Universitetet i Sørøst-Norge (USN) viser til brev av 28. oktober 2022 om forslag til endringer i skikkethetsforskriften, der Kunnskapsdepartementet (KD) ber om høringsuttalelser innen 28. januar 2023. Nedenfor følger våre kommentarer til de ulike endringsforslagene og problemstillingene KD presenterer i høringsnotatet. Vi følger kapitteloppsettet i høringsnotatet.
USN vil innledningsvis gi uttrykk for støtte til det viktige arbeidet med nødvendige endringer i forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning.
Forslag til nye utdanninger i skikkethetsforskriften § 1 (kap. 2)
Vi slutter oss til departementets forslag om inkludering av nye grunnutdanninger, jf. forslag til § 1 første ledd. Videre støtter vi at formålsbestemmelsen justeres i tråd med denne utvidelsen av virkeområdet, ved at berørte nye kategorier av sårbare grupper tas inn i opplistingen av beskyttelsesverdige grupper, jf. forslag til § 2 første ledd andre punktum. Vi har notert oss at forslag til ny § 3 medfører endringer i § 2.
Når det gjelder punkt 2.2.5 Bachelor i dyrepleie og veterinærmedisin (cand.med.vet.), har vi stor forståelse for intensjonen om å sikre at kandidater fra veterinærmedisin og dyrepleierutdanningen er skikket for å håndtere utfordrende situasjoner med dyreeiere og deres dyr. Vi er imidlertid noe i tvil om betegnelsen i forslaget fra NMBU «dyrepasienter, klienter/dyreeiere» er ment som én sårbar gruppe, eller om det er ment å deles opp i enkeltgrupper slik det er gjort i forskriftsforslagets § 2. Kan den sårbare gruppen for eksempel være «dyreeiere med dyrepasienter»? Det er ellers et spørsmål om det absolutt nødvendige hensynet til dyr kan ivaretas gjennom annet lovverk. USN stiller seg noe spørrende til at dyr alene defineres inn som en sårbar gruppe i denne sammenhengen.
Etter- og videreutdanninger (kap. 3)
Vi slutter oss også i hovedsak til departementets forslag om inkludering av videreutdanninger , jf. forslag til § 1 nytt andre ledd.
Som KD peker på, beror krav til skikkethetsvurdering i videreutdanninger for lærere på om disse utdanningene er pedagogiske utdanninger som tilfredsstiller opplæringsforskriftens krav til å bli tilsatt som lærer i undervisning i grunnskole- og videregående skole, jf. gjeldende § 1 i skikkethetsforskriften. USN er enig i at videreutdanninger som ikke fører til en ny yrkesvei ikke bør underlegges skikkethetsvurdering. De fleste som tar videreutdanninger, er yrkesaktive i relevant profesjon og er i et arbeidsforhold som er underlagt bestemmelser om skikkethet og krav om politiattest. Slik vi ser det vil ikke løpende skikkethetsvurdering i videreutdanninger som gir økt kompetanse til å utøve det yrket studenten allerede er skikkethetsvurdert for, være hensiktsmessig.
Under punkt 3.2 vises det til at departementet legger til grunn at masterutdanninger er omfattet av begrepet videreutdanning. Slik vi kjenner sektoren strider dette mot den allmenne forståelsen av begrepene. De fleste av de utdanningene som nevnes under punkt 3.2 gis nå ved flere universiteter og høgskoler på masternivå, jf. Bologna-prosessen og gradsstrukturen i høyere utdanning. Hvis det kun står videreutdanninger, er det egnet til å misforstå. Derfor foreslår vi at "videreutdanninger" erstattes med "videre- og masterutdanninger", jf. forslag til § 2 nytt andre ledd.
Kriterier for skikkethetsvurderingen (kap. 4)
USN er enig i at det er hensiktsmessig å samle og sammenfatte kriteriene for skikkethetsvurdering i én paragraf. Vi ser det også som formålstjenlig å ta inn grunnvilkåret for at en student skal anses uskikket i denne paragrafen. Det vil gjøre det tydelig at temaet for en skikkethetsvurdering er om studentens adferd indikerer at vedkommende vil utgjøre en mulig fare for den aktuelle målgruppen. Det er også langt mer brukervennlig når kriteriene som inngår i denne helhetsvurderingen, sammen med andre relevante forhold, er samlet i én paragraf.
KD presenterer to alternative forslag til en slik samlebestemmelse, jf. forslag til ny § 3, alternativ 1 og 2. USN mener at alternativ 2, som lister opp alle vurderingskriteriene uten å knytte dem til de ulike utdanningene, er mest hensiktsmessig. Forståelsen av, og betydningen av at de ulike skikkethetskriteriene er oppfylt, må alltid ses i lys av innholdet i den aktuelle utdanningen og profesjonen. På denne måten unngås utilsiktet tvil om hvorvidt kriterier som knyttes an til noen utdanninger, også kan være relevant for andre utdanninger.
