BDO er et rådgivnings- og revisjonsselskap med dypt fotfeste i samfunns- og næringslivet over hele landet. Vi er ledende i segmentet for små- og mellomstore bedrifter, og for kommunal sektor. Vi kjenner utfordringene, ser mulighetene og samarbeider tett med kundene våre for å skape og sikre verdier. Bærekraftig utvikling, både av egen virksomhet og av norsk næringsliv, er en integrert del av BDOs virksomhetsstrategi.
Bærekraft for oss i BDO handler ikke bare om hvordan vi som organisasjon kan bidra direkte til våre kunders bærekraftige utvikling. Det handler også om hvordan vi kan hjelpe norsk samfunns- og næringsliv der offentlige, samfunnsnyttig og privat sektor i fellesskap går sammen med formål om en bærekraftig samfunnsutvikling. Vi er derfor glade for at Nærings- og fiskeridepartementet har i satt i gang tiltak som bidrar til styrket samhandling om å nå bærekraftsmålene, i dette tilfellet skjerpede miljøkrav i offentlige anskaffelser, og ønsker å gi våre innspill med tanke på utfordringer og muligheter som vi ser hos små- og mellomstore bedrifter og offentlige aktører av ulik størrelse.
BDO vurderer forslag 2 som best egnet til å fremme klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser ut fra et kost-nytte perspektiv.
Styrker ved dette forslaget er at det er mer konkret og spesifikt, og vil dermed antas å være enklere for brukerne og leverandørene å forholde seg til. Vi mener forslag 2 vil gi fleksibilitet ved anskaffelsene ved at en kan stille miljøkrav eller kriteriet på minst ett av fire trinn, og likevel stille krav til at miljøhensyn vektlegges med minimum 30 prosent av anskaffelser med ikke uvesentlig miljøbelastning.
For små og mellomstore bedrifter som skal konkurrere i anbud vil forslag 2 i større grad tilrettelegge for at de vil ha mulighet til å stille sterkere i anbudsprosessen. Dette fordi små og mellomstore bedrifter som aktivt jobber med klima- og miljøhensyn lettere vil kunne konkurrere mot større selskap da muligheten til å arbeide med klima- og miljøhensyn er mindre avhengig av størrelsen på virksomheten, særlig dersom kommunene bruker kvalifikasjonskrav, som er kravsnivået der små virksomheter i dag ofte opplever å falle ut til fordel for de større. Likevel må det erkjennes at små og mellomstore bedrifter ikke alltid har ressurser til å følge opp eventuelle standarder som settes. Innkjøper må være oppmerksom på at mindre bedrifter ofte har mindre krav i standardene. Det er derfor viktig å være bevisst på at krav til en større virksomhet er strengere, men samtidig vil det vri konkurransen dersom det vektlegges som «bedre» oppfyllelse av klima- og miljøkravet at en stor bedrift tilfredsstiller standarder som er tilpasset dem enn en mindre bedrift tilsvarende har. Her er det viktig med gode veiledninger for å unngå misforståelser og ulik praktisering av regelverket.
Videre mener vi at forslaget med å også kunne inkludere kvalifikasjonskrav vil premiere leverandørene som leverer gode miljøløsninger. Gode miljøløsninger koster i dag mer enn de dårlige, som resulterer i at de «dårlige» i større grad kan konkurrere på pris, dersom det kun stilles krav for tildeling. Stiller loven krav om kvalifikasjon vil brukeren også spare ressurser ved anbudsprosessen på å utelukke de mindre gode løsningene, da disse ikke kan kvalifisere seg i første omgang.
BDO vurderer at forslag 1 vil ha svakheter ved at den begrenses til å stille krav i tildelingskriteriene. Dermed oppnås ikke fordelene som vi har beskrevet over knyttet til forslag 2. Vi er bekymret for at dette forslaget kan virke enkelt, men kan være vanskelig å følge i praksis, da det vil være vanskelig for innkjøpere å differensiere mellom tiltak, og særlig der standardene allerede er ulike for små og store bedrifter.
