Kirkemusikksenter Nord

Kirkemusikksenter Nord (KiN) er et ressurs- og kompetansesenter for det kirkemusikalske arbeidet i Den norske kirke. KiN er et initiativ fra Nord, men har også tatt på seg nasjonale oppgaver og ønsker å være et talerør for kirkemusikken som en viktig men truet sjanger i vår tid. Mer informasjon finnes på www.kin.no

KiN setter pris på anledningen til å respondere på NOU 2025:7

KiN anerkjenner utvalgets mål om å kvalitetssikre musikkpolitikken for framtiden. Utvalgets beskrivelse av musikkfeltet og behovet for å rette opp det som kan oppfattes som skjevheter, støttes av KiN. Vi anbefaler imidlertid myndighetene til å vokte seg for at dette går ut over etablerte og velfungerende institusjoner og miljøer. Prosessen må være transparent og involverende, slik at det ikke blir nye skjevheter, og verdifull kompetanse og immateriell kulturarv går tapt. Det er gjennom samarbeid og fokus på tradisjon i møte med tida og nye strømninger at nyvinninger kan oppstå.

Det er nok en godt bevart hemmelighet hvor viktig kirkens kulturarbeid er for samfunnet. Her viser vi til Rambøll sin utredning «Den norske kirke – et samfunnsøkonomisk bidrag til kultur og kulturarv.» fra 2024 https://www.kirken.no/globalassets/kirken.no/aktuelt/filer%202024/den%20norske%20kirke%20%20et%20samfunnsøkonomisk%20bidrag.pdf

Likevel mener KiN at kirkemusikkfeltet er et område som over tid har tapt terreng i kulturlivet – både innenfor Den norske kirke og i kulturlivet generelt. Når vi dag roper et varsko, er det fordi vi mener at samfunnet har mye å tape på at kirkemusikktjenesten forringes. Dette har flere årsaker, som vi vil komme tilbake til etter et kort historisk riss.

Kirken har vært en sentral kulturinstitusjon i Norge i 1000 år. I Engerutvalgets kulturutredning NOU 2013:4 beskrives kirken som en del av den kulturelle grunnmuren. Utøvelsen av musikk i kirken kan ikke sees på isolert. Den liturgiske musikken er vært knyttet til riter og seremonier som igjen er en integrert del av vanlige folks liv og har fulgt strømninger i samfunnet. De personene som har vært ansvarlig for kirkens musikk har også vært sentrale kulturpersoner i det allmenne kulturliv. Fra gammelt av kunne det være en offentlig bymusikant eller en lærer. I 1883 ble det på privat initiativ opprettet en musikkskole/orgelskole av Ludvig Mathias Lindemann. Skulle man studere musikk før 1883 måtte man reise ut av landet. Ingen andre har betydd mer for musikkutdanningen og norsk musikkliv enn Lindemannslekten. Institusjonen gikk fra å være et privat initiativ til statlig finansiert musikkonservatorium og etter hvert med forgreninger over hele landet. Dette private initiativet ble til det som i dag er Norges musikkhøgskole og som utdanner majoriteten av dagens kirkemusikere.

Inntil de kommunale kulturskolene ble en realitet på 1980-tallet var kirkemusikeren en av de meget få som hadde musikkutdanning og som kunne gi musikkopplæring i lokalsamfunnene. Undervisning i orgelspill og korvirksomhet for barn, unge og voksne er en selvfølgelig del av kirkemusikkvirksomheten.

Organistloven kom i 1967 og som ble videreført av kirkeloven i 1996. I Trossamfunnsloven som kom i 2020 er finansieringen av kirkemusikktjenesten nevnt i §14, men loven er lite konkret om hva stillingene skal dekke. Den norske kirke har en overordnet «Plan for kirkemusikk» som kom i 2008, men det er opp til det lokale kirkelige fellesråd og menighetsrådet hva stillingene skal inneholde.