I forskriftsforslagets § 3 vurderingskriterium i) foreslår vi at teksten endres fra studenten er ikke i stand til å utføre de yrkesmessige handlinger praksis krever til studenten er ikke i stand til å utføre de yrkesmessige vurderinger og handlinger praksis krever. Endringsforslaget tar utgangspunkt i at den profesjonelle handlingen forutsetter en profesjonell vurdering. Studentens evne til vurdering forut for handling er grunnleggende viktig for at handlingen kan utføres i tråd med god yrkesutøvelse.
Dokumentasjonskrav og studentens medvirkning (kap. 5)
Etter gjeldende forskrift har ikke studenten plikt til å legge frem relevant informasjon i en skikkethetssak. Departementet er av den oppfatning at en «tydeliggjøring av studentens medvirkning til å opplyse saken […] vil være i studentens interesse», i tillegg til å gjøre det lettere å komme frem til en riktig avgjørelse. Departementet foreslår derfor å ta inn en bestemmelse om at det kan få betydning for utfallet av en skikkethetssak, dersom studenten etter oppfordring ikke legger frem relevant dokumentasjon , jf. forslag til ny § 4. En slik bestemmelse vil være en presisering av alminnelige saksbehandlingsregler som følger av forvaltningsloven.
Det følger av alminnelige saksbehandlingsregler at det, som et moment i en helhetsvurdering, vil kunne legges vekt på om parten har hatt mulighet og foranledning til selv å oppklare forhold det er knyttet usikkerhet til. Hensynet til forutberegnelighet kan derfor tilsi at dette presiseres i skikkethetsforskriften. Videre mener vi, i likhet med KD, at dette forslaget kan bidra til at saken blir bedre opplyst, noe som igjen er med på å sikre en riktig avgjørelse.
På denne bakgrunnen støtter vi i hovedsak at noe av ansvaret for dokumentasjon legges på studenten. I hvilken grad og på hvilken måte et slikt ansvar bør omfatte helseopplysninger, bør imidlertid avklares grundig. I en skikkethetsvurdering gir slike opplysninger ofte et begrenset bilde av en større helhet. Det er viktig å vurdere hvordan slike opplysninger skal brukes, og til hvilket formål. Vi har eksempelvis erfart at ansvarlig lege har henvendt seg med spørsmål om hvilke helseopplysninger som kan bidra til at studenten får en positiv vurdering i en pågående skikkethetsvurdering.
Vi mener at det knytter seg flere utfordringer til hvordan helseopplysninger skal anvendes, og at det er viktig å skille bruk av slike opplysninger ved spørsmål om skikkethet, fra tilrettelegging i studiesituasjonen generelt. Dersom studentens helseutfordringer er av en så omfattende karakter at det har betydning i en vurdering av skikkethet, mener vi at det er mer hensiktsmessig med søknad om tilrettelegging eller permisjon fra studiet dersom det er utsikter til bedring av helsesituasjonen. Det vesentlige er først og fremst hvordan studentens helseutfordringer kommer til uttrykk, og hvordan helseutfordringene eventuelt hindrer studenten i å oppfylle krav til forsvarlig yrkesutøvelse. Diagnoser i seg selv er i denne sammenheng mindre opplysende.
Institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering (kap. 6)
USN gir full tilslutning til forslaget om å erstatte begrepet «institusjonsansvarlig» med «skikkethetsansvarlig», jf. forslag til §§ 7-9. Som KD peker på, vil denne språklige endringen gjøre det tydeligere hvem som har ansvar for skikkethetssaker og hva dette ansvaret innebærer.
Samtidig bør det komme frem at skikkethetsarbeidet på institusjonen er et ansvar for institusjonens ledere på flere nivå, og ikke tilligger institusjonsansvarlig alene. Vi foreslår at dette ansvaret tydeliggjøres i merknadsteksten.
Behandling hos institusjonsansvarlig (kap. 7)
Vi støtter KDs forslag til omstrukturering av paragrafen som regulerer behandling hos skikkethetsansvarlig, jf. forslag til § 9.
Videre er vi enig i behovet for å gjøre det tydelig at det skal fremmes skikkethetssak også i de tilfellene der studenten ikke vil ta imot eller gjennomføre utvidet oppfølging eller veiledning, jf. forslag til § 9 nytt andre ledd andre punktum.
