LHLs høringssvar til forslag til endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven (Forbud mot langtidsopphold for personer under 50 år i sykehjem mv.)
Gjennom de siste tiårene har statsråder og stortingspolitikere med ulik partibakgrunn gitt løfter om å avskaffe praksisen med plassering av barn og unge voksne på sykehjem.
Ved behandlingen av St. meld. nr. 34 (1996 – 97) Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre , henstilte Stortingets sosialkomite til Regjeringen å fremme forslag til tiltak slik at alle unge funksjonshemmede som ønsket å flytte ut fikk det innen 2005, og at ikke nye ufrivillige unge skulle komme til (Innst. S. nr. 114 (1997-1998)).
Den siste innrapporteringen fra 2021 viser at det 31. desember 2021 var åtte barn under 18 år og 91 personer i alderen 18-49 år på sykehjem.
LHL og LHL Hjerneslag og Afasi viser til høringen på endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven ( Forbud mot langtidsopphold for personer under 50 år i sykehjem mv .).
LHL og LHL Hjerneslag (nå LHL Hjerneslag og Afasi) har i mange år jobbet for å få myndighetene til å følge opp Stortingets intensjon helt tilbake til 1990-tallet om at barn og unge voksne ikke skal plasseres på sykehjem mv.
LHL og LHL Hjerneslag og Afasi er glad for at Regjeringen og Helse- og omsorgsdepartementet endelig har sendt på høring et lovforslag som følger opp nevnte intensjon, Stortingets tidligere anmodningsvedtak og vedtak til Innst. 242 S (2020-2021) på dette området.
Situasjonen er at til tross for politiske intensjoner siden 1990-tallet har den uverdige praksisen med å plassere barn og unge voksne på sykehjem mv. mot sin vilje, fortsatt, og antallet har holdt seg stabilt over flere år, med en økning fra 2020 til 2021.
Det er avgjørende at vi får et lovverk som gjør at barn og unge voksne i utgangspunktet ikke plasseres på sykehjem, og at ingen plasseres på en slik institusjon mot sin vilje.
For å oppnå at slikt ikke skjer, må det være reelle alternativer, bruker må bli presentert for reelle alternativer og det må være reelt - uttrykkelig og eksplisitt - samtykke basert på frivillighet til plassering på sykehjem mv. når slike løsninger blir valgt for unge voksne, og unntaksmulighetene for kommunene til å plassere unge voksne på sykehjem mv. må være klart og tydelig unntakvise og sterkt begrensede.
Videre må definisjonen av ung i sykehjemsammenheng moderniseres og tilpasses dagens samfunn og oppfatninger.
Selv om vi er glade for høringen og lovforslaget, vil vi påpeke at vi oppfatter at høringsnotatet i stor grad tar utgangspunkt i tjenesteyter og kommunens utfordringer og i mindre grad i brukerperspektivet og mulighetene og retten til å leve et verdig liv med valgfrihet for den det gjelder.
LHL og LHL Hjerneslag og Afasi viser til FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og likestillings- og diskrimineringsloven. For oss er det avgjørende at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder. Og dette er overordnet det kommunale selvstyret som også trekkes fram i høringsnotatet.
Konkrete endringsforslag
6. Departementets lovforslag (side 25):
1) Aldersgrensen må heves.
2) Unntaksbestemmelsen på 60 dager må presiseres og tydeliggjøres, om vi skal kunne støtte den.
3) Vi avviser lovformuleringen «kommunen kan gjøre unntak fra første ledd hvis det foreligger særlige grunner» .
Noen kommentarer til lovforslag og endringsforslag
Det er viktig i tillegg til det som allerede er nevnt at det uttrykkelige samtykket er eksplisitt og skriftlig, at brukeren er forelagt reelle alternativer og hvilke alternativer dette er, at samtykkekrav må gjelde ved bosetting i alle former for bosetting i omsorgsboliger og det må fastsettes en konkret tidsfrist for utflytting av personer som allerede er bosatt i sykehjem mv.
Sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester som er beregnet for eldre må, slik høringsnotatet legger opp til, omfattes av lovendringen. Det er viktig å sikre, slik flere har påpekt også tidligere, at alle gis mulighet til å bo i en ordinær bolig i et ordinært bomiljø.