Forslag 3 åpner for tolkning og vil dermed være vanskeligere for brukerne og leverandørene å forholde seg til.
Uavhengig av forslag vil det kreve opplæring av brukerne og gode veiledninger for å tolke begrepene og hva som ligger i dette. Vi er bekymret for at dette kan være ressurskrevende, særlig i mindre kommuner.
For å kunne måle i hvilken grad oppdragsgivere hensyntar og setter krav til arbeid med klima og miljø i anskaffelser og om leverandør kan levere på kravene er det utfordrende å ikke ha et standardisert sett av krav. Vi mener at det er viktig at det i offentlige anskaffelser gis detaljer om krav til dokumentasjon. Dette for å gjøre det klart og forutsigbart for leverandørene hva som vektlegges og hvordan evalueringsmetode vil praktiseres. På denne måten tilrettelegges det best for leverandørene å kunne svare ut kravene.
Vi anbefaler at tilpasning av oppsett av dokumentasjonskrav kan gjøres etter hvert som det det samles erfaring, da det vil være gunstig å tilrettelegge for fleksibilitet. Vi er dog bekymret for at innkjøpere og leverandørene vil oppleve dette som mindre forutsigbart, da en kan risikere å sitte igjen med flere forskjellige rapporteringsstrandarder eller dokumentasjonskrav som ikke vil være mulig å måle. Vi må også være forberedt på at innkjøpere vil «kopiere» hverandre, noe som er bra, men samtidig kan være drivende for utvikling av standarder som er lite tilpasset den enkelte anskaffelse og oppdragsgivers behov. Klima- og miljøtiltaksbehovene kan være forskjellig ulike steder i landet, mellom store og små kommuner, bykommuner og landkommuner, industri- og landbrukskommuner mv.
Videre vil BDO foreslå at miljøkrav i dokumentasjon bør varieres fra bransje til bransje, da det er vanskelig å finne standardspørsmål som alle bransjer klarer å vare på.
Vi stiller spørsmål ved hvordan standardiseringen vil operasjonaliseres i praksis, da dette kan risikere å stille store krav til analyser eller lignende av de som gjør anskaffelsen. Vi ser at det vil kreve kompetanse hos innkjøperne. Vi er bekymret for at standardiseringen vil tilrettelegge for å måle, men ikke gi den reelle effekten som endringsforslaget er ute etter. Standarder og krav som kan være rimelige i sentrale strøk mht. frakt over avstander og CO2-utslipp vil kunne være vanskelige å oppnå i distrikter, spesielt i nordlige fylker. Her bør en være oppmerksom på diskrimineringsgraden på lokal og nasjonal leverandør.
Likevel mener vi at rapporteringssystemer bør være standardisert i første fase, men tilpasset bransje og de særskilte behov som er gjeldende for den aktuelle oppdragsgiver.
BDO mener at det bør stilles krav til sosial bærekraft i offentlige anskaffelser. Vi mener at dette kan gjøres i en standard mal for kontraktsinngåelse der leverandør signerer de deler av menneske- og arbeidstagerrettighetene som er særlig relevante for den aktuelle anskaffelsen (som så må presiseres i hvert tilfelle). Videre bør dette etterfølges med klausul om revisjonsrett. Her finnes det allerede god og etablert praksis som kan ses til, f.eks. Oslo-modellen, NHOs ordning for revidert arbeidsgiver (RA) m.fl. Regelverket for offentlige anskaffelser er i dag også allerede ganske godt, men svakhetene er de offentlige oppdragsgiveres evne til etterlevelse. Vi anbefaler derfor i første omgang heller å skjerpe kravene til de offentlige innkjøpernes oppfølging og kontroll, enn å innføre strengere krav til leverandørene. Dette har vi skrevet mer om i denne bloggen.