KiN vil hevde at kirkemusikktjenesten er landets best desentraliserte profesjonelle musikertjeneste. De er ansatt av lokale kirkelige fellesråd under ledelse av en kirkeverge. Rettssubjektet Den norske kirke har faktisk aldri finansiert kirkemusikkstillinger, men kommer fra tid til annen med noen tilskuddsordninger til kirkemusikalsk aktivitet. Kirkemusikkstillingene (kantorene eller organistene) er den eneste av de kirkelige fagstillingene som er 100% kommunalt finansiert.

Etter hvert som kommuneøkonomien har blitt svakere, har dette særlig rammet kirkemusikkvirksomheten. De øvrige stillingene i en menighetsstab – prest, kateket og diakon – har hele eller deler (ca 50 %) av finansieringen som statlig tilskudd via Kirkerådet og bispedømmerådene. Kirkemusikerne er gjerne høyt utdannet. Derfor vil en nedtrapping av deres stillingsandel gi fellesrådene større økonomisk handlingsrom enn et tilsvarende kutt i en stilling med statlig tilskudd.

Dette har ført til at mange menigheter har kirkemusikere i deltidsstillinger som stadig reduseres og til slutt ender som små stillingsbrøker. Slike stillinger er ikke attraktive for kirkemusikere med lang og kostbar utdanning, og dermed høy kompetanse.

Resultatet er en flukt fra deltidsstillinger blant kompetente kirkemusikere. De erstattes ofte av personer med annen musikalsk bakgrunn, som kan spille tilstrekkelig for å gjennomføre en seremoni, men som mangler faglig kompetanse til planlegging og gjennomføring, samt forståelse for kirkemusikkens tradisjon og funksjon.

Dette fører til lavere kvalitet på kirkens musikalske virksomhet – både på grunn av lavere stillingsandeler og manglende kompetanse. Når kirkens egen holdning til kirkemusikken endres, mister man forståelsen for musikkens plass i gudstjenestelivet. «Musikk til gudstjenester» løses oftere enn før - ad hoc, ofte uten kunstnerisk eller teologisk helhet, og kirkemusikken reduseres til et rent funksjonelt element.

Dette har igjen ført til at rekrutteringsarbeidet er blitt vanskeligere. Rollemodellene blir stadig færre, og de som kunne engasjert barn og unge til å velge kirkemusikeryrket, er i ferd med å forsvinne. Dette fører til nedgang i studenttilgangen ved våre kirkemusikkutdanningsinstitusjoner – og kirkemusikken havner i en kontinuerlig nedadgående spiral.

Å erstatte den klassisk utdannede organist/kantor med lettkjøpte løsninger uten inngående kjennskap til tradisjon og de klassiske prinsippene for sang og musikk i kirken, vil ikke fungere. Bare ved å arbeide med tradisjonen og utvikle den videre kan kirkemusikken forbli aktuell og levende i vår tid og i årene som kommer.

Utvalget har pekt på at det er behov for å styrke kirkemusikkfeltet. Dette er vi uten forbehold enige i og vil nedenfor foreslå noen konkrete tiltak som «styrking av kirkemusikkfeltet» må basere seg på. Det finnes ingen rask og enkel løsning på dette.

Å vekke engasjement for kirkens kunst- og kulturarbeid må skje gjennom kirkemusikerne. Dette ble allerede påpekt i kirkens kulturmeldingen(2004) https://www.kirken.no/nb-NO/om-kirken/kultur/kirkens-kulturmelding/, hvor det heter at den eneste kirkelige medarbeideren med faglig kompetanse på kunst og kultur er kirkemusikeren og derfor må denne yrkesgruppen settes i stand til, motiveres til å ta utfordringen. Dette betyr at Dnk må ha en samlet plan for dette løftet og at hver enkelt arbeidsgiver, hvert enkelt fellesråd må ha rammer for den lokale kirkemusikertjenesten som inkluderer arbeidstid og økonomi for å ta dette oppdraget på alvor og realisere det.

I det følgende vil vi presentere våre innspill til meldingen i form av konkrete punkter som henger nøye sammen med hverandre.