6. Departementets lovforslag (side 25):
Vi viser her til hva departementet selv skriver i høringsnotatet:
Det kan medføre en ekstra belastning for unge personer å bo i sykehjem mv. sammen med eldre personer, særlig dersom de eldre har en demensdiagnose. Ca. 80 % av beboerne på sykehjem har en demensdiagnose. Sykehjem og tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester som er beregnet for eldre, er i utgangspunktet ikke tilrettelagt for yngre personer når det gjelder f.eks. aktivitetsnivå og stimuli. Også unge alvorlige syke eller unge med nedsatt funksjonsevne skal ha så frie og selvstendige liv som mulig.
Vi viser til drøftingen i høringen av hva som menes med eldre (side 20-21), hvor vi for det første vektlegger den allmenne oppfatningen av at sykehjem mv. ikke er riktig bosted for mennesker i yrkesaktiv alder og at FN definerer eldre som personer 60 år eller over, men at man internasjonalt også har benyttet en nedre aldersgrense på 65 år.
Departementet skriver til dette at:
I Norge har mange en høyere vurdering av når en er eldre enn det som gjelder internasjonalt, og som reflekteres i at Norge har en høyere øvre avgangsalder fra arbeidslivet, opptil 70-72 år, og at norske eldre har bedre helse og funksjonsevne som eldre enn mange andre land.
Prinsipielt mener vi at ingen skal kunne plassers på sykehjem mv. mot sin vilje. For personer under en viss alder med utgangspunkt i norske forhold - for eksempel med utgangspunkt i definisjonen av yrkesaktiv alder - må det da foreligge samtykke og at de er omfattet av lovens samtykkekrav.
Her fremmer ikke vi en konkret aldersgrense, men er klare på at aldersgrensen må heves utover dagens grense, og at den må ha forankring i vår argumentasjon over og virkelighetsoppfatning av hva som i dagens norske samfunn anses som passende alder for sykehjem.
En unntaksbestemmelse på 60 dager må presiseres og tydeliggjøres, om vi skal kunne støtte den.
Da kan det for eksempel presiseres tydelig at 60 dager gjelder fra det tidspunkt kommunen ble klar over at de har en bruker som vil bli omfattet av denne lovbestemmelsen. Det vil for eksempel si at dersom en kommune på et tidspunkt har en innbygger på en behandlings- eller rehabiliteringsinstitusjon, så gjelder 60 dager fra kommunen ble kjent med at vedkommende har et slikt behov.
Vi avviser forslaget om at «kommunen kan gjøre unntak fra første ledd hvis det foreligger særlige grunner» , da vi oppfatter det som en altfor upresis definisjon, det framkommer ikke tydelig hva slike grunner kan være og vi frykter den vil bli en sovepute for kommunen, eller i verste fall misbrukt.
Øvrige kommentarer til høringstekst
Side 6: Vi viser til formuleringen «De fem statsforvalterne opplever at det er god dialog mellom kommunene, pasienter/brukere og pårørende om hva som er det beste omsorgsnivået» . Dette stiller vi et stort spørsmålstegn ved. Det kan nok være riktig at det i mange tilfeller er slik, men tilbakemeldingene til oss er at i de tilfeller hvor det ikke er funnet løsninger i tråd med brukers ønsker, så har det vært dårlig eller mangelfull dialog.
Side 15: Vi viser til formuleringen «Departementet kan ikke se at Stortinget har drøftet den øvre aldersgrensen nærmere. Den tertialvise rapporteringen fra statsforvalterne til Helsedirektoratet om unge personer bosatt i sykehjem har et øvre skjæringspunkt på 50 år» . Dette er forståelig da Stortinget har lagt til grunn definisjonen som er blitt brukt av Helsedirektoratet for rapportering fra statsforvalterne. Aldersgrensen er dermed ikke vært en del av den politiske debatten nå. Dessuten oppfatter vi, etter møter med representanter for både direktorat og departement, at gjeldende aldersgrense i sin tid ble satt mer eller mindre tilfeldig.
Side 18: Alternative lovforslag i 4.1.5. Alternativ til lovforslaget , avvises, da disse bryter med intensjonen i vedtaket i Stortinget.
