Høringssvar fra Oda: Forslag til endringer i lov om god handelsskikk (presiseringer i god handelsskikk-standarden mv.)
Oppsummering av hovedpoeng: Oda mener at den eneste måten å få bedre konkurranse i den norske dagligvarebransjen er lovgivning som sikrer både produsenter og detaljister rettferdig tilgang til grossistleddet. Dette er det eneste tiltaket som er i stand til å svekke markedsmakten de tre store aktørene i det norske markedet og gi forbrukerne lavere priser over tid.
En sunn konkurransesituasjon i ethvert marked forutsetter at de ulike aktørene (produsenter, grossister og detaljister) har fri tilgang til markedet , og at prisene/vilkårene mellom de ulike aktørene bestemmes av markedsmessige krefter .
I Norge er det ikke slik, og grunnen for dette er at de tre store dagligvareaktørene har for stor kontroll over både grossist- og detaljistleddet .
De tre store dagligvareaktørene bruker på ulike måter makten sin over grossistleddet til å nekte eller kontrollere små leverandørers tilgang til markedet , eller til å «tvinge» dem inn på avtaler som innebærer en eller annen form for vertikal integrasjon, som igjen flytter verdiskapningen og kapringen av inntekter fra produsent til grossist og detaljist.
Dette begrenser de små produsentene tilgang til markedet, og svekker dermed konkurransen i produsentleddet , samtidig som det øker dagligvareaktørenes makt over de større produsentene.
Trusselen om at en av de tre store kjedene ytterligere øker EMV-andelen sin gjennom å inngå nok en vertikal avtale med en småprodusent, eller de-lister viktige produkter fra en større produsent, gir de store dagligvarekjedene uforholdsmessig gode forhandlingskort og dermed betingelser i avtalene med de store produsentene. Dette stiller de tre store aktørene i en posisjon hvor de ikke bare kaprer en større andel av verdiskapningen på bekostning av f.eks. landbruket, men også gir dem en uforholdsmessig stor konkurransefordel i forhold til utfordrere (lavere innkjøpspriser og mulighet til kryssubsidiering).
Videre bruker de tre store dagligvareaktørene makten sin over grossistleddet til å kontrollere konkurransen i detaljistleddet . Som et eksempel: Det er fritt frem for NG, COOP eller REMA å si nei til å la andre aktører eller nye utfordrere å handle varer gjennom Asko, COOP Norge Transport eller REMA Distribusjon. Det er i praksis umulig for en utfordrer å etablere (tilstrekkelig) gode leverings- og distribusjonsavtaler med alle produsenter som det er nødvendig å ha avtaler med for å konkurrere i det norske dagligvaremarkedet. Denne makten betyr at utfordrere eller nye aktører i detaljistleddet lever på de store aktørenes nåde , og enten effektivt kan holdes utenfor markedet, eller holdes inne i markedet på vilkår som gjør at de ikke er konkurransedyktige eller utgjør noen reell trussel.
Oda mener derfor at den eneste måten å få bedre konkurranse i den norske dagligvarebransjen er lovgivning som sikrer både produsenter og detaljister rettferdig tilgang til og vilkår i grossistleddet .
Slik det er i dag er det mer verdifullt for de tre store aktørene i norsk dagligvare å bevare posisjonene sine enn å faktisk konkurrere . Det verste som kan skje for dem er at det kommer nye aktører som har mulighet til å faktisk konkurrere, men det er ingen risiko for det så lenge de kontrollerer grossistleddet. Dersom f.eks. Oda, som har verdens mest effektive logistikk for dagligvarer, hadde sikret tilgang til markedet og like gode innkjøpsbetingelser som de tre store, eller hvis en utenlandsk dagligvareaktør skulle ha en faktisk mulighet til å etablere seg i Norge, ville det ha sett veldig annerledes ut. Da ville det over natten ha en reell konkurransesituasjon i det norske dagligvaremarkedet, og vi ville ha fått både bedre utvalg og lavere priser til forbrukerne .
Åpning av grossistleddet er det eneste som er i stand til å true markedsmakten de tre store aktørene i det norske markedet og gi forbrukerne lavere priser.