Som KD peker på, skal studenten få tilbud om utvidet oppfølging og veiledning, med mindre det er «åpenbart» at slik oppfølging ikke er egnet til å hjelpe studenten. Slik USN ser det, er det viktig at det i skikkethetsforskriften tas høyde for at det i noen svært få tilfeller er utilrådelig å tilby utvidet veiledning og oppfølging. Det kan være fordi studenten selv har så store problemer at hun/han ikke vurderes som veiledbar, eller at veiledning faktisk kan påføre studenten skade. I slike tilfeller er utvidet veiledning og oppfølging «åpenbart» ikke egnet til å hjelpe studenten.
Det hender at studenten utgjør en fare for sine omgivelser, også veileder. Vi har erfaring fra flere saker der ledelse/beredskapsledelse ved institusjonen har funnet det nødvendig å varsle politiet før vurderings- og veiledningssamtaler. I situasjoner der utvidet veiledning «åpenbart» ikke er egnet til å hjelpe studenten og dette er dokumentert, er det etter vårt syn ikke nødvendig å lage en plan for utvidet veiledning, og gi tilby slik veiledning til studenten. Vi mener at forskriften må gi en tydelig adgang til å vurdere veiledning som uegnet uten å måtte utarbeide en plan for utvidet veiledning i slike sjeldne tilfeller. Videre mener vi at det må vurderes i hvor stor grad utvidet veiledning skal være en tilrettelagt aktivitet. Et viktig spørsmål er hvilke konsekvenser utstrakt tilrettelegging i tråd med universitets- og høyskoleloven § 4-3 c får for en reell vurdering av studentens skikkethet. Etter vårt syn er det viktig at det etableres et tydelig skille mellom utvidet oppfølging og veiledning etter skikkethetsforskriften og individuell tilrettelegging etter loven.
Hvis utvidet veiledning og oppfølging alltid skal tilbys studenten, bør vurderings- og handlingsrommet som nå ligger i forskriften, fjernes.
Deling av opplysninger mellom utdanningsinstitusjoner (kap. 8)
Vi støtter forslaget om å forskriftsfeste en adgang for skikkethetsansvarlig til å innhente og dele taushetsbelagte opplysninger om skikkethetssaker med skikkethetsansvarlige ved andre utdanningsinstitusjoner, jf. forslag til § 9 nytt fjerde ledd. Vi er også enig i at det bør gå frem av forskriftsteksten at slik deling bare kan skje i den utstrekning det er nødvendig for å opplyse en sak om særskilt skikkethetsvurdering.
Vilkår for gjenopptak av utdanningen ved utestenging (kap. 9)
USN er enig i at det bør presiseres at det kan stilles vilkår knyttet til vedtak om utestenging for å gi studenten mulighet til å gjenoppta studiene før utløpet av utestengingsperioden, jf. forslag til § 11 andre ledd tredje punktum.
KD etterspør institusjonens erfaring med å benytte vilkår for gjenopptak av utdanningen ved utestenging. Ved USN har ikke vilkår blitt brukt ved utestenging. Bruk av vilkår har imidlertid blitt diskutert og vurdert i flere skikkethetssaker, men universitetets nemnder har til slutt valgt å ikke angi vilkår. Grunnlaget er trolig at det ikke går frem av forskriften hva vilkårene kan innebære, og ikke minst hvordan de skal vurderes og av hvem. Her slutter vi oss til departementets vurderinger på s. 21 i høringsnotatet.
Slik vi vurderer det, reiser bruk av vilkår knyttet til vedtak om utestengning vanskelige spørsmål. Det gjelder særlig vilkår som består i at studenten gjennomgår behandling, som er nevnt som eksempel i rundskrivet til forskriften. Her har ikke utdanningsinstitusjonen den nødvendige faglige kompetansen som kreves for å vurdere om vilkåret er oppfylt, og hvilken betydning dette i så fall har. For å benytte slike vilkår vil universitetet måtte inneha helsefaglig vurderingskompetanse for å ta stilling til om vilkårene er oppfylt, hvilket vil innebærer en faktisk og uønsket forskyvning av universitetets virkeområde.
«Tilsvarende utdanninger» (kap. 10)
Som KD slår fast, følger det av gjeldende rett, jf. § 12 tredje ledd i skikkethetsforskriften, at vedtak om utestenging fra den aktuelle utdanningen skal opplyse om at studenten ikke kan søke om eller ta imot studieplass ved «tilsvarende utdanninger». Med «tilsvarende utdanninger» menes utdanninger som går inn under samme nummer i listen i virkeområdebestemmelsen i § 1. Hensikten med bestemmelsen er å sikre at studenten ikke får opptak til samme utdanning ved en annen utdanningsinstitusjon, uavhengig av om utdanningen har et annet navn.
Vi støtter KDs forslag til en språklig endring som gjør det tydelig at utestengingsvedtak gjelder tilsvarende utdanninger, jf. forslag til § 11 tredje ledd første punktum, og at vedtaket skal opplyse om hvilke utdanninger utestengingen gjelder, det vil si hvilke utdanninger som er «tilsvarende» i den aktuelle saken, jf. forslag til § 11 tredje ledd andre punktum.
