Høringsbrev om endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven - svar fra Det medisinske fakultet UiO
Det foreslås å lovfeste at kommunen ikke kan bosette personer under 50 år i sykehjem/tilsvarende bolig beregnet for eldre, inkludert omsorgsboliger der personer under 50 år må dele oppholdsrom med personer som er betydelig eldre. Forbudet gjelder ikke hvis den yngre personen/pårørende gir samtykke.
Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, understreker som et utgangspunkt at a lle, uansett alder, må få dekket sine medisinske behov, gis tilstrekkelig omsorg, tilgang til relevant rehabilitering og få nødvendig bistand til å kunne delta sosialt og i samfunnet. Omfanget av disse behovene er i noen grad aldersbetinget, men også preget av medisinske forhold, omfang og type funksjonstap og hvilke ressurser og omgivelser som foreligger.
Vi understreker videre at det må innføres tiltak for å bedre kommunale bo- og rehabiliteringstilbud, og ikke minst aktivitetstilbud, til mange av dem som lever med langvarige funksjonsnedsettelser og omsorgsbehov i dag. Samtidig bør medisinske, omsorgsrettede, rehabiliteringsrettede og sosiale tiltak styrkes for alle personer, uansett alder, som trenger permanent opphold i sykehjem og omsorgsboliger.
Vi ser forslaget som et forsøk på å fremme bedre bo- og omsorgstilbud for yngre funksjonshemmede, men mener at forbud mot bosetning i sykehjem mv. ikke er den beste veien å gå. Enkelte unge som lever med varige omfattende funksjonsnedsettelser, har behov for tett medisinsk oppfølging som del av deres døgnbaserte omsorgsbehov. Det er sentralt at et initiativ om bedret botilbud for unge funksjonshemmede ikke medfører forringet tilgang på tilstrekkelig medisinsk oppfølging.
Vi vil også minne om at en del eldre i sykehjem kan representere en sosial ressurs for yngre funksjonshemmede og deres pårørende.
Vi ønsker å peke på følgende utfordringer ved forslaget:
1. Ulike regioner og kommuner har ulik mulighet til å etablere gode og stabile fagmiljø med nødvendig medisinsk og tverrfaglig rehabiliteringskompetanse for å sikre forsvarlig bo- og behandlingstilbud. Vi er i tvil om en liten kommune kan makte å etablere aldersspesifikke botilbud med tilstrekkelig kompetanse og bemanning.
2. En gitt aldersgrense, som 50 år, er en lite egnet indikator på behov. Botilbud tilpasset type funksjonsutfall vil kunne være en annen hensiktsmessig organisering, men krevende for små kommuner å etablere med tanke på nødvendig stabil fagkompetanse.
3. Samordnet samtykke fra alle rundt en person med funksjonssvikt kan gi opphav til problemer og konflikter i familie mv.
4. Det er krevende å etablere egnede botilbud på kort tid. En 60-dagers grense for midlertidig opphold i sykehjem, står ikke i forhold til tiden det vil ta å etablere egnet bolig med tilhørende kvalifisert bemanning. Ikke minst vil denne grensen kunne medføre at det etableres dårlige løsninger for unge med alvorlig medisinske tilstander. For eksempel vil unge voksne, som etter svært alvorlig ervervet hjerneskade vil kunne ha behov for tett medisinsk oppfølging over lang tid etter utskrivelse fra spesialistsykehus, kunne oppnå god medisinsk tilstand på sikt og et annet botilbud vil være hensiktsmessig.
Et lovhjemlet påbud om rehabiliterings- og sosiale aktivitetstilbud for personer som tross ung alder får botilbud i sykehjem eller ikke-alderstilpassede boenheter, vil etter vår vurdering være en bedre strategi. Kommunene bør også pålegges krav om regelmessig gjennomgang av endrede behov i bo- og omsorgsnivå for yngre personer.
Det foreslås å lovfeste at kommunen ikke kan bosette personer under 50 år i sykehjem/tilsvarende bolig beregnet for eldre, inkludert omsorgsboliger der personer under 50 år må dele oppholdsrom med personer som er betydelig eldre. Forbudet gjelder ikke hvis den yngre personen/pårørende gir samtykke.
Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, understreker som et utgangspunkt at a lle, uansett alder, må få dekket sine medisinske behov, gis tilstrekkelig omsorg, tilgang til relevant rehabilitering og få nødvendig bistand til å kunne delta sosialt og i samfunnet. Omfanget av disse behovene er i noen grad aldersbetinget, men også preget av medisinske forhold, omfang og type funksjonstap og hvilke ressurser og omgivelser som foreligger.
Vi understreker videre at det må innføres tiltak for å bedre kommunale bo- og rehabiliteringstilbud, og ikke minst aktivitetstilbud, til mange av dem som lever med langvarige funksjonsnedsettelser og omsorgsbehov i dag. Samtidig bør medisinske, omsorgsrettede, rehabiliteringsrettede og sosiale tiltak styrkes for alle personer, uansett alder, som trenger permanent opphold i sykehjem og omsorgsboliger.
Vi ser forslaget som et forsøk på å fremme bedre bo- og omsorgstilbud for yngre funksjonshemmede, men mener at forbud mot bosetning i sykehjem mv. ikke er den beste veien å gå. Enkelte unge som lever med varige omfattende funksjonsnedsettelser, har behov for tett medisinsk oppfølging som del av deres døgnbaserte omsorgsbehov. Det er sentralt at et initiativ om bedret botilbud for unge funksjonshemmede ikke medfører forringet tilgang på tilstrekkelig medisinsk oppfølging.
Vi vil også minne om at en del eldre i sykehjem kan representere en sosial ressurs for yngre funksjonshemmede og deres pårørende.
Vi ønsker å peke på følgende utfordringer ved forslaget:
1. Ulike regioner og kommuner har ulik mulighet til å etablere gode og stabile fagmiljø med nødvendig medisinsk og tverrfaglig rehabiliteringskompetanse for å sikre forsvarlig bo- og behandlingstilbud. Vi er i tvil om en liten kommune kan makte å etablere aldersspesifikke botilbud med tilstrekkelig kompetanse og bemanning.
2. En gitt aldersgrense, som 50 år, er en lite egnet indikator på behov. Botilbud tilpasset type funksjonsutfall vil kunne være en annen hensiktsmessig organisering, men krevende for små kommuner å etablere med tanke på nødvendig stabil fagkompetanse.
3. Samordnet samtykke fra alle rundt en person med funksjonssvikt kan gi opphav til problemer og konflikter i familie mv.
4. Det er krevende å etablere egnede botilbud på kort tid. En 60-dagers grense for midlertidig opphold i sykehjem, står ikke i forhold til tiden det vil ta å etablere egnet bolig med tilhørende kvalifisert bemanning. Ikke minst vil denne grensen kunne medføre at det etableres dårlige løsninger for unge med alvorlig medisinske tilstander. For eksempel vil unge voksne, som etter svært alvorlig ervervet hjerneskade vil kunne ha behov for tett medisinsk oppfølging over lang tid etter utskrivelse fra spesialistsykehus, kunne oppnå god medisinsk tilstand på sikt og et annet botilbud vil være hensiktsmessig.
Et lovhjemlet påbud om rehabiliterings- og sosiale aktivitetstilbud for personer som tross ung alder får botilbud i sykehjem eller ikke-alderstilpassede boenheter, vil etter vår vurdering være en bedre strategi. Kommunene bør også pålegges krav om regelmessig gjennomgang av endrede behov i bo- og omsorgsnivå for yngre personer.