Andre tiltak kan i beste fall bidra til å øke konkurransen mellom de tre aktørene vi har i dag, men de har alle betydelig større interesse i å holde prisene høye og forsvare markedsandelen sin enn å redusere prisene for å kanskje kapre en litt større andel av markedet .
En sunn konkurransesituasjon i ethvert marked forutsetter at de ulike aktørene (produsenter, grossister og detaljister) har fri tilgang til markedet , og at prisene/vilkårene mellom de ulike aktørene bestemmes av markedsmessige krefter .
I Norge er det ikke slik, og grunnen for dette er at de tre store dagligvareaktørene har for stor kontroll over både grossist- og detaljistleddet .
De tre store dagligvareaktørene bruker på ulike måter makten sin over grossistleddet til å nekte eller kontrollere små leverandørers tilgang til markedet , eller til å «tvinge» dem inn på avtaler som innebærer en eller annen form for vertikal integrasjon, som igjen flytter verdiskapningen og kapringen av inntekter fra produsent til grossist og detaljist.
Dette begrenser de små produsentene tilgang til markedet, og svekker dermed konkurransen i produsentleddet , samtidig som det øker dagligvareaktørenes makt over de større produsentene.
Trusselen om at en av de tre store kjedene ytterligere øker EMV-andelen sin gjennom å inngå nok en vertikal avtale med en småprodusent, eller de-lister viktige produkter fra en større produsent, gir de store dagligvarekjedene uforholdsmessig gode forhandlingskort og dermed betingelser i avtalene med de store produsentene. Dette stiller de tre store aktørene i en posisjon hvor de ikke bare kaprer en større andel av verdiskapningen på bekostning av f.eks. landbruket, men også gir dem en uforholdsmessig stor konkurransefordel i forhold til utfordrere (lavere innkjøpspriser og mulighet til kryssubsidiering).
Videre bruker de tre store dagligvareaktørene makten sin over grossistleddet til å kontrollere konkurransen i detaljistleddet . Som et eksempel: Det er fritt frem for NG, COOP eller REMA å si nei til å la andre aktører eller nye utfordrere å handle varer gjennom Asko, COOP Norge Transport eller REMA Distribusjon. Det er i praksis umulig for en utfordrer å etablere (tilstrekkelig) gode leverings- og distribusjonsavtaler med alle produsenter som det er nødvendig å ha avtaler med for å konkurrere i det norske dagligvaremarkedet. Denne makten betyr at utfordrere eller nye aktører i detaljistleddet lever på de store aktørenes nåde , og enten effektivt kan holdes utenfor markedet, eller holdes inne i markedet på vilkår som gjør at de ikke er konkurransedyktige eller utgjør noen reell trussel.
Oda mener derfor at den eneste måten å få bedre konkurranse i den norske dagligvarebransjen er lovgivning som sikrer både produsenter og detaljister rettferdig tilgang til og vilkår i grossistleddet .
Slik det er i dag er det mer verdifullt for de tre store aktørene i norsk dagligvare å bevare posisjonene sine enn å faktisk konkurrere . Det verste som kan skje for dem er at det kommer nye aktører som har mulighet til å faktisk konkurrere, men det er ingen risiko for det så lenge de kontrollerer grossistleddet. Dersom f.eks. Oda, som har verdens mest effektive logistikk for dagligvarer, hadde sikret tilgang til markedet og like gode innkjøpsbetingelser som de tre store, eller hvis en utenlandsk dagligvareaktør skulle ha en faktisk mulighet til å etablere seg i Norge, ville det ha sett veldig annerledes ut. Da ville det over natten ha en reell konkurransesituasjon i det norske dagligvaremarkedet, og vi ville ha fått både bedre utvalg og lavere priser til forbrukerne .
Åpning av grossistleddet er det eneste som er i stand til å true markedsmakten de tre store aktørene i det norske markedet og gi forbrukerne lavere priser.
Andre tiltak kan i beste fall bidra til å øke konkurransen mellom de tre aktørene vi har i dag, men de har alle betydelig større interesse i å holde prisene høye og forsvare markedsandelen sin enn å redusere prisene for å kanskje kapre en litt større andel av markedet .