KD reiser spørsmålet om det er grunn til å vurdere om den enkelte institusjon bør kunne vurdere om en uskikkethetsvurdering i én utdanning bør få konsekvenser for muligheten til å søke opptak på lignende utdanninger, det vil si utdanninger som stiller tilsvarende faglige og personlige krav i praksisutdanning og yrkesutøvelse.
USN mener at det grunn til å vurdere om en uskikkethetsvurdering i én utdanning kan få konsekvenser for opptak til lignende utdanninger. Det er rimelig å anta at en student som er funnet uskikket i en profesjon og utestengt, også vil bli funnet uskikket i lignende utdanninger i utestengelsesperioden. En slik bestemmelse vil spare studenten for å gjennomgå en unødig prosess på nytt, i perioden for utestengelse. I tillegg vil det kunne spare institusjonene for ressurser til behandling både av opptakssøknader og saksbehandling av skikkethetssaker i ny utdanning.
Hensynet til de sårbare gruppene som skikkethetsforskriften er ment å beskytte, ivaretas best om utestengningsvedtaket kan utvides til å gjelde utdanninger som har mange av de samme kravene til personlig egnethet. Eksempler på slike utdanninger er vernepleier- og sykepleierstudiene, eller helsesykepleier- og jordmorstudiene. Det er gode grunner som taler for at alle lærerutdanninger grupperes som «lignende». Det vil si at barnehagelærerutdanning, jf. § 1 nr. 2 og grunnskolelærer, lærerutdanning i praktisk-estetiske fag, PPU og andre lektorutdanninger, jf. § 1 nr. 1, er «lignende» utdanninger. Det er også mulig å tenke større kategorier som for eksempel helsefaglige utdanninger og sosialfaglige utdanninger. Dersom en slik utvidelse blir aktuell, er det viktig at forskriften setter klare rammer for institusjonenes handlingsrom.
Dersom konklusjonen blir at forskriften skal åpne for at et vedtak om utestenging fra en utdanning skal få konsekvenser for lignende utdanninger, foreslår vi at disse utdanningene omtales som «utdanninger som stiller tilsvarende faglige og personlige krav i praksisutdanning og yrkesutøvelse».
Om totrinnsbehandling i skikkethetssaker (kap. 11)
Som KD peker på, fører totrinnsordningen til lang saksbehandlingstid i skikkethetssaker. Dette er krevende for studenten selv, berørte medstudenter og fagmiljøet ellers. KD mener derfor at det er behov for å vurdere å endre saksbehandlingsreglene i skikkethetssaker. I høringsnotatet skisserer KD to alternativer til dagens ordning.
Departementets redegjørelse viser tydelig fordelene og utfordringene med dagens ordning med totrinnsbehandling i skikkethetssaker. Av alle argumentene som beskrives i høringsnotatet, vil vi særlig peke på studentens mulighet til å legge frem saken sin for en «ikke-besluttende» nemnd og studentens rettssikkerhet med tanke på grundig saksbehandling, som fordeler ved dagens ordning. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er imidlertid om totrinnsbehandlingen rent faktisk gir økt rettssikkerhet for studenten. Med dagens ordning er det en fare for at besluttende nemnd i større grad er fremmed for praksisfeltet og de krav til profesjonsutøvelse som til enhver tid stilles der. Når Felles klagenemnd nå fungerer som et tredje behandlingsnivå, kan den helt nødvendige forankringen i fag- og praksisfeltene stå i fare. Av ulemper vektlegges forlenget saksbehandlingstid.
USN vil gi råd om å velge det tredje alternativet, der skikkethetsnemnda gis vedtaksmyndighet i skikkethetssaker, og vi slutter oss til den begrunnelsen KD gir i høringsnotatet. Vi ønsker ikke at vedtakskompetansen legges til nemnd for studentsaker, siden den er smalere sammensatt og står fjernere fra utdanningene og praksisfeltet. Om ikke skikkethetsnemndene gis vedtaksmyndighet, er vårt råd å beholde dagens ordning, altså det første alternativet.
Økonomiske og administrative konsekvenser (kap. 12)
USN har godt fungerende ordninger for skikkethetsvurdering i dag. Departementet argumenterer for at institusjonene ved en utvidelse av virkeområde for skikkethetsforskriften, særlig økningen i antall utdanninger og studenter underlagt ordningen, vil dra nytte av etablert praksis. Vi kan delvis slutte oss til denne vurderingen, samtidig som det ikke skal legges skjul på at generelle endringer i studentmassen samtidig med inkludering av flere utdanninger, trolig kan bli mer ressurskrevende enn forutsett.