Generalsekretær, LHL Hjerneslag og afasi
Gjennom de siste tiårene har statsråder og stortingspolitikere med ulik partibakgrunn gitt løfter om å avskaffe praksisen med plassering av barn og unge voksne på sykehjem.
Ved behandlingen av St. meld. nr. 34 (1996 – 97) Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre , henstilte Stortingets sosialkomite til Regjeringen å fremme forslag til tiltak slik at alle unge funksjonshemmede som ønsket å flytte ut fikk det innen 2005, og at ikke nye ufrivillige unge skulle komme til (Innst. S. nr. 114 (1997-1998)).
Den siste innrapporteringen fra 2021 viser at det 31. desember 2021 var åtte barn under 18 år og 91 personer i alderen 18-49 år på sykehjem.
LHL og LHL Hjerneslag og Afasi viser til høringen på endringer i helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven ( Forbud mot langtidsopphold for personer under 50 år i sykehjem mv .).
LHL og LHL Hjerneslag (nå LHL Hjerneslag og Afasi) har i mange år jobbet for å få myndighetene til å følge opp Stortingets intensjon helt tilbake til 1990-tallet om at barn og unge voksne ikke skal plasseres på sykehjem mv.
LHL og LHL Hjerneslag og Afasi er glad for at Regjeringen og Helse- og omsorgsdepartementet endelig har sendt på høring et lovforslag som følger opp nevnte intensjon, Stortingets tidligere anmodningsvedtak og vedtak til Innst. 242 S (2020-2021) på dette området.
Situasjonen er at til tross for politiske intensjoner siden 1990-tallet har den uverdige praksisen med å plassere barn og unge voksne på sykehjem mv. mot sin vilje, fortsatt, og antallet har holdt seg stabilt over flere år, med en økning fra 2020 til 2021.
Det er avgjørende at vi får et lovverk som gjør at barn og unge voksne i utgangspunktet ikke plasseres på sykehjem, og at ingen plasseres på en slik institusjon mot sin vilje.
For å oppnå at slikt ikke skjer, må det være reelle alternativer, bruker må bli presentert for reelle alternativer og det må være reelt - uttrykkelig og eksplisitt - samtykke basert på frivillighet til plassering på sykehjem mv. når slike løsninger blir valgt for unge voksne, og unntaksmulighetene for kommunene til å plassere unge voksne på sykehjem mv. må være klart og tydelig unntakvise og sterkt begrensede.
Videre må definisjonen av ung i sykehjemsammenheng moderniseres og tilpasses dagens samfunn og oppfatninger.
Selv om vi er glade for høringen og lovforslaget, vil vi påpeke at vi oppfatter at høringsnotatet i stor grad tar utgangspunkt i tjenesteyter og kommunens utfordringer og i mindre grad i brukerperspektivet og mulighetene og retten til å leve et verdig liv med valgfrihet for den det gjelder.
LHL og LHL Hjerneslag og Afasi viser til FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og likestillings- og diskrimineringsloven. For oss er det avgjørende at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder. Og dette er overordnet det kommunale selvstyret som også trekkes fram i høringsnotatet.
Konkrete endringsforslag
6. Departementets lovforslag (side 25):
1) Aldersgrensen må heves.
2) Unntaksbestemmelsen på 60 dager må presiseres og tydeliggjøres, om vi skal kunne støtte den.
3) Vi avviser lovformuleringen «kommunen kan gjøre unntak fra første ledd hvis det foreligger særlige grunner» .
Noen kommentarer til lovforslag og endringsforslag
Det er viktig i tillegg til det som allerede er nevnt at det uttrykkelige samtykket er eksplisitt og skriftlig, at brukeren er forelagt reelle alternativer og hvilke alternativer dette er, at samtykkekrav må gjelde ved bosetting i alle former for bosetting i omsorgsboliger og det må fastsettes en konkret tidsfrist for utflytting av personer som allerede er bosatt i sykehjem mv.
Sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester som er beregnet for eldre må, slik høringsnotatet legger opp til, omfattes av lovendringen. Det er viktig å sikre, slik flere har påpekt også tidligere, at alle gis mulighet til å bo i en ordinær bolig i et ordinært bomiljø.