Bærekraft for oss i BDO handler ikke bare om hvordan vi som organisasjon kan bidra direkte til våre kunders bærekraftige utvikling. Det handler også om hvordan vi kan hjelpe norsk samfunns- og næringsliv der offentlige, samfunnsnyttig og privat sektor i fellesskap går sammen med formål om en bærekraftig samfunnsutvikling. Vi er derfor glade for at Nærings- og fiskeridepartementet har i satt i gang tiltak som bidrar til styrket samhandling om å nå bærekraftsmålene, i dette tilfellet skjerpede miljøkrav i offentlige anskaffelser, og ønsker å gi våre innspill med tanke på utfordringer og muligheter som vi ser hos små- og mellomstore bedrifter og offentlige aktører av ulik størrelse.
BDO vurderer forslag 2 som best egnet til å fremme klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser ut fra et kost-nytte perspektiv.
Styrker ved dette forslaget er at det er mer konkret og spesifikt, og vil dermed antas å være enklere for brukerne og leverandørene å forholde seg til. Vi mener forslag 2 vil gi fleksibilitet ved anskaffelsene ved at en kan stille miljøkrav eller kriteriet på minst ett av fire trinn, og likevel stille krav til at miljøhensyn vektlegges med minimum 30 prosent av anskaffelser med ikke uvesentlig miljøbelastning.
For små og mellomstore bedrifter som skal konkurrere i anbud vil forslag 2 i større grad tilrettelegge for at de vil ha mulighet til å stille sterkere i anbudsprosessen. Dette fordi små og mellomstore bedrifter som aktivt jobber med klima- og miljøhensyn lettere vil kunne konkurrere mot større selskap da muligheten til å arbeide med klima- og miljøhensyn er mindre avhengig av størrelsen på virksomheten, særlig dersom kommunene bruker kvalifikasjonskrav, som er kravsnivået der små virksomheter i dag ofte opplever å falle ut til fordel for de større. Likevel må det erkjennes at små og mellomstore bedrifter ikke alltid har ressurser til å følge opp eventuelle standarder som settes. Innkjøper må være oppmerksom på at mindre bedrifter ofte har mindre krav i standardene. Det er derfor viktig å være bevisst på at krav til en større virksomhet er strengere, men samtidig vil det vri konkurransen dersom det vektlegges som «bedre» oppfyllelse av klima- og miljøkravet at en stor bedrift tilfredsstiller standarder som er tilpasset dem enn en mindre bedrift tilsvarende har. Her er det viktig med gode veiledninger for å unngå misforståelser og ulik praktisering av regelverket.
Videre mener vi at forslaget med å også kunne inkludere kvalifikasjonskrav vil premiere leverandørene som leverer gode miljøløsninger. Gode miljøløsninger koster i dag mer enn de dårlige, som resulterer i at de «dårlige» i større grad kan konkurrere på pris, dersom det kun stilles krav for tildeling. Stiller loven krav om kvalifikasjon vil brukeren også spare ressurser ved anbudsprosessen på å utelukke de mindre gode løsningene, da disse ikke kan kvalifisere seg i første omgang.
BDO vurderer at forslag 1 vil ha svakheter ved at den begrenses til å stille krav i tildelingskriteriene. Dermed oppnås ikke fordelene som vi har beskrevet over knyttet til forslag 2. Vi er bekymret for at dette forslaget kan virke enkelt, men kan være vanskelig å følge i praksis, da det vil være vanskelig for innkjøpere å differensiere mellom tiltak, og særlig der standardene allerede er ulike for små og store bedrifter.
Forslag 3 åpner for tolkning og vil dermed være vanskeligere for brukerne og leverandørene å forholde seg til.
Uavhengig av forslag vil det kreve opplæring av brukerne og gode veiledninger for å tolke begrepene og hva som ligger i dette. Vi er bekymret for at dette kan være ressurskrevende, særlig i mindre kommuner.