Overgangsordninger (kap. 13)
USN tar informasjon om overgangsordninger og forutsetningen om at utdanningsinstitusjonene gir tydelig informasjon om skikkethetsvurdering i studieplaner og lignende til etterretning.
USN vil innledningsvis gi uttrykk for støtte til det viktige arbeidet med nødvendige endringer i forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning.
Forslag til nye utdanninger i skikkethetsforskriften § 1 (kap. 2)
Vi slutter oss til departementets forslag om inkludering av nye grunnutdanninger, jf. forslag til § 1 første ledd. Videre støtter vi at formålsbestemmelsen justeres i tråd med denne utvidelsen av virkeområdet, ved at berørte nye kategorier av sårbare grupper tas inn i opplistingen av beskyttelsesverdige grupper, jf. forslag til § 2 første ledd andre punktum. Vi har notert oss at forslag til ny § 3 medfører endringer i § 2.
Når det gjelder punkt 2.2.5 Bachelor i dyrepleie og veterinærmedisin (cand.med.vet.), har vi stor forståelse for intensjonen om å sikre at kandidater fra veterinærmedisin og dyrepleierutdanningen er skikket for å håndtere utfordrende situasjoner med dyreeiere og deres dyr. Vi er imidlertid noe i tvil om betegnelsen i forslaget fra NMBU «dyrepasienter, klienter/dyreeiere» er ment som én sårbar gruppe, eller om det er ment å deles opp i enkeltgrupper slik det er gjort i forskriftsforslagets § 2. Kan den sårbare gruppen for eksempel være «dyreeiere med dyrepasienter»? Det er ellers et spørsmål om det absolutt nødvendige hensynet til dyr kan ivaretas gjennom annet lovverk. USN stiller seg noe spørrende til at dyr alene defineres inn som en sårbar gruppe i denne sammenhengen.
Etter- og videreutdanninger (kap. 3)
Vi slutter oss også i hovedsak til departementets forslag om inkludering av videreutdanninger , jf. forslag til § 1 nytt andre ledd.
Som KD peker på, beror krav til skikkethetsvurdering i videreutdanninger for lærere på om disse utdanningene er pedagogiske utdanninger som tilfredsstiller opplæringsforskriftens krav til å bli tilsatt som lærer i undervisning i grunnskole- og videregående skole, jf. gjeldende § 1 i skikkethetsforskriften. USN er enig i at videreutdanninger som ikke fører til en ny yrkesvei ikke bør underlegges skikkethetsvurdering. De fleste som tar videreutdanninger, er yrkesaktive i relevant profesjon og er i et arbeidsforhold som er underlagt bestemmelser om skikkethet og krav om politiattest. Slik vi ser det vil ikke løpende skikkethetsvurdering i videreutdanninger som gir økt kompetanse til å utøve det yrket studenten allerede er skikkethetsvurdert for, være hensiktsmessig.
Under punkt 3.2 vises det til at departementet legger til grunn at masterutdanninger er omfattet av begrepet videreutdanning. Slik vi kjenner sektoren strider dette mot den allmenne forståelsen av begrepene. De fleste av de utdanningene som nevnes under punkt 3.2 gis nå ved flere universiteter og høgskoler på masternivå, jf. Bologna-prosessen og gradsstrukturen i høyere utdanning. Hvis det kun står videreutdanninger, er det egnet til å misforstå. Derfor foreslår vi at "videreutdanninger" erstattes med "videre- og masterutdanninger", jf. forslag til § 2 nytt andre ledd.
Kriterier for skikkethetsvurderingen (kap. 4)
USN er enig i at det er hensiktsmessig å samle og sammenfatte kriteriene for skikkethetsvurdering i én paragraf. Vi ser det også som formålstjenlig å ta inn grunnvilkåret for at en student skal anses uskikket i denne paragrafen. Det vil gjøre det tydelig at temaet for en skikkethetsvurdering er om studentens adferd indikerer at vedkommende vil utgjøre en mulig fare for den aktuelle målgruppen. Det er også langt mer brukervennlig når kriteriene som inngår i denne helhetsvurderingen, sammen med andre relevante forhold, er samlet i én paragraf.
KD presenterer to alternative forslag til en slik samlebestemmelse, jf. forslag til ny § 3, alternativ 1 og 2. USN mener at alternativ 2, som lister opp alle vurderingskriteriene uten å knytte dem til de ulike utdanningene, er mest hensiktsmessig. Forståelsen av, og betydningen av at de ulike skikkethetskriteriene er oppfylt, må alltid ses i lys av innholdet i den aktuelle utdanningen og profesjonen. På denne måten unngås utilsiktet tvil om hvorvidt kriterier som knyttes an til noen utdanninger, også kan være relevant for andre utdanninger.
