norge, som ikke snakker norsk og som kanskje mangler et fast sted å bo, vil ofte ikke anses å ha sterk nok tilknytning. De har dermed svært begrensa sosiale rettigheter, og har for eksempel ikke rett til sosialhjelp eller midlertidig botilbud.
For å bli registrert som «bosatt» i Norge, er kravet i folkeregisterloven at du har oppholdt deg lovlig i Norge i seks måneder. Arbeidsinnvandrere uten langvarige kontrakter på arbeid og bolig har ofte problemer med å bli registrert som bosatt, selv om de kan ha bodd og jobbet i Norge i mange år. Uten norsk personnummer får du ikke fastlege, noe som er særlig problematisk siden dette gjelder arbeidstakerne med den største risikoen for arbeidsulykker og -skader. Ikke-bosatte arbeidsinnvandrere vil ofte ha problemer med å få sykemelding, ha vanskeligere for å få utløst sykepenger og større vanskeligheter med å få nødvendig behandling og rehabilitering etter skade. Det rammer ekstra hardt fordi det ofte er snakk om personer som ikke anses å ha bopel i Norge, og som dermed ikke har krav på sosialhjelp i perioder hvor de ikke har annen inntekt, for eksempel mens de venter på å få utbetalt sykepenger, eller hvis de får avslag på søknaden. Arbeidsinnvandrere uten personnummer som blir syke eller skadet kan lett havne i en svært prekær situasjon.
Uten personnummer er det dessuten svært vanskelig å få BankID. Selv om det på papiret skal være nok med d-nummer, krever norske banker i dag personnummer. Uten bankID er kommunikasjon med det offentlige langt vanskeligere, og det er for eksempel ikke mulig å logge inn på Helsenorge, samt mye vanskeligere å søke om ytelser fra NAV og registrere nødvendig dokumentasjon i deres system. Det kreves omfattende dokumentasjon når man søker om ytelser som sykepenger på papir, og mange som søker på papir får søknaden avvist av formelle grunner. Å mangle bankID og digitale tilganger fører altså til betydelig rettstap. I et gjennomdigitalisert samfunn er dessuten mange hverdagslige gjøremål tungvinte uten bankID. Personer uten bankID vil for eksempel ikke ha tilgang til betalingsløsninger som Vipps, og vil ofte ha vanskeligheter med å bestille flybilletter o.l. over nett.
Dagens forvaltningspraksis er ikke i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Norges institusjon for menneskerettigheters (NIMs) utredning «Bostedsløse EU-migranters rett til husly» fra desember 2022 viser for eksempel at Norge har menneskerettslige forpliktelser knyttet til arbeidsinnvandreres rett til bolig som ikke overholdes i dag. Det er også grunn til å undersøke nærmere om dagens praksis er i tråd med EØS-rettslige krav og likebehandlingsprinsippet.
Et annet velferdspolitisktiltak som er viktig både for å fremme integrering og motvirke arbeidslivskriminalitet, er å styrke arbeidsinnvandreres tilgang til forsvarlig bolig. Til forskjell fra flere andre utsatte grupper, omtales ikke EU-migranter og arbeidsinnvandrere i regjeringens strategi for den boligsosiale politikken, og tiltak på feltet er ikke innrettet for dem. Det er et klart behov for å forsterke innsatsen mot bostedsløshet og uforsvarlige boforhold blant arbeidsinnvandrere som del av integreringspolitikken.
Sikkerhet for grunnleggende sosiale behov er en forutsetning for integrering. Arbeidsinnvandrere som bor og jobber i Norge må inkluderes i velferdssystemet, og her er det behov for å se på både juridiske, strukturelle og praktiske hindre. Vi anbefaler derfor følgende velferdspolitiske tiltak for å fremme integrering av arbeidsinnvandrere:
· Forvaltningspraksis må endres for å sikre at arbeidsinnvandrere som bor og jobber i Norge omfattes av bostedsbaserte velferdsordninger. Å reversere innstramminger i forvaltningspraksis for bostedsbaserte velferdsordninger er et enkelt og treffsikkert tiltak for bedre integrering av arbeidsinnvandrere.
· Regelverket for bostedsbaserte velferdsordninger bør gjennomgås og oppdateres, slik at reguleringen er klarere og bedre tilpasset arbeidsinnvandrere som ikke er fast etablert i Norge, og slik at det sikrer at Norges internasjonale forpliktelser overfor denne gruppa blir ivaretatt. Reglene bør angi både minimumsrettigheter som gjelder for alle og klarere regler for når arbeidsinnvandrere skal inkluderes i ordinære ordninger.
· Boligsosialt arbeid rettet mot arbeidsinnvandrere må styrkes. Fattige EU-migranter bør inkluderes som en prioritert målgruppe blant vanskeligstilte på boligmarkedet. Det er behov for flere egnede boliger for utsatte arbeidsinnvandrere, og utvikling av et større mangfold av botilbud som er særlig tilpasset for målgruppa, for eksempel piloter for nøkterne og rimelige botilbud tilpasset arbeidssøkere og arbeidstakere i en etableringsfase. Tiltak for å forbedre arbeidsinnvandreres boforhold må styrkes.
· Tiltak for å sikre arbeidsinnvandreres tilgang til rettigheter bør styrkes. Det trengs lavterskeltiltak som er særlig innrettet for målgruppen, med tilbud om informasjon, tverrfaglig bistand, oppfølging og rettshjelp.
18.5 Kunnskapsutvikling
Vi er enige i at kunnskapsgrunnlaget om arbeidsinnvandrere må styrkes. Det gjelder spesielt de mest utsatte arbeidsinnvandrerne, som har en løs tilknytning til arbeidslivet og som i mange tilfeller ikke er folkeregistrert i Norge. Denne gruppa er i dag svært lite synlig i statistikk og offisielle framstillinger av arbeidsinnvandrere fordi det aller meste av SSBs tall og beregninger gjelder bosatt populasjon. Det er stort behov for mer kunnskap om ikke-bosatte arbeidsinnvandrere, og det er viktig at de inkluderes i undersøkelser av arbeidsinnvandreres liv og levekår.
Vi etterlyser mer kunnskap om boforhold og bostedsløshet blant arbeidsinnvandrere i Norge. Arbeidsinnvandrere telles ikke ordentlig i de regelmessige kartleggingene av bostedsløse, og vises derfor dårlig i offisiell statistikk over bostedsløshet i Norge. Ikke-bosatte omfattes ikke av SSBs oversikt over boforhold, som danner grunnlaget for tallfestingen av vanskeligstilte på boligmarkedet, og mange av arbeidsinnvandrerne som sannsynligvis bor dårligst er derfor ikke regnet med.