For å kunne måle i hvilken grad oppdragsgivere hensyntar og setter krav til arbeid med klima og miljø i anskaffelser og om leverandør kan levere på kravene er det utfordrende å ikke ha et standardisert sett av krav. Vi mener at det er viktig at det i offentlige anskaffelser gis detaljer om krav til dokumentasjon. Dette for å gjøre det klart og forutsigbart for leverandørene hva som vektlegges og hvordan evalueringsmetode vil praktiseres. På denne måten tilrettelegges det best for leverandørene å kunne svare ut kravene.
Vi anbefaler at tilpasning av oppsett av dokumentasjonskrav kan gjøres etter hvert som det det samles erfaring, da det vil være gunstig å tilrettelegge for fleksibilitet. Vi er dog bekymret for at innkjøpere og leverandørene vil oppleve dette som mindre forutsigbart, da en kan risikere å sitte igjen med flere forskjellige rapporteringsstrandarder eller dokumentasjonskrav som ikke vil være mulig å måle. Vi må også være forberedt på at innkjøpere vil «kopiere» hverandre, noe som er bra, men samtidig kan være drivende for utvikling av standarder som er lite tilpasset den enkelte anskaffelse og oppdragsgivers behov. Klima- og miljøtiltaksbehovene kan være forskjellig ulike steder i landet, mellom store og små kommuner, bykommuner og landkommuner, industri- og landbrukskommuner mv.
Videre vil BDO foreslå at miljøkrav i dokumentasjon bør varieres fra bransje til bransje, da det er vanskelig å finne standardspørsmål som alle bransjer klarer å vare på.
Vi stiller spørsmål ved hvordan standardiseringen vil operasjonaliseres i praksis, da dette kan risikere å stille store krav til analyser eller lignende av de som gjør anskaffelsen. Vi ser at det vil kreve kompetanse hos innkjøperne. Vi er bekymret for at standardiseringen vil tilrettelegge for å måle, men ikke gi den reelle effekten som endringsforslaget er ute etter. Standarder og krav som kan være rimelige i sentrale strøk mht. frakt over avstander og CO2-utslipp vil kunne være vanskelige å oppnå i distrikter, spesielt i nordlige fylker. Her bør en være oppmerksom på diskrimineringsgraden på lokal og nasjonal leverandør.
Likevel mener vi at rapporteringssystemer bør være standardisert i første fase, men tilpasset bransje og de særskilte behov som er gjeldende for den aktuelle oppdragsgiver.
BDO mener at det bør stilles krav til sosial bærekraft i offentlige anskaffelser. Vi mener at dette kan gjøres i en standard mal for kontraktsinngåelse der leverandør signerer de deler av menneske- og arbeidstagerrettighetene som er særlig relevante for den aktuelle anskaffelsen (som så må presiseres i hvert tilfelle). Videre bør dette etterfølges med klausul om revisjonsrett. Her finnes det allerede god og etablert praksis som kan ses til, f.eks. Oslo-modellen, NHOs ordning for revidert arbeidsgiver (RA) m.fl. Regelverket for offentlige anskaffelser er i dag også allerede ganske godt, men svakhetene er de offentlige oppdragsgiveres evne til etterlevelse. Vi anbefaler derfor i første omgang heller å skjerpe kravene til de offentlige innkjøpernes oppfølging og kontroll, enn å innføre strengere krav til leverandørene. Dette har vi skrevet mer om i denne bloggen.
9. Er det andre bedre egnede måter å identifisere områder som bør være omfattet av en vektingsregel som foreslått i forslag 2?
Forslag 2 sier at “På områder med ikke uvesentlig miljøbelastning skal miljøhensyn alltid vektlegges minimum 30 prosent”. Vi mener at denne formuleringen dekker identifiserte områder.