I forskriftsforslagets § 3 vurderingskriterium i) foreslår vi at teksten endres fra studenten er ikke i stand til å utføre de yrkesmessige handlinger praksis krever til studenten er ikke i stand til å utføre de yrkesmessige vurderinger og handlinger praksis krever. Endringsforslaget tar utgangspunkt i at den profesjonelle handlingen forutsetter en profesjonell vurdering. Studentens evne til vurdering forut for handling er grunnleggende viktig for at handlingen kan utføres i tråd med god yrkesutøvelse.
Dokumentasjonskrav og studentens medvirkning (kap. 5)
Etter gjeldende forskrift har ikke studenten plikt til å legge frem relevant informasjon i en skikkethetssak. Departementet er av den oppfatning at en «tydeliggjøring av studentens medvirkning til å opplyse saken […] vil være i studentens interesse», i tillegg til å gjøre det lettere å komme frem til en riktig avgjørelse. Departementet foreslår derfor å ta inn en bestemmelse om at det kan få betydning for utfallet av en skikkethetssak, dersom studenten etter oppfordring ikke legger frem relevant dokumentasjon , jf. forslag til ny § 4. En slik bestemmelse vil være en presisering av alminnelige saksbehandlingsregler som følger av forvaltningsloven.
Det følger av alminnelige saksbehandlingsregler at det, som et moment i en helhetsvurdering, vil kunne legges vekt på om parten har hatt mulighet og foranledning til selv å oppklare forhold det er knyttet usikkerhet til. Hensynet til forutberegnelighet kan derfor tilsi at dette presiseres i skikkethetsforskriften. Videre mener vi, i likhet med KD, at dette forslaget kan bidra til at saken blir bedre opplyst, noe som igjen er med på å sikre en riktig avgjørelse.
På denne bakgrunnen støtter vi i hovedsak at noe av ansvaret for dokumentasjon legges på studenten. I hvilken grad og på hvilken måte et slikt ansvar bør omfatte helseopplysninger, bør imidlertid avklares grundig. I en skikkethetsvurdering gir slike opplysninger ofte et begrenset bilde av en større helhet. Det er viktig å vurdere hvordan slike opplysninger skal brukes, og til hvilket formål. Vi har eksempelvis erfart at ansvarlig lege har henvendt seg med spørsmål om hvilke helseopplysninger som kan bidra til at studenten får en positiv vurdering i en pågående skikkethetsvurdering.
Vi mener at det knytter seg flere utfordringer til hvordan helseopplysninger skal anvendes, og at det er viktig å skille bruk av slike opplysninger ved spørsmål om skikkethet, fra tilrettelegging i studiesituasjonen generelt. Dersom studentens helseutfordringer er av en så omfattende karakter at det har betydning i en vurdering av skikkethet, mener vi at det er mer hensiktsmessig med søknad om tilrettelegging eller permisjon fra studiet dersom det er utsikter til bedring av helsesituasjonen. Det vesentlige er først og fremst hvordan studentens helseutfordringer kommer til uttrykk, og hvordan helseutfordringene eventuelt hindrer studenten i å oppfylle krav til forsvarlig yrkesutøvelse. Diagnoser i seg selv er i denne sammenheng mindre opplysende.
Institusjonsansvarlig for skikkethetsvurdering (kap. 6)
USN gir full tilslutning til forslaget om å erstatte begrepet «institusjonsansvarlig» med «skikkethetsansvarlig», jf. forslag til §§ 7-9. Som KD peker på, vil denne språklige endringen gjøre det tydeligere hvem som har ansvar for skikkethetssaker og hva dette ansvaret innebærer.
Samtidig bør det komme frem at skikkethetsarbeidet på institusjonen er et ansvar for institusjonens ledere på flere nivå, og ikke tilligger institusjonsansvarlig alene. Vi foreslår at dette ansvaret tydeliggjøres i merknadsteksten.
Behandling hos institusjonsansvarlig (kap. 7)
Vi støtter KDs forslag til omstrukturering av paragrafen som regulerer behandling hos skikkethetsansvarlig, jf. forslag til § 9.
Videre er vi enig i behovet for å gjøre det tydelig at det skal fremmes skikkethetssak også i de tilfellene der studenten ikke vil ta imot eller gjennomføre utvidet oppfølging eller veiledning, jf. forslag til § 9 nytt andre ledd andre punktum.
Som KD peker på, skal studenten få tilbud om utvidet oppfølging og veiledning, med mindre det er «åpenbart» at slik oppfølging ikke er egnet til å hjelpe studenten. Slik USN ser det, er det viktig at det i skikkethetsforskriften tas høyde for at det i noen svært få tilfeller er utilrådelig å tilby utvidet veiledning og oppfølging. Det kan være fordi studenten selv har så store problemer at hun/han ikke vurderes som veiledbar, eller at veiledning faktisk kan påføre studenten skade. I slike tilfeller er utvidet veiledning og oppfølging «åpenbart» ikke egnet til å hjelpe studenten.