6. Departementets lovforslag (side 25):
Vi viser her til hva departementet selv skriver i høringsnotatet:
Det kan medføre en ekstra belastning for unge personer å bo i sykehjem mv. sammen med eldre personer, særlig dersom de eldre har en demensdiagnose. Ca. 80 % av beboerne på sykehjem har en demensdiagnose. Sykehjem og tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester som er beregnet for eldre, er i utgangspunktet ikke tilrettelagt for yngre personer når det gjelder f.eks. aktivitetsnivå og stimuli. Også unge alvorlige syke eller unge med nedsatt funksjonsevne skal ha så frie og selvstendige liv som mulig.
Vi viser til drøftingen i høringen av hva som menes med eldre (side 20-21), hvor vi for det første vektlegger den allmenne oppfatningen av at sykehjem mv. ikke er riktig bosted for mennesker i yrkesaktiv alder og at FN definerer eldre som personer 60 år eller over, men at man internasjonalt også har benyttet en nedre aldersgrense på 65 år.
Departementet skriver til dette at:
I Norge har mange en høyere vurdering av når en er eldre enn det som gjelder internasjonalt, og som reflekteres i at Norge har en høyere øvre avgangsalder fra arbeidslivet, opptil 70-72 år, og at norske eldre har bedre helse og funksjonsevne som eldre enn mange andre land.
Prinsipielt mener vi at ingen skal kunne plassers på sykehjem mv. mot sin vilje. For personer under en viss alder med utgangspunkt i norske forhold - for eksempel med utgangspunkt i definisjonen av yrkesaktiv alder - må det da foreligge samtykke og at de er omfattet av lovens samtykkekrav.
Her fremmer ikke vi en konkret aldersgrense, men er klare på at aldersgrensen må heves utover dagens grense, og at den må ha forankring i vår argumentasjon over og virkelighetsoppfatning av hva som i dagens norske samfunn anses som passende alder for sykehjem.
En unntaksbestemmelse på 60 dager må presiseres og tydeliggjøres, om vi skal kunne støtte den.
Da kan det for eksempel presiseres tydelig at 60 dager gjelder fra det tidspunkt kommunen ble klar over at de har en bruker som vil bli omfattet av denne lovbestemmelsen. Det vil for eksempel si at dersom en kommune på et tidspunkt har en innbygger på en behandlings- eller rehabiliteringsinstitusjon, så gjelder 60 dager fra kommunen ble kjent med at vedkommende har et slikt behov.
Vi avviser forslaget om at «kommunen kan gjøre unntak fra første ledd hvis det foreligger særlige grunner» , da vi oppfatter det som en altfor upresis definisjon, det framkommer ikke tydelig hva slike grunner kan være og vi frykter den vil bli en sovepute for kommunen, eller i verste fall misbrukt.
Øvrige kommentarer til høringstekst
Side 6: Vi viser til formuleringen «De fem statsforvalterne opplever at det er god dialog mellom kommunene, pasienter/brukere og pårørende om hva som er det beste omsorgsnivået» . Dette stiller vi et stort spørsmålstegn ved. Det kan nok være riktig at det i mange tilfeller er slik, men tilbakemeldingene til oss er at i de tilfeller hvor det ikke er funnet løsninger i tråd med brukers ønsker, så har det vært dårlig eller mangelfull dialog.
Side 15: Vi viser til formuleringen «Departementet kan ikke se at Stortinget har drøftet den øvre aldersgrensen nærmere. Den tertialvise rapporteringen fra statsforvalterne til Helsedirektoratet om unge personer bosatt i sykehjem har et øvre skjæringspunkt på 50 år» . Dette er forståelig da Stortinget har lagt til grunn definisjonen som er blitt brukt av Helsedirektoratet for rapportering fra statsforvalterne. Aldersgrensen er dermed ikke vært en del av den politiske debatten nå. Dessuten oppfatter vi, etter møter med representanter for både direktorat og departement, at gjeldende aldersgrense i sin tid ble satt mer eller mindre tilfeldig.
Side 18: Alternative lovforslag i 4.1.5. Alternativ til lovforslaget , avvises, da disse bryter med intensjonen i vedtaket i Stortinget.
Generalsekretær, LHL Hjerneslag og afasi