Forslag 2 sier også at offentlige oppdragsgivere skal stille miljøkrav eller kriterier på minst ett av fire trinn i anskaffelsesprosessen. Vi mener at det bør vurderes om en skal ha en minsteterksel på eksempelvis fem prosent på Del I og Del II anskaffelser.
Forslag 2 sier også at offentlige oppdragsgivere skal stille miljøkrav eller kriterier på minst ett av fire trinn i anskaffelsesprosessen. Vi mener at det bør vurderes om en skal ha en minsteterksel på eksempelvis fem prosent på Del I og Del II anskaffelser.
10. Bør forslagets vektingsregel gjelde alle del III-anskaffelser, eller være avgrenset til områder med ikke uvesentlig miljøbelastning?
BDO stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig å ha et miljøkrav på minimum 30 prosent på del III-anskaffelser. Et alternativ kan være å inkludere et kvalifikasjonskriterium hvor alle leverandører må bekrefte at de oppfyller EUs taksonomi-kriterier for bærekraftig aktivitet, og at de bidrar til positive endringer på klima og miljø på en relevant måte. Dette kan være inkludert som en egenerklæring som viser til de spesifikke kriteriene.
Vi mener at dersom man ønsker å oppnå miljøhensyn så er dette en konsekvens. Men, dette hindrer ikke at oppdragsgiver kan velge å vektlegge pris som eneste tildelingskritium, men velge krav til klima- og miljø som kvalifikasjonskriterium, dersom forslag 2 velges.
OPPSUMMERENDE VURDERINGER
Vi mener forslag 2 er det beste. Den gir størst fleksibilitet og hindrer dårlige «en løsning passer alle»-effekt, som vi frykter kan bli resultatet av forslag 1. Forlag 3 er etter vår vurdering for upresis ift. dagens modenhetsnivå.
Vi mener at det i første fase må lages gode veiledninger for relativt standardiserte krav. Veilederen må være god på å beskrive hvordan leverandører med ulike lovbestemte krav skal vektes relativt til hverandre. Det er viktig at de nye kravene ikke diskriminerer små og mellomstore virksomheter.
Det må differensieres i kravene slik at de treffer behovene til oppdragsgiver og er tilpasset bransje. Vi har nevnt at det ikke kan stilles samme krav i alle kommuner, men «valgmulighetene» bør være relativt standardiserte for ulike typer oppdragsgivere og bransjer.
Vi mener sosialt ansvar må inn, men at slike krav kan bygge på de kravene som allerede finnes i dag, med en forsterket plikt for opphentingen myndigheter til å faktiske følge opp.
Vi mener at dersom man ønsker å oppnå miljøhensyn så er dette en konsekvens. Men, dette hindrer ikke at oppdragsgiver kan velge å vektlegge pris som eneste tildelingskritium, men velge krav til klima- og miljø som kvalifikasjonskriterium, dersom forslag 2 velges.
OPPSUMMERENDE VURDERINGER
Vi mener forslag 2 er det beste. Den gir størst fleksibilitet og hindrer dårlige «en løsning passer alle»-effekt, som vi frykter kan bli resultatet av forslag 1. Forlag 3 er etter vår vurdering for upresis ift. dagens modenhetsnivå.
Vi mener at det i første fase må lages gode veiledninger for relativt standardiserte krav. Veilederen må være god på å beskrive hvordan leverandører med ulike lovbestemte krav skal vektes relativt til hverandre. Det er viktig at de nye kravene ikke diskriminerer små og mellomstore virksomheter.
Det må differensieres i kravene slik at de treffer behovene til oppdragsgiver og er tilpasset bransje. Vi har nevnt at det ikke kan stilles samme krav i alle kommuner, men «valgmulighetene» bør være relativt standardiserte for ulike typer oppdragsgivere og bransjer.
Vi mener sosialt ansvar må inn, men at slike krav kan bygge på de kravene som allerede finnes i dag, med en forsterket plikt for opphentingen myndigheter til å faktiske følge opp.