Det hender at studenten utgjør en fare for sine omgivelser, også veileder. Vi har erfaring fra flere saker der ledelse/beredskapsledelse ved institusjonen har funnet det nødvendig å varsle politiet før vurderings- og veiledningssamtaler. I situasjoner der utvidet veiledning «åpenbart» ikke er egnet til å hjelpe studenten og dette er dokumentert, er det etter vårt syn ikke nødvendig å lage en plan for utvidet veiledning, og gi tilby slik veiledning til studenten. Vi mener at forskriften må gi en tydelig adgang til å vurdere veiledning som uegnet uten å måtte utarbeide en plan for utvidet veiledning i slike sjeldne tilfeller. Videre mener vi at det må vurderes i hvor stor grad utvidet veiledning skal være en tilrettelagt aktivitet. Et viktig spørsmål er hvilke konsekvenser utstrakt tilrettelegging i tråd med universitets- og høyskoleloven § 4-3 c får for en reell vurdering av studentens skikkethet. Etter vårt syn er det viktig at det etableres et tydelig skille mellom utvidet oppfølging og veiledning etter skikkethetsforskriften og individuell tilrettelegging etter loven.
Hvis utvidet veiledning og oppfølging alltid skal tilbys studenten, bør vurderings- og handlingsrommet som nå ligger i forskriften, fjernes.
Deling av opplysninger mellom utdanningsinstitusjoner (kap. 8)
Vi støtter forslaget om å forskriftsfeste en adgang for skikkethetsansvarlig til å innhente og dele taushetsbelagte opplysninger om skikkethetssaker med skikkethetsansvarlige ved andre utdanningsinstitusjoner, jf. forslag til § 9 nytt fjerde ledd. Vi er også enig i at det bør gå frem av forskriftsteksten at slik deling bare kan skje i den utstrekning det er nødvendig for å opplyse en sak om særskilt skikkethetsvurdering.
Vilkår for gjenopptak av utdanningen ved utestenging (kap. 9)
USN er enig i at det bør presiseres at det kan stilles vilkår knyttet til vedtak om utestenging for å gi studenten mulighet til å gjenoppta studiene før utløpet av utestengingsperioden, jf. forslag til § 11 andre ledd tredje punktum.
KD etterspør institusjonens erfaring med å benytte vilkår for gjenopptak av utdanningen ved utestenging. Ved USN har ikke vilkår blitt brukt ved utestenging. Bruk av vilkår har imidlertid blitt diskutert og vurdert i flere skikkethetssaker, men universitetets nemnder har til slutt valgt å ikke angi vilkår. Grunnlaget er trolig at det ikke går frem av forskriften hva vilkårene kan innebære, og ikke minst hvordan de skal vurderes og av hvem. Her slutter vi oss til departementets vurderinger på s. 21 i høringsnotatet.
Slik vi vurderer det, reiser bruk av vilkår knyttet til vedtak om utestengning vanskelige spørsmål. Det gjelder særlig vilkår som består i at studenten gjennomgår behandling, som er nevnt som eksempel i rundskrivet til forskriften. Her har ikke utdanningsinstitusjonen den nødvendige faglige kompetansen som kreves for å vurdere om vilkåret er oppfylt, og hvilken betydning dette i så fall har. For å benytte slike vilkår vil universitetet måtte inneha helsefaglig vurderingskompetanse for å ta stilling til om vilkårene er oppfylt, hvilket vil innebærer en faktisk og uønsket forskyvning av universitetets virkeområde.
«Tilsvarende utdanninger» (kap. 10)
Som KD slår fast, følger det av gjeldende rett, jf. § 12 tredje ledd i skikkethetsforskriften, at vedtak om utestenging fra den aktuelle utdanningen skal opplyse om at studenten ikke kan søke om eller ta imot studieplass ved «tilsvarende utdanninger». Med «tilsvarende utdanninger» menes utdanninger som går inn under samme nummer i listen i virkeområdebestemmelsen i § 1. Hensikten med bestemmelsen er å sikre at studenten ikke får opptak til samme utdanning ved en annen utdanningsinstitusjon, uavhengig av om utdanningen har et annet navn.
Vi støtter KDs forslag til en språklig endring som gjør det tydelig at utestengingsvedtak gjelder tilsvarende utdanninger, jf. forslag til § 11 tredje ledd første punktum, og at vedtaket skal opplyse om hvilke utdanninger utestengingen gjelder, det vil si hvilke utdanninger som er «tilsvarende» i den aktuelle saken, jf. forslag til § 11 tredje ledd andre punktum.
