Legeforeningen viser i all hovedsak til vår høringsuttalelse av 8. april 2022.
Vi mener at helsetjenesten, og regelverket som regulerer den, må ha kapasitet og rom for å kunne håndtere situasjoner utenom det normale. Kapasitetsmangel bør ikke løses med å sette grunnleggende pasientrettigheter til side, og et lovverk som må settes til side ved det som må betegnes som store, men forventede variasjoner i behovet for helsehjelp, bør endres slik at det dekker situasjoner som med rimelig sannsynlighet kan oppstå.
Det klare utgangpunktet bør være at lovgivningen er utformet på en slik måte at den kan romme både hverdag og påregnelige ekstraordinære situasjoner. Detaljerte prosessuelle regler, slik som de man nå foreslår å kunne gjøre unntak fra, er lite fleksible. Det er både et utslag av for dårlig kapasitet, men også et for rigid regelverk. For at de skal kunne opprettholdes, også under mer ekstraordinære forhold og i større kriser må helsetjenestene være rustet for det og ha en viss ekstra kapasitet.
Terskelen for å gjøre unntak fra alminnelige pasientrettigheter bør være høy. Det er fortsatt uklart hvor terskelen her skal ligge. Selve lovteksten angir at det er "når det er nødvendig" på grunn av et "høyt antall ankomster". Begge disse begrepene er skjønnsmessige og gjør det uklart når hjemmelen skal kunne benyttes.
For Legeforeningen er det videre viktig å presisere at unntakene fra pasientenes rettigheter ikke må gå lenger enn strengt nødvendig, og at unntak må vurderes forløpende.
De presenterte unntakene er ikke konkretisert nok, og heller ikke omfattende nok til at man med dette skal kunne øke kapasiteten tilsvarende verken behovet i dag eller det skisserte fremtidige behovet ved øket antall fordrevne fra Ukraina.
Kapasiteten i både kommune – og spesialisthelsetjenesten er allerede under press, og vi vil understreke viktigheten av at vi har en robust helsetjeneste som har kapasitet til å håndtere også noe større svingninger.
Det vises i høringsnotatet til det ikke foreligger konkrete tall på helsetjenestebruk etter bosetting, men enkelte kvalitative indikasjoner på at særlig fastlege- , helsestasjons- og skolehelsetjenestene er overbelastet i mange kommuner.
Underkapasiteten i fastlegeordningen er betydelig og vedvarende. Nær halvparten av kommunene har i dag ingen ledig listeplasser hos fastlege, og det er stadig flere innbyggere på fastlegelister uten fast lege. Det er i dag 235 000 på liste uten fast lege. Dette medfører stort press på både den enkelte fastlege, som må strekke seg langt ved å tilby tjenester også utover listeansvaret, økt press på legevakt og kommunal pleie- og omsorg og på fastlegeordningen som sådan. Dette er uavhengig av antallet fordrevne fra Ukraina
Uavhengig av retten til å stå på liste hos en fastlege, vil kommunen måtte yte grunnleggende og nødvendige helse- og omsorgstjeneste og tilby allmennlegetjenester til denne gruppen. Økning i antall fordrevne fra Ukraina må forventes å representere et særlig øket behov for helsetjenester i kommunene. Det forutsetter at kommunene sikres økonomisk handlingsrom for å kunne imøtekomme det økte behovet, herunder en økning av fastlegekapasiteten. Ved høy ankomst av flyktninger må det forventes at kommunene får betydelige utfordringer med å levere lovpålagte tjenester, og det vil være helt nødvendig med det etterlyste taktskifte i satsingen på primærhelsetjenesten og fastlegeordningen.
Vi mener at helsetjenesten, og regelverket som regulerer den, må ha kapasitet og rom for å kunne håndtere situasjoner utenom det normale. Kapasitetsmangel bør ikke løses med å sette grunnleggende pasientrettigheter til side, og et lovverk som må settes til side ved det som må betegnes som store, men forventede variasjoner i behovet for helsehjelp, bør endres slik at det dekker situasjoner som med rimelig sannsynlighet kan oppstå.
Det klare utgangpunktet bør være at lovgivningen er utformet på en slik måte at den kan romme både hverdag og påregnelige ekstraordinære situasjoner. Detaljerte prosessuelle regler, slik som de man nå foreslår å kunne gjøre unntak fra, er lite fleksible. Det er både et utslag av for dårlig kapasitet, men også et for rigid regelverk. For at de skal kunne opprettholdes, også under mer ekstraordinære forhold og i større kriser må helsetjenestene være rustet for det og ha en viss ekstra kapasitet.
Terskelen for å gjøre unntak fra alminnelige pasientrettigheter bør være høy. Det er fortsatt uklart hvor terskelen her skal ligge. Selve lovteksten angir at det er "når det er nødvendig" på grunn av et "høyt antall ankomster". Begge disse begrepene er skjønnsmessige og gjør det uklart når hjemmelen skal kunne benyttes.
For Legeforeningen er det videre viktig å presisere at unntakene fra pasientenes rettigheter ikke må gå lenger enn strengt nødvendig, og at unntak må vurderes forløpende.
De presenterte unntakene er ikke konkretisert nok, og heller ikke omfattende nok til at man med dette skal kunne øke kapasiteten tilsvarende verken behovet i dag eller det skisserte fremtidige behovet ved øket antall fordrevne fra Ukraina.
Kapasiteten i både kommune – og spesialisthelsetjenesten er allerede under press, og vi vil understreke viktigheten av at vi har en robust helsetjeneste som har kapasitet til å håndtere også noe større svingninger.
Det vises i høringsnotatet til det ikke foreligger konkrete tall på helsetjenestebruk etter bosetting, men enkelte kvalitative indikasjoner på at særlig fastlege- , helsestasjons- og skolehelsetjenestene er overbelastet i mange kommuner.
Underkapasiteten i fastlegeordningen er betydelig og vedvarende. Nær halvparten av kommunene har i dag ingen ledig listeplasser hos fastlege, og det er stadig flere innbyggere på fastlegelister uten fast lege. Det er i dag 235 000 på liste uten fast lege. Dette medfører stort press på både den enkelte fastlege, som må strekke seg langt ved å tilby tjenester også utover listeansvaret, økt press på legevakt og kommunal pleie- og omsorg og på fastlegeordningen som sådan. Dette er uavhengig av antallet fordrevne fra Ukraina
Uavhengig av retten til å stå på liste hos en fastlege, vil kommunen måtte yte grunnleggende og nødvendige helse- og omsorgstjeneste og tilby allmennlegetjenester til denne gruppen. Økning i antall fordrevne fra Ukraina må forventes å representere et særlig øket behov for helsetjenester i kommunene. Det forutsetter at kommunene sikres økonomisk handlingsrom for å kunne imøtekomme det økte behovet, herunder en økning av fastlegekapasiteten. Ved høy ankomst av flyktninger må det forventes at kommunene får betydelige utfordringer med å levere lovpålagte tjenester, og det vil være helt nødvendig med det etterlyste taktskifte i satsingen på primærhelsetjenesten og fastlegeordningen.