KD reiser spørsmålet om det er grunn til å vurdere om den enkelte institusjon bør kunne vurdere om en uskikkethetsvurdering i én utdanning bør få konsekvenser for muligheten til å søke opptak på lignende utdanninger, det vil si utdanninger som stiller tilsvarende faglige og personlige krav i praksisutdanning og yrkesutøvelse.
USN mener at det grunn til å vurdere om en uskikkethetsvurdering i én utdanning kan få konsekvenser for opptak til lignende utdanninger. Det er rimelig å anta at en student som er funnet uskikket i en profesjon og utestengt, også vil bli funnet uskikket i lignende utdanninger i utestengelsesperioden. En slik bestemmelse vil spare studenten for å gjennomgå en unødig prosess på nytt, i perioden for utestengelse. I tillegg vil det kunne spare institusjonene for ressurser til behandling både av opptakssøknader og saksbehandling av skikkethetssaker i ny utdanning.
Hensynet til de sårbare gruppene som skikkethetsforskriften er ment å beskytte, ivaretas best om utestengningsvedtaket kan utvides til å gjelde utdanninger som har mange av de samme kravene til personlig egnethet. Eksempler på slike utdanninger er vernepleier- og sykepleierstudiene, eller helsesykepleier- og jordmorstudiene. Det er gode grunner som taler for at alle lærerutdanninger grupperes som «lignende». Det vil si at barnehagelærerutdanning, jf. § 1 nr. 2 og grunnskolelærer, lærerutdanning i praktisk-estetiske fag, PPU og andre lektorutdanninger, jf. § 1 nr. 1, er «lignende» utdanninger. Det er også mulig å tenke større kategorier som for eksempel helsefaglige utdanninger og sosialfaglige utdanninger. Dersom en slik utvidelse blir aktuell, er det viktig at forskriften setter klare rammer for institusjonenes handlingsrom.
Dersom konklusjonen blir at forskriften skal åpne for at et vedtak om utestenging fra en utdanning skal få konsekvenser for lignende utdanninger, foreslår vi at disse utdanningene omtales som «utdanninger som stiller tilsvarende faglige og personlige krav i praksisutdanning og yrkesutøvelse».
Om totrinnsbehandling i skikkethetssaker (kap. 11)
Som KD peker på, fører totrinnsordningen til lang saksbehandlingstid i skikkethetssaker. Dette er krevende for studenten selv, berørte medstudenter og fagmiljøet ellers. KD mener derfor at det er behov for å vurdere å endre saksbehandlingsreglene i skikkethetssaker. I høringsnotatet skisserer KD to alternativer til dagens ordning.
Departementets redegjørelse viser tydelig fordelene og utfordringene med dagens ordning med totrinnsbehandling i skikkethetssaker. Av alle argumentene som beskrives i høringsnotatet, vil vi særlig peke på studentens mulighet til å legge frem saken sin for en «ikke-besluttende» nemnd og studentens rettssikkerhet med tanke på grundig saksbehandling, som fordeler ved dagens ordning. Et viktig spørsmål i denne sammenheng er imidlertid om totrinnsbehandlingen rent faktisk gir økt rettssikkerhet for studenten. Med dagens ordning er det en fare for at besluttende nemnd i større grad er fremmed for praksisfeltet og de krav til profesjonsutøvelse som til enhver tid stilles der. Når Felles klagenemnd nå fungerer som et tredje behandlingsnivå, kan den helt nødvendige forankringen i fag- og praksisfeltene stå i fare. Av ulemper vektlegges forlenget saksbehandlingstid.
USN vil gi råd om å velge det tredje alternativet, der skikkethetsnemnda gis vedtaksmyndighet i skikkethetssaker, og vi slutter oss til den begrunnelsen KD gir i høringsnotatet. Vi ønsker ikke at vedtakskompetansen legges til nemnd for studentsaker, siden den er smalere sammensatt og står fjernere fra utdanningene og praksisfeltet. Om ikke skikkethetsnemndene gis vedtaksmyndighet, er vårt råd å beholde dagens ordning, altså det første alternativet.
Økonomiske og administrative konsekvenser (kap. 12)
USN har godt fungerende ordninger for skikkethetsvurdering i dag. Departementet argumenterer for at institusjonene ved en utvidelse av virkeområde for skikkethetsforskriften, særlig økningen i antall utdanninger og studenter underlagt ordningen, vil dra nytte av etablert praksis. Vi kan delvis slutte oss til denne vurderingen, samtidig som det ikke skal legges skjul på at generelle endringer i studentmassen samtidig med inkludering av flere utdanninger, trolig kan bli mer ressurskrevende enn forutsett.
Overgangsordninger (kap. 13)
USN tar informasjon om overgangsordninger og forutsetningen om at utdanningsinstitusjonene gir tydelig informasjon om skikkethetsvurdering i studieplaner og lignende til etterretning.
Med vennlig hilsen
Petter Aasen
